16. del - trykt i Ávvir 04.07.2009

Kjenner du samisk skolehistorie? Gjennom 300 år har samiske elever gått gjennom det norske utdanningssystemet på godt og vondt. I prosjektet Samisk skolehistorie har vi samla fortellinger om hva elevene har opplevd i skole og internat og hvordan foreldrene og lærerne deres har opplevd denne skolen. Samtidig har vi leita etter gamle dokumenter i arkiv og bibliotek, som kan vise utviklinga av skoletilbudet og striden om innhold og språk i skolen. Dette har vi etterhvert redigert og gitt ut som bøker. Fra 2005 til 2011 er det gitt ut fem bøker, og den sjette og siste skal komme i 2013. Fortellingene og artiklene kommer også på internett: http://skuvla.info. Der er også mange artikler som ikke har fått plass i bøkene. I disse avisartiklene vil vi trekke fram noen brokker av det vi har funnet fra denne historia. Det gjør vi emnevis, f. eks. internatliv, reindriftsopplæring osv. Her er mange sitater fra bøker og bokmanus, og vi viser til de bøkene det er tatt fra (SSH-1, SSH-2 osv.), slik at dere som ønsker det kan lese hele fortellingene der. Hovedredaktør Svein Lund har redigert denne artikkelserien. Ellers er disse med i redaksjonen: Elfrid Boine, Siri Broch Johansen og Siv Rasmussen.

Hvordan barna slutta å snakke samisk

Ville ikke snakke samisk hjemme heller

Hjemme snakka vi både samisk og norsk. Derfor hadde jeg ikke språkproblemer da jeg begynte på skolen. I 1932 begynte jeg på Fjordtun internat i Rypefjord. Det var det største internatet i distriktet, jeg husker at en gang var vi 88 unger der.

Vi fikk klar beskjed av lærerne: Det er ikke lov å snakke samisk. Slik var loven dengang. Ungene snakka i det hele tatt ikke samisk på skolen, og når de kom hjem ville de ikke snakke samisk der heller.

Jeg har også hatt Anna Andersen som lærer. Hun var nok litt streng, men det brydde vi oss ikke om. Så husker jeg at vi hadde Jakob Lande og gamle Forberg.

Sivert og jeg hadde båt i lag, og når vi ville snakke sammen så andre ikke skulle høre det, så skifta vi til samisk. Og søringene blei så sinte, de sa det var et språk som vi sjøl hadde funnet på. De likte det ikke. Folk som ikke har vært her de trodde ikke at samisk var et språk.
(Fredrik Nilsens fortelling, SSH4)

Snakka samisk bare med de voksne

Klemet Vik, Kvalsund 2005. (Foto: Svein Lund)

Eg kunne lite norsk da vi blei evakuert, men hadde allereie lært språket ganske bra på gardane der vi var før eg byrja på skolen. Norsken eg lærte var sjølvsagt dialekten der i Inn-Trøndelag. Også eg og søskenbarna mine byrja å snakke trøndersk med kvarandre. Etter den tida snakka vi samisk bare med dei vaksne.

(Klemet Viks fortelling, SSH-3)

Mange blei fornorska under skolegangen

Skolegangen førte til at mange ble fornorsket. Mange reiste også bort fra bygda og hadde glemt samisk når de kom tilbake igjen. Også de som ble igjen i bygda sluttet å snakket samisk. Holdninga var jevnt over at det ikke var bra å snakke samisk, forteller Birger Gustavsen. Han forteller at også han sjøl i barndommen kjente seg flau over å måtte snakke samisk med bestemora når andre var tilstede. Etter at skolegangen var over er det bare et fåtall av sine jevnaldrende Birger har snakket samisk med. Og i dag er det svært få i Jarfjord som kan samisk.

Birger sjøl reiste til sjøs i ungdomstida. Da han kom hjem etter seks år, var det vanskelig å få til å snakke samisk. Jeg forstod jo alt, men det var vanskelig å få tunga til å slå, sier Birger. Jeg hadde jo ikke brukt språket på alle de årene. Bestemor var så skuffet, hun kunne ikke forstå hvordan man kunne glemme morsmålet sitt. Men etter en stund kom uttalen og talemåtene tilbake.
(Fra Sør-Varangers samiske skolehistorie, SSH-2)

Når de kom fra skolen forsøkte de å snakke norsk.

Eg trur nok eg er den yngste i det området som er oppvokst med bare samisk. Det er nokre få som er eit par år yngre enn meg som snakka samisk heime, men dei hadde også lært norsk før dei begynte på skolen. Og ungane som er født frå 1952–53 og utover har vakse opp med norsk. Dei kan nok forstå samisk eit stykke på veg, men dei snakkar ikkje språket.

Sarnes internat er forlengst nedlagt og står til forfalls. Fotografert 2005. (Foto: Svein Lund)

Da dei eldre brørne og søstrene mine kom frå skolen og hadde lært norsk, så forsøkte dei å snakke norsk også til oss småsøskena. Etter kvart som vi lærte oss norsk, snakka vi mye norsk oss i mellom. Etter flyttinga til Sarnes blei norsk alle barna sitt fellesspråk, og samiskkunnskapane våre blei ein løyndom. Vi snakka samisk bare med foreldra og andre vaksne når vi var på heimplassen. Etter at vi vaks opp har vi søskena mest brukt norsk oss i mellom. Ettersom den eldre generasjon etter kvart døydde ut, så blei det bare norsk i dagliglivet. Nokon av oss søskena kan framleis snakke samisk oss i mellom, men andre har tilsynelatande glømt språket.
(Ingunn Utsis fortelling, SSH-2)

Slutta å snakke samisk da de blei erta

Plaginga av samiske barn blei ikke slutt med Larines generasjon. Den eldste dattera, som er født i 1950, kunne mer samisk enn norsk da ho begynte på skolen. Men de plaga henne slik at ho slutta å snakke samisk etter det.
(Larine Johnsens fortelling, SSH-3)

Lavangen - et forbudt språk

– Da eg voks opp, var samisk eit språk bare mellom dei vaksne og eit forbode språk for barna. Mor mi fortalte at eg snakka samisk til eg var fire år. Eg kan sjølv ikkje hugse det. Derimot hugsar eg kjensla og forvirringa da alle plutselig gikk over til å snakke eit anna språk.

Seinare fikk eg forklaringa på det som skjedde. Etter at skolen blei sentralisert til Tennevoll på 50-talet, blei det ikkje lenger tatt omsyn til at barna var samisktalande. All undervisning blei gitt på norsk. Dei samiske barna blei taparar i skolen. Foreldra var fortvila, og på eit møte i Spansdalen tidlig på 60-talet blei dei samde om å gå over til å snakke norsk til ungane. Foreldra meinte dei ikkje hadde noko anna val. Dei aller fleste følgte opp dette, bare eit par familiar sto i mot. Det språket vi hadde hørt frå vi var fødde og som vi lærte å snakke på, var med eitt slag blitt eit forbode språk. Vi fikk ikkje lov å snakke samisk og vi skulle helst ikkje forstå det heller. Det skapte ei sperre hos oss som opplevde det, både mot å snakke og mot å forstå. Sjølv om haldningane no er endra, er denne sperra framleis der.

Spansdalen (Foto: Svein Lund)

Opp gjennom åra har det vore uproblematisk å snakke ulike språk. Men å snakke samisk er framleis vanskelig kjenslemessig, sjølv om eg gjennom heile oppveksten daglig hørte dei vaksne snakke samisk seg i mellom, og sjølv om mannen min og barna våre snakka samisk i heimen vår.

Ei kvinne i Spansdalen, som er ti år eldre enn meg, voks opp med bare samisk i heimemiljøet. Da ho byrja på skolen tidlig på 50-talet, gikk det fleire år før ho byrja å forstå noko. Men sjølv om ho seinare har ivra for at barna hennar skal få samiskundervisning, klarer ho ikkje sjølv å snakke samisk til dei.

Det var ei tid da mange ville bort frå det samiske. Ein kom ikkje langt med samisk blei det sagt. Eg har hørt at samar i andre samebygder brente bilete av foreldre og besteforeldre dersom dei var fotograferte med samekofte. Samane i Spansdalen har vore berarar av det samiske lenge før andre samar i dette området torde å stå fram som samar. Derfor har og spansdalssamane vore stigmatiserte. På 1970-talet blei sameforeininga i Spansdalen stifta, ungdom og vaksne tok opp igjen koftebruken. I nabokommunen Gratangen er samesak nokså nylig kome på dagsorden, mens samane i Salangen enno knapt er synlige. Nylig las eg i avisa at ein same i Salangen oppfordra samane i Salangen til å komme seg ut av skapa. Så verda går framover!
(Solfrid Fosslis fortelling, SSH-3)