13. del - trykt i Ávvir 06.06.2009

Kjenner du samisk skolehistorie? Gjennom 300 år har samiske elever gått gjennom det norske utdanningssystemet på godt og vondt. I prosjektet Samisk skolehistorie har vi samla fortellinger om hva elevene har opplevd i skole og internat og hvordan foreldrene og lærerne deres har opplevd denne skolen. Samtidig har vi leita etter gamle dokumenter i arkiv og bibliotek, som kan vise utviklinga av skoletilbudet og striden om innhold og språk i skolen. Dette har vi etterhvert redigert og gitt ut som bøker. Fra 2005 til 2011 er det gitt ut fem bøker, og den sjette og siste skal komme i 2013. Fortellingene og artiklene kommer også på internett: http://skuvla.info. Der er også mange artikler som ikke har fått plass i bøkene. I disse avisartiklene vil vi trekke fram noen brokker av det vi har funnet fra denne historia. Det gjør vi emnevis, f. eks. internatliv, reindriftsopplæring osv. Her er mange sitater fra bøker og bokmanus, og vi viser til de bøkene det er tatt fra (SSH-1, SSH-2 osv.), slik at dere som ønsker det kan lese hele fortellingene der. Hovedredaktør Svein Lund har redigert denne artikkelserien. Ellers er disse med i redaksjonen: Elfrid Boine, Siri Broch Johansen og Siv Rasmussen.

Samiske elever plaga

Klipte hår og komagtupper

– På Hasvik og også på skolen så mange ned på oss som kom fra fjordene, fordi vi ikke kunne snakke helt rett norsk. De kalte oss for «Øyfjordfinna». Ofte var det krangel og slåssing mellom Hasvikungene og ungene fra fjordene, og de ungene som var norske, eller trodde de var norske, erta sameungene. Jeg husker at de klipte av komagtuppene mine. Jeg hadde ganske langt hår, men en gang blei jeg tvangsklipt av noen av de norske ungene.

De første åra var jeg veldig redd for ungene som plaga meg. Jeg husker at bror min og han som seinere blei mannen min forsøkte å trøste meg. En gang tvang noen av ungene meg til å gå på butikken og kjøpe sjokolade på husmoras regning. Husmora blei sjølsagt sint, og jeg måtte gå dit og betale med egne penger. Men da kjøpmannen fikk høre hvordan saka var, så trengte jeg ikke betale. En annen gang tvang de meg til å spise saueskitt. ...

Plaginga av samiske barn blei ikke slutt med Larines generasjon. Den eldste dattera, som er født i 1950, kunne mer samisk enn norsk da ho begynte på skolen. Men de plaga henne slik at ho slutta å snakke samisk etter det. De yngre vokste opp med norsk som sitt dominerende språk. Men norsken deres blei påvirka av foreldrenes dårlige norsk, «et glass» blei «en klass» osv.

Larines datter Irene forteller:
– Andre barn plaga oss mye på grunn av den dårlige norsken vår. Verst var kanskje de som sjøl hadde samisk bakgrunn, som de forsøkte å flykte fra. Dette fortsatte lenge, slik var det fortsatt opp på 1960- og 70-tallet. Når vi barna leika med andre barn, var det en gang ei mor som kom springende etter oss med en stor planke og jaga oss mens ho ropte: – Finnunga, hut dokker hjem, dokker får ikke leike med våres unga! Slik lærte vi at vi ikke var noe verdt. Det var både unger og voksne som plaga sameungene. Lærerne måtte vite at de plaga oss, men de gjorde ingenting med det.
(Larine Johnsens fortelling, SSH-3)

Hasvik skole omtrent 1930. Skolen er til venstre, internatet til høyre i bildet. (Foto fra Ulf Jacobsens fotosamling

Bygdeskolen verre enn internat

Det var ungane, ikkje lærarane som var problemet. Ein skulle liksom ikkje klage til lærarane. Dei var ikkje så mye ute at dei såg kva som foregikk. Eg hugsar ein gong vi hadde hatt prøve i norsk. Læraren sa til klassa: "Det er ein stor skam. Ebba snakkar samisk heime, og ho er flinkare i norsk enn dokker." Det skulle han aldri har sagt. Det friminuttet blei forferdelig. Det var så gale at dei aldri brukte namnet mitt, bare skjellsord. Kva dei sa, nei det var så stygt at det går ikkje an å seie det.
(Ebba Westerfjells fortelling, SSH-1)

- Finnan har blitt fin på det

- Allereie før krigen var det motsetningar mellom oss samar og andre som budde på Stallogargo. For min del blei dette bare forsterka av det som var skjedd under evakueringa. Dei andre hadde hatt sitt norsktalande miljø med seg og hadde halde fast på dialekten. Eg kunne derimot bare trønderdialekt, eg hadde aldri snakka norsk med finnmarksdialekt. Dei andre erta meg: «– No har finnen kasta komagan og blitt så fin at han kan ikkje snakke vanlig norsk.» Eg blei stadig gjort narr av fordi eg «ikkje kunne norsk». Enno den dag i dag har eg ikkje heilt samme dialekt som andre her. Først trudde eg grunnen til at eg blei erta på skolen var at eg var same. Slektningane mine blei òg noko erta, så det har nok vore ei av årsakene. Men det var eg som blei plaga mest, og det var nok òg andre grunnar til det. Frå starten spurte eg mye og lærte fort, samtidig som eg skilte meg ut med språket. ...

Ein ting var problema med erting frå dei andre ungane. Men behandlinga eg fikk frå læraren si side var ikkje stort betre. Det var inga forståing for at eg hadde ein annan språklig bakgrunn enn dei andre. Vi hadde bl.a. ein lærar som bare var omlag 20 år. Eg veit ikkje kva for utdanning han hadde, stort kan det ikkje ha vore. Eg var eigentlig ganske flink i norsk, eg hadde på mange måtar lært meir enn mange andre på skolen der vi var evakuert. Eg kunne skrive, både stil og gjenforteljing. Problemet var at eg kunne bare skrive på nynorsk, og det blei ikkje godtatt. Læraren kunne ikkje nynorsk og når han las høgt det eg hadde skrive, blei det latter i klassen. Eg hugsar ein gong eg skreiv: «Eg sykla etter vegen». Læraren las da høgt: «Eg sykla etter veggen». Han skulle plukke bort all nynorsken, med det resultatet at heile skriveboka blei full av raude strekar. For å overleve i klassen måtte eg derfor gjøre meg dummare enn eg var, eg sette meg ned til 7–8 års nivå. Eg kom i særstilling i klassa fordi eg var «dum». Så blei eg sett til å teikne bokstavar som straffeeksersis. Eg blei og truga med spesialskole. Det var ikkje disiplin i klassa, da læraren ikkje var stort eldre enn oss, og han slo aldri ned på at elevar erta og plaga kvarandre.
(Klemet Viks fortelling, SSH-3)

Læreren slo med linjal

Alfon Andersen fra Boltås / Vatnjavárri i Skånland har i et leserinnlegg fortalt om sitt første skoleår, 1946. Han og tvillingbroren Harald kunne ikke norsk da de begynte på skolen. De fikk slag over hendene med linjalen dersom de hadde snakka samisk i friminuttet. Noen unger ble "hårlugget". Alfon sier: "Vi småunger lærte fort, og både på grunn av harde slag på små barnehender og kraftig lugging, sluttet vi snart med å snakke samisk".
(Randi Nymos fortelling, SSH-1)

Hund og storkniv med

- I Vestertana måtte hunden og storkniven være med når jeg dro til skolen, ellers hadde jeg ikke klart meg der, i alle fall ikke de første åra. Hunden bandt jeg til telegrafstolpen, og den store, gamle, rustne kniven hadde jeg også gjømt der.

... Til skolen i Gárggogeahči sykla vi fra fjordbotnen i Vestertana, en tur på to kilometer, med hver vår sykkel. Jeg måtte alltid være litt etter alle de andre, for jeg kunne ikke komme fram til skolen før lærerinna hadde ringt med kubjella for å få ungene inn i klasserommet. Når de andre forsvant inn, så svinga jeg med sykkelen og den gamle hunden i band mot telegrafstolpen. Jeg bandt hunden og sprang inn. I friminuttene måtte jeg være først ut og så løpe til stolpen. Dit torde ingen gå, for jeg hadde fortalt at hunden var svært farlig.

... - Fjellfinngubben, fjellfinngubben, fjellfinngubben, ropte ungene som bodde på internatet. De kom fra steder langs kysten som Stáhpogieddi, Lávvonjárga, Gohppi og Gávesluokta. Ungene fra Vestertana var kjente, dem var det aldri noen krangel med. Vi var jo oppvokst i lag. Og i tillegg var de fleste slektninger, etterkommere av gamle Lásse Jussá, fetter av min avdøde bestefar Ivar. Men i skolegården torde de ikke forsvare meg.
(Niillas A. Sombys fortelling, SSH-1)

Vestertana internat er det eneste internatbygg i Finnmark som ennå står nesten som det var før krigen. Der var skole i tida 1934-63. (Foto: Svein Lund)

Lavangen: Skoleåra en daglig kamp

Mange av dei som gikk på skolen på 1950-, 60- og 70-talet har vanskelig for å snakke om det. Særlig gjeld det dei som hadde størst problem med skolegangen. Det er helst dei som sjølve klarte seg best som greier å fortelje noko i ettertid. Dei seier at på 50- og 60-talet opplevde ein overgrep mot samiske elevar kvar einaste dag. Det kom både frå lærarar og frå andre elevar, og det kunne gi seg utslag i kalling og mobbing eller at dei rett og slett blei oversett og behandla som luft. Dei få som var skolesterke, blei ikkje så direkte plaga sjølv, men ei av dei fortel at det var like vondt å sjå på at slektningane og naboane blei trakasserte.

Samene i Spansdalen bor ganske konsentrert. Her var det ganske lite jord til hver gård i den tida da alle forsøkte å leve av jordbruk. (Foto: Svein Lund)

Det var vanlig at lærarane rett og slett gav opp overfor ungane frå Spansdalen. Det blei ikkje stilt krav til spansdalsungane, dei blei ikkje spurt når det var leksehøring, dei fikk leike med kitt når dei andre i klassa lærte tal og bokstavar.

Når ein spør folk frå Spansdalen om korleis mobbinga foregikk på skolen, kan det vere vanskelig å få klare eksempel, kanskje mest fordi mange har forsøkt å fortrenge den tida. Men her er i alle fall eitt tilfelle: Rektor hadde tatt bandopptak av ei gammal dame frå Spansdalen, som snakka veldig dårlig norsk. Så plasserte han bandspelaren på pulten til ein elev frå Spansdalen og spela av dette for klassa, mens han sjølv lo openlyst.

Ein av dei som var elev på 60-talet oppsummerer skoletida si slik: – Alle skoleåra var ein daglig kamp. Det er underlig at nokre av oss er heile menneske. Men mange er ikkje det, og mange har fått øydelagt sjølvbilete og psykiske skadar for livet. ...

I Nordlys blei det skrive fleire artiklar om Spansdalen, og i eit intervju 13.12.1979 seier Tor Ivar Andersen1: «Mobbing av barn fra Spansdalen har foregått hele tida på Lavangen sentralskole, selv om det var verre før enn det er nå. Denne mobbingen er et resultat av holdninger som resten av Lavangen har overfor den samiske befolkningen i Spansdalen. Jeg vil påstå at dette er holdninger som vi ikke merker bare i forholdet mellom elevene, men også mellom elev og lærer. Det gir seg utslag som at «unger fra Spansdalen er det ikke så farlig med.» Kanskje er de ikke fullt og helt klar over disse holdningene sjøl, men vi fra Spansdalen vet at de finnes.»

I samme avis er rektor Terje Karlsen intervjua. Han uttaler at «Det foregår ingen mobbing ved Lavangen sentralskole i dag, verken av barn fra Spansdalen eller av andre».
(Artikkel fra Lavangen, SSH-3)