Artikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.

Niillas A. Somby:

Vonde og gode skoleminner

Oversatt av Svein Lund

Niillas A. Somby med minstebarnet, 2003
(Foto: Svein Lund)

Niillas A. Somby (Somban Niillas) er født i 1948 og oppvokst i reindriftsmiljø i Deatnu/Tana. Han forteller her noen minner fra skoletida si. Barneskolen gikk han delvis på Polmak skole, delvis på Vestertana skole og ei tid på Sirma skole. Deretter gikk han reindriftslinja på Karasjok ungdomsskole.
Etter grunnskolen arbeida han i reindrifta og noen år til sjøs på et cruiseskip. Så tok han mekanikerutdanning i Övertornio og Kalix og arbeida i industrien i Södertälje og på Sydvaranger. Fra 1978 har han arbeida som fotograf, journalist og forfatter.
Niillas har i mange år arbeida med samesaker, og under kampen om Alta-Kautokeino-vassdraget var han blant dem som sultestreika foran Stortinget. I 1982 blei han skada under ei sprenging som demonstrasjon mot Altautbygginga. Han blei arrestert, men rømte til Kanada og bodde hos urfolk der i et par år.

Niillas A. Somby har aleine eller sammen med andre gitt ut bøkene: Finnmarksbilder, Mu fearánat gopmiiguin, Jávvásan goahtesajit, Vaikko les fális fellen og Skálveáddjá. Han har laga to filmer (Gáddegánddat og Soagis sállenii). Han har også leda Sámi Girječálliid Searvi (Samisk forfatterforening) og Sámi Dáiddárráđđi (Samisk kunstnerråd).

Den første skoledagen førte far min meg til Polmak skole høsten 1956. Framkomstmiddelet var trøsykkel. Det blei aldri noe skolelys av meg, for lærerne blei fra starten av som fiender. Men ingen ting er helt svart og hvitt i livet. Det fantest og lærere som jeg i dag minnes med glede. Men ennå har jeg den følelsen at skolen stjal barndommen min, og førte meg bort fra vår egen levemåte, nemlig reindrifta.

Jeg har skrevet et par barnebøker og andre bøker, sjølsagt på samisk. Slik at skolen klarte likevel ikke å skremme meg helt bort fra skriving. Mitt håp for framtidas samiske skole er at skolen vil få et samisk innhold, et urfolksinnhold, ikke bare samisk språk slik det er i dag.

Hund og storkniv med til skolen

I Vestertana måtte hunden og storkniven være med når jeg dro til skolen, ellers hadde jeg ikke klart meg der, i alle fall ikke de første åra. Hunden bandt jeg til telegrafstolpen, og den store, gamle, rustne kniven hadde jeg også gjømt der. Vi bodde i fjordbotnen i Vestertana om sommeren, siden vi hadde rein på Johkanjárga. Våre folk brukte ikke å starte flyttinga til vinterbeitet før det godt og vel var begynt å bli vinter, og jeg måtte gå på skolen i Vestertana på høsten fram til starten på mørketida. Mesteparten av tida fikk jeg bo hjemme. Først hadde de plassert meg på internatet, men da foreldra mine oppdaga hvordan jeg fikk lide der, så trengte jeg ikke bo der lenger. Til skolen i Gárggogeahči sykla vi fra fjordbotnen i Vestertana, en tur på to kilometer, med hver vår sykkel. Jeg måtte alltid være litt etter alle de andre, for jeg kunne ikke komme fram til skolen før lærerinna hadde ringt med kubjella for å få ungene inn i klasserommet. Når de andre forsvant inn, så svinga jeg med sykkelen og den gamle hunden i band mot telegrafstolpen. Jeg bandt hunden og sprang inn. I friminuttene måtte jeg være først ut og så løpe til stolpen. Dit torde ingen gå, for jeg hadde fortalt at hunden var svært farlig. Sjøsamebarna i den tida var ikke vant med hunder, for folk på kysten hadde bare katter. Disse kattene var litt farlige og vonde mot hunder, akkurat som kyrne var. - Fjellfinngubben, fjellfinngubben, fjellfinngubben, ropte ungene som bodde på internatet. De kom fra steder langs kysten som Stáhpogieddi, Lávvonjárga, Gohppi og Gávesluokta. Ungene fra Vestertana var kjente, dem var det aldri noen krangel med. Vi var jo oppvokst i lag. Og i tillegg var de fleste slektninger, etterkommere av gamle Lásse Jussá, fetter av min avdøde bestefar Ivar. Men i skolegården torde de ikke forsvare meg. Noen ganger fikk jeg fri fra skolen i tre dager, for far min spurte meg fri når vi skulle ha reinflokken i gjerdet ved Skadjajávri. Tre dager suser fort av gårde i frihet. Mor hadde gjort meg klar til å dra med bussen til Vestertana og skolen. Og da måtte jeg bo på internatet den tida som mor var med i reingjerdet. Da jeg oppdaga at bussen allerede hadde stoppa ved gjerdet, sprang jeg inn i veiarbeiderbrakka som sto ved veien. Der kraup jeg under bordet og festa knivbeltet rundt bordbeinet, som var spikra fast i golvet og veggen. Og sjøl holdt jeg meg fast i bordbeinet. Mor og bussjåføren forsøkte å dra meg bort derifra, men klarte det ikke, for beltet var sterkt. Det kom flere menn til for å forsøke å få meg fram fra plassen under bordet, men ingen klarte å få meg løs. Heldigvis kom far også dit, og han blei sint når han så hvordan de sleit og dro i gutten hans. Bussen måtte kjøre uten meg. Jeg løste ikke beltet før det igjen var blitt stille og man kunne høre lyden av lassokasting og hundegjøing.

Noen dager seinere kom jeg igjen til skolen, og lærerinna spurte hvorfor jeg ikke hadde vært på skolen. Det hadde vært sånn skodde på vidda og jeg hadde gått meg bort, løy jeg.
- Vuoi, stakkars Nils, fikk du sove, spurte ho. - Nå, litt i ly av en stor stein. Storskoleguttene stemte i: - Han bare lyger, ropte de. Lærerinna skjelte på dem og forsikra at den karen lyger nok ikke og sa at det er nok ikke så enkelt å være flyttsame som å bo her på kysten. Det var særlig de største som var ivrigst til å erte og plage. Men da de endelig blei ferdige på skolen og vi sjøl blei de største, da blei forholda bedre.

Skolen blei drevet av to eldre damer. "Dere barn skal besøke meg og frøken Andersen på kirkegården når dere blir store. Vi har planta to furuer på det stedet der de skal begrave oss når vi dør", sa frøken Bakke siste gangen jeg var på den skolen.

Klassebilde fraVestertana skole
(Bilde utlånt av Niillas A. Somby)

I sommer besøkte jeg igjen dette skolebygget, da Hans Ragnar Mathisen hadde bildeutstilling der. Nå virka det store skolebygget så lite. Det var som en drøm å tenke på at de aldri mer kan tvinge meg til noe i det bygget. Her var det nemlig også tvang til å spise. Den mest motbydelige maten var blomkål kokt i melk og hjemmekokt harsk tran.

Bare en av mine gamle skolekamerater var kommet for å se på utstillinga. Nå sloss vi ikke, men hilsa, og ingen av oss sa noe om at jeg stakk han med pennen i ryggen i det vi kom inn fra friminuttene. Jeg husker hvordan han hadde steina meg når jeg var hos hunden ved telegrafstolpen, og hvordan han snudde seg for å slåss når fyllepennen stakk han i ryggen. Heldigvis så ikke frøken Bakke alt som hendte, og ho redda meg fra å bli banka opp.

Ennå i dag, førti år seinere, står dette skoleinternatbygget for meg som noe skremmende, sjøl om jeg vet at de aldri mer kan tvinge meg dit.

Mellom sint lærer og spøkelser

- Lille Lotte er så ren når hun går til skolen.... Slik sang vi i sangtimene der den snille frøkna var lærer. Jeg bare bevega munnen litt mens de andre sang. De fleste av oss forsto ikke noe av innholdet.

Jeg var allerede litt skjelven, for jeg visste at lærer Dybvik trulig ikke ville være i godlage når han oppdaga at jeg ikkje hadde gjort leseleksa. Leseboka hadde jeg lagt igjen hjemme, i håp om at jeg da ikke trengte å lese når det blei min tur.

- God dag, barn! Dybvik brøler som en offiser til oss, som skal stå rett som soldater ved sida av pultene våre. - God dag, lærer! Svarer vi med frykt i stemmen. Ole Magnus, som sitter på siste rekke, blir satt til å lese først. Han staver og strever, men de norske orda kommer ikke så lett som de skulle. - Har du ikke øvd på leksa, brøler Dybvik. Ole Magnus sier ikke et ord før Dybvik griper han i nakken og rister gutten. Den store norske gubben blir litt bedre i humør når de flinkeste i klassen leser fra leseboka.

- Nils! Han har sjølsagt allerede sett at jeg ikke har lesebok på pulten, for han står allerede ved pulten min. - Finn leseboka og les, fortsett der som Britt slutta. - Jeg har glømt boka hjemme, sier jeg, så lavt at det knapt kan høres. - Da får du ikke følge skolebussen hjem i dag. Du må gå! sier han med hard stemme.

Odd kan heller ikke lese så flytende, og stotrer og stammer når han forsøker å stave i boka. Vi er i 4. klasse på Polmak skole, året er 1958. Endelig er lesetimen over, og også skoledagen. Etter avslutningssangen får de andre gå, men jeg har fått streng beskjed om at jeg må vente i klasserommet til skolebussen har ført ungene til Fanasgieddi (Båteng) og snudd der, før de som hører til i Horbmá og lenger nedover får følge bussen hjem. Vi leier et hus nedafor Horbmá, dit er det omtrent 6 kilometer fra skolen.

Jeg hører når Bienne Káre Ánne kommer, ho som vasker på skolen. Ho er den eneste ansatte på skolen som snakker samisk, utenom Henrik Helander, som er tjenestegutt på skolen og ordner med litt av hvert, men som er så kry fordi han er tjenestemann at han ikke bryr seg om å se skoleungene. Jeg kan høre at Ánne vasker i klasserommet ved sida. Det er mørketid og allerede nesten helt mørkt ute. Jeg har allerede grått litt med tanke på at jeg må overnatte i klasserommet, for forbi Gáldogurra går jeg ikke aleine i mørket. Jeg har hørt at der bruker man å se spøkelser. Et lite spebarn kommer springende og gråtende. Det springer mot elva før det forsvinner. Og det skal ha en slik forferdelig lyd som går gjennom marg og bein. Og da er det bedre å overnatte i klasserommet, sjøl om man sier at noen ganger spøker det på skolen også. Det skal være en tysker som hengte seg på skoleloftet. Jeg har aldri hørt at det tyske spøkelset skal ha vist seg andre steder enn på mørkeloftet, og håper at det ikke smyger seg ned om natta.

Jeg har lagt meg i et hjørne på golvet, med skolesekken under hodet, da Bienne Káre Ánne kommer inn. - Nei, hva er det Niillas har gjort som har blitt satt her som fange? spør ho.
- Glømt igjen boka hjemme. Jeg torde ikke si at jeg hadde glømt ho med vilje for å slippe å lese fra den. - Jeg må være her til skolebussen har gått, sa jeg og satte i å gråte.

Ánne forsøkte å trøste, men jeg var så redd at jeg skalv og gråt. Ánne vaska golvet, vaska tavla og blei alt for fort ferdig etter mi mening. Hele skolen var allerede stille da jeg hører noen komme med tunge skritt. Skal tru om det er den tyske soldaten som går igjen? Jeg skjelver når det nærmer seg døra til klasserommet, og håper at det går forbi. Hjertet stopper når klasseromsdøra blir åpna, jeg vil ikke se dette spøkelset, men nå gløtte opp når Dybvik brøler i døråpninga.

- Nå kan slasken få gå hjem. Nå er skolebussen kjørt, brøler han. Aldri før og aldri seinere har det vært høvelig å se den vonde store skolemannen, men da var det likevel bedre å se Dybvik enn det hengte tyske spøkelset.

Jeg rørte meg ikke, for jeg ville ikke gå hjem og treffe spøkelset i Gáldogurra. Dybvik forsøkte å kommandere meg ut av klasserommet, men til slutt måtte han komme og dra meg ut. for jeg hadde hendene for øynene og ørene stengt. - Han får gjøre hva han vil, jeg går ikke, tenkte jeg.

Ute på skolegården oppdaga jeg at skolebussen likevel ikke var kjørt. Alle de andre sitter allerede i bussen og de fleste trykker nesa mot vinduet når de ser meg komme gående.

Når Dybvik slipper meg i skolegården står jeg helt stille. - Denne gangen får du dra med bussen, men om du en gang til legger igjen bøker hjemme, så må du gå, brøler Dybvik og skyver meg i retning mot bussen.

Busssjåfør Dikkanen, som er en gladlynt ung mann og bruker å prate med alle ungene, banner mot Dybvik i det han drar bussdøra igjen med en krokete spak. - Den karen må folk passe seg for, råder han meg når jeg går inn på bussen.

- Fly, lille fugl med blå vinger som du har, synger jentene når skolebussen kjører forbi Gáldogurra.

Sommerskole på reindriftslinja

Da jeg skulle på ungdomsskolen, fikk jeg komme til Kárášjohka på reindriftslinja. Der hadde Bjørn Aarseth funnet på å arrangere fjellskole om sommeren for oss reindriftsungene.

Det var veldig bra å komme til Kárášjohka og i lag med andre reindriftsunger. Her trengte jeg ikke slåss og bli erta og banka fordi jeg var barn av reindriftssamer, slik jeg hadde opplevd på andre skoler. For oss reindriftsunger passa det svært godt at vi fikk noen ukers fjellskole om sommeren, og slik tjente vi inn litt fri til reinmerkinga på høsten. Mor stappa sekken full av fjellutstyr før jeg dro med bussen til fjellskolen i Kárášjohka. Noen dager var vi på internatet i bygda, der vi fikk låne korkstøvler, plastkopper, smørbokser, soveposer og telt.

Aarseth sjøl underviste oss i å bruke kart og kompass. Han blei ikke sint på noen, med unntak av en gutt, som hoppa ut av vinduet og forsvant. Så bar det av sted med lastebil til Magerøysundet, og derifra gikk vi over vidda sørover. Mens vi gikk lærte de oss om forskjellige planter, særlig om dem som reinen spiser. Dette var ei helt annerledes erfaring enn den skolen som jeg hadde slitt meg gjennom til da. Både kart og kompass var ofte i bruk mens vi gikk, og også i små konkurranser som lærerne arrangerte.

Ánjaras Ánde (Anders Bær) var hovedlæreren vår. Han lærte oss å slakte kalver, partere kjøtt og mye annet. Noen gutter, som kjente Ánde godt, forsøkte å erte han litt. Det brydde ikke Ánde seg om, men veileda oss tålmodig i oppsetting av telt (lávvu og bealjegoahti) og mye annet. Vi samla reinflokken, førte den inn i gjerdet, kasta lasso, merka og slakta. Det var svært morsomt å arbeide med arbeid vi kjente, og samtidig bli kjent med reindriftssamer fra andre områder.

Disse opplevelsene har i hele livet mitt vært til glede og berikelse. Jeg blei kjent med slektninger som jeg ikke kjente eller ikke visste at var slektninger. Det unge paret Kirste Biret (Kirsten Berit Guttorm, seinere Gaup) og Lárin (Lars Larsen Gaup) er nå begge borte. Begge omkom de i skuterulykker; Lárin allerede som svært ung, da skuterne kom på slutten av 1960-tallet, Kirste Biret nå nylig, som et eldre menneske.

Kirste Biret var kokk for oss. Ho kokte i gammen, og alltid instruerte ho oss om sitt eget arbeid både med koking og med baking av grytekake. Lárin var siidaisit og fortalte om flokken og om distriktet. De to var svært hyggelige unge folk, som tok vare på oss på beste måte.

I Hávgaluokta skulle vi fiske med garn. Noen av oss kunne det, men John Iver og jeg hadde ikke satt garn før, og det blei til at vi skulle fiske sammen, ettersom vi bodde i samme teltet. Det var allerede på seinsommeren og de mørke nettene var begynt. Aarseth skulle vente på land mens vi satte garn. Han kom seg heller ikke til leiren uten båt, da måtte han gå et par kilometer rundt bukta og vasse over Rávttošjohka (Stabburselva). John Iver og jeg rota til et garn og brukte veldig lang tid på å få retta det ut. Så vi hørte at han blei lei av å vente, for han heva stemmen der som han venta på oss. Vi fikk ikke retta ut garnet før det var blitt helt mørkt, og da hadde vår mann allerede så skarp stemme der på bredden at vi torde ikke ro og hente han. Vi måtte vente til det blei stille og han var gått rundt bukta til telta og lagt seg til å sove. Først da torde vi å ro til lands og smyge oss inn og legge oss.

Tidlig om morgenen før noen andre var stått opp, dro vi for å trekke garna. Der var det ei stor gjedde. Nå var ikke noen av oss noe særlig til fiskere, men vi klarte da å drepe gjedda og få den ut av garnet.

Vi ga oss ikke med det, men måtte spille Aarseth enda et puss. Klemet foreslo at vi skulle henge den store gjedda utafor teltdøra til Aarseth, slik at han stanga den bare skallen i den ferske gjedda når han kom ut av teltet om morgenen. Sjøl var vi klare til å stikke av når vår mann stanga hodet i gjedda, slik at hele opphenget falt ned. Men vi trengte ikke å rømme, for Aarseth bare lo av hvor røveraktige guttene kunne være.

På fjellskolen var det mange som veileda oss. Jeg husker spesielt Ánjaras Máhtte (Mattis Bær), som var veldig trivelig og likte å være sammen med oss.

Det var ikke bare snakk om rein, gammer og kjøtt, men veldig mye om hvordan man skulle ta vare på naturen, slik som at man ikke skal ta for mye dvergbjørk når man lager kaffebål.

To somre var det fjellskole, og alle som jeg har snakka med av dem som var på fjellskolen er svært fornøyde og har gode minner fra den artige tida. Så takk til dem som fikk det i gang!

Sammen med andre som gjorde en stor innsats under kampen om Alta-Guovdageaidnu-vassdraget blei Niillas Somby hedra av Sametinget i 2003.
(Foto: Seija Guttorm)

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 1