Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.

Eivind Bråstad Jensen

Hvor går Lavangen sameskole?

Rapport utarbeidet for Lavangen kommune

Eivind Bråstad Jensen

Eivind Bråstad Jensen på samisk skolekonferanse i Tromsø, 2003
(Foto: Svein Lund)

I mars 2006 blei Eivind Bråstad Jensen engasjert av Lavangen kommune til å gjøre ei evaluering av Lavangen sameskole. I boka Samisk skolehistorie 3 har vi gjengitt et utdrag av rapporten hans, som blei overlevert til kommunen i november 2006. Her kommer hele rapporten.

Eivind Bråstad Jensen er født i 1946 og oppvokst i Tromsø, der han gikk folkeskole, gymnas og tok forberedende i filosofi med det første kullet i 1965. Deretter tok han nordisk grunnfag, historie mellomfag og pedagogikk hovedfag ved Universitetet i Oslo. Han har vært lærer i grunnskole og høgskole, informasjonsdirektør ved Universitetet i Tromsø, utdanningsdirektør i Troms og er nå dosent ved Universitetet i Tromsø.

Eivind Bråstad Jensen har gitt ut flere bøker, bl.a. Fra fornorskningspolitikk til kulturelt mangfold og Skoleverket og de tre stammers møte.

Forord

Samepolitisk utvalg i Lavangen vedtok i møte 7. mars 2006 å engasjere undertegnede for å gjennomføre en evaluering av samiskundervisningen i Lavangen kommune. Det er gått ti år siden Kamil Øzerk, i 1996, foretok en vurdering og ga ut rapporten ”På rett vei”. I mellomtida er Lavangen sameskole blitt opprettet. Noe av bakgrunnen for ønsket om evaluering er at både utvalget og kommuneledelsen har registrert en del usikkerhet og konflikter knyttet til samiskopplæringrn. Siktemålet med evalueringen er primært å gi kommunens politiske og administrative ledelse et bedre utgangspunkt for å drøfte dette temaet og kunne stake opp kursen for det videre arbeid. I evalueringsarbeidet har det inngått kartlegging og vurdering av samiskopplæringen, drøfting av situasjonen ved Sameskolen og av forholdet mellom norske og samiske elever. Særlig har oppdragsgiveren ønsket å få vurdert i hvilken grad den samiske språkopplæringa har ført fram til funksjonell tospråklighet som jo hele tiden har vært målet med dette tilbudet.

Jeg har under arbeidet lært å sette stor pris på engasjementet hos de samiske foreldrene, på avklarende samtaler med lærerne knyttet til Sameskolen og på god bistand både med praktisk tilrettelegging og med informasjoner fra administrasjonen i Lavangen, og da i første rekke oppvekstsjefen.

Innhold

1.Innledning

2.Historisk tilbakeblikk
Et homogent samisk miljø
Skolesentralisering får negative følger for samiske elever
Samiske foreldre slutter å bruke samisk
En omstridt rapport om skolen og de samiske elevene
Tidlig samepolitisk oppvåking i Spansdalen
Vanskelig å erkjenne intoleranse eller negativ atferd overfor samer
”4 – 9-årsprosjektet”
Krav om samiskundervisning i grunnskolen
Den første samiske klassen fra høsten 1992
Lavangen sameskole åpner i februar 2000

3.Samiskopplæringen på rett vei?
Optimistisk rapport fra 1996
Ros til Lavangen kommune
Viktig å skape positive forventninger
Det meste avhenger av skolesamfunnet som helhet
Overdrevet optimisme?

4.Lavangen sameskole i dag vurdert på grunnlag av intervju med lærere knyttet til skolen og av samiske foreldre
”Sameskolen”, ”Sentralskolen” og kommuneledelsen
Sameskolen og samisk språkopplæring
Samiske elever og de andre – omfang av fellesundervisning og samiske foreldre som velger Sentralskolen

5.Veien videre
Samiskopplæringen i motvind,
Samisklærere må beherske språket
Hvorfor fysisk atskillelse av samiske og norske elever?
Er ”sameskole” en dekkende betegnelse?
Tegn til økt integrering mellom folkegruppene
Behov for kursendring av kommunens tilbud i samisk

6.Epilog

Innledning

Lavangen skiller seg ut fra de fleste andre kommunene utenfor det samiske forvaltningsområdet som har et samisk befolkningsinnslag ved å ha vært tidlig ute med å utvikle tilbud om opplæring i samisk. På mange måter har Lavangen markert seg som en pionerkommune på dette området. Det er liten tvil om hovedårsaken til dette er at samiske foreldre med sterkt indre samhold, iver og glød kjempet for å få slike tilbud.

Utsikt over Lavangen.
(Foto: Svein Lund)

Mye tyder på at flere barn, unge og voksne fra det samiske miljøet i Lavangen nå i større grad enn tidligere foretrekker å oppsøke arenaer der både samer og norske deltar. At flere samiske foreldre ikke velger å sende barna til Sameskolen, kan være et tegn på en slik tendens. Det faktum at elevene fra det samiske samfunnet i Lavangen ikke uten videre går på Sameskolen slik de gjorde tidligere, er i seg selv en god grunn til å se nærmere på virksomheten.

Historisk tilbakeblikk

Et homogent samisk miljø

Befolkningen i Spansdalen og på Fossbakken er i all hovedsak etterkommere av reindriftssamer som på slutten av det 18. århundre bosatte seg fast i det som hadde vært en del av deres tidligere beiteområde. Dette er på linje med eksempelvis det som skjedde i de markesamiske bygdene i Skånland, et annet område i Troms der samisk står sterkt. Norsk bosetting har nesten ikke forekommet i Spansdalen. Spansdalen er skyggefull og utmerker seg heller ikke med det mest fruktbare jordsmonnet. Siden jordbruk lenge var en viktig del av næringsgrunnlaget, hadde spansdalsfolket dårligere materielle kår enn sine norske naboer ved Fjorden.

Spansdalen sett fra sør
(Foto: Svein Lund)
Etter mange års usynliggjøring er det samiske navnet endelig kommet med på vegskiltet.
(Foto: Svein Lund)

I følge tidligere skolesjef Johan Lyngstad i Lavangen skiller Spansdalen seg ut ved at den ikke som mange andre bygder med samisk bosetting, gradvis har vokst seg sammen med den norske befolkningen. Han hevder at ”Moreneryggen mellom Tennevoll og Spansdalen ble en geografisk og sosial buffer. Folketallet økte uten at det var ekspansjonsmuligheter. Dette førte i følge Lyngstad til at vi fikk ei etnisk gruppe avhengig av hjelp fra storsamfunnet. De hadde lav status – de var nede ved fjorden og måtte tigge. Noen måtte også legge opp jord gratis på gårdene ved fjorden for å få båtplass ved fiskeriene.”

Skolesentralisering med uheldige følger for samiske elever

Allerede i 1948 gjorde Lavangen kommunestyre et vedtak som innebar at samtlige skolebarn i kommunen etter hvert skulle samles i en sentralskole på Tennevoll. Med unntak av skolen i den veiløse grenda Lavangsnes som ikke ble nedlagt før i 1972, var sentraliseringsprogrammet gjennomført i 1961 da skolen på Fossbakken ble stengt.

Denne skolesentraliseringen var i Lavangen som i landet for øvrig, lite omstridt. Spansdalen var intet unntak. Selv om noen nok ønsket å beholde skolen i bygda, var flertallet av den oppfatning at det var best for elevene å komme sammen med elever fra andre deler av kommunen og på den måten lettere bli integrert i det norske storsamfunnet.

Det skulle snart vise seg elevene fra Spansdalen fikk problemer med å klare seg faglig på Sentralskolen da de ble overført dit etter 1954. Fortsatt var samisk det dominerende språket i de fleste hjemmene. Deres mangelfulle ferdigheter i norsk på en skole som var fullstendig norskdominert, gjorde at mange spansdalsunger fant lite glede og nytte av skolegangen.

Flere av de som gikk på skolen på 50-, 60-, og 70- tallet, ser tilbake på skoletida med betydelig bitterhet. Dette skyldes ikke minst måten de ble behandlet på av norske medelever og også av enkelte lærere. De ble utsatt for mobbing, kalling og herming. Eller de følte seg oversett og behandlet som luft. Det hevdes at noen av lærerne ga opp å forsøke å bidra til faglig framgang for ungene fra Spansdalen. Følgelig stilte de ikke krav til dem, lot være å høre dem ikke i leksene og lot dem leke med kitt når de andre i klassen lærte om tall og bokstaver. En av elevene på 60-tallet mener de som spansdalinger led så mye overlast og fornedrelse at han karakteriserer det som underlig at noen av dem ble hele mennesker.

Skolen og kommunen behandlet ikke de samiske elevenes vansker som et språklig og kulturelt problem. De var heller tilbøyelige til å se dette som en følge av manglende evner og læreforutsetninger. Og de var ikke alene om et slikt syn. I 1965 rådde en skolepsykolog i Narvik de kommunale skolemyndighetene i Lavangen til å søke om å få overføre elever fra Spansdalen til Elvemo offentlige skole for evneveike. Foreldrene satte seg imidlertid på bakbeina og klarte å forhindre at ungene ble sendt bort. I stedet satset kommunen på en intensivert spesialundervisning ved Sentralskolen. På det meste fikk 70% av disse elevene fra Spansdalen hjelpeundervisning i norsk.

Samiske foreldre slutter å bruke samisk

Siden all undervisning på Sentralskolen foregikk på norsk, måtte nødvendigvis de samiske barna komme til kort der. Foreldrene deres innså etter hvert at noe måtte gjøres, og de oppfattet at samisk utgjorde det største hinderet for at barna skulle komme noen vei på skolen. Derfor ble de på et møte i Spansdalen tidlig på 60-tallet enige om å gå over til å snakke norsk, og bare norsk, til ungene. Foreldrene følte de ikke hadde noe annet valg, og de aller fleste av dem prøvde så godt de maktet å etterleve avtalen om å bruke norsk og forby bruk av samisk.

Flere av dagens foreldre var barn da dette omslaget kom. Noen av dem har klare minner om forvirringen da alle voksne rundt dem plutselig begynte å bruke et annet og fremmed språk. Det språket de hadde hørt fra de var fødd og som de lærte å snakke på, var med ett slag blitt et forbudt språk. De fikk ikke lov til å snakke samisk og de skulle helst ikke forstå det heller. Dette ser ut til å ha skapt en sperre hos de som opplevde det, både mot å snakke og å forstå samisk. Foreldre i denne gruppen forteller at de opp gjennom årene har funnet det uproblematisk å snakke ulike språk. Men å snakke samisk er fortsatt for vanskelig for dem rent følelsesmessig.

Derfor er det flere av disse som ikke makter å snakke samisk med sine barn selv om de har ivret for at de skal få samiskundervisning og lære seg språket. De gikk på skolen i en periode da mange samer strevde for å bli norske og ville bort fra det samiske. Det hendte at samer i andre samebygder brente bilder av foreldre og besteforeldre dersom de var fotografert med samekofter på.

En omstridt rapport om skolen og de samiske elevene

Spesialpedagogen Øivind Haaland fant at selv om spansdalselevene gjorde det klart dårligere i norsk og regning enn de andre elevene på Sentralskolen, så skilte de seg ikke negativt ut når det gjaldt mental modenhet eller intelligens. Det vakte oppmerksomhet at Haaland påsto at over 90 % av barna fra Spansdalen viste tegn på alvorlige emosjonelle vansker i skolen. Han hevdet at deres forhold til skolen var preget av usikkerhet, skyldfølelse og innadvendthet. I sin hovedoppgave i pedagogikk fra 1977 beskrev han problemene til elevene fra Spansdalen som primært språklig og kulturelt betinget. Haaland konkluderte med at ”I forhold til sine offisielle intensjoner og mål, svikter skolen totalt i sin undervisning av spansdalselevene” Ja, stikk i strid med dens siktemål mente Haaland at skolens innflytelse på personlighetsutviklingen syntes å være negativ for disse elevene.

Han argumenterte ut fra sine funn for at skolen burde ta opp i sin undervisning de språklige og kulturelle forholdene i Spansdalen. Men det var tydelig at foreldrene ønsket å komme bort fra det ¨gamle¨ og det ubehagelige som var assosiert til det samiske. Dette skapte også et hinder for å gi samiske emner en plass i skolens pedagogiske program.

Da Haalands hovedoppgave etter hvert ble kjent blant folk i Spansdalen, på skolen og i kommuneadministrasjonen, utløste det sterke reaksjoner. Særlig stilte lærerne seg avvisende til hans påstand om mobbing av elevene fra Spansdalen. Lokalavisene hadde flere artikler om saken, og i et intervju i Nordlys aviste rektor Terje Karlsen både at det foregikk mobbing ved Lavangen sentralskole og at lærerne hadde nedlatende holdninger overfor elever fra Spansdalen.

Det sier mye om styrken på reaksjonene at skolestyret vedtok å ta avstand fra påstandene til Haaland, og at både skolesjefen og lærerlaget truet med rettssak mot han. Ingen av lærerne uttalte seg til fordel for Haalands rapport, men noen gikk tvert om til motangrep med sterk lut: ”Det er i den forbindelse merkverdig å tenke på at en psykolog og spesialpedagog kan være opphav til så mye ondskap i ei bygd.” (Fremover 10.12.79) Denne hovedoppgaven som altså inneholdt sviende kritikk av det norske miljøets og særlig skolens møte med kommunens samiske befolkning, ble heller ikke mottatt med udelt begeistring av Spansdalsfolket. Johan Lyngstad måtte tåle en skikkelig overhøvling fra spansdalinger fordi Haaland hadde takket han i forordet. Dette gjorde at Lyngstad feilaktig ble oppfattet som kilde for alle eksemplene Haaland brukte i beskrivelsen av forhold i bygda. Men noen yngre Spansdalinger som hadde skaffet seg utdanning, innså forholdsvis tidlig at rapporten fra Haaland kunne komme samene i Spansdalen til nytte.

Tidlig samepolitisk oppvåkning i Spansdalen

Fra slutten av 1970-tallet begynte samer i Spansdalen, som samer ellers i landet, å markere seg utad som en etnisk gruppe også ved å stille krav til storsamfunnet. Sameforening ble stiftet der i 1978, og de satte i verk arbeid for å få grendehus i bygda. I søknaden til kommunen om økonomisk støtte pekte de på den betydningen et grendehus ville kunne få for samisk kultur. Men de argumenterte også for eget grendehus med å hevde at ”Befolkningen i Spansdalen mobbes i stor utstrekning av den øvrige befolkningen i kommunen.” Denne påstanden provoserte kommunepolitikerne. Så når Kulturstyret vedtok å gå inn for støtte til grendehus, så avviste det samtidig påstandene om mobbing. En direkte følge av denne samiske oppvåkning eller bevisstgjøring i Lavangen var at kommunen nå for første gang måtte forholde seg til spansdalingene som en organisert gruppe som uten skam kalte seg samer.

Vanskelig å erkjenne norsk intoleranse og negativ atferd overfor samene

En gjenganger i mange samisk- norske lokalsamfunn eller kommuner, er de norske innbyggernes klare tilbøyelighet til å avvise eller stille seg uforstående til påstander fra samisk hold om mobbing og trakassering. Slik kritikk blir gjerne tilbakevist med utsagn fra norsk hold om at en ikke kjenner seg igjen i de framsatte anklager. Dette er for eksempel en vanlig reaksjon på de mange fortellingene som finns om hvordan norske unger har herset med sine samiske medelever. Reaksjonene på Haalands avhandling føyer seg inn i dette mønsteret. Det samme gjør de krasse reaksjonene fra den norske lokalbefolkningen på boka Saltbingen fra 1981 der Frank A. Jenssen beskriver norsk intoleranse overfor samene i Tysfjord. Samtidig har heller ikke reaksjonene i de samiske miljøene vært like positive til slike beskrivelser i aviser og bøker av samisk fornedrelse og fattigdom.

”4 – 9- årsprosjektet”

Gradvis vokste det uansett fram en erkjennelse i Lavangen av at noe måtte gjøres for å styrke skoletilbudet til elevene fra Spansdalen. I 1980 stilte tre departement seg bak et forsøksprosjekt der målgruppen var barn i alderen 4- 9 år. Som en av seks kommuner i landet ble Lavangen valgt ut. Det ble vedtatt en lokal målsetting i fire punkt for prosjektet i Lavangen. Og det fjerde sier at prosjektet skal ”lære barn med samisk bakgrunn å bli bevisst sin bakgrunn som noe trygt og godt – noe å være stolte av”. Dette var trolig første gang at myndighetene i Lavangen kommune hadde uttrykt at det kunne være noe positivt i å ha samisk bakgrunn.

I Spansdalen fikk prosjektet tilhold i det nyoppførte grendehuset som en altså hadde lyktes i få til bygda. Men ambisjonen om å arbeide med den samiske kulturen ble nok bare gjennomført i begrenset grad, mest fordi prosjektmedarbeiderne som kom utenfra, verken kunne samisk eller hadde særlig kjennskap til samekulturen. Dette prosjektet varte til 1989. Da ble det i stedet startet samisk barnehage i det samme grendehuset i tråd med krav som foreldrene hadde fremmet. Men fortsatt var hovedproblemet å få samisk-kyndige fagfolk.

Krav om samiskundervisning i grunnskolen

I denne tidlig samiske bevisstgjøringsperioden skulle nok likevel Sameforeningas krav, som første gang ble reist på slutten av 1970- tallet om å begynne med samiskundervisning i grunnskolen, bli det mest banebrytende initiativet. Fra 1980 kunne nemlig Lavangen sentralskole tilby samisk som valgfag fra 4. klasse. Til å undervise i faget engasjerte kommunen den pensjonerte presten Asbjørn Flokkmann. Tilbudet opphørte da han sluttet etter noen år.

På slutten av 1980-tallet fremmet spansdalsforeldrene på nytt krav om et bedre tilbud for de samiske elevene. De ville da primært ha egen skole i Spansdalen. Et alternativ var å legge den statlig drevne sameskolen for Troms, som da holdt til midlertidig på Haraldvollen i Målselv, til Fossbakken eller Spansdalen. Men til tross for engasjement fra både samiske foreldre og fra Lavangen kommune, ble det vedtatt å bygge nye lokaler for denne skolen i Målselv.

Foreldrene fikk heller ikke gjennomslag i kommunen for å opprette skole i Grendehuset i Spansdalen. I stedet innvilget kommunestyret en søknad i 1992 fra samiske foreldre om å innføre en ordning med egne klasser for de samiske elevene på Sentralskolen. Skolesjefen Johan Lyngstad ga klar støtte til foreldrene og fikk skolestyret med seg på å gå inn for søknaden. Derimot avviste formannskapet søknaden og begrunnet det med at Lavangen kommune ikke hørte med i forvaltningsområdet for samisk språk. Kommunestyret vedtok altså å gi grønt lys for tilbudet, men presiserte at det dreide seg om et forsøk over tre år. Johan Lyngstads engasjement hadde utvilsomt stor betydning for at dette tilbudet kom i gang. Han har flere ganger forklart sin innsats for å styrke undervisningen til samiske elever med sin begeistring for de samiske foreldrenes iver, entusiasme, samarbeid og sterke samhold. Han legger ikke skjul på at han møtte mye motstand både fra skolens ledelse, lærerne og politikerne. Lyngstad har også registrert at samholdet blant de samiske foreldrene i kommunen er blitt noe svekket i løpet av de siste årene. Han hadde uansett vært en viktig støttespiller for dem i deres kamp for opplæring i og på samisk. Men han gikk i mot deres ønske om egen skole i Grendehuset.

I prosessen som førte til etablering av samiske klasser, tok en av mødrene til orde for og fikk de andre foreldrenes støtte for å be om at samisk skulle være førstespråk. Dette betinget at undervisningen skulle gis i og på samisk. Noe av tankegangen bak synes å ha vært at om de gikk ut med et så ambisiøst krav, så var de i hvert fall sikret å få noe. De var innforstått med de fleste ungene ikke behersket samisk godt nok til å ha det som førstespråk. Men oppfatninga var at når de skulle ha samisk i alle fag, så måtte det vel gå an å lære det etter hvert. Samtidig var det forutsatt at de også skulle få noe undervisning på norsk. I utgangspunktet skulle det hele tida være to lærere til stede i klassen. Den ene skulle kun snakke norsk og den andre samisk. Det er dette to- lærersystemet som senere er blitt omtalt som Lavangsmodellen

Når det var mulig å få etablert et slikt tilbud på et så vidt tidlig tidspunkt i Lavangen, en kommune som ikke hadde hatt samiske spørsmål på sin dagsorden før langt ut på syttitallet, skyldes det tre forhold som sammen har dratt i samme retning: For det første et sterkt foreldreengasjement, for det andre rapporten fra Øyvind Haaland og for det tredje en svært engasjert skolesjef.

Den første samiske klassen fra høsten 1992

Høsten 1992 startet den første samiske klassen på Sentralskolen. Det hadde ikke vært mulig å få tak i en lærer som både var samisk-kyndig og hadde lærerutdanning. Men siden det var et ufravikelig krav at den som skulle tilsettes behersket samisk, endte det med at 20- åringen Karen Inga Eira fra Salangsdalen uten lærerutdanning, men samisktalende, ble klassens første lærer. Ingen av skolens øvrige personale hadde utdanning i eller erfaring fra tospråklig opplæring. Karen Inga Eira fikk fra starten eneansvar for klassen. Undervisningen skulle i all hovedsak foregå på samisk. Men siden de færreste elevene behersket samisk, tok det ikke lang tid før den unge samisk-læreren så at dette ikke var rett vei å gå. Kommunen fikk engasjert den erfarne og samisk-kyndige læreren Asbjørg Skåden fra Skånland til å veilede og følge opp klassen.

Bare noen ganske få av elevene behersket samisk like godt eller nesten like godt som norsk. Foreldrene som sto bak kravet om samiskundervisning, var imidlertid innforstått med at det var en forutsetning for å få statlig godkjenning og bevilgninger at elevene ble framstilt som så kyndige i samisk at de kunne ha samisk som førstespråk. For foreldrene ble det dermed svært viktig å skape inntrykk av at elevene hadde en slik kyndighet. Dermed skulle det lite til før de hevdet at samisk var hjemmespråket. Realiteten var at elevenes samisk-kunnskaper var svært varierende. De fleste hadde bare en passiv forståelse av språket. En av informantene slo fast at i Lavangen er det kun hos reindriftssamefamiliene på Fossbakken en hører samisk brukt i dagligtalen. Men deres unger går på sameskolen i Målselv.

Den samiske klassen ble etter som de første elevene ble eldre og nye kom til, utvidet til to og til slutt til tre klasser. Dette økte behovet for flere lærere som behersket samisk. Men å rekruttere lærere med slik kompetanse har hele tiden vist seg å være svært problematisk. De samiske klassene har derfor i stor grad hatt lærere som enten har hatt svake samisk-ferdigheter eller har vært uten lærerutdanning. Først etter tre år fikk skolen den første samisktalende lærer med godkjent utdanning, nemlig Magne Einejord fra Skånland som arbeidet i Lavangen fra 1995 til han gikk av pensjon i 2001.

Etter hvert ble flere lærere som selv er samer fra Spansdalen og Fossbakken, knyttet til de samiske klassene. De har lærerutdanning, men deres kunnskaper og ferdigheter i samisk har vært varierende. Ingen av dem er fullt ut samisktalende. Dette gjorde nok sitt til at norsk ble det dominerende undervisningsspråket i de samiske klassene. Bruk av samisk begrenset seg stort sett til timene i faget samisk.

Lavangen skole, skoleåret 2003/04, sameskolen til venstre i bildet.
(Foto: Svein Lund)

Lavangen sameskole fra februar 2000

Samiske foreldre uttrykte stadig misnøye med at de samiske klassene skulle holde til på Sentralskolen. For mange av dem vakte gjensynet med denne institusjonen sterke og bitre minner. Noen opplevde fysisk ubehag i møte med skolen. Kravet om en egen sameskole, lagt til Spansdalen, kom derfor opp på nytt. Men dette var ikke kommunen villig til å gå med på. Det endte med et kompromiss mellom kommunen og de samiske foreldrene, som innebar at de samiske klassene fikk egne lokaler i en nyoppusset skolebygning. De ble dermed fysisk skilt fra Lavangen Sentralskole, (som fra januar 2005 endret navn til Lavangen skole), selv om avstanden ikke er mer enn omlag 50 meter, og virksomheten der fikk navnet Lavangen sameskole.

Lavangen sameskole ble offisielt åpnet den 8. februar 2000. Betegnelsen er noe misvisende fordi den kan skape inntrykk av det dreier seg om en egen frittstående institusjon. Men denne Sameskolen har ingen lederfunksjon, og disponerer heller ikke resurser til administrative oppgaver. Det er rektor og øvrig ledelse ved Lavangen skole som leder Sameskolen på samme måte som den øvrige virksomheten. Strengt tatt er derfor betegnelsen Lavangen sameskole ukorrekt.

Fra skoleåret 2002/2003 hadde kommunen sikret seg en samisktalende lærer utdannet ved Samisk høgskole. Dette gjorde at en kunne gå i gang med tospråklig undervisning i en av klassene. Den såkalte Lavangsmodellen der en lærer konsekvent underviste på samisk, mens en annen like konsekvent brukte norsk, ble gjennomført med godt resultat. Men da den samisk-kyndige læreren gikk ut i permisjon etter to år, opphørte ordningen.

Mellomtrinnet ved Lavangen sameskole, skoleåret 2003/04
(Foto: Svein Lund)
Ungdomstrinnet ved Lavangen sameskole, skoleåret 2003/04
(Foto: Svein Lund)

I dag begrenser bruken av samisk språk på Sameskolen seg til i all hovedsak å dreie seg om timeplanlagt undervisning i faget samisk. Noen av foreldrene hevder at de var lovet en sameskole med samisk som opplæringsspråk, og at de derfor er blitt ført bak lyset. De mener den største feilen er at kommunen har valgt å knytte lærere med mangelfulle ferdigheter i samisk til Sameskolen.

De foreldrene som kjempet fram samiskopplæring i Lavangen, ser ut til å ha forventet at et tilbud på skolen alene ville være nok til at barna etter hvert skulle bli i stand til å snakke samisk. Men all erfaring viser at bruk av samisk i barnas hjemmemiljø betyr svært mye for læring av språket. Barn av samiske foreldre som bruker samisk daglig, vil sannsynligvis lære mer samisk hjemme enn på skolen. At språket formidles fra foreldre til barn gjennom aktiv bruk i hjemmet, er sannsynligvis langt på vei en forutsetning for at språket skal overleve. Ole Henrik Magga sier i bladet Utdanning nr. 4 2005 side 24.: ”Institusjonene må gjøre jobben. Men det går ikke an å overlate alt arbeidet til skole og barnehage, foreldrene har så absolutt en nøkkelrolle. Hjemmene har et ansvar, og det er utrulig hva foreldrene kan gjøre med å snakke samisk til barna hjemme.”

Førsteamanuensis Jon Todal ved Samisk høgskole konstaterer at samiskundervisningen mange steder i Sameland er satt i verk etter krav fra samiske foreldre som selv har mistet språket, men som ønsker at barna deres skal bli samisktalende. Todal hevder at all erfaring med slik undervisning viser at elever ikke har nådd det nivået i språket som foreldrene har ønsket, selv om de har hatt dyktige lærere og et positivt miljø rundt opplæringa. I følge Todal viser internasjonale forsøk med revitalisering av minoritetsspråk at det er svært vanskelig å få dette til utelukkende ved å ha språket som skolefag.

Samiskopplæringen på rett vei? Optimistisk rapport i 1996.

Ros til Lavangen kommune

Lavangen kommune hadde vedtatt ordningen med samiske klasser, med oppstart i 1992 som et prøveprosjekt over tre år. Mot slutten av prosjektperioden, i 1995, engasjerte derfor kommunen førsteamanuensis (nå professor) Kamil Øzerk, Universitetet i Oslo/ Samisk høgskole til å evaluere prosjektet. Hans rapport ”På rett vei” avdekker et optimistisk syn på mulighetene for å fremme funksjonell tospråklighet i Lavangen. Han legger riktignok innledningsvis ikke skjul på at dette forutsetter styrking av det samiske miljøet utenfor skolen, positive forventninger både i det norskspråklige og det samisk-språklige miljøet utenfor skolen til barnas tospråklige utvikling, at skolen fortsetter med sin nåværende innsats med tospråklig undervisning, og at elevene møter og bruker samisk i forskjellige arenaer og til ulike formål i det daglige liv. (op cit s. 8).

Øzerk berømmer det han kaller Lavangens tospråklige modell fordi denne demonstrerer at ”skoleverket i kommunen respekterer elevenes sosiokulturelle forutsetninger og familiebakgrunn. Modellen er med på å sikre et verdi- og interessefellesskap mellom samiske hjem og skolen, og på den måten legge forholdene til rette for en vellykket forsterket sosialisering hvor utvikling av tospråklige og tokulturelle borgere er resultatet.” (op cit s. 9) Han slår fast at elevene stortrivdes med sin skolegang, og at alle syntes det var bra å få tospråklig undervisning.” (op cit s. 14)

Etter å ha undervist 4.- 6. klassingene i engelsk noen få timer, ble han også så imponert over deres engelskspråklige utvikling at han finner det nærliggende å spørre ”om ikke trespråklighet er den rette betegnelsen for disse elevenes språklige repertoar?” (op cit s. 18)

Han berører en problemstilling som fortsatt er svært aktuell når han bestemt advarer mot at samiske elever som går i det han konsekvent kaller de tospråklige, ikke samiske, klassene, ekskluderes fra det sosiale fellesskapet på skolen. Han tar derfor til ordet for at elever fra ulike klasser og klassetrinn noen ganger driver med felles aktiviteter. (op cit s. 19)

Viktig å skape positive forventninger

Det kan synes som Øzerk med denne rapporten har ønsket å bidra til å skape entusiasme og tro på tospråklighetsundervisningen i alle miljøer i kommunen. Det framgår ikke minst av hans sterke understrekning av forventningenes store betydning. ”Positive forventninger fra alle lærere, impliserte foreldre , politikere og lokalbefolkningen har mye å si for den tospråklige modellens videre suksess i Lavangen kommune.” (op cit s. 21)

Det er også fristende å se hans optimisme og begeistring i lys av bakgrunnen for evalueringen, nemlig at forsøksperioden på tre år nærmet seg slutten. Evalueringen ville derfor få følger for tiltakets videre skjebne.

Etter å ha slått fast at for mange mennesker med minoritetstilknytning har tospråklighet en eksistensiell betydning, utfordrer han Lavangen sentralskole som han mener bør ”stå i bresjen og påvirke det omkringliggende lokalsamfunnets holdninger til, syn på og forventninger til skolens tospråklige klasser.” (op cit s. 22)

Det meste avhenger av det samlede skolesamfunnet

Øzerk legger ikke skjul på at mye står og faller ved hvordan skolesamfunnet som helhet forholder seg til tospråklighetsopplæringa. For skal et opplegg eller pedagogisk tiltak lykkes, er det ”et kjent fenomen at da må hele personalet etablere et eierforhold til det.” Han presiserer derfor at ”skolens tospråklige klasser bør anses som en naturlig og integrert del av skolens totale virksomhet, og at alle lærere på en eller annen måte bør ha en tilknytning til dette pionerarbeidet i kommunens historie.”

Kamil Øzerk legger stor vekt på at de tospråklige lærerne og elevene ikke blir stående på utsiden av skolemiljøet. Han anbefaler derfor at de tospråklige lærerne ”underviser også litt for andre elever på skolen, slik at de tospråklige lærerne ikke skal oppfattes som andre lærere, men alles lærere. På samme måte bør tospråklige elever og norskspråklige elever drive med noen felles aktiviteter, slik at det utvikles et sosialt samhold mellom elever uavhengig av deres (klassetilhørighet eller) språklige/etniske bakgrunn. (op cit s. 22)

Framstillinga er gjennomsyret av en begeistring for Lavangen sentralskoles tospråklige undervisning som Øzerk beskriver som et nybrottsarbeid i en kommune som ligger utenfor samelovens virkeområde. Modellen representerer ikke bare et forsøk på å revitalisere det samiske språket i lokalsamfunnet. ”Den tospråklige undervisningsmodellen representerer også et kulturelt gjenreisningstiltak.” (op cit s 23)

Han mente å ha grunnlag for å konkludere med at Lavangen sentralskole og de tospråklige lærerne med den tospråklige undervisningen hadde lyktes i å ”legge forholdene til rette for elevenes tokulturelle utvikling, deres skolefaglige /begrepsmessige utvikling og for en positiv norsksamisk tospråklig utvikling hos dem. Et slikt positivt utviklingsgrunnlag for elevenes norske og samiske språk gjaldt også for barnas engelskspråklige utvikling.”

Overdreven optimisme?

Øzerk baserte foruten ”pedagogiskfaglig forskningsbasert viten” sine svært positive vurderinger av tospråklighetsundervisningen på ”samtaler og korte observasjoner på skolen”. Framstillinga hans kan i det hele tatt etterlate et inntrykk av at skolefolket, politikerne og kommuneadministrasjon samstemt og med begeistring sluttet opp om arbeidet for tospråklig undervisning ved Lavangen sentralskole. Tiltaket representerte nemlig intet mindre enn ”en ny epoke i kommunens skolehistorie” , og det vil ”sette spor etter seg i historien ” (op cit s. 25) Det er ingen overdrivelse å hevde at mange av de berørte aktørene neppe vil kjenne seg helt igjen i denne beskrivelsen.

Ti år etter at Øzerk anså skolens muligheter for å realisere målet om funksjonell tospråklighet for gode, er det nok mye som tyder på at han var for optimistisk. De aller færreste av elevene er blitt aktive brukere av samisk, muntlig og skriftlig. Det er mange årsaker til dette som vil bli nærmere belyst særlig med utgangspunkt i intervjuer med lærerne knyttet til Sameskolen og de samiske foreldrene.

Bilde laga av elever ved Lavangen sameskole
(Foto: Svein Lund)
Døra til jentetoalettet på Lavangen sameskole
(Foto: Svein Lund)

Lavangen sameskole i dag vurdert på grunnlag av intervju med lærerne knyttet til skolen og samiske foreldre

Om intervjuene

Det var satt av en time for hver forelder eller foreldrepar. Den kommunale skoleledelsen hadde avtalt tidspunkt og ellers lagt praktisk til rette for samtalene som foregikk i Sameskolens lokaler den første uka i april. Alle stilte seg positive til å delta. Og det var kun to familier som av på grunn av misforståelser ikke kunne møte.

Det var ikke utarbeidet noen detaljert spørreskjema eller intervjuguide. Samtalene ble innledet med å fortelle at bakgrunnen for dem var beslutningen om å gjennomføre en vurdering av Lavangen sameskole. Siktemålet med intervjuene var å gi foreldrene anledning til på et mest mulig fritt grunnlag å legge fram sine syn på Sameskolen og samiskopplæringen og å gi uttrykk for de utfordringer og problemstillinger de mente var av betydning i denne sammenhengen. Det skulle snart vise seg at intervjueren ikke trengte å være særlig pågående for å få fram meninger og engasjement. Som sitatene viser, vek ikke foreldrene tilbake for å uttrykke sine meninger og synspunkter klart. De var genuint opptatt av sine barns skoletilbud, og deres forhold til skolen var preget av både innsikt og engasjement.

Intervjuene ble ikke tatt opp på band, men det ble ført fortløpende notater.

Ved siden av foreldrene er lærerne knyttet til Sameskolen, også en permittert, blitt intervjuet. Det er også ledelsen ved sentralskolen.

Ut fra intervjuene peker tre emneområder eller problemstillinger seg klart ut. Disse er: Forholdet mellom Sameskolen, Sentralskolen og kommuneledelsen Sameskolen og samisk språkopplæring Samiske elever og de andre; grad av fellesundervisning og samiske foreldre/ elever som foretrekker sentralskolen

Lærere ved Lavangen sameskole, skoleåret 2003/04
(Foto: Svein Lund)

”Sameskolen” , ”Sentralskolen” og kommuneledelsen

Betegnelsen Lavangen Sameskole dekker virksomheten som foregår i et eldre, men nyrenovert skolebygg. Tilbudet her retter seg til ca 15 samiske elever, som er delt i tre grupper, småskole- , mellom- og ungdomstrinn. Tre lærere er primært knyttet til og har all sin undervisning på Sameskolen. Sameskolen er altså ikke er en selvstendig institusjon, men en del av det som tidligere het Lavangen Sentralskole og nå heter Lavangen skole. Likevel opplever disse tre lærerne en betydelig avstand til det øvrige skolesamfunn som de også kaller for Norskskolen. Disse lærerne er langt fra tilfredse med dagens styringsordning. De mener at det er behov for en eller annen lederfunksjon til å administrere Sameskolen. De tenker seg en fagperson som gjerne er samisktalende i denne rollen. Slik det er i dag må lærerne henvende seg til rektor for den minste ting som å få limstifter og annet materiell. Ja, han skal spurt om de spiser limstifter på Sameskolen.

Lærerne knyttet til Sameskolen synes å være enige om at det er sterkt behov for et mer tydelig ansikt til å representere det samisk-pedagogiske Lavangen. Slik det er nå, må lærerne ta alle initiativ enkeltvis. De savner en som kan snakke på vegne av Sameskolen, og mener at en tydelig ledelse av Sameskolen ville forenklet det hele. De savner en tydelig markør. Ledelsen og lærerne ved Lavangen skole viser i følge disse tre liten interesse for virksomheten ved Sameskolen, ”Men når 6. februar (Samefolkets dag) kommer, da er plutselig alt overlatt til oss. Da må vi på Sameskolen dra det hele i gang for hele skolesamfunnet.”

Samtidig blir Sameskolens handlingsrom svært redusert fordi alle premisser er lagt av ”Norskskolen”. Når skoleåret starter, har ”Norskskolen” lagt en hovedtimeplan. Sameskolen får ta til takke med de mulighetene som da gjenstår. Og skal noe endres, må det tas opp med den enkelte berørte lærer. ”Vi lærere her på Sameskolen er våre egne rektorer.”

De fremmer også klar kritikk mot ledelsen ved Lavangen skole når de slår fast at dersom rektor hadde brydd seg like mye med Sameskolens elever og lærere som de på Norskskolen, hadde det vært mye bedre. ”Rektor er aldri å se her på Sameskolen.”

De samme lærerne opplever heller ikke noen særlig støtte fra kommunens politiske og administrative ledelse. Derfra hører de bare om problemer på Sameskolen. Derimot opplever de aldri å bli møtt med positiv interesse for og oppmerksomhet om det som går bra. Og ”Skolesjefen reiser rundt og representerer oss på samiske skolekonferanser uten at vi får noen former for tilbakemelding eller informasjon.”

Fra disse lærerne ved Sameskolen falt det også ytringer som at ”vi hører det ofte at vi er hårsåre overfor Norskskolen.” ”De baktaler oss på Norskskolen.” ”Det er alltid Sameskolen som skal spare penger og som blir omtalt som et pengesluk, men dette gjelder aldri for Norskskolen. Lærerne knyttet til Sameskolen beklaget seg over at det ofte ikke settes inn vikarer der. De var heller ikke tilfredse med at rektor, når han viser nytilsatte rundt på skolen, aldri tar dem med på Sameskolen.

Det vitner ikke om noe åpent og tillitsfullt forhold til kommuneledelsen når disse lærerne hevdet at de hadde vært med på et samisk spesialkompetanseprosjekt, at Lavangen kommune hadde undertegnet kontrakt, men at ledelsen hadde brutt kontrakten og latt være å møte. Det gjør heller ikke påstanden deres om at Sameskolen hadde søkt om og fått innvilget prosjektmidler, men aldri fått vite fra ledelsen hva pengene gikk til.

Og at de opplevde et markant skille mellom seg og de andre kom også til uttrykk når de konstaterte at det før de fikk egen bygning alltid var slik at de samiske lærerne ble sittende for seg selv på personalrommet på ”Norskskolen”. Dette var et klart og tydelig mønster.

Også en del foreldre var kritiske til at mye er styrt fra ”Norskskolen”. Der kunne de finne på å sette inn vikarer som verken har lærerutdanning eller samisk bakgrunn. Og flere mente at nedskjæringer på skolebudsjettet i stor grad ser ut til å ramme Sameskolen.

Mange av foreldrene deler lærernes ønske om større engasjement fra ledelsen ved Sentralskolen. Ja, det ble til og med hevdet at rektor hadde abdisert. Han hadde forpliktet seg på et møte i 2003 til å gjennomføre et fast månedlig møte med Sameskolen og barnehagen på Fossbakken. Men det ble det ingen ting av.

Skepsis til skole- og kommuneledelsen ble også uttrykt på denne måten:
All innsparing skal skje på bekostning av det samiske.
Alle penger havner på ”Norskskolen.”
Nå må Sameskolen knegå ”Norskskolen” for å få ressurser.
Lavangen kommune går med overskudd på drift av Sameskolen på grunn av statstilskuddene.
Sameskolen blir ofte glemt av administrasjonen på Lavangen skole.
Presten får ikke beskjed om at det er elever på Sameskolen som skal konfirmeres, eller at 5. klassingene skal ha utlevert bibler.
Administrasjonen må ha større forståelse for hva det vil si å være en minoritet. Administrasjonen bør besøke Sameskolen oftere og vise at de bryr seg.

De fleste av foreldrene fant at Sameskolens lærere og ledelsen ved Lavangen skole var lite samkjørt. For på Sameskolens foreldremøter ”har vi hele tida måttet skrive til administrasjonen på bakgrunn av opplysninger fra sameskolelærerne. Men på tross av alle disse brev og henvendelser så skjer det lite. Vi må stadig forklare og rettferdiggjøre denne skolen.”

Noen av utsagnene fra foreldrene avdekket også samisk bitterhet overfor norske holdninger lokalt ”Vi har hele tida følt at vi som samer er annenrangs, at vi må kjempe for å få gjennomført saker. Alle nedskjæringer til skolesektoren rammer Sameskolen. Vi ser det derfor som ønskelig med atskillig klarere kjøreregler og en egen administrasjon ved Sameskolen.”

”Det virker som vi samer aldri blir hørt – De nikker og sier seg enige, men de følger aldri opp. Jeg er luta lei av Lavangen kommunes forhold til det samiske. Da toalettet på Sameskolen frøs, måtte ungene benytte toalettene på ”Norskskolen”. Det var noe helt annet da vannet frøs på ”Norskskolen”. Det er liksom ikke så farlig med Sameskolen. Men det hjelper å gå til avisa.”

”Ordet sameskole utløser ordet kamp. Hele tida har vi måttet forsvare, forklare og rettferdiggjøre den. I behandling av nesten et hvert kommunebudsjett og av budsjettkutt er sameskolen inne i bildet. Og nå sitter vi altså her igjen.”

”Utenfor det samiske miljøet finner jeg lite forståelse for det samiske i Lavangen kommune. De norske ser ikke forskjellen på det samiske og det norske. De ser ikke det kulturelle skillet og skjønner ikke hva det samiske betyr for meg og for oss.”

Tidligere skolesjef Johan Lyngstad
(Foto: Svein Lund)

Den tidligere skolesjefen Johan Lyngstad innser at forholdet mellom Lavangen skole og Sameskolen ikke har vært tilfredsstillende. Men han slår samtidig fast at det vil være feil å opprette en selvstyrt sameskole. Hans ambisjon har vært at den samiske og norske befolkningen skal utvikle gjensidig respekt og gode relasjoner. For å lykkes med dette mener Lyngstad at ledelsen ved Lavangen skole vil måtte ha en nøkkelrolle. Særlig innebærer det en stor utfordring for rektor. Lyngstad deler dermed en oppfatning som Øzerk sterkt understreket i sin rapport fra 1996.

Ledelsen ved Lavangen skole erkjenner at det er en viss avstand mellom lærerne knyttet til Sameskolen og de andre. For å bedre på dette, hadde rektor lagt opp til å ha et felles arbeidsrom for alle lærere. Dette ble motarbeidet av de samiske som mente det ville bli for stor avstand til deres undervisningsrom. Rektor bøyde seg for motstanden, men satte som betingelse at lærerne på Sameskolen skulle stikke innom ”Norskskolen” hver morgen for å holde seg orientert. Men heller ikke det er det blitt noe av. Han mener at samelærerne isolerer seg selv, og at skoleledelsen urettmessig får skylda for ikke å informere grundigere. Rektor tror det hele bunner i et ønske fra samelærerne om å være seg selv nok. Samtidig gir han dem rett i at ledelsen kunne vært mer å se på Sameskolen. Rektor erkjenner helt klart at lærerne på Sameskolen er på sidelinja i forhold til det øvrige skolemiljøet og heller ikke er del av det uformelle fellesskapet. Dette er også en situasjon som strider fullstendig med og viser en utvikling i en helt annen retning enn Øzerk forutsatte.

Sameskolen og samisk språkopplæring

Opplæringen i samisk følger Læreplanen for samisk som andrespråk. Denne har som mål at elevene skal bli funksjonelt tospråklige og forutsetter at samisk brukes som redskapsfag i de andre fag. Alle elevene på Sameskolen følger samiskundervisningen som gis i samisk-timene. Her er også lærebøkene er på samisk. Men i alle andre fag brukes norske lærebøker. Sameskolen legger i større grad den norske enn den samiske læreplanen til grunn for undervisningen.

Så lenge det har vært undervist i samisk i Lavangen, har altså rekruttering av kvalifiserte lærere voldt betydelige vansker. Det har vært pekt på at økonomiske stimuleringstiltak for Finnmark og Nord-Troms bidro til at Lavangen tapte i konkurransen om lærerkrefter. Hovedtalsmannen for samiskopplæring innen kommuneledelsen, J. Lyngstad, har hele tida hevdet hardnakket at skulle kommunen ha undervisning på samisk, nyttet det ikke å starte med folk som ikke behersket språket. Da var han heller med på å kompromisse og i første omgang godta samisk-kyndige lærere uten lærerutdanning. I følge Lyngstad var det ikke godt nok for alle foreldre at lærerne var samisktalende. De skulle i tillegg beherske den ”rette” samiske dialekten. Lyngstad hevder at visse foreldregrupperinger var villige til å ansette nesten hvem som helst som lærere bare de var fra Spansdalen. Denne tilhørigheten var det viktigste for dem. I sitt siste år som skolesjef , i 2000, kjørte Lyngstad i ens ærend til Indre Finnmark for å kapre samisk-kyndige lærere. Han stilte som et ufravikelig krav at de kunne framvise vitnemål som dokumenterte skriftlig utdanning i samisk.

En av de fast tilsatte lærerne i kommunen samisklærer har sin lærerutdanning fra Samisk høgskole og er fullt ut kompetent i samisk. Men han har hatt permisjon de siste årene. I dag har tre lærere som alle kommer fra Spansdalen/ Fossbakken- miljøet hovedtyngden av undervisningen på Sameskolen. To av disse hadde studiepermisjon med lønn noen måneder sist vinter for å følge et opplæringsprogram i samisk på et relativt elementært nivå. Den tredje har ingen formell utdanning i samisk, men er i stand til å formidle samisk og kommunisere på et elementært nivå. Men med unntak av den permitterte læreren, har altså ikke Lavangen sameskole lærere som behersker det samiske språket fullt ut. Flere av de samiske foreldrene har i intervjuene uttalt seg i kritiske ordelag til at lærere med spinkle ferdigheter i samisk er satt til å undervise i faget. Dette er nok den hyppigst framsatte innvendingen fra foreldrehold mot Sameskolen. De hevder at det snakkes altfor lite samisk på Sameskolen. Flere mener det gir uheldige signaler til elevene at de samiske lærerne ikke er i stand til å bruke samisk mer aktivt og bevisst. Hadde det vært mer bevisst og strukturert bruk av samisk på Sameskolen for å synliggjøre og heve språkets status, ville nok flere foreldre vurdert skolen annerledes.

På foreldrehold ble det karakterisert som et stort feilgrep å tilsette spansdalinger uten samiskkompetanse som lærere ved Sameskolen. Det var til og med de som erklærte at dette var med på å undergrave selve grunnlaget for Sameskolen.

Flere foreldre var også inne på hvor personavhengig forholdet til og oppfatningen av lærerne var. Derfor begrenset ikke alle sin kritikk av lærerne til å peke på mangelfull kompetanse i samisk. Det forekom at lærere ble vurdert som personlig lite egnet for yrket. Det ble hevdet at det var lærere på Sameskolen ikke kunne møte elevene på en profesjonell måte. Noen kritiserte lærerne for å gi mangelfull informasjon og tilbakemelding og hevdet at ”alt dette fungerer mye bedre på Norskskolen som ikke minst gir mye bedre oppfølging av elevene.” Noen av foreldrene mente derfor det måtte være bedre at ungene flyttet over på ”Norskskolen” og at de fikk samiskopplæring i tillegg.

Heller ikke det statlige nivået slapp unna kritikk. Fylkesmannen ble kritisert for å føre mangelfull kontroll med lærere som fikk permisjon med lønn for å studere samisk. Bare de færreste av de mange som hadde hatt slik permisjon hadde fullført studiet og avlagt avsluttende eksamen.

Det er ikke tvil om at fraværet av et aktivt og kompetent samisk-språklig miljø i stor grad har bidratt til å svekke Sameskolens posisjon og tillit hos en del av foreldrene. Sameskolen og dermed kommunens opplæringstilbud i samisk har med dagens situasjon ingen mulighet til å utvikle funksjonell tospråklighet hos elevene. Sameskolen står jo, slik mange av foreldrene ser det, langt på vei uten det hovedfundamentet som kvalifiserte lærere er for å komme noen vei med språkopplæringen.

Samiske elever og de andre, omfang av fellesundervisning og samiske foreldre som velger Sentralskolen for sine barn.

Foreldrene har ikke noen felles oppfatning av forholdet mellom samiske og norske elever. Noen av dem finner at de norske opptrer nedlatende overfor de samiske, mens andre mener forholdet mellom ungene stort sett er godt og uavhengig av etnisk tilhørighet. En av foreldrene påpekte at dersom foreldrene er skeptiske til å ha kontakt med norske, så smitter det over på ungene. For flere av foreldrene ga uttrykk for at forholdet til de norske ikke var noe problem for ungene deres. Mange deltar på fotballtrening og spiller kamper på samme lag som de norske ungene uten at dette ser ikke ut til å ha skapt problemer for dem. En av foreldrene fortalte riktig nok at det hadde forekommet en del episoder på skolen, og minnet om at språkbruken hos ungene kan være både tøff og brutal.

Flere foreldre ville åpenbart nedtone eller avdramatisere spenningen mellom de samiske og de andre elevene gjennom for eksempel å si at når 6. klassinger i ”Norskskolen” omtaler 8.- klassingene der som teite, så reagerer ingen. Men skulle en norsk elev si noe slikt om en samisk, så er det snakk om mobbing. I det hele tatt var det de som mente at enkelte foreldre og andre voksne i Spansdalen reagerer veldig lett – ofte på rene bagateller. Noen hevdet at mye av skepsisen blant spansdalinger til de norske var overdrevet. Og hos noen av dem er denne skepsisen fortsatt så stor at de helst hadde sett at det gamle kravet om en egen sameskole i Spansdalen var blitt innfridd. Fortsatt forteller foreldre at unger kommer gråtende hjem fordi de er blitt plaget på grunn av sin samiske bakgrunn. Men flere mente at i det lange løp ville det uansett ikke nytte å stenge seg ute fra det norske storsamfunnet.

Noen foreldre advarte mot at Sameskolen skal skape asosiale individer. De hevdet at det er langt mindre av det negative fokuset på det samiske enn det var for 20 år siden og pekte på at både Sameskolen og det samepolitiske arbeidet hadde bidratt sterkt til denne endring. Mange av disse foreldrene ønsker at ungene skal lære samisk kultur og å bli stolte over å være samer. Men de skal også lære og kunne akseptere og forstå at folk blir preget av forskjellig bakgrunn, som for eksempel oppvekst i norske familier, tokulturelle miljøer og lignende.

Et lite mindretall av foreldrene gikk altså inn for å holde ungene mest mulig atskilt fra de norske, og de så nok helst at de gikk på en egen skole i Spansdalen. En av de som var i mot en slik atskillelse lurte på om det kanskje er slik at de som vil ha ungene sine atskilt og isolert i Sameskolen selv har opplevd mye ondt og leit i egen skoletid som de vil skjerme sine unger fra.

Samtidig må det ikke herske tvil om at mange av de som i dag er foreldre til Sameskolens elever, i egen skoletid opplevde både å bli utstøtt, oversett og trakassert. En av mødrene fortalte om et møte, under en markering av Samefolkets dag for et par år siden, med en norsk klassevenninne gjennom ni år på Sentralskolen. Denne klassevenninna ga henne en klem og beklaget dypt at hun og de andre norske hadde oppført seg som de hadde. Som så mange andre spansdalsunger hadde hun ikke blitt invitert i et eneste bursdagsselskap til klassekamerater ved Fjorden..

Et spørsmål som opptar mange foreldre, og der meningene er delte, er om og i hvilket omfang undervisning skal være felles for Sameskolens elever og de andre. Flere begrunner sitt ønske om mer fellesundervisning med at dette vil gi større grupper av jevnaldrende som igjen skapte vesentlig bedre læringsvilkår enn små aldersblandede grupper på Sameskolen gjør. Mange var skeptiske til matematikkundervisningen på Sameskolen der 4. til 7.- klassinger eller 8. til 10.- klassinger var sammen. Mange legger avgjørende vekt på hensynet til hva som gir ungene best læringsutbytte.

Et argument som ble trukket fram for fellesundervisning var at denne var mindre ressurskrevende. For ved å ha fellesundervisning i flere fag for samiske og norske elever, kan det frigjøres resurser til en sterkere satsing på samiskopplæringa. Samlet viser intervjuene klart at de fleste foreldrene ønsket at elevene i Sameskolen og ”Norskskolen” går sammen i de sentrale skolefagene.

Blant de foreldrene som tross alt gikk i mot fellesundervisning, var det hensynet til barnas trygghet og trivsel som veide tyngst. De hevdet at ungene deres blir utrygge og mistrives med fellesundervisning. Derfor hevder de at den beste løsninga er å bevare dagens ordning.

I løpet av de siste årene har en økende andel av foreldrene som naturlig sokner til Sameskolen, valgt å overføre sine barn til ”Norskskolen”. Dette kommer både av at de mener samiskopplæringen ikke holder mål, men også av en mer generell misnøye med Sameskolen. Flere av foreldrene var som vist inne på at de aldersblandede gruppene ga dårligere forutsetninger for læring enn de aldershomogene gruppene på ”Norskskolen” gjorde.

Samtidig er det ganske innlysende at det gir grobunn for uro og konflikter når noen av foreldrene i dette tette, samiske samfunnet der alle ikke bare kjenner, men også i stor grad er i slekt med hverandre, velger å ta ungene bort fra Sameskolen. For dette vil jo om det fortsetter, undergrave skolens eksistensmuligheter. Derfor opplevde noen av foreldrene valget mellom de to skolene som svært problematisk.

Fra foreldrehold er det også blitt hevdet at Sameskolen mer og mer er blitt omgjort til en slagmark for de ulike samiske grupperingene. Noen mener at slike stridigheter er en medvirkende grunn til at foreldre tar ungene sine ut av Sameskolen.

Foreldre forteller om barn som har et intenst ønske om å flytte fra Sameskolen til ”Norskskolen.” De forteller om barn som har grått i fortvilelse når en ferie nærmer seg slutten fordi de gruer seg så til å fortsette på Sameskolen. Det dreier seg ikke minst om elever som har god sosial kontakt med norske jevnaldringer, mens de samtidig opplever forholdet til medelever på Sameskolen som mer problematisk. Foreldre opplever å befinne seg i en ubehagelig lojalitetskonflikt mellom hensynet til barnas ønsker på den ene siden og hensynet det samiske samfunnet og Sameskolen på den annen.

Noen føler at de ved å sende barn til ”Norskskolen” på en måte dolker Sameskolen i ryggen. For signalet til storsamfunnet vil jo være at Sameskolen ikke holder mål. På den annen side opplever foreldre det belastende å skulle tvinge ungene til noe de er sterkt motvillige til. Elever på Sameskolen som har fått foreldrene til å gå med på at de flytter til ”Norskskolen”, synes uten unntak å ha funnet seg godt til rette der. Foreldre flytter ikke barn fra Sameskolen fordi de er motstandere av samiskopplæring. De aller fleste gjør det ved siden av press fra barna, fordi de forventer at læringsutbyttet blir bedre. Flere mener at elevene ikke får store nok faglige utfordringer på Sameskolen. De får for lite å bryne seg på.

I noen familier har det vært gjenstand for mange og omfattende diskusjoner når spørsmålet om flytting fra Sameskolen til ”Norskskolen” kom opp. Og da har det hendt at eldre søsken som har gått på Sameskolen har argumentert hardt for at yngre søsken skal få gå på ”Norskskolen”. I et tilfelle understreket en storesøster at overgangen til videregående skole hadde vært mye tøffere for henne som hadde gått på Sameskolen enn for de som hadde gått på ”Norskskolen.” Hun var overbevist om at hun hadde fått et dårligere grunnlag enn de andre. Mønsteret er ellers at foreldre melder om at barn som har flyttet til ”Norskskolen”, trives bedre og har større læringsutbytte enn tidligere. Slik flytting synes heller ikke å ha skapt vansker for disse elevenes forhold til tidligere medelever på Sameskolen. Foreldre forteller om unger som har blomstret opp etter overflytting til ”Norskskolen”.

Foreldre som er i tvil om hvilken skole de skal sende sine barn til, kan også si at de vil legge avgjørende vekt på hvordan kvaliteten på tilbudet i samisk blir. Underforstått er budskapet at blir ikke samiskopplæringen bedre, så foretrekkes ”Norskskolen”.

Veien videre

Samiskopplæringen i motbakke

Samisk- eller tospråklighetsopplæringen i Lavangen fungerer ikke tilfredsstillende i dag. Samholdet i den samiske foreldregruppa er heller ikke er så godt som tidligere. Foreldrene stiller seg ikke lenger som aktive og lojale støttespillere samlet bak Sameskolen, og flere har altså valgt å gå til det drastiske skritt å sende ungene sine over til ”Norskskolen”. Dette gir redusert elevtall ved Sameskolen, noe som bidrar til å gjøre skolens framtid usikker.

Den samiske foreldregruppas opprinnelige ønske var som kjent en egen sameskole lagt til grendehuset i Spansdalen. Det er i dag et lite mindretall blant foreldrene som fortsatt ser dette som den rette veien å gå. Disse er blant de eldste i foreldreflokken som snart ikke har barn i skolepliktig alder. Vurdert utelukkende ut fra hva som ville gagnet samiskopplæringen, er det likevel neppe tvil om at dette hadde vært bedre enn dagens ordning.

Svært få av foreldrene som har barn i Sameskolen, snakker samisk med dem hjemme. De spansdalingene som snakker samisk, er stort sett over 60 år. Ungene hører lite samisk i hverdagen. Hjemmemiljøene gir mao lite av den støtten som i følge Magga og Todal er så nødvendig for å utvikle ferdigheter i samisk.

Når bruken av samisk på Sameskolen langt på vei synes å begrense seg til den timeplanlagte samiskundervisning av et omfang på tre, fire timer per uke, sier det seg selv at det blir vanskelig å oppnå gode resultater. Dette forsterkes av at lærerne har begrensete ferdigheter og kompetanse i samisk.

Det er gitt ulike forklaringer på at kommunen har overlatt ansvaret for samiskopplæringen til lærere som har lite av både formell utdanning og realkompetanse i faget. Enkelte samiske foreldre hevder at kommunen ikke har stilt klare nok krav til kompetanse. Fra kommunalt hold er det derimot blitt hevdet at skoleadministrasjonen er blitt presset av krefter i det samiske miljøet som skal ha argumentert for at oppvekst og bakgrunn fra Spansdalen / Fossbakken var en så viktig kvalifikasjon i seg selv at det kompenserte for noe manglende språkferdigheter.

Sameskolen har, til tross for at Øzerk mente det var mulig, ikke lyktes i å utvikle funksjonell tospråklighet hos elevene. Dette er dermed også stikk i strid med det som har vært hovedintensjonen for skolen. Det er i den forbindelse viktig å minne om at Øzerk presiserte at dette bare ville være mulig dersom kommunens politiske og administrative ledelse, og ikke minst det samlede skolemiljøet i Lavangen, stilte seg bak og engasjerte seg aktivt i det som Øzerk omtalte som et tospråklighetsprosjekt. Når Sameskolen i realiteten er ansvarlig for samiskopplæringen, er det vanskelig å se at denne forutsetningen er oppfylt. Få ting er dessuten sikrere belagt forskningsmessig enn at tre timer samiskopplæring per uke alene er bortkastet dersom målet er funksjonell tospråklighet. Samtidig er det viktig å presisere at slik samiskopplæring i likevel ikke nødvendigvis må avskrives som verdiløs.

Et aktuelt og omstridt tema er hvor stor andel av undervisningen i fag som norsk, matematikk, engelsk etc som bør være felles for alle skolebarn i Lavangen på samme alderstrinn. Det gjør ikke spørsmålet mindre aktuelt at elevene på Sameskolen får det aller meste av sin undervisning i disse fagene på norsk. Da blir det i hvert fall problematisk å argumentere for undervisning av egne samiske, aldersblandede grupper parallelt med tilsvarende undervisning ved norskskolen. En vesentlig større lærerstab ved ”Norskskolen” enn ved Sameskolen medfører også at lærerne der jevnt over har bedre kompetanse i de enkelte skolefagene. Fellesundervisning vil dermed sannsynligvis, som flere foreldre har pekt på, sikre bedre undervisningskvalitet i fagene.

Siden Sameskolen har den samme ledelsen som og formelt er en del av Lavangen skole, blir det galt å legge hele ansvaret for samiskopplæringa på lærerne knyttet til Sameskolen. Det er et felles ansvar både for hele skolesamfunnet og for Lavangen kommune å sørge at tilbudet i samisk blir best mulig.

Samiske lærere må beherske samisk

Dersom kommunen bestemmer seg for å holde fast ved målsettingen om funksjonell norsk- samisk tospråklighet, så forutsetter dette at skolen sikres lærere som behersker samisk fullt ut. Alle kommunens lærere, også de som er knyttet til Sameskolen, er tilsatt ved Lavangen skole. Det betyr at om en lykkes i å skaffe kvalifiserte samisklærere, er det ved ledighet mulig å flytte lærere som nå er knyttet til Sameskolen over til ”Norskskolen”.

Å få tilsatt lærere som behersker samisk, er en ufravikelig forutsetning for å komme videre. Dernest må samisk språk brukes og høres i langt større omfang enn i timene avsatt til samiskopplæring. Da kan den såkalte ”Lavangenmodellen” være aktuell. Den gikk i korthet ut på at to lærere var i klassen i alle skoletimene, og at den ene konsekvent brukte samisk, mens den andre like konsekvent brukte norsk. Svakheten med et slikt opplegg om det gjennomføres fullt ut, er foruten at det blir ressurskrevende, at elevene blir avskåret fra å delta i fellesopplæring med de andre elevene.

Alternativt kan den såkalte ”Kåfjordmodellen” være aktuell. Den innebærer at all undervisning i og på samisk er lagt til første halvdel av skoledagen. I den andre halvdelen deltar så elevene som leser samisk, sammen med skolens øvrige elever i fellesundervisning.

Men likevel vil det, jfr. Magga og Todal, være av stor betydning at elevene i si fritid også møter et levende samiskspråklig miljø. Da er det også nødvendig å satse på samisk tilbud til voksne, særlig foreldrene og til å etablere møteplasser på ettermiddags- og kveldstid der samisk brukes.

Øzerk understreket altså betydningen av at hele skolesamfunnet og lokalsamfunnet stilte seg bak tospråklighetsprosjektet. Det er verdt å merke seg at denne høyt anerkjente kapasiteten på tospråklighet og flerkulturell pedagogikk i liten grad bruke ordene samisk og norsk i rapporten sin. Hans ærend var å stimulere til brubygging og til utvikling av gjensidig respekt mellom de to gruppene.

Hvorfor fysisk atskillelse av samiske og norske elever?

Det fantes ikke noen egen fysisk atskilt enhet som kaltes sameskole i Lavangen da Øzerk gjorde sine undersøkelser. Det er også vanskelig å se at denne ordningen kan være i samsvar med hans intensjoner. Å plassere de samiske elevene i en egen bygning avsondret fra de norske, kan ha bidratt til å skape avstand mellom de to elevgruppene. Øzerk advarte mot en slik utvikling. Han beskrev en tokulturell skole der samspill, kontakt og samarbeid på tvers av kulturene var en bærebjelke. I lys av dette og fordi han understreket nødvendigheten av at alle lærere burde undervise både de tospråklige og de andre elevene, framstår det som noe paradoksalt at kommunen valgte å skille de samiske og norske elevene fysisk ved å plassere de samiske i en egen bygning.

Lærerne og foreldrene som er knyttet til Sameskolen, opplever ikke at skoleledelsen omfatter det samiske med like stor interesse som Sentralskolens øvrige virksomhet. Det som har med det samiske å gjøre, befinner seg på kort, men på trygg avstand fra ”Norskskolen”. Dermed kan nok også denne rødmalte bygningen ha spilt rollen som en slags sovepute for kommunen og det øvrige skolesamfunnet når det gjelder å ivareta forpliktelsene over det samiske samfunnet i Lavangen. Intervjumaterialet forteller at ledelsen ved Lavangen skole sjelden besøker Sameskolen, og at andre lærere omtrent ikke er å se. Det fungerer altså ikke tilfredsstillende slik det er i dag. Vi ser klare tibøyeligheter til å snakke om ”oss” eller ”vi” på Sameskolen og ”de andre” på ”Norskskolen”.

I stedet for å tilføre Sameskolen en administrasjonsresurs som flere har ønsket med sikte på å gjøre den litt mindre avhengig av ”Moderskolen”, vil det, i samsvar med Øzerks grunnsyn, være bedre å satse på en tydeligere og mer engasjert styring av virksomheten ved Sameskolen fra ledelsens side. Det bør også innebære at Sameskolens lærere trekkes inn i undervisning på ”Norskskolen”, og at lærere derfra tar timer på Sameskolen.

Er ”sameskole” en dekkende betegnelse?

Lavangen sameskole er altså ingen skole i ordets vanlige betydning. Den er en del av Lavangen skole. Det dreier seg faktisk om en virksomhet som ut fra vanlige kriterier ikke en gang kan kalles avdeling. Men ordet sameskole er en godt innarbeidet og hyppig brukt betegnelse. Det er likevel grunn til å spørre om en slik betegnelse er ønskelig eller berettiget dersom kommunen ønsker å styrke kontakt og samarbeid mellom folkegruppene og bidra til å motarbeide fordommer og intoleranse. Harmonerer det da med ønsket om samspill og samarbeid å bruke betegnelsen sameskole på en del av virksomheten?

Vi registrerer i hvert fall at dette har ført til at ”Norskskolen” faktisk blir brukt som betegnelse på resten av skoletilbudet. Det er ikke usannsynlig at en slik begrepsbruk i seg selv kan bidra til å vedlikeholde avstanden mellom folkegruppene. ”Lavangen sameskole” er uansett intet annet enn den del av virksomheten ved Lavangen skole som foregår bak veggene i en rødmalt bygning like ved den kommunale grunnskolens øvrige og ruvende anlegg. For den samiske befolkning i Lavangen kan likevel ordet sameskole selv om det langt på vei er en ”papirtiger”, ha en betydelig symbolverdi og stå som en markør av det samiske i kommunen. Derfor vil neppe et eventuelt forslag om å slutte å bruke navnet, bare bli godt mottatt.

Tegn til økt integrering mellom folkegruppene

For Lavangen kommune, og da i første rekke skoleverket, er det en viktig og spennende utfordring å arbeide videre for å skape mer av gjensidig kunnskap om og interesse hos de to folkegruppene for hverandres historie, kultur og næringstilpasning. Det samiske kulturperspektivet og historien må forankres sterkere i hele skolesamfunnet. Skolen må ta den lokale kulturarven så høytidelig at alle lærere i alle fag forutsettes å konkretisere hvordan det samiske perspektivet skal komme til uttrykk i undervisningen.

Avstanden mellom den samiske og norske befolkning i Lavangen er blitt mindre enn den var tidligere. Det samepolitiske strevet har gitt resultater og ført til økt bevissthet og selvtillit blant samene. Flere spansdalinger har skaffet seg solid utdanning og gått inn i viktige samfunnsposisjoner. Spansdalinger har slått seg ned ved Fjorden og ser ut til å ha funnet seg vel til rette i et norsk naboskap. En ny samisk foreldregenerasjon deler ikke de eldres frykt for at barna skal oppleve tilkortkomming og fornedrelse i møtet med norsk skole. Derfor tillater de seg også å vurdere fritt hva som er det beste tilbudet for deres barn. Og da har flere etter hvert foretrukket ”Norskskolen” fordi de mener det sikrer ungene bedre kvalitet på undervisningen. Misnøye med samisk-tilbudet og med tilbudet på Sameskolen i sin alminnelighet har nok gjort dette valget lettere for dem. Men det må understrekes at ingen har foretrukket ”Norskskolen” pga prinsipiell motstand mot samiskopplæring.

I lys av beskrivelsene av hvor brutalt møtet med skolen på Tennevoll kunne fortone seg for spansdalsungene på 50- , 60- og 70- tallet, forteller det faktum at flere barn fra samiske hjem klart gir uttrykk for at de heller vil gå på ”Norskskolen” enn på Sameskolen at det har skjedd store endringer i forholdet mellom gruppene. Lavangen skole har også bidratt til denne uviklinga, ikke minst ved å drive holdningsarbeid blant de norske elevene.

Men det skal heller ikke stikkes under en stol at det fortsatt finns samiske foreldre som ønsker at deres unger skal ha et skoletilbud der de er mest mulig skjermet fra kontakt med norske elever. Dette er også bakgrunnen for et ønske om å flytte Sameskolen til Grendehuset i Spansdalen. Denne åpne uenigheten mellom samiske foreldre forteller også om en endring. Tradisjonelt har det samiske samfunnet i Spansdalen vært kjent for å slutte rekkene og stå samlet i konfrontasjoner med representanter for Storsamfunnet.

Behov for kursendring av kommunens tilbud i samisk

Lavangen kommune kan ikke la dagens ordning fortsette uforandret. Det vil verken gagne samiskopplæringen eller bidra til å styrke samkvem, kontakt og større grad av gjensidig respekt mellom samer og norske. Kommunen må ta initiativ til en åpen dialog og en bred drøfting av hvilke ambisjoner og mål en vil sette for samiskopplæringen og arbeidet for å utvikle flerkulturell forståelse.

På bakgrunn av en uoverensstemmelse mellom den samiske foreldregruppa og skolens ledelse skrev Norsk lærerlags klubb ved Lavangen sentralskole en uttalelse (17. juni 1997) Her advarer klubben mot en fysisk atskillelse av elevene og hevder at elevenes faglige, sosiale og pedagogiske muligheter vil bli best ivaretatt i et miljø der både norsk og samisk kultur er synlig til stede. Konklusjonen i denne uttalelsen fra 1997 har definitivt aktualitet i dag når den slår fast at ”de samiske elevene fortjener å få et fullverdig skoletilbud på egne premisser i et lokalt fellesskap! For at de samiske elever skal føle seg hjemme i en felles norsk- samisk skole; og for at de norske elevene skal forstå at samisk språk og kultur er en del av vår felles bakgrunn, må skolens samlede kollegium inngå forpliktende samarbeid på begge gruppers premisser. Her ligger en stor utfordring for skoleadministrasjonen, personalet og alle foreldrene i Lavangen, som kan løses ved felles innsats.”

Denne strategien for hvordan skolen bør møte samiske og norske elever kan uten videre legges til grunn for Lavangen kommunes arbeid med en krevende og viktig oppgave. Utfordringen vil da selvsagt være å gi slike overordnede formuleringer et konkret innhold som forplikter og setter preg på skolehverdagen. Ser vi på hvordan Sameskolen fungerer og ikke minst med tanke på den økende tendens til at samiske elever og foreldre foretrekker ”Norskskolen”, er det grunn til å vurdere seriøst om det er hensiktsmessig å opprettholde en ordning der samiske elever holdes atskilt fra de norske.

Bygningen som rommer Sameskolen bør om dagens ordning avvikles, også fortsatt kunne være en sentral arena for det samiske miljøet i Lavangen. Her kan det satses på voksenopplæring i samisk og på å etablere faste møteplasser på tvers av generasjonene. Bygget egne seg godt for utstillinger av samisk husflidsprodukter og av bildeutstillinger som framstiller utviklinga i det samiske samfunn og av litteratur .

Det er ingen grunn til å legge skjul på at det samiske lett kommer i skyggen når en legger opp til brubygging mellom folkegruppene. For selv om siktemålet er likeverd, så får norsk språk, kultur og verdier som jo representerer majoriteten, lett en dominerende posisjon. Derfor viser da også nyere forskning på tospråklighet og på revitalisering av minoritetsspråk med lav status at det er svært vanskelig å oppnå fremgang i språkopplæringen uten å ty til segregering. Skal Lavangen fortsatt holde fast ved og gjøre seg forhåpninger om å nå målet om funksjonell tospråklighet, vil det ikke bare forutsette lærere med så gode språkferdigheter at de kan undervise i alle skolefag på samisk. Det vill sannsynligvis også betinge at all undervisning i alle fag i alle grunnskolens 10 år gis på samisk. Det må i tillegg inviteres til hyppige foreldremøter der foreldrene blir gjort kjent med hva som forutsettes for å lære samisk skikkelig, hva som er mulig å oppnå og hva foreldrene kan bidra med. Det vil være viktig å utvikle språklig bevissthet hos foreldrene. Funksjonell tospråklighet betinger mao en sterk og tydelig sameskole med bruk av samisk skilting og ellers preget av symboler fra samekulturen.

Men dette betyr altså ikke at det er uten mening og verdi å gi samiskopplæring i mindre omfang. For Lavangen kommune dreier det seg ikke om noe enten eller. Men uansett vil de største utfordringene de nærmeste årene være å rekruttere lærere som behersker samisk og å styrke skoleverkets og kommunens vilje til og interesse for å engasjere seg i en målbevisst satsing på å utvikle grunnleggende forståelse hos alle elever for at samisk språk og kultur er en del av vår felles bakgrunn.

Epilog

Dette utredningsarbeidet har gitt meg nye og til dels uventede kunnskaper om og perspektiv på samiskopplæring, samiske elever, foreldre og lærere og deres møte med det norske miljøet Lavangen.

Særlig har samtalene med samiske foreldre gjort et sterkt inntrykk.

Det har vært et lærerikt, men også krevende oppdrag.

Den samiske verden i Lavangen er liten og oversiktelig, alle kjenner alle. I rapporteringen har jeg lagt vekt på å få fram så mye som mulig av de intervjuedes meninger, men uten å avsløre deres identitet.

Førsteamanuensis Jon Todal ved Samisk høgskole har vært en nyttig samtalepartner, særlig om tospråklighet, men ansvaret for rapportens innhold er mitt alene.

Spørsmål som dreier seg om Sameskolens og samiskundervisningens muligheter og begrensninger, og om forholdet mellom samiske og norske elever, reiser en rekke kompliserte problemstillinger som ligger i grenseland mellom skolepolitikk, etnopolitikk, pedagogikk og filologi. Dette gjør det vanskelig med basis i mine data å trekke entydige konklusjoner som klart forteller hvilke veivalg kommunen bør gjøre. Forhåpentligvis inneholder rapporten likevel data og refleksjoner som kan gi grobunn for en konstruktiv debatt som fører til at Lavangen kommune kan samle seg om nye og bedre retningslinjer for å møte skolens samisk- norske utfordring.

Litteratur

Eira, K. I. (1993): Halvårsrapport fra undervisningen i samiskklassen høsten 1992. Lavangen kommune
Jernsletten, L. (udatert): Om opplæring i og på samisk i Tromsø fylke. Statens utdanningskontor i Troms
Lund, S. (2005): Spansdalen: Som fugl Fønix av aska. (Upublisert)
Skåden, A. (1993): Samiskspråklig utvikling som middel og mål i Lavangen. Samisk høgskole
Øzerk, K. Z. (1996): På rett vei Det handler om tospråklig undervisning i Lavangen sentralskole. Samisk Høgskole Kautokeino

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3