Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.

Spansdalen – som fugl Fønix av oska

Glimt av Lavangens samiske skolehistorie samla av Svein Lund

Fugl Fønix
(Maleri: Alvin Jensvold)


I Lavangen finn vi samisk skolehistorie stilt på spissen. Meir enn dei fleste andre stadar har samane opplevd nedvurdering, stigmatisering og dårlig skolemeistring.
«En slags umulighetens dialektikk har preget de samiske minoritetene i kyst- og innlandsdistriktene i Troms. Umulighet fordi deres eksistens som minoritet bare har blitt registrert som sosialt stigma. De har vært i en situasjon, hvor identitetskriterier går over i kriterier for lav sosial status og nederlag i samfunnet. Å lykkes i skole og samfunn har for det enkelte minoritetsmedlem betydd å unnslippe sitt folks skjebne – unnslippe sin historie.» Slik skildrar Øivind Haaland den situasjonen samane i Troms var i da han kom til Lavangen på 70-talet.
Likevel opplevde han at etter få år byrja det å skje grunnleggande endringar: «Det umulige skjedde. Etter hundre års fornorskning, reiste befolkningen i bygda Spansdal seg plutselig som fugl Fønix av asken iført moderne symboler for komager og kofte. De gjorde sine krav gjeldende overfor en, om ikke sjokkrammet så i hvertfall perpleks kommune.» [1]
Få stadar har engasjementet vore så stort for samisk opplæring, men få stadar har det vore slik avstand mellom målsettinga og det ein har oppnådd.

Rundt fjorden Lavangen (Loabát) i Sør-Troms har det vore både samisk og norsk befolkning sidan før vikingetida. Folketalet i Lavangen kommune, som rett etter krigen var nesten 2000, har sidan gått kraftig tilbake, og no er i 2006 nede i om lag 1050 innbyggarar. Mens her først på 1900-talet var nesten 300 elevar, var det på slutten av hundreåret bare så vidt over 100.

Misjon og skole på 1700-talet

Dei første forteljingane om skolegang frå dette området har vi frå første halvdel av 1700-talet. Arthur Brox fortel i Finneskolen i Astafjord: «I Tranøy kjerkebok, som tek til i 1744, finst det ei lang rekke notisar om opplysningsarbeidet mellom lappane i Salangen, Lavangen, Gratangen og Grovfjord.».... «vi får den rett merkelege opplysninga at det alt då fanst skolehus der inne i fjordane. Det syner seg at opplysningsarbeidet mellom lappane både kom i gang før og blei dreve meir intenst enn mellom nordmennene.» [2]

Skolane skriv seg tilbake til misjonsarbeidet som Thomas von Westen leidde. I 1743 omtalte misjonen tre grupper av samar i dette området: «norske fjell-lappar», «bulappar» og «austlappar». «Bulappane» «satt på bøkseljord inne i fjordane og levde som andre bønder.», mens «austlappane» «hørte heime i Sverige, men låg på den norske sida om sommaren med reinflokkane sine», for å bruke Arthur Brox sine ord. Han fortel vidare at i von Westen si tid blei det drive misjonsarbeid blant alle desse gruppene, men at midt på 1700-talet var «austlappane» forsømt.

«Noko organisert skolestell mellom nordmennene i Astafjord finn ein ikkje spor etter så tidleg som i 1740–50 åra. ... Dei to skolehusa vi høyrer om i meldingane, var bygd opp i von Westen si tid, det eine på Laberget i Gratangen og det andre på Skjorjok i Salangen. Von Westen hadde sjølv fare gjennom desse bygdene i 1722, og hos lappane i Salangen hadde han funne «det groveste Hedendom, Afguderie og mangfoldig Overtroe» [3]. For å rå bot på dette, blei det same gongen vedteke at misjonen skulle bygge «et Forsamlingshuus som et lidet Capel» på Lavangsnes, og von Westen sette sjølv opp kontrakt med dei lappane som skulle stå for bygginga. Ein høyrer ikkje noko om dette kapellet seinare, så det er vel uvisst om det blei bygd.».

Blant skolenotisane i Tranøy kyrkjebok finn ein bl.a. denne frå 20.02.1745:
«... anførte ieg Fine-Folket af Salangen til Ibestad Kirke, for at bie være Guds Tieneste Dom: Sexag:, Same Dag tilsagt Finerne af Gravfiorden, Grattang og Lavangen at føre Deres Børn til Skolehuuset i Grattangens Fiord...»

I siste halvdel av 1700-talet må skolevesenet ha kome meir i system, og i 1807 blei det laga «Skoleholdernes mandtaller» for Astafjord. I ei avskrift frå 1984 heiter det at denne dekker «Salangen, indre Gratangen med sørsida og Grovfjord, samt østsida av Andørja og de ytre samerydningene i Lavangen.» Her er «Findernes mandtal» ført for seg sjølv og inndelt kommunevis. Under Lavangen er det nemnt 56 personar fordelte på fem gardar eller grender.

Kor blei samane av?

Dagens Lavangen kommune består av områda rundt fjorden med samme namn, den tronge Spansdalen og eit meir ope fjellområde rundt grenda Fossbakken, som no blir gjennomskore av hovudvegen, E6. Korleis kan vi så i denne kommunen spore etterkommarar av dei omtalte samegruppene?

«Bulappane» blei i løpet av 1800-talet assimilerte inn i den norske fiskarbondebefolkninga, slik at ein stor del av dei som i dag bur på kysten her er av blanda opphav, men reknar seg helst som norske.

«Austlappane» slo seg i stor grad ned som fastbuande i Spansdalen og rundt Fossbakken. Det skjedde frå sist på 1700-talet og utover heile 1800-talet. Som årsaker til at dei gav opp reindrifta, har det ofte i ettertida blitt lagt vekt på uår og reinpest, men vel så viktig har det nok vore med trengselen på vinterbeiteområda på svensk side. Dette var resultat av at grensene for reinflytting blei stengt, først mellom Finland og Noreg, seinare Sverige og Finland. I tillegg kom aukande problem med norske nybyggarar på sommerbeita og langs flyttevegane i Indre Troms. Styresmaktene favoriserte jordbruksbefolkninga der den kom i konflikt med reindrifta.

Dei siste som dreiv reindrift i Gielas reinbeitedistrikt slutta med det like etter 1910. Reindrifta blei først tatt opp igjen rundt 1960 av reindriftssamar som kom frå Guovdageaidnu på 1960-talet og slo seg ned på Fossbakken.

Frå den første busettinga av har Spansdalen vore ei samisk bygd, det har aldri budd meir enn nokre få ikkje-samar der. Trass i kort avstand ned til kommunesenteret Tennevoll, blei Spansdalen i stor grad isolert, og det har heller ikkje vore noko inngifte mellom «dalingane» og befolkninga langs fjorden før omkring år 2000.

Den samiske befolkninga i Spansdalen bur ganske tett saman i dalen. Her var ikkje mye jord til kvar gård i den tida dei forsøke å leve av jordbruk.
(Foto: Svein Lund)

Frå omgangsskole til grendeskolar

Fram til 1860-talet var all undervisninga i Lavangen basert på omgangsskolelærarar som heldt skole i hus og gammar rundt om. Med Lov om landsallmueskolen av 1860 måtte kommunen delast opp i krinsar, i første omgang seks, men eit par av desse blei igjen delt seinare. Det første skolehuset blei bygd på Sandneset først på 1860-talet. Elles var det vanlig at kommunen leigde rom til skole i private hus. Det fortelst at ein mann i Spansdalen fikk offentlig tilskot for å bygge våningshus mot å leige ut rom til skolen. Dette var nok naudsynt fordi folk flest i Spansdalen enno budde i gammar.

Ei soge frå hundreårsskiftet fortel at Lavangen hadde fire lærarar, som samla hadde ansvar for åtte skolekrinsar. Av desse hadde fire eigne skolehus, dei andre heldt til i leigde lokale. På Oldernes i Spansdalen blei eige skolehus bygd i 1899. Det blei seinare restaurert og påbygd i 1910. Fossbakken fikk som siste skolekrins eigen skole i 1922.

Det er fortalt at blant samane i Spansdalen var Nils Nekkusen, f.1824, den første som kunne lese norsk ordentlig. Første kjente samisktalande lærar var Anders Larsen. Frå 1856 til 1868 var han omgangsskolelærar «for samebarna i de indre fjordbygder i Ibestad», med 60 barn fordelt på 7 roder. Ei av rodene hans var Spansdalsmark. Larsen var same frå Gratangen og hadde gått lærarskolen i Tromsø. Alt tyder på at han underviste på samisk.

Frå samiske til norske lærarar

Sjølv om målet for undervisninga var at elevane skulle lære å lese og skrive på norsk, betydde det mye at dei samiske elevane hadde ein lærar som kunne bruke morsmålet deira. Etter Larsen tok det 26 år før ein igjen fikk ein samisktalande lærar. Det var Ellev Olai Fredriksen, som hadde dei to samiskdominerte skolekrinsane Oldernes og Fossbakk frå 1894 og heilt til 1925. Sjølv om han meistra samisk, var han no pålagt å undervise på norsk.

Fredriksen var ein ivrig samlar av lokalhistorie og skreiv boka Lauvangr – Lavangens beskrivelse. Innsamlingsarbeidet hans ligg i stor grad til grunn for den kjente boka Tre stammers møte av Carl Schøyen. Det verkar som forteljaren i denne boka, «Skouluk-Andara», har tatt trekk både frå Anders Larsen og frå Ellev Fredriksen.

Etter Fredriksen var det heilt slutt med samisktalande lærarar. Fram til 1942 hadde skolen i Spansdalen utdanna lærarar, men deretter bare erstatningslærarar fram til skolen blei nedlagt i 1951.

Barn frå Spansdalen på skoletrappa til Oldernes skole, 17. mai 1934.
F.h.: Kåre Thomassen, Johan Johnsen, Ludvik Johnsen, Andor Henriksen, Hildrum Larsen, Agnar Andersen, Emil Fossli, Lindberg Pedersen, Nils Andersen, Harald Johnsen, Jens Johnsen, John Nymo, Toralf Larsen, Konstanse Nymo, Alvilde Johansen, Asbjørg Thomassen, Johanna Andersen, Nelly Johnsen, Klarise Heimly, Nilda Andersen, Signe Fossli, Lilly Nordgård, Sigrid Olderbakk.

(Foto utlånt av Spansdalen historielag/ Ruŋggu historjásearvi)

Skolesentralisering

På 30-talet var det stort behov for å gjøre noko med dei gamle og dårlige skolebygga i kommunen. Kommunen laga ein plan for opprusting med nybygging og delvis samanslåing av krinsar. Men arbeidet blei stansa av krigen. Da så Tennevoll skole brann i 1942, blei det enda meir akutt behov for å gjøre noko med skoleutbygginga.

I 1948 vedtok så kommunestyret i Lavangen mot to røyster å bygge ein ny skole på Tennevoll «for samtlige barn i kommunen». Det første bygget sto ferdig i 1950, seinare kom fleire byggetrinn fram mot 1960. I løpet av 50-talet blei så dei andre skolane nedlagde, ettersom det blei plass på den nye sentralskolen, som etter kvart også omfatta framhaldsskole. Da Fossbakken skole blei lagt ned i 1961, var det bare den dengong veglause bygda Lavangsnes igjen som hadde eigen skole, og den blei som den siste grendeskolen lagt ned i 1972.

Det var ingen stor motstand mot denne sentraliseringa, i alle skolekretsane var det fleirtal for sentralisering. I Spansdalen var det delte meiningar, nokre ønskte å behalde ein eigen skole, men fleirtalet meinte det ville vere betre for elevane å komme i lag med andre elevar og på den måten bli integrert i det norske storsamfunnet. Det spela sikkert òg inn at skolen i lang tid ikkje hadde hatt kvalifisert lærar. Skolen hadde òg fungert som grendehus, og trulig hadde dei ikkje rekna med å miste det også i lag med skolen. Men bygningen blei rive ned og flytta til Tennevoll for å bli lærarbustad. Og grendehus skulle ikkje spansdalingane få igjen før om lag 30 år seinare.

Da 9-årig skole skulle innførast, betydde det i første omgang eit nytt steg i sentraliseringa. Frå 1969 måtte 8. og 9. klasse gå i Sjøvegan i Salangen, men det varte ikkje lenge, og frå 1972 var alle 9 årstrinna samla på Tennevoll.

Diskriminering og fornorsking

Motsetninga mellom samar og «norske» har vore ekstra hard i denne kommunen. Ettersom den sjøsamiske befolkninga blei assimilert inn i den norske, fikk ein på kysten ei blandingsbefolkning. Denne ville stå fram som norsk, noko dei gjorde med å markere avstand til det samiske. Dei som slo seg ned i Spansdalen blei så framstilt som framande, «svenske» innflyttarar, sjølv om forfedrene deira i hundrevis av år hadde brukt dette området store delar av året. Dei dyrka opp Spansdalen frå grunnen av, men i motsetning til bøndene frå Sør-Noreg som dyrka opp Målselv og Bardu, fikk dei inga form for offentlig støtte. Dei hadde lita erfaring frå jordbruk og måtte lære seg det samtidig som dei forsøkte å livnære seg med utmarksnæringar. Det var lite og skrinn jord i den skyggefulle dalen. Dette gjorde at spansdalsfolket blei fattigare enn folket ved fjorden. Frå mellomkrigstida fortelst det at spansdalingar stundom rett og slett måtte tigge mat på gardane ved kysten. Etter krigen fikk mange menn frå Spansdalen jobb på anleggsarbeid rundt omkring. Dei blei da pendlarar mens familiane blei buande i dalen.

Læstadianismen, som allereie frå om lag 1850 fikk fotfeste blant folket her, blei ei støtte og eit samlingspunkt, men skapte samtidig enda eit skilje overfor resten av befolkninga i kommunen.

Under folketeljinga i 1950 blei det registrert samisktalande heimar i 12 kommunar i Troms. (Trulig var det reelle talet høgare). Samekomiteen av 1956 sendte brev med spørsmål til desse kommunane for å klarlegge den språklige stoda for elevane. Men bare fire kommunar svarte, blant dei som ikkje gjorde det, var Lavangen. Det var på 50- og 60-talet i det heile ingen teikn på at kommunen brydde seg om at han hadde samisktalande innbyggarar.

Foreldra vedtok språkskifte

Da skolen i Spansdalen blei lagt ned i 1951 og elevane overførte til den nye sentralskolen, blei det tydelig at mange av desse elevane hadde problem med å følgje med på skolen. Dei fleste var framleis samisktalande og hadde lite norsk med seg heimafrå. Tidlig på 1960-talet [4] skal det ha vore eit møte for foreldre i Spansdalen, der dei blei samde om å slutte å snakke samisk til ungane. Det fortelst at det bare var ein som innvendte mot dette. Når foreldra i staden for å snakke morsmålet sitt til ungane, heller snakka sin eigen dårlige norsk, blei ikkje resultatet stort betre, sett i forhold til skolen sine krav.

Skoleåra ein daglig kamp

Mange av dei som gikk på skolen på 1950-, 60- og 70-talet har vanskelig for å snakke om det. Særlig gjeld det dei som hadde størst problem med skolegangen. Det er helst dei som sjølve klarte seg best som greier å fortelje noko i ettertid. Dei seier at på 50- og 60-talet opplevde ein overgrep mot samiske elevar kvar einaste dag. Det kom både frå lærarar og frå andre elevar, og det kunne gi seg utslag i kalling og mobbing eller at dei rett og slett blei oversett og behandla som luft. Dei få som var skolesterke, blei ikkje så direkte plaga sjølv, men ei av dei fortel at det var like vondt å sjå på at slektningane og naboane blei trakasserte.

Det var vanlig at lærarane rett og slett gav opp overfor ungane frå Spansdalen. Det blei ikkje stilt krav til spansdalsungane, dei blei ikkje spurt når det var leksehøring, dei fikk leike med kitt når dei andre i klassa lærte tal og bokstavar.

Når ein spør folk frå Spansdalen om korleis mobbinga foregikk på skolen, kan det vere vanskelig å få klare eksempel, kanskje mest fordi mange har forsøkt å fortrenge den tida. Men her er i alle fall eitt tilfelle: Rektor hadde tatt bandopptak av ei gammal dame frå Spansdalen, som snakka veldig dårlig norsk. Så plasserte han bandspelaren på pulten til ein elev frå Spansdalen og spela av dette for klassa, mens han sjølv lo openlyst.

Ein av dei som var elev på 60-talet oppsummerer skoletida si slik: – Alle skoleåra var ein daglig kamp. Det er underlig at nokre av oss er heile menneske. Men mange er ikkje det, og mange har fått øydelagt sjølvbilete og psykiske skadar for livet.

Evneveike eller språklig minoritet?

Frå skolen og kommunen si side blei ikkje elevane sine vanskar behandla som eit språklig problem. I staden blei ungane stempla som undermåls. I 1965 blei fleire av spansdalsbarna sendt til skolepsykolog i Narvik, som rådde dei kommunale skolestyresmaktene til å søke desse barna inn på Elvemo offentlige skole for evneveike. I alt meldte skolen i perioden 1965–67 12 elevar frå Spansdalen til «Kontoret for spesialskolene». Men foreldra sette seg bestemt i mot at ungane skulle sendast bort, og dei klarte å hindre det. Det er verdt å merke seg at ingen av breva som skolen sendte til skoledirektøren om dette nemner at elevane kom frå eit tospråklig miljø. Når ikkje kommunen klarte å fri seg frå problema med å sende spansdalsbarna frå seg, blei løysinga å gi hjelpeundervisning ved sentralskolen. Ei tid fikk om lag 70 % av desse elevane hjelpeundervisning i norsk.

I 1972 blei Pedagogisk-psykologisk senter for Midt-Troms oppretta. Blant dei som blei tilsett her, var spesialpedagogen Øivind Haaland, som særlig fikk ansvar for Lavangen sentralskole. Han kom sørfrå og stilte i utgangspunktet utan verken kunnskapar eller fordommar om det området han var komen til. Tidlig byrja han å undre seg over kvifor skoleresultata var så mye dårligare hos elevar frå Spansdalen og kvifor så mange av desse hadde blitt stempla som evneveike. Han byrja å undersøke dette systematisk og det blei gjort forskjellige slags undersøkingar av alle elevane. Resultata til elevane frå Spansdalen blei så samanlikna med resultata til resten av elevane ved skolen. Dei viste at spansdalselevane gjorde det klart dårligare i norsk og rekning, mens det ikkje var målbar forskjell på mental modning eller IQ. Derimot viste heile 96 % av barna frå Spansdalen teikn på alvorlige emosjonelle vanskar i skolen. «I følge testen hadde spansdalsbarna en oppfatning av seg selv i skolen som var preget av usikkerhet og innadvendthet i forhold til omverdenen, skyldfølelse for å mislykkes i korrekt handling og vansker med å handle i det hele tatt.» [5]

Ut frå denne undersøkinga skreiv Haaland ei hovudoppgåve i pedagogikk [6], der han slo fast at det i hovudsaka ikkje var snakk om elevar med små evner, men at problema var «språklig og kulturelt betingede». Han hevda og at elevane ikkje kjente verken verdi- eller interessefellesskap med skolen.

Haaland skildrar det gjengse synet på elevane frå Spansdalen slik: «..den framherskende forklaring fra skolefolks side på Spansdalselevenes nederlag i skolen, var en slags genetisk bestemt intelligenssvikt. Forklaringen på dette var stor grad av inngifte i dalen og at befolkningen her var av samisk avstamning. ... Lærerne, mange av dem var født og oppvokst i Lavangen, hadde når det kom til stykket mangeartet kunnskap om befolkningen i dalen. Denne kunnskapen hadde imidlertid på en forunderlig måte unngått å bli koplet forklarende til den pedagogiske situasjon på skolen.»

I hovudoppgåva sette Haaland stoda i Spansdalen og møtet mellom dei samiske elevane og den norske skolen inn i ein samanheng med samane si stilling elles i Noreg og med minoritetar andre stadar i verda. Han konkluderte med at «I forhold til sine offisielle intensjoner og mål, svikter skolen totalt i sin undervisning av spansdalselevene. ... Skolens innflytelse på personlighetsutviklingen syntes å være negativ for disse elevenes vedkommende.» Det var altså ikkje elevane, men skoletilbodet det var noko gale med. Dei første tiltaka Målet med undersøkinga var sjølvsagt å komme fram til tiltak som kunne hjelpe elevane. Men det var ikkje så lett på grunn av haldningane i tida. Haaland skildrar stoda slik: «Resultatene pekte bl.a. i retning av at språklige og kulturelle forhold burde tematiseres i skolen. Det fantest imidlertid ingen uttalte signaler fra folket i Spansdal at de ønsket slike tiltak. Tvert om; det var tydelig at de ønsket å komme bort fra det «gamle» og at ubehageligheter var assosiert til det samiske. Derfor var det ikke mulig å sette iverk tiltak som sto i forhold til undersøkelsens resultater.»

Det ein i første omgang kunne gjøre var å sette i verk nokre tiltak for å tilpasse undervisninga meir for dei samiske elevane. Det første var å styrke norskundervisninga med at ein delte klassane første og andre året og lét dei som trong det få meir tid til å utvikle ordforrådet sitt. Skolestyret søkte da om ekstra timetildeling ut frå at dette var tospråklige elevar, men fikk avslag hos skoledirektøren. Derimot kunne ein få pengar til «ekstraordinære tiltak for funksjonshemmede førskolebarn». Kommunen tok imot pengane, sa ikkje for mye høgt og brukte dei til å gjennomføre den planlagte klassedelinga.

«Ingen mobbing ved Lavangen sentralskole»

Hovudoppgåva til Haaland var ferdig i 1977, etter at han sjølv hadde flytta sørover. Først to år etter blei oppgåva kjent blant folk i Spansdalen og deretter i skolen og kommuneadministrasjonen. Da oppsto det ein ganske opphissa diskusjon, blant anna i lokalavisene. Det var særlig påstandane om mobbing av elevar frå Spansdalen som lærarane og kommunen ikkje ville ha sittande på seg.

I Nordlys blei det skrive fleire artiklar om Spansdalen, og i eit intervju 13.12.1979 seier Tor Ivar Andersen [7]: «Mobbing av barn fra Spansdalen har foregått hele tida på Lavangen sentralskole, selv om det var verre før enn det er nå. Denne mobbingen er et resultat av holdninger som resten av Lavangen har overfor den samiske befolkningen i Spansdalen. Jeg vil påstå at dette er holdninger som vi ikke merker bare i forholdet mellom elevene, men også mellom elev og lærer. Det gir seg utslag som at «unger fra Spansdalen er det ikke så farlig med.» Kanskje er de ikke fullt og helt klar over disse holdningene sjøl, men vi fra Spansdalen vet at de finnes.»

I samme avis er rektor Terje Karlsen intervjua. Han uttaler at «Det foregår ingen mobbing ved Lavangen sentralskole i dag, verken av barn fra Spansdalen eller av andre». Vidare seier han: «Min oppfatning er imidlertid at Spansdalen er et svært isolert miljø, mer isolert enn andre samiske miljøer jeg kjenner til. Jeg mener at overgangen til sentralskolen har bidratt til å bryte opp noe av denne isolasjonen og folk fra Spansdalen må nå prøve å finne sin plass i storsamfunnet.»

Vi siterer vidare frå artikkelen i Nordlys: «Rektor Karlsen sier at det gikk lang tid før han oppdaget at det var et reelt tospråklig miljø i dalen. Jeg hadde inntrykk av at dette ble forsøkt skjult. Spørsmålet er nå i hvor stor grad dette språket er et levende språk og et uttrykksmiddel rikt på ord og vendinger. Det er det som avgjør om det er verdt å ta vare på. Det er også et langt sprang mellom å ta vare på sin egenart og fullstendig isolasjon, understreker Karlsen. Han tilbakeviser også kritikk om at lærerne har nedlatende holdninger overfor elever fra Spansdalen. – Det er synspunkter jeg slett ikke er enig i. Det er heller ikke riktig at vi så og si uten videre setter igang hjelpeundervisning for disse elevene. Slikt skjer ikke uten kontakt med PPD-tjenesten som rådgivende organ og uten at det er grunn for det. Men rent generelt er det klart at tospråklighet skaper vansker, sier rektor Terje Karlsen.»

Det gikk så langt at skolestyret vedtok å ta avstand frå påstandane til Haaland, og både skolesjefen og lærarlaget truga med rettssak mot han. At lærarlaget inntok denne haldninga, var ikkje uventa ut frå at dei aller fleste lærarar saman med rektor, inspektør og skolesjef stilte seg i forsvarsposisjon med ein gong det blei sett søkelys på spansdalselevane sine problem i skolen. Dei fleste lærarane ved skolen kom sjølve frå Lavangen, og var oppflaska med dei haldningane til spansdalingane som var vanlige i den tida. Etter det folk i Spansdalen fortel, var det før svært sjeldan at nokon lærar kom på heimebesøk i Spansdalen, og foreldra derifrå drog og sjeldan på foreldremøte. Det gjorde at kontakten vart dårlig, og dermed også lærarane sin kunnskap om forholda i dalen. Så seint som i 1979 uttalte undervisningsinspektøren: «Selv om flere har to-språklig bakgrunn, virker undervisningsopplegget godt. Dette har en sammenheng med at kun de eldste i Spansdalen bruker samiske ord, og dette skjer bare sporadisk.» [8] Dette blei straks imøtegått av folk frå dalen som uttrykte at dette bare viste kor lite skolens folk kjente til forholda.

Ingen av lærarane uttalte seg til fordel for oppgåva til Haaland, men nokre av dei gikk derimot til åtak på han med storslegge: «Det er i den forbindelse merkverdig å tenke på at en psykolog og spesialpedagog kan være opphav til så mye ondskap i en bygd.» [9]

Samisk oppvakning i Spansdalen

I dei siste åra på 1970-talet skjedde det ei klar haldningsendring blant mange samar i Spansdalen. Eit teikn på det var sameforeninga, Ruŋggu Sámiid Searvi, som blei stifta i 1978 og som raskt fikk meir enn halvparten av dei vaksne i bygda som medlemmar. Eit anna teikn var arbeidet for å få eige grendehus, der søknaden til kommunen om støtte blei grunngitt med ønske om å styrke samisk kultur.

Eit uttrykk for dugnadsånda i Spansdalen var at bygdefolket først danna ei grendehusforeining og gjorde grunnarbeidet med grunnmur, vatn og avløp. Deretter søkte dei kommunen og staten om støtte til å bygge huset ferdig.

Negative reaksjonar i kommunen

For kommunen var det ein ny situasjon å måtte forhalde seg til at spansdalingane sto fram som ei organisert gruppe, som utan skam kalla seg samar og også knytta seg til ei samisk organisering på nasjonalt og nordisk plan. Sjølv om nokre forsøkte seg med total avvising, stilte ikkje fleirtalet i kommunen seg direkte negativt til tiltak for samisk språk og kultur i bygda og skolen. Men dette skulle gjørast på forvaltninga sine premissar, og den samiske befolkninga i kommunen blei på ingen måte anerkjent som nokon part i saka som ein trong å forhalde seg til.

I det heile hadde dei norske innbyggarane ein klar tendens til å avvise eller stille seg uforståande til påstandar frå samisk hald om mobbing og trakassering. Slik kritikk blei gjerne tilbakevist med utsegner frå norsk hald om at ein ikkje kjente seg igjen i skuldingane. Dette var for eksempel ein vanlig reaksjon på dei mange forteljingane om korleis norske ungar hadde hersa med dei samiske medelevane sine. Reaksjonane på Haaland si avhandling føyer seg inn i dette mønsteret. Samtidig har heller ikkje reaksjonane i dei samiske miljøa vore bare positive til slike skildringar i aviser og bøker om samisk fornedring og fattigdom.

4-9 prosjektet på grendehuset i Spansdalen november 1983.
Lærar Berit Johnsen med barna Ann-Britt Henriksen, Nina Overgård, Roy-Hugo Andersen, Kent-Arne Johnsen og Kai-Einar Henriksen.

(Foto utlånt av Spansdalen historielag)

4–9-års-prosjekt på grendehuset

Da Lavangen kommune byrja å innsjå at noko måtte gjørast for ungane frå Spansdalen, var det vanskelig å få finansiert nødvendige tiltak. Ein sjanse kom da tre departement i 1980 gikk saman om eit forsøksprosjekt om tiltak for barn i alderen 4–9 år. Ein ønskte å gjennomføre prosjektet i seks forskjellige kommunar spreidd rundt i landet. Lavangen søkte om å få bli med og fikk tilslag. Prosjektet i Lavangen blei spreidd ut på fem stader i kommunen, der ein følgde dei gamle skolekretsgrensene frå før sentraliseringa. Det blei vedtatt ei lokal målsetting i fire punkt, der det siste var: «– lære barn med samisk bakgrunn å bli bevisst sin bakgrunn som noe trygt og godt – noe å være stolte av.» Dette var trulig første gong lokale styresmakter i Lavangen kommune hadde uttrykt at det kunne vere noko positivt i det å ha samisk bakgrunn.

I Spansdalen fikk prosjektet tilhald på det nybygde grendehuset. Det blei tilsett ein lærar, ein førskolelærar og ein assistent. Spesielt for Spansdalen var at ein skulle arbeide med den samiske kulturen i bygda. Det var svært varierande i kva grad dette blei gjennomført, fordi det var få av dei tilsette som kjente særlig til denne kulturen. Dei fleste som var innom prosjektet var utafrå, og få av dei kunne samisk. 4–9-prosjektet varte heilt til 1989, da blei det i staden sett i gang samisk barnehage i dei same lokala. Men også barnehagen fikk samme problemet med å få tak i samisktalande fagfolk.

Frå samisk som valfag til sameklasse

Da begynnarundervisning på samisk blei innført i nokre skolar i Finnmark sist på 60-talet, var det framleis samisktalande ungar i Spansdalen. Men dei fikk ikkje noko slikt tilbod.

Det var sameforeininga som først tok opp krav om å få samiskundervisning i skolen. På den tida hadde spansdalsungane i stor grad mista språket, slik at det i første rekke var spørsmål om å forsøke å gjenvinne tapte språkkunnskapar.

I 1980 blei samisk innført som valfag frå 4. klasse. Det var den pensjonerte presten Asbjørn Flokkmann som tok på seg å vere samisklærar den første tida. Men da han slutta etter nokre år, opphørte dette tilbodet.

På slutten av 1980-talet tok foreldra i Spansdalen for alvor opp kampen for eit betre tilbod for dei samiske elevane. Først kom det i gang undervisning i samisk som andrespråk. Men foreldra var ikkje nøgde med det. Dei ville ha eigen skole i Spansdalen, anten som ein lokal grendeskole eller ved å få Sameskolen for Troms til å etablere seg her. Denne hadde da vore i provisoriske lokale i Målselv, men foreldra hadde planar om nybygg. Både dei samiske foreldra og Lavangen kommune engasjerte seg for at sameskolen skulle bli flytta til Spansdalen eller Fossbakken. Men det blei likevel avgjort å bygge Sameskolen i Målselv, og ingen av foreldra ønskte å sende ungane på internat. Foreldra ville no primært ha grendeskole i Spansdalen. Om ikkje det gikk, ville dei ha skilt ut eigne klassar ved sentralskolen, der dei samiske elevane skulle få undervisning i og på samisk.

I 1992 søkte foreldra til barn i 1.–4. klasse om at dei skulle få undervisning i og på samisk. Skolesjefen i kommunen, Johan Lyngstad, var positiv til søknaden og gjorde sitt beste for at dette skulle komme i gang. Skolestyret slutta seg til skolesjefens innstilling. Det gjorde derimot ikkje formannskapet, som gikk inn for å avvise søknaden fullstendig, grunngitt med at Lavangen ikkje hørte til forvaltningsområdet for samisk språk, og at elevane her derfor ikkje hadde nokon rett til opplæring på samisk. I kommunestyret syntest fleirtalet dette blei for drygt, og vedtok i staden eit kompromiss: «Kommunestyret tar til etterretning skolestyrets vedtak om igangsetting av forsøksprosjekt med undervisning i samisk. Det skal likevel presiseres at det ikke er avsatt midler på kommunalt langtidsbudsjett for å fortsette slik undervisning ut over forsøksperioden.» Dette kunne ikkje foreldra godta, og dei sendte eit rasande brev til kommunestyret, der dei avslutta med:
«Hvis ikke kommunestyret endrer sitt vedtak, vil vi som foreldre iverksette følgende:
– Nekte å sende barna på skolen fra skolestart med de følger dette får
– rette krav om egen skole/skolekrets
– gå rettens vei»
Kommunestyret endra ikkje vedtaket sitt, men dei hadde fått ei kraftig åtvaring om at her fikk dei slutte å snakke om forsøk. Foreldra ville aldri godta noko mindre enn eit permanent tilbod. Samme hausten blei så den første samiskklassa sett i gang.

Utan utdanning og erfaring

Den samiske klassa skulle møte store vanskar. Det var ikkje mogleg å få nokon kvalifisert tospråklig lærar, og undervisninga blei derfor sett i gang med ein lærar utan lærarutdanning. Resten av personalet på skolen var svært skeptiske til heile opplegget, og det var inga støtte å få der. Det var ingen ved skolen med erfaring eller utdanning i tospråklig opplæring.

Karen Inga Eira fikk frå starten ansvaret for samiskklassa åleine. Ho var 21 år og hadde såvidt forsøkt seg som lærar før. Den første tida hadde ho langt fleire timar enn ho skulle hatt for 100 % stilling. Ho fikk beskjed om at alt skulle gå på samisk, men oppdaga snart at det ikkje fungerte. Dei fleste elevane snakka ikkje samisk, og mange forsto det også dårlig. Når undervisninga ikkje fungerte som planlagt, blei det lett til at foreldra la skulda på læraren.

Karen Inga Eira var den første læreren da ein starta med eigne samiskklassar i 1992. Dette bildet er tatt i 2005.
(Foto: Svein Lund)

Det var tydelig at dersom dette forsøket skulle lukkast, var ein avhengig av hjelp utafrå. Nokre av foreldra kjente Asbjørg Skåden, som var samisklærar i Skånland. Ho tok på seg å vere rettleiar. Noko av det første ho måtte gjøre, var å ta opp med foreldra kva for håplaus situasjon læraren var sett i, slik at dei ikkje skulle gi henne skulda for problema. Så sørgde ho for at læraren fikk konvertert tid for opplæring på samisk, noko ein den gongen hadde rett til på grunn av mangel på samiske læremiddel. Sverre Eriksen blei sett inn som lærar i fem timar og assistent i 12 timar. Han var samisktalande, kom frå Karasjok og var busett i Spansdalen. Med dette fikk ein høve til ei funksjonsdeling mellom desse to lærarane, der den eine skulle snakke bare samisk, mens den andre òg skulle bruke norsk. Dette fungerte delvis eit par år, men etter kvart blei det vanskelig å følgje planen, blant anna på grunn av mye fråvere og utskifting blant lærarane. Ei anna utfordring var læremiddelmangelen. Det fanst ingen læremiddel som var tilpassa denne typen undervisning. Lærarane måtte så å seie lage alt sjølv.

Mellom formalitet og realitet

Det var vanskelig nok å lage eit godt opplegg ut frå den språklige stoda som elevane sto i. I tillegg kom problemet med å få dette til innafor skolens regelverk. Regelverket for undervisning i og på samisk var både firkanta og sjølvmotseiande. Ut frå ei språklig vurdering kan det ikkje vere tvil om at samisk var andrespråk for dei aller fleste elevar frå Spansdalen. Bare nokre ganske få meistra samisk like godt eller nesten like godt som norsk. Læreplanen for samisk som andrespråk hadde som mål at elevane skal bli funksjonelt tospråklige og føresette at samisk skulle brukast som reiskapsspråk også i andre fag. Men praksis i skolen er at elevane med samisk som andrespråk bare får inn samisk i samisktimane, elles får dei all si undervisning på norsk. Dette visste dei foreldra som var drivkrefter for samiskundervisning i Lavangen. Skulle kommunen få godkjenning for prosjektet og pengar til å gjennomføre det, var det naudsynt at elevane blei framstilte som samisktalande, og at det blei definert som førstespråksundervisning i samisk. For foreldra blei det dermed viktig å få fram at elevane hadde samisk som heimespråk, og dette omgrepet blei strekt svært langt. Det er sagt at i nokre av heimane var samisk som heimespråk avgrensa til at bestemor snakka samisk til katta. Realiteten var at elevane sine samiskkunnskapar var svært varierande, dei fleste hadde bare ei passiv forståing av samisk, og den kunne òg vere så som så for enkelte.

Etter som dei første elevane blei eldre og det blei tatt opp nye, blei klassa delt i to og til sist i tre. Det blei dermed behov for fleire tospråklige lærarar, men slike var framleis vanskelig å få tak i. Dei samiske klassane har derfor store delar av tida vore nøydde til å slite med lærarar som anten har hatt dårlige samiskkunnskapar eller mangla lærarutdanning. Først etter tre år fikk ein den første samisktalande utdanna læraren, Magne Einejord frå Skånland. Han arbeidde i Lavangen frå 1995 til han gikk av med pensjon i 2001. Også eit par andre samisktalande lærarar har jobba der i denne tida.

Etter kvart kom det fleire lærarar inn som sjølve var samar frå Spansdalen eller Fossbakken. Dei hadde godkjend utdanning, men samiskkunnskapane var varierande. Ingen av dei var fullt ut samisktalande. Dei kunne likevel få fast tilsetting utan noko vilkår om å lære seg meir samisk. Dermed blei norsk dominerande eller einerådande som undervisningsspråk i alle timar unntatt i samisktimane.

>

Sameskolen i Lavangen er i eit gamalt og nyoppussa bygg.
(Foto: Svein Lund)

– som ligger helt kloss inn i "norskskolen"
(Foto: Svein Lund)

Frå sameklasse til sameskole

Foreldra var ikkje nøgde med samiske klassar på sentralskolen. Dei hadde så mange negative røynsler med sentralskolen både som elevar og foreldre at dei meinte det måtte vere eigen sameskole, og at den burde ligge i Spansdalen. Det enda med eit kompromiss, der sameklassane blei skilt ut under namnet Lavangen sameskole, og fikk eige bygg. Men dette bygget ligg tett inntil resten av skolen.

8. februar 2000 blei Sameskolen opna med stort festivitas, men det har og heva seg kritiske røyster som meiner at den løysinga som blei vald var den verst moglege. Dei seier at bygginga av eigen sameskole i tilknyting til sentralskolen var eit feilgrep, og noko som førte til enda meir stigmatisering av ungane.

Da eg besøkte Sameskolen i Lavangen i oktober 2003, kunne eg observere mange teikn på misnøye med skolen, både frå foreldre, elevar og lærarar. Her er noko av det eg fikk sjå og høre:

Faglig evaluering

Tre gonger gjennom historia har fagpedagogar skrive rapportar om skolestoda for samiske elevar i Lavangen. Den første kom som nemnt på 1970-talet. Den neste kom i 1996, og var skriven av Kamil Øzerk ved Universitetet i Oslo / Samisk høgskole. Denne var svært optimistisk når det gjaldt utviklinga av den såkalla lavangsmodellen for tospråklig opplæring. Men da det viste seg at dei ønskte resultata uteblei og at misnøyen med skolen auka frå fleire hald, engasjerte kommunen i mars 2006 Eivind Bråstad Jensen ved Høgskolen i Tromsø til å gjøre ei ny evaluering. Denne blei overlevert til kommunen i november 2006. Eg vil derfor slutte av her og overlate ordet til Eivind Bråstad Jensen, som har skrive neste kapittel.

Kjelder:


[1] Øivind Haaland: Sosial likhet i etnopolitisk perspektiv. 1990. s. 9
[2] Dette og dei andre sitata i dette kapitlet er frå Arthur Brox: Finneskolen i Astafjord. Håløygminne 1–1956
[3] Etter Adolf Steen, s. 141 og s. 189. Sitatet er henta frå Hammonds misjonshistorie. (Fotnote av A. Brox)
[4] Det er motstridande opplysningar om dette møtet. Nokon seier det var i 1961, andre i 1964, mens andre igjen meiner det aldri var noko formelt møte.
[5] Øivind Haaland: Sosial likhet i etnopolitisk perspektiv. 1990. s. 19
[6] Øivind Haaland: Kulturmøte som pedagogisk problem. UIO 1977
[7] Han var da intervjua som leiar i byggekomiteen for grendehus i Spansdalen, no (2006) er han lærar på sameskolen.
[8] Harstad Tidende 19.12.1979
[9] Lesarinnlegg av «Lærer ved Lavangen sentralskole» i fleire aviser, bl.a. Fremover 10.12.79


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3