SámegilliiArtikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
 Eivind Bråstad Jensen på samisk skolekonferanse i Tromsø, 2003 | I mars 2006 blei Eivind Bråstad Jensen engasjert av Lavangen kommune til å gjøre ei evaluering av Lavangen sameskole. Rapporten hans, som blei overlevert til kommunen i november 2006, har først en historisk bakgrunn som i stor grad er dekt av artikkelen foran her. Deretter vurderer han utviklinga det siste tiåret og sammenligner med vurderingene til Kamil Øzerk i rapporten «På rett vei» frå 1996. Her følger et redigert utdrag av den siste delen av rapporten, slik det er trykt i boka Samisk skolehistorie 3. Vi har også lagt ut den fullstendige rapporten her. (Bare på norsk.) Eivind Bråstad Jensen er født i 1946 og oppvokst i Tromsø, der han gikk folkeskole, gymnas og tok forberedende i filosofi med det første kullet i 1965. Deretter tok han nordisk grunnfag, historie mellomfag og pedagogikk hovedfag ved Universitetet i Oslo. Han har vært lærer i grunnskole og høgskole, informasjonsdirektør ved Universitetet i Tromsø og utdanningsdirektør i Troms. Nå er han dosent ved Universitetet i Tromsø. Eivind Bråstad Jensen har gitt ut flere bøker, bl.a. Fra fornorskningspolitikk til kulturelt mangfold og Skoleverket og de tre stammers møte. |
...
De foreldrene som kjempet fram samiskopplæring i Lavangen, ser ut til å ha forventet at et tilbud på skolen alene ville være nok til at barna etter hvert skulle bli i stand til å snakke samisk. Men all erfaring viser at bruk av samisk i barnas hjemmemiljø betyr svært mye for læring av språket. Barn av samiske foreldre som bruker samisk daglig, vil sannsynligvis lære mer samisk hjemme enn på skolen. At språket formidles fra foreldre til barn gjennom aktiv bruk i hjemmet, er sannsynligvis langt på vei en forutsetning for at språket skal overleve.
...
Øzerk berømmer det han kaller Lavangens tospråklige modell fordi denne demonstrerer at ”skoleverket i kommunen respekterer elevenes sosiokulturelle forutsetninger og familiebakgrunn. Modellen er med på å sikre et verdi- og interessefellesskap mellom samiske hjem og skolen, og på den måten legge forholdene til rette for en vellykket forsterket sosialisering hvor utvikling av tospråklige og tokulturelle borgere er resultatet.” (op cit s. 9)Han slår fast at elevene stortrivdes med sin skolegang, og at alle syntes det var bra å få tospråklig undervisning.” (op cit s. 14)
Etter å ha undervist 4.- 6. klassingene i engelsk noen få timer, ble han også så imponert over deres engelskspråklige utvikling at han finner det nærliggende å spørre ”om ikke trespråklighet er den rette betegnelsen for disse elevenes språklige repertoar?” (op cit s. 18)
Han berører en problemstilling som fortsatt er svært aktuell når han bestemt advarer mot at samiske elever som går i det han konsekvent kaller de tospråklige, ikke samiske, klassene, ekskluderes fra det sosiale fellesskapet på skolen. Han tar derfor til ordet for at elever fra ulike klasser og klassetrinn noen ganger driver med felles aktiviteter. (op cit s. 19)
Det er også fristende å se hans optimisme og begeistring i lys av bakgrunnen for evalueringen, nemlig at forsøksperioden på tre år nærmet seg slutten. Evalueringen ville derfor få følger for tiltakets videre skjebne.
Etter å ha slått fast at for mange mennesker med minoritetstilknytning har tospråklighet en eksistensiell betydning, utfordrer han Lavangen sentralskole som han mener bør ”stå i bresjen og påvirke det omkringliggende lokalsamfunnets holdninger til, syn på og forventninger til skolens tospråklige klasser.” (op cit s. 22)
Kamil Øzerk legger stor vekt på at de tospråklige lærerne og elevene ikke blir stående på utsiden av skolemiljøet. Han anbefaler derfor at de tospråklige lærerne ”underviser også litt for andre elever på skolen, slik at de tospråklige lærerne ikke skal oppfattes som andre lærere, men alles lærere. På samme måte bør tospråklige elever og norskspråklige elever drive med noen felles aktiviteter, slik at det utvikles et sosialt samhold mellom elever uavhengig av deres (klassetilhørighet eller) språklige/etniske bakgrunn." (op cit s. 22)
Framstillinga er gjennomsyret av en begeistring for Lavangen sentralskoles tospråklige undervisning som Øzerk beskriver som et nybrottsarbeid i en kommune som ligger utenfor samelovens virkeområde. Modellen representerer ikke bare et forsøk på å revitalisere det samiske språket i lokalsamfunnet. ”Den tospråklige undervisningsmodellen representerer også et kulturelt gjenreisningstiltak.” (op cit s 23)
Han mente å ha grunnlag for å konkludere med at Lavangen sentralskole og de tospråklige lærerne med den tospråklige undervisningen hadde lyktes i å ”legge forholdene til rette for elevenes tokulturelle utvikling, deres skolefaglige /begrepsmessige utvikling og for en positiv norsksamisk tospråklig utvikling hos dem. Et slikt positivt utviklingsgrunnlag for elevenes norske og samiske språk gjaldt også for barnas engelskspråklige utvikling.”
 |  |
| Bilde laga av elever ved Lavangen sameskole (Foto: Svein Lund) | Døra til jentetoalettet på Lavangen sameskole (Foto: Svein Lund) |
Ti år etter at Øzerk anså skolens muligheter for å realisere målet om funksjonell tospråklighet for gode, er det nok mye som tyder på at han var for optimistisk. De aller færreste av elevene er blitt aktive brukere av samisk, muntlig og skriftlig. Det er mange årsaker til dette som vil bli nærmere belyst særlig med utgangspunkt i intervjuer med lærerne knyttet til Sameskolen og de samiske foreldrene.
 | Sameskuvla (rukses viessu) lea juste «dároskuvlla» bálddas. Sameskolen (rødt bygg) ligger helt kloss inn i «norskskolen». (Govva: Svein Lund)(Foto: Svein Lund) |
Lærerne knyttet til Sameskolen synes å være enige om at det er sterkt behov for et mer tydelig ansikt til å representere det samisk-pedagogiske Lavangen. Slik det er nå, må lærerne ta alle initiativ enkeltvis. De savner en som kan snakke på vegne av Sameskolen, og mener at en tydelig ledelse av Sameskolen ville forenklet det hele. De savner en tydelig markør.Ledelsen og lærerne ved Lavangen skole viser i følge disse tre liten interesse for virksomheten ved Sameskolen, ”Men når 6. februar (Samefolkets dag) kommer, da er plutselig alt overlatt til oss. Da må vi på Sameskolen dra det hele i gang for hele skolesamfunnet.”
Samtidig blir Sameskolens handlingsrom svært redusert fordi alle premisser er lagt av ”Norskskolen”. Når skoleåret starter, har ”Norskskolen” lagt en hovedtimeplan. Sameskolen får ta til takke med de mulighetene som da gjenstår. Og skal noe endres, må det tas opp med den enkelte berørte lærer. ”Vi lærere her på Sameskolen er våre egne rektorer.”
De fremmer også klar kritikk mot ledelsen ved Lavangen skole når de slår fast at dersom rektor hadde brydd seg like mye med Sameskolens elever og lærere som de på Norskskolen, hadde det vært mye bedre. ”Rektor er aldri å se her på Sameskolen.”
De samme lærerne opplever heller ikke noen særlig støtte fra kommunens politiske og administrative ledelse. Derfra hører de bare om problemer på Sameskolen. Derimot opplever de aldri å bli møtt med positiv interesse for og oppmerksomhet om det som går bra. Og ”Skolesjefen reiser rundt og representerer oss på samiske skolekonferanser uten at vi får noen former for tilbakemelding eller informasjon.”
Fra disse lærerne ved Sameskolen falt det også ytringer som at ”vi hører det ofte at vi er hårsåre overfor Norskskolen.” ”De baktaler oss på Norskskolen.” ”Det er alltid Sameskolen som skal spare penger og som blir omtalt som et pengesluk, men dette gjelder aldri for Norskskolen. Lærerne knyttet til Sameskolen beklaget seg over at det ofte ikke settes inn vikarer der. De var heller ikke tilfredse med at rektor, når han viser nytilsatte rundt på skolen, aldri tar dem med på Sameskolen.
Det vitner ikke om noe åpent og tillitsfullt forhold til kommuneledelsen når disse lærerne hevdet at de hadde vært med på et samisk spesialkompetanseprosjekt, at Lavangen kommune hadde undertegnet kontrakt, men at ledelsen hadde brutt kontrakten og latt være å møte. Det gjør heller ikke påstanden deres om at Sameskolen hadde søkt om og fått innvilget prosjektmidler, men aldri fått vite fra ledelsen hva pengene gikk til.
Og at de opplevde et markant skille mellom seg og de andre kom også til uttrykk når de konstaterte at det før de fikk egen bygning alltid var slik at de samiske lærerne ble sittende for seg selv på personalrommet på ”Norskskolen”. Dette var et klart og tydelig mønster.
Også en del foreldre var kritiske til at mye er styrt fra ”Norskskolen”. Der kunne de finne på å sette inn vikarer som verken har lærerutdanning eller samisk bakgrunn. Og flere mente at nedskjæringer på skolebudsjettet i stor grad ser ut til å ramme Sameskolen.
Mange av foreldrene deler lærernes ønske om større engasjement fra ledelsen ved Sentralskolen. Ja, det ble til og med hevdet at rektor hadde abdisert. Han hadde forpliktet seg på et møte i 2003 til å gjennomføre et fast månedlig møte med Sameskolen og barnehagen på Fossbakken. Men det ble det ingen ting av.
Skepsis til skole- og kommuneledelsen ble også uttrykt på denne måten:
De fleste av foreldrene fant at Sameskolens lærere og ledelsen ved Lavangen skole var lite samkjørt. For på Sameskolens foreldremøter ”har vi hele tida måttet skrive til administrasjonen på bakgrunn av opplysninger fra sameskolelærerne. Men på tross av alle disse brev og henvendelser så skjer det lite. Vi må stadig forklare og rettferdiggjøre denne skolen.”
Noen av utsagnene fra foreldrene avdekket også samisk bitterhet overfor norske holdninger lokalt ”Vi har hele tida følt at vi som samer er annenrangs, at vi må kjempe for å få gjennomført saker. Alle nedskjæringer til skolesektoren rammer Sameskolen. Vi ser det derfor som ønskelig med atskillig klarere kjøreregler og en egen administrasjon ved Sameskolen.”
”Det virker som vi samer aldri blir hørt – De nikker og sier seg enige, men de følger aldri opp.Jeg er luta lei av Lavangen kommunes forhold til det samiske. Da toalettet på Sameskolen frøs, måtte ungene benytte toalettene på ”Norskskolen”. Det var noe helt annet da vannet frøs på ”Norskskolen”. Det er liksom ikke så farlig med Sameskolen. Men det hjelper å gå til avisa.”
”Ordet sameskole utløser ordet kamp. Hele tida har vi måttet forsvare, forklare og rettferdiggjøre den. I behandling av nesten et hvert kommunebudsjett og av budsjettkutt er sameskolen inne i bildet. Og nå sitter vi altså her igjen.”
”Utenfor det samiske miljøet finner jeg lite forståelse for det samiske i Lavangen kommune. De norske ser ikke forskjellen på det samiske og det norske. De ser ikke det kulturelle skillet og skjønner ikke hva det samiske betyr for meg og for oss.”
 | Tidligere skolesjef Johan Lyngstad (Foto: Svein Lund) |
Den tidligere skolesjefen Johan Lyngstad innser at forholdet mellom Lavangen skole og Sameskolen ikke har vært tilfredsstillende. Men han slår samtidig fast at det vil være feil å opprette en selvstyrt sameskole. Hans ambisjon har vært at den samiske og norske befolkningen skal utvikle gjensidig respekt og gode relasjoner. For å lykkes med dette mener Lyngstad at ledelsen ved Lavangen skole vil måtte ha en nøkkelrolle. Særlig innebærer det en stor utfordring for rektor. Lyngstad deler dermed en oppfatning som Øzerk sterkt understreket i sin rapport fra 1996.
Ledelsen ved Lavangen skole erkjenner at det er en viss avstand mellom lærerne knyttet til Sameskolen og de andre. For å bedre på dette, hadde rektor lagt opp til å ha et felles arbeidsrom for alle lærere. Dette ble motarbeidet av de samiske som mente det ville bli for stor avstand til deres undervisningsrom. Rektor bøyde seg for motstanden, men satte som betingelse at lærerne på Sameskolen skulle stikke innom ”Norskskolen” hver morgen for å holde seg orientert. Men heller ikke det er det blitt noe av. Han mener at samelærerne isolerer seg selv, og at skoleledelsen urettmessig får skylda for ikke å informere grundigere. Rektor tror det hele bunner i et ønske fra samelærerne om å være seg selv nok. Samtidig gir han dem rett i at ledelsen kunne vært mer å se på Sameskolen. Rektor erkjenner helt klart at lærerne på Sameskolen er på sidelinja i forhold til det øvrige skolemiljøet og heller ikke er del av det uformelle fellesskapet. Dette er også en situasjon som strider fullstendig med og viser en utvikling i en helt annen retning enn Øzerk forutsatte.
 | Lærere ved Lavangen sameskole, skoleåret 2003/04 (Foto: Svein Lund) |
Så lenge det har vært undervist i samisk i Lavangen, har altså rekruttering av kvalifiserte lærere voldt betydelige vansker. Det har vært pekt på at økonomiske stimuleringstiltak for Finnmark og Nord-Troms bidro til at Lavangen tapte i konkurransen om lærerkrefter. Hovedtalsmannen for samiskopplæring innen kommuneledelsen, J. Lyngstad, har hele tida hevdet hardnakket at skulle kommunen ha undervisning på samisk, nyttet det ikke å starte med folk som ikke behersket språket. Da var han heller med på å kompromisse og i første omgang godta samisk-kyndige lærere uten lærerutdanning. I følge Lyngstad var det ikke godt nok for alle foreldre at lærerne var samisktalende. De skulle i tillegg beherske den ”rette” samiske dialekten. Lyngstad hevder at visse foreldregrupperinger var villige til å ansette nesten hvem som helst som lærere bare de var fra Spansdalen. Denne tilhørigheten var det viktigste for dem. I sitt siste år som skolesjef , i 2000, kjørte Lyngstad i ens ærend til Indre Finnmark for å kapre samisk-kyndige lærere. Han stilte som et ufravikelig krav at de kunne framvise vitnemål som dokumenterte skriftlig utdanning i samisk.
En av de fast tilsatte lærerne i kommunen samisklærer har sin lærerutdanning fra Samisk høgskole og er fullt ut kompetent i samisk. Men han har hatt permisjon de siste årene. I dag har tre lærere som alle kommer fra Spansdalen/ Fossbakken- miljøet hovedtyngden av undervisningen på Sameskolen. To av disse hadde studiepermisjon med lønn noen måneder sist vinter for å følge et opplæringsprogram i samisk på et relativt elementært nivå. Den tredje har ingen formell utdanning i samisk, men er i stand til å formidle samisk og kommunisere på et elementært nivå. Men med unntak av den permitterte læreren, har altså ikke Lavangen sameskole lærere som behersker det samiske språket fullt ut. Flere av de samiske foreldrene har i intervjuene uttalt seg i kritiske ordelag til at lærere med spinkle ferdigheter i samisk er satt til å undervise i faget. Dette er nok den hyppigst framsatte innvendingen fra foreldrehold mot Sameskolen. De hevder at det snakkes altfor lite samisk på Sameskolen. Flere mener det gir uheldige signaler til elevene at de samiske lærerne ikke er i stand til å bruke samisk mer aktivt og bevisst. Hadde det vært mer bevisst og strukturert bruk av samisk på Sameskolen for å synliggjøre og heve språkets status, ville nok flere foreldre vurdert skolen annerledes.
På foreldrehold ble det karakterisert som et stort feilgrep å tilsette spansdalinger uten samiskkompetanse som lærere ved Sameskolen. Det var til og med de som erklærte at dette var med på å undergrave selve grunnlaget for Sameskolen.
Flere foreldre var også inne på hvor personavhengig forholdet til og oppfatningen av lærerne var. Derfor begrenset ikke alle sin kritikk av lærerne til å peke på mangelfull kompetanse i samisk. Det forekom at lærere ble vurdert som personlig lite egnet for yrket. Det ble hevdet at det var lærere på Sameskolen ikke kunne møte elevene på en profesjonell måte. Noen kritiserte lærerne for å gi mangelfull informasjon og tilbakemelding og hevdet at ”alt dette fungerer mye bedre på Norskskolen som ikke minst gir mye bedre oppfølging av elevene.” Noen av foreldrene mente derfor det måtte være bedre at ungene flyttet over på ”Norskskolen” og at de fikk samiskopplæring i tillegg.
Heller ikke det statlige nivået slapp unna kritikk. Fylkesmannen ble kritisert for å føre mangelfull kontroll med lærere som fikk permisjon med lønn for å studere samisk. Bare de færreste av de mange som hadde hatt slik permisjon hadde fullført studiet og avlagt avsluttende eksamen.
Det er ikke tvil om at fraværet av et aktivt og kompetent samisk-språklig miljø i stor grad har bidratt til å svekke Sameskolens posisjon og tillit hos en del av foreldrene. Sameskolen og dermed kommunens opplæringstilbud i samisk har med dagens situasjon ingen mulighet til å utvikle funksjonell tospråklighet hos elevene. Sameskolen står jo, slik mange av foreldrene ser det, langt på vei uten det hovedfundamentet som kvalifiserte lærere er for å komme noen vei med språkopplæringen.
Den samiske foreldregruppas opprinnelige ønske var som kjent en egen sameskole lagt til grendehuset i Spansdalen. Det er i dag et lite mindretall blant foreldrene som fortsatt ser dette som den rette veien å gå. Disse er blant de eldste i foreldreflokken som snart ikke har barn i skolepliktig alder. Vurdert utelukkende ut fra hva som ville gagnet samiskopplæringen, er det likevel neppe tvil om at dette hadde vært bedre enn dagens ordning.
Svært få av foreldrene som har barn i Sameskolen, snakker samisk med dem hjemme. De spansdalingene som snakker samisk, er stort sett over 60 år. Ungene hører lite samisk i hverdagen. Hjemmemiljøene gir mao lite av den støtten som i følge Magga og Todal er så nødvendig for å utvikle ferdigheter i samisk.
Når bruken av samisk på Sameskolen langt på vei synes å begrense seg til den timeplanlagte samiskundervisning av et omfang på tre, fire timer per uke, sier det seg selv at det blir vanskelig å oppnå gode resultater. Dette forsterkes av at lærerne har begrensete ferdigheter og kompetanse i samisk.
Det er gitt ulike forklaringer på at kommunen har overlatt ansvaret for samiskopplæringen til lærere som har lite av både formell utdanning og realkompetanse i faget. Enkelte samiske foreldre hevder at kommunen ikke har stilt klare nok krav til kompetanse. Fra kommunalt hold er det derimot blitt hevdet at skoleadministrasjonen er blitt presset av krefter i det samiske miljøet som skal ha argumentert for at oppvekst og bakgrunn fra Spansdalen / Fossbakken var en så viktig kvalifikasjon i seg selv at det kompenserte for noe manglende språkferdigheter.
Sameskolen har, til tross for at Øzerk mente det var mulig, ikke lyktes i å utvikle funksjonell tospråklighet hos elevene. Dette er dermed også stikk i strid med det som har vært hovedintensjonen for skolen. Det er i den forbindelse viktig å minne om at Øzerk presiserte at dette bare ville være mulig dersom kommunens politiske og administrative ledelse, og ikke minst det samlede skolemiljøet i Lavangen, stilte seg bak og engasjerte seg aktivt i det som Øzerk omtalte som et tospråklighetsprosjekt. Når Sameskolen i realiteten er ansvarlig for samiskopplæringen, er det vanskelig å se at denne forutsetningen er oppfylt. Få ting er dessuten sikrere belagt forskningsmessig enn at tre timer samiskopplæring per uke alene er bortkastet dersom målet er funksjonell tospråklighet. Samtidig er det viktig å presisere at slik samiskopplæring i likevel ikke nødvendigvis må avskrives som verdiløs.
Et aktuelt og omstridt tema er hvor stor andel av undervisningen i fag som norsk, matematikk, engelsk etc som bør være felles for alle skolebarn i Lavangen på samme alderstrinn. Det gjør ikke spørsmålet mindre aktuelt at elevene på Sameskolen får det aller meste av sin undervisning i disse fagene på norsk. Da blir det i hvert fall problematisk å argumentere for undervisning av egne samiske, aldersblandede grupper parallelt med tilsvarende undervisning ved norskskolen. En vesentlig større lærerstab ved ”Norskskolen” enn ved Sameskolen medfører også at lærerne der jevnt over har bedre kompetanse i de enkelte skolefagene. Fellesundervisning vil dermed sannsynligvis, som flere foreldre har pekt på, sikre bedre undervisningskvalitet i fagene.
Siden Sameskolen har den samme ledelsen som og formelt er en del av Lavangen skole, blir det galt å legge hele ansvaret for samiskopplæringa på lærerne knyttet til Sameskolen. Det er et felles ansvar både for hele skolesamfunnet og for Lavangen kommune å sørge at tilbudet i samisk blir best mulig.
 |  |
| Mellomtrinnet ved Lavangen sameskole, 2002 (Foto: Svein Lund) | Ungdomstrinnet ved Lavangen sameskole, 2002 (Foto: Svein Lund) |
Å få tilsatt lærere som behersker samisk, er en ufravikelig forutsetning for å komme videre. Dernest må samisk språk brukes og høres i langt større omfang enn i timene avsatt til samiskopplæring. Da kan den såkalte ”Lavangenmodellen” være aktuell. Den gikk i korthet ut på at to lærere var i klassen i alle skoletimene, og at den ene konsekvent brukte samisk, mens den andre like konsekvent brukte norsk. Svakheten med et slikt opplegg om det gjennomføres fullt ut, er foruten at det blir ressurskrevende, at elevene blir avskåret fra å delta i fellesopplæring med de andre elevene.
Alternativt kan den såkalte ”Kåfjordmodellen” være aktuell. Den innebærer at all undervisning i og på samisk er lagt til første halvdel av skoledagen. I den andre halvdelen deltar så elevene som leser samisk, sammen med skolens øvrige elever i fellesundervisning.
Men likevel vil det, jfr. Magga og Todal, være av stor betydning at elevene i si fritid også møter et levende samiskspråklig miljø. Da er det også nødvendig å satse på samisk tilbud til voksne, særlig foreldrene og til å etablere møteplasser på ettermiddags- og kveldstid der samisk brukes.
...
På bakgrunn av en uoverensstemmelse mellom den samiske foreldregruppa og skolens ledelse skrev Norsk lærerlags klubb ved Lavangen sentralskole en uttalelse (17. juni 1997) Her advarer klubben mot en fysisk atskillelse av elevene og hevder at elevenes faglige, sosiale og pedagogiske muligheter vil bli best ivaretatt i et miljø der både norsk og samisk kultur er synlig til stede. Konklusjonen i denne uttalelsen fra 1997 har definitivt aktualitet i dag når den slår fast at ”de samiske elevene fortjener å få et fullverdig skoletilbud på egne premisser i et lokalt fellesskap! For at de samiske elever skal føle seg hjemme i en felles norsk- samisk skole; og for at de norske elevene skal forstå at samisk språk og kultur er en del av vår felles bakgrunn, må skolens samlede kollegium inngå forpliktende samarbeid på begge gruppers premisser. Her ligger en stor utfordring for skoleadministrasjonen, personalet og alle foreldrene i Lavangen, som kan løses ved felles innsats.”
Denne strategien for hvordan skolen bør møte samiske og norske elever kan uten videre legges til grunn for Lavangen kommunes arbeid med en krevende og viktig oppgave. Utfordringen vil da selvsagt være å gi slike overordnede formuleringer et konkret innhold som forplikter og setter preg på skolehverdagen. Ser vi på hvordan Sameskolen fungerer og ikke minst med tanke på den økende tendens til at samiske elever og foreldre foretrekker ”Norskskolen”, er det grunn til å vurdere seriøst om det er hensiktsmessig å opprettholde en ordning der samiske elever holdes atskilt fra de norske.
Bygningen som rommer Sameskolen bør om dagens ordning avvikles, også fortsatt kunne være en sentral arena for det samiske miljøet i Lavangen. Her kan det satses på voksenopplæring i samisk og på å etablere faste møteplasser på tvers av generasjonene. Bygget egne seg godt for utstillinger av samisk husflidsprodukter og av bildeutstillinger som framstiller utviklinga i det samiske samfunn og av litteratur .
Det er ingen grunn til å legge skjul på at det samiske lett kommer i skyggen når en legger opp til brubygging mellom folkegruppene. For selv om siktemålet er likeverd, så får norsk språk, kultur og verdier som jo representerer majoriteten, lett en dominerende posisjon. Derfor viser da også nyere forskning på tospråklighet og på revitalisering av minoritetsspråk med lav status at det er svært vanskelig å oppnå fremgang i språkopplæringen uten å ty til segregering. Skal Lavangen fortsatt holde fast ved og gjøre seg forhåpninger om å nå målet om funksjonell tospråklighet, vil det ikke bare forutsette lærere med så gode språkferdigheter at de kan undervise i alle skolefag på samisk. Det vill sannsynligvis også betinge at all undervisning i alle fag i alle grunnskolens 10 år gis på samisk. Det må i tillegg inviteres til hyppige foreldremøter der foreldrene blir gjort kjent med hva som forutsettes for å lære samisk skikkelig, hva som er mulig å oppnå og hva foreldrene kan bidra med. Det vil være viktig å utvikle språklig bevissthet hos foreldrene. Funksjonell tospråklighet betinger mao en sterk og tydelig sameskole med bruk av samisk skilting og ellers preget av symboler fra samekulturen.
Men dette betyr altså ikke at det er uten mening og verdi å gi samiskopplæring i mindre omfang. For Lavangen kommune dreier det seg ikke om noe enten eller. Men uansett vil de største utfordringene de nærmeste årene være å rekruttere lærere som behersker samisk og å styrke skoleverkets og kommunens vilje til og interesse for å engasjere seg i en målbevisst satsing på å utvikle grunnleggende forståelse hos alle elever for at samisk språk og kultur er en del av vår felles bakgrunn.