Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.
 Siv Rasmussen |
Siv Rasmussen er født 1963 i Sør-Varanger. Hun har historie hovedfag, samfunnsvitenskap, arkeologi, offentlig politikk og administrasjon fra Universitetet i Tromsø, praktisk pedagogikk fra Høgskolen i Finnmark, samt flere kurs i samisk og finsk språk. I tillegg har hun radiojournalistisk utdannelse fra Gimlekollen mediasenter i Kristiansand. I tidsrommet 1991–1999 var hun lærer på Den samiske folkehøgskolen i Karasjok, der hun underviste i samisk kultur og historie og i mediafag. Hun har også arbeidet i grunnskolen, i nærradio og på flyktningemottak. Siv Rasmussen er nå bosatt i Muonio i Finland, der hun jobber med prosjekter innen samisk historie og som norsklærer på Medborgarinstitutet. |
I denne artikkelen vil jeg gi et riss av Sør-Varangers samiske skolehistorie fra skoleundervisninga startet i 1838 og fram til våre dager. Opplysninger om 1800-tallets skolestell er først og fremst hentet fra Kåre Gade Rasmussens hovedfagsoppgave om Sør-Varangers skolehistorie fram til 1880. Fornorskningstidas skolegang er representrert med intervjuer med en samisktalende elev og en samisktalende lærer.
Med 1990-tallet og særlig 2000-tallet må man si at man har gått inn i en ny epoke i Sør-Varangers skolehistorie, da det nå er mulig å velge samisk på skolene i kommunen. Skoleåret 2005/06 blir det gitt samiskundervisning på følgende sju grunnskoler i Sør-Varanger: Bjørnevatn, Fossheim, Hesseng, Sandnes, Kirkenes, Pasvik og Skogfoss. På Skogfoss og Pasvik skoler har samtlige elever samisk. I kommunen som helhet er det skoleåret 2005/06 25 elever som har nordsamisk som 2. språk og 153 elever som har nordsamisk språk og kultur. Jeg har intervjuet en av de første elevene som fikk samiskundervisning i denne nye epoken og en av lærerne som nå underviser i samisk i Sør-Varanger.
Lenge var «Skole-Pål» eneste lærer i dette store og til dels vanskelig tilgjengelige distriktet kommunikasjonsmessig. Etterhvert ble det ansatt flere lærere og området ble delt opp i flere skolekretser. På denne tida var samene i klar majoritet i det som fra 1858 blei Sør-Varanger kommune. I 1835 bodde det 527 personer i Sør-Varanger, av disse var det bare et fåtall nordmenn. Dette vil si at de aller fleste var samer. Av disse igjen var det store flertallet sjøsamer. Mindre befolkningsgrupper utgjorde østsamene og de nomadiserende reindriftssamene. Etterhvert flyttet det flere nordmenn og finlendere (kvener) inn i kommunen, og det ble opprettet egne norsk- og finskspråklige skoletilbud til disse barna. Den første læreren for norsktalende barn ble ansatt i 1849, fram til da var Sør-Varanger et reint samisk skoledistrikt der alle lærerne var samer og undervisninga var helt og holdent beregnet på samene. De kvenske barna fikk først på slutten av 1860-tallet undervisning på eget språk.
 |
Korsfjord skole i Sør-Varanger 1890, Lærerinnen Signe Haga med elever (Foto: Ellisif Wessel / Finnmarksbiblioteket) |
Det ble stadig diskutert om opplysningsarbeidet blant samene skulle foregå på norsk eller samisk. Begge retninger hadde sine ivrige talsmenn. I 1851 ble det såkalte «Finnefondet» opprettet. Fondet skulle hjelpe til med å få flere utdannete lærere, som også kunne lære elevene norsk. Midlene skulle brukes til å gi lærere i språkblandingsdistriktene lønnstillegg, oppføre skolehus, samt gi friplass til 8 elever på Tromsø seminar. Elevene skulle lese både norsk og samisk på seminaret, og hadde etter endt eksamen 7 års undervisningsplikt i et språkblandingsdistrikt.
I de første årene ble ikke Øst-Finnmark – og dermed heller ikke Sør-Varanger – regnet med til språkblandingsdistriktene. Her skulle samisk fortsatt være undervisningsspråk i de samiske områdene. Samtidig betydde dette at man fikk langt færre utdannete lærere til Øst-Finnmark, enn man fikk til Vest-Finnmark. I 1863 hadde man kun 37 prosent utdannete lærere i Øst-Finnmark, mot hele 62,5 prosent i Vest-Finnmark.
Så lenge Sør-Varanger ikke fikk tildelt midler fra Finnefondet, fikk man heller ikke støtte til bygging av skolehus. Dette endret seg fra 1863 da også Sør-Varanger kom under Finnefondets virkeområde. Sør-Varangers første skolehus ble reist i den samiske bygda Sandnes i 1867. Egne skoler ble også omtrent på samme tid bygget, kjøpt eller leid på Kirkenes, på Bugøynes og i Jarfjord.
Sør-Varanger ble nå betraktet som et overgangsdistrikt der man forsøkte å fremme norsk språk. Samene og kvenene skulle fornorskes litt etter litt. Men man skulle ikke gå for fort fram. Undervisninga skulle skje på det språket flertallet av barna i skolekretsen snakket, men norsk skulle gradvis bli undervisningsspråk for de eldre barna.
 |
Strand internat i Pasvik var det første statsinternatet i Finnmark. Bilder er tatt i 1915. (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
På begynnelsen av 1900-tallet ble Sør-Varanger svært viktig i forbindelse med utbygginga av statsinternatene i Finnmark. Nybygde internat ble tatt i bruk både på Strand og i Neiden i 1905. Seinere ble det bygget skoleinternat flere steder i kommunen, som i Ropelv og i Jarfjord. I og med den sterke tilflyttingen av kvener og nordmenn, særlig fra 1800-tallets andre halvdel, og opprettelsen av gruveselskapet Sydvaranger på begynnelsen av 1900-tallet, som medførte en enda sterkere befolkningstilvekst, ble etterhvert den samiske delen av befolkningen i minoritet.
 |
Fossheim skole var blant de første internata i Finnmark. (Foto: Bernt Thomassen / Finmarksbiblioteket) |
Sjøl om østsamene formelt sett var norske borgere da skolevesenenet kom i gang i Sør-Varanger, tilrettela aldri norske myndigheter noe undervisningstilbud for denne gruppa. I følge Steinar Wikan var det meninga at presten i Petsjenga (seinere i Boris Gleb) skulle gi barna den nødvendige undervisning. Inntil 1905 var samtlige østsamiske barn fritatt for skolegang, til tross for at alle barn som bodde i Norge hadde skoleplikt i følge skolelovene av 1863 og 1889. Begrunnelsen var at myndighetene var redde for at det fra russisk side ville bli oppfattet som propaganda mot den russiske religion og ei undertrykking av østsamene i religiøs henseende, dersom man tvang de østsamiske barna til å gå på skole.
Da Fossheim skole og internat stod ferdigbygd i Neiden i 1905 ble også østsamene pliktig til å sende sine barn på skole, noe mødrene vegret seg for. De ville ikke sende barna til skolen for å pines. Nå var det bare to østsamiske barn i skolepliktig alder i 1905 og etter at sognepresten, som også var skolestyrets formann, hadde hatt en lengre prat med den ene av mødrene, ble barna sendt til skolen.
 |
Bugøynes skole, 1913 (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
Den samiskundervisninga som nå gis i skolene i Sør-Varanger er stort sett en innføring i samisk til enspråklig norsktalende elever. Et svært lite mindretall har samisk som morsmål. Noe samiskundervisning ble gitt allerede på 1980-tallet til elever som var kommet flyttende fra andre kommuner og hadde samiskkunnskaper fra før. Første langt innpå 1990-tallet ble det gitt tilbud om undervisning også til elever som ikke hadde samiskkunnskaper fra før. All samiskundervisning som gis i Sør-Varanger er nordsamisk. Noe undervisningstilbud i østsamisk eller skoltesamisk finnes ikke.
 For Birger Gustavsen fra Jarfjord er samisk morsmålet og dagligspråket. (Foto: Siv Rasmussen) | Birger Gustavsen er født i 1942 i Karpbukt i Jarfjord, der han vokste opp hos bestemora si. Bestemora, som var fra Utsjok, kunne bare samisk, og språket i barndomshjemmet var naturlig nok samisk. Birger og kona bor i dag i Jarfjord. Kona er fra Nesseby og samisk er deres dagligspråk. |
– Hvordan var møtet med en skole der alt foregikk på norsk for deg?
– Sjøl om morsmålet mitt var samisk, kunne jeg også norsk allerede før jeg begynte på skolen. Likevel ble jeg terget på grunn av språket. Selv enkelte unger som snakket samisk var med på å mobbe andre samisktalende.
– Hvilke holdninger til det samiske møtte du fra skolens personale?
– Det var en negativ holdning, særlig fra rektors side. Vi samene var ingenting verdt. Det var forskjellsbehandling. De norske fikk alltid bedre karakterer. Jeg likte matematikk veldig godt, og jeg husker en gang jeg hadde regnet ut boka og trodde jeg skulle få en ny regnebok. I stedet måtte jeg begynne på nytt i den gamle boka.
– Hørte dere noe om den samiske kulturen på skolen?
– Aldri. Jeg husker bare en gang da ei lærerinne sørfra spurte om vi kunne si noen ord på samisk, så hun fikk høre hvordan språket hørtes ut.
Da Birger gikk på skolen var samisk fortsatt et levende språk og dagligspråk i mange hjem i Jarfjord, likevel ble det ikke snakket samisk verken på skolen eller på internatet. Det var ingen lærere som kunne samisk, den tida Birger gikk på skolen. På internatet var det en ansatt som snakket samisk, men heller ikke hun brukte språket på jobben. Heller ikke barna imellom var det vanlig å høre samisk. Birger husker at da han flyttet på internatet etter at mora hans døde, ble han truet av noen andre elever til å si stygge ord på samisk. Etterpå sa de at de skulle sladre om hva han hadde lært dem. Vanligvis snakket Birger samisk kun med én medelev. De andre lærerne reagerte ikke på dette, men rektor snakket hardt til dem: – Snakk norsk! Vi er i Norge nå.
Skolegangen førte til at mange ble fornorsket. Mange reiste også bort fra bygda og hadde glemt samisk når de kom tilbake igjen. Også de som ble igjen i bygda sluttet å snakket samisk. Holdninga var jevnt over at det ikke var bra å snakke samisk, forteller Birger Gustavsen. Han forteller at også han sjøl i barndommen kjente seg flau over å måtte snakke samisk med bestemora når andre var tilstede. Etter at skolegangen var over er det bare et fåtall av sine jevnaldrende Birger har snakket samisk med. Og i dag er det svært få i Jarfjord som kan samisk.
Birger sjøl reiste til sjøs i ungdomstida. Da han kom hjem etter seks år, var det vanskelig å få til å snakke samisk. Jeg forstod jo alt, men det var vanskelig å få tunga til å slå, sier Birger. Jeg hadde jo ikke brukt språket på alle de årene. Bestemor var så skuffet, hun kunne ikke forstå hvordan man kunne glemme morsmålet sitt. Men etter en stund kom uttalen og talemåtene tilbake.
I løpet av de siste årene har Birger deltatt på lese- og skrivekurs i samisk som er blitt arrangert i Sør-Varanger.
– Var dette aller første gang du kom i kontakt med samisk skriftspråk?
– Bestemor hadde bibel og salmebok på samisk, men jeg leste aldri i dem. Nå har jeg imidlertid fått bestemors gamle bibel.
Birger sier det går greit å lese samisk, men at han ikke føler seg helt trygg på samisk rettskrivning. Han er også med i den samiske salmesanggruppa i Sør-Varanger, og han bruker å lese bibelvers på samisk i kirka. Verken synging eller lesing på samisk har han noen problemer med.
– Hva tror du om det samiske språkets framtid i Sør-Varanger?
– Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Noen er vel interessert i å lære seg det og bevare det av den yngre generasjon også, men de fleste som kan det er jo eldre eller middelaldrende, så jeg vet ikke om det har så stor framtid. Men jeg er veldig positivt overrasket over at så mange snakker samisk i kommunen. Nå når det er populært å kunne samisk, er det mange som snakker det, også folk jeg ikke ante at kunne samisk.
 Gunvor Dahl Rasmussen har både undervist i samisk og brukt samisk som hjelpespråk i Sør-Varanger-skolene. |
Gunvor Dahl Rasmussen er mor til forfatteren og til oversetteren av denne artikkelen. Hun er født i 1931 og oppvokst i et samiskspråklig hjem i Varangerbotn. Hun hadde nettopp avsluttet lærerskolen i Tromsø da hun i 1958 kom til Sør-Varanger, som lærer ved Tårnet skole i Jarfjord. Folkeskoleårene hadde vært totalt norskspråklige. Først da hun var elev på Den samiske ungdomsskolen (DSF – Den samiske folkehøgskolen) i Karasjok fikk hun undervisning i samisk språk. På lærerskolen fikk hun den kjente presten og språkmannen Asbjørn Flokkmann som samisklærer. Etter et par år på lærerskolen kom hun tilbake til DSF som lærer og underviste i samisk språk. |
Da hun høsten 1958 kom til Jarfjord i Sør-Varanger kom hun til en samisk bygd der fornorskninga hadde gjort et kraftig inntog. Kun noen få ungdommer på hennes egen alder snakka samisk. Alle barna var enspråklige norsktalende. De fleste av foreldrene var derimot også samisktalende. Det var også de som kunne finsk, og det var noen trespråklige. Mange foreldre ønsket ikke at barna skulle lære samisk, fordi de sjøl som samisktalende hadde hatt problemer på skolen.
- I ettertid vet vi jo at dette kom av at de bare hadde norsktalende lærere, sier Gunvor. Fra midten av 1800-tallet av hadde man også fått en stor norsk bosetning i Jarfjord, stort sett fra Østerdalen og Trøndelag. Disse og etterkommerne deres var enspråklig norsktalende.
Sjøl om fornorskninga i Jarfjord var kommet så langt at ingen unger snakka samisk mer, fikk Gunvor to enspråklig samisktalende elever. Det var et tvillingpar som egentlig sognet til Fossheim skole i Neiden. De skulle begynne i første klasse og kunne ikke et ord norsk da de kom. Mora som var en klok og framsynt dame hadde hørt at det var kommet en samisktalende lærer til Tårnet. Hun mente det var best om jentene fikk undervisning av en som kunne samisk. På mange måter var denne mora forut for sin tid, hun mente at barna skulle lære norsk, samtidig som det var viktig at de bevarte det samiske språket. Disse var de yngste i en stor barneflokk, så mora hadde lang erfaring med å sende barna sine fra seg på norskspråklig internatskole. Flere av de andre barna hennes hadde hatt problemer med å lære norsk, noe hun bestemt mente kom av at lærerne ikke beherska samisk. Gunvors fordel som samisktalende var at hun kunne forklare barna ting på samisk og samtidig fortelle dem hva det het på norsk. I ettertid mente barnas mor at av alle ungene hennes var det tvillingene som hadde lært norsk fortest og reinest. Det var bare snakk om muntlig samisk, som et hjelpespråk for at de skulle lære norsk. På denne tida var det ikke innført skriftlig samisk i skolen.
 |
T.v.: Skolebarn i lek utenfor Tårnet skole. (Foto: Gunvor Dahl Rasmussen) T.h.: Gunvor Dahl Rasmussen sammen med en skoleklasse på Tårnet skole. |  |
Etter fire år på Tårnet skole flyttet Gunvor til Kirkenes skole. Verken her eller på Elvenes og Bjørnevatn skoler som hun seinere underviste på, foregikk det noen samiskundervisning og det var heller aldri snakk om at noen kunne ha bruk for samisk som hjelpespråk. Først på midten av 1980-tallet begynte Gunvor igjen å undervise i samisk på Kirkenes ungdomsskole og Kirkenes videregående skole, etter å ha lest samisk grunnfag på Universitetet i Tromsø. Dette var en liten gruppe på 2–3 elever. Elevene kom fra samisktalende hjem, eller i hvert fall hadde én samisktalende forelder, og var kommet flyttende fra Karasjok, Tana eller Nesseby. Fortsatt skulle det ta mange år før det ble gitt tilbud om samiskundervisning også til elever som ikke kunne samisk fra før.
– I ettertid har man jo hørt om flere som ønsket samiskundervisning, sier Gunvor, men som fikk som svar fra skolene at det ikke fantes lærere, likevel ble jeg ikke forespurt om å påta meg flere grupper.
 Britt Erna Christensen forlangte som niåring å få samiskundervisning. Her med sin lille datter, Marika. |
Jeg treffer Britt Erna Christensen i barndomshjemmet like utenfor Bjørnevatn, der hun bor sammen med den nyfødte dattera si og foreldrene sine. Britt Erna er 21 år og representerer på mange måter den unge generasjonen av Sør-Varanger-samer. |
Britt Erna var blant de første ikke-samisktalende som fikk samiskundervisning på skolen. Ingen av hennes foreldre snakker samisk, sjøl om mora som er fra Smalfjord i Tana er same. Mora sine foreldre mente som så mange andre av deres generasjon at barna deres ville få en lettere skolegang og bedre muligheter for valg av yrke om de var ettspråklig norsktalende. Samisk hadde de ikke behov for.
Britt Erna har hatt hele skolegangen sin på skoler i Sør-Varanger. Barneskolen gikk hun på Sandnes. Der fikk hun samiskundervisning på slutten av 3. klasse, og i 4. og 5. klasse.
– Det var jeg sjøl som begynte å spørre etter samiskundervisning, forteller Britt Erna. Det var noen barn som hadde undervisning i finsk fordi foreldrene deres var fra Finland. Hvorfor kunne ikke vi også få samisk?
Britt Ernas mor, Erna Christensen, forteller at Britt Erna var interessert i å lære samisk og at hun har støttet henne i dette. Samiskgruppa på Sandnes bestod stort sett av Britt Erna og ei anna jente. Disse to var svært motiverte til å lære samisk. I noen perioder ble undervisninga slått sammen med Bjørnevatn skoles samisktilbud, da gikk de to jentene fra Sandnes til Bjørnevatn.
Britt Erna fortsatte med samiskundervisning på ungdomsskolen i Bjørnevatn. Nå var de 3–4 elever i gruppa. Samisktimene bestod ikke bare av samisk språk, læreren flettet også inn emner innenfor samisk kultur, for eksempel lærte elevene å lage bidus. Etter en tid ble dessverre samisklæren syk, noe som førte til at det stort sett ikke var noen samiskundervisning.
På Sandnes skole hadde undervisninga i samisk vært organisert på den måten at elevene gikk ut fra de vanlige timene et par timer i uka. I Bjørnevatn ble samisk etterhvert et valgfag, noe som førte til at elever som ønsket samiskundervisning ikke kunne velge andre valgfag, blant annet tysk. Britt Erna opplevde dette som veldig urimelig, da hun hadde begynt på tysk og gjerne ville fortsette med dette språket i tillegg til samisk. Da hun ble nødt til å velge, valgte hun å fortsette med samisk. Det siste året på ungdomsskolen ble samisktilbudet lagt til etter den ordninære skoletida. Skoledagen begynte klokka 0750 og var på hele åtte timer, deretter begynte altså samiskundervisninga. Både Britt Erna og mora gir uttrykk for at dette var altfor slitsomt for 10. klassinger. Begge mener dette hadde mye med skoleledelsens vilje til å gi et tilbud om samiskundervisning. De forteller at daværende rektor sa direkte til elevene at de ikke hadde bruk for samisk.
Til tross for at undervisningstilbudet og særlig organiseringa av det ikke alltid var det aller beste i grunnskolen, er Britt Erna fornøyd med at hun fikk denne muligheten til å lese samisk og mener at hun og medelevene var blitt ganske flinke i løpet av disse årene.
Da hun begynte på videregående skole ønsket hun å lære mer samisk språk, men her var ikke tilbudet tilpasset hennes nivå. Det ble kun gitt undervisning i samisk som 1. og 2. språk. Dette var undervisning beregnet på elever som enten hadde samisk som morsmål eller som hadde hatt mye mer samiskundervisning i grunnskolen enn det Britt Erna hadde hatt. Her foregikk all undervisning på samisk og gruppa bestod i stor grad av samisktalende elever fra Karasjok og Tana. For de som ikke behersket samisk ble det gitt et tilbud om C-språk, men de skulle delta på de samme undervisningstimene som de samisktalende. Dette fungerte ikke, i følge Britt Erna. Dette ble imidlertid ikke betraktet som et språkfag for disse elevene, men som et kulturfag. Meningen var at de skulle lære om samisk kultur gjennom å være til stede i samisktimene. Men det var ikke det vi trengte, sier Britt Erna, vi ønsket å lære oss samisk språk.
– Forstår du noe samisk i dag?
– Jeg husker mindre og mindre, men forstår jo fortsatt en del ord.
På spørsmål om hun har planer om å lære mer samisk i framtida, svarer Britt Erna at hun ikke vet helt. Det var jo så mye lettere å lære når man var yngre og at det er synd at denne kunnskapen nå nesten er forsvunnet. Men dersom hun skal gå på samiskkurs en gang vil hun reise til Karasjok, Kautokeino eller et samisktalende område i Finland, da det er lettere å lære når man er i et samisktalende miljø.
Litt kontakt med samisk språk har Britt Erna fortsatt. Hun synger i samisk salmesanggruppe, og får derigjennom stadig ny befatning med det samiske språket siden salmesanggruppa synger samiske salmer og sanger.
– Hvorfor ble du så interessert i det samiske og ønsket å lære samisk?
– Jeg var mye i Tana som jente, der hadde jeg en samisktalende venninne som jeg var mye sammen med.
Antakelig har Britt Erna også fått mye av dette gjennom sin egen mor Erna, som forteller at hun sjøl gikk på Den samiske folkehøyskolen i ungdommen, der hun med iver deltok i duodjiundervisninga, blant annet sydde hun seg kofte med tilbehør. Erna sier hun aldri har nektet for familiens samiske opprinnelse, som dessverre andre i slekta hennes har gjort eller gjør. Som mange andre enspråklig norsktalende samer har også Erna fått merke hvordan andre kategoriserer hennes etnisk.
– Da jeg var i Hammerfest ble jeg betraktet som en finn fra Tana. I Karasjok så de på meg som en rivgu fra kysten.
Hva har så Britt Erna opplevd i Sør-Varanger når hun har vist interesse for det samiske?
– På skolen var det jo noen som terget en for at man gikk på samisk, men jeg flirte bare vekk sånne negative kommentarer fra andre unger. Det tøffeste har vel vært motgangen fra skoleledelsen. Jeg måtte jo kjempe hele tida for å få samisk.
 Ester Johnsen er en av flere samisklærere i Sør-Varanger. |
Ester Johnsen er fra Tana. Hun er født i 1972 og er oppvokst i en familie der samisk var hjemmespråk. Sine tre første skoleår gikk hun i en samisk klasse på Polmak skole, der hun begynte i 1979. Fra 4. klasse gikk hun i en norsk klasse, men elevene fikk også litt samiskundervisning så lenge de gikk på barneskolen. På videregående skole i Vadsø hadde hun også noe samisk.
Etter lærerutdanning på Samisk høgskole i Kautokeino og to år i lærerjobb i Oslo kom Ester til Sør-Varanger som lærer i 2001. |
Da jeg intervjuet Ester i juni 2005 hadde hun ansvaret for all samiskundervisning ved to av barneskolene i Sør-Varanger, Sandnes skole og Hesseng flerbrukssenter. På Sandnes og Hesseng blir det gitt tilbud om samisk språk og kultur, som er to timer pr. uke, og samisk som 2. språk, som er tre timer pr. uke. Forskjellen mellom disse to tilbudene er at språket skal vektlegges mer for dem som har samisk som 2. språk, og at disse elevene på ungdomsskolen kan velge samisk i stedet for nynorsk. Det er også muligheter for å ha samisk som 1. språk. For tiden er det kun en familie som har valgt dette for sine barn.
Begge skolene ligger i den sentrale delen av kommunen, mellom Kirkenes og Bjørnevatn, med bare et par kilometers avstand. Sandnes er en bygd med gammel samisk bosetting. Bygda har hatt egen skole helt fra 1867, bortsett fra noen år på 1960 og 1970-tallet da sandneselevene gikk på Bjørnevatn skole.3 I det samme tidsrommet ble det lagt ut boligfelter, og bygda fikk på få år mangedoblet innbyggertallet. Det var stort sett unge familier i etableringsfasen som slo seg ned på Sandnes. Dette førte til krav om igjen en egen barneskole på Sandnes. Den nye skolen ble tatt i bruk i 1979. På 1980- og 1990-tallet skjedde en lignende utbygging på Hesseng. Dette tettstedet fikk sin egen barneskole, Hesseng flerbrukssenter, i 1998.4 En del av innflytterne til disse to bygdene kommer fra distriktene i Sør-Varanger, samt fra kommunene Nesseby og Tana. Ester forteller at mange av elevene som får samiskundervisning har besteforeldre i Neiden, Bugøyfjord eller Nesseby. Barna kommer ofte fra samiske familier der foreldregenerasjonen har mistet det samiske språket, men der besteforeldrene behersker det.
Foreldre som sjøl ikke har fått anledning til å lære samisk, er gjerne svært interessert i at barna skal lære samisk. Men ofte har de nok litt for store forventninger til hva barna kan lære på de få timene de har samisk i uka. Med et timetall på 2-3 timer pr. uke er det begrenset hva elevene lærer, og etter en lang sommerferie er det lett å ha glemt det meste, sier Ester. Problemet er at barna ikke hører, snakker eller leser samisk i andre sammenhenger enn i samisktimene. Ester mener at en vei å gå kunne være å oppmuntre besteforeldrene til å være mer deltakende i barnebarnas samiskopplæring, for eksempel kunne de også inviteres til foreldremøte, der man snakket om hvordan de kan styrke barnebarnas samiskkunnskaper.
– Er samiskundervisninga kun språkopplæring eller er det også undervisning i samisk kultur?
– I følge læreplanen skal begge deler vektlegges. Selv har jeg nok vektlagt språkdelen mest, men vi har hatt forskjellige kulturprosjekt også. Sist skoleår (2004/2005) hadde vi et samarbeidsprosjekt med Venke Tørmænen, der vi bearbeidet fiskeskinn. Til høsten fortsetter vi prosjektet med å sy noe av fiskeskinnet. Hesseng, Sandnes og Kirkenes skoler har også lagt felles planer for samiskundervisninga, og vi har hatt turdager og matlagingsdager sammen.
– Fra noen miljøer utenfor det samiske kjerneområdet hører man innimellom kritikk på at skolebøker og undervisningsopplegg er altfor sentrert om indre Finnmark, både når det gjelder kultur og språk. Har du merket noen slike reaksjoner i Sør-Varanger?
– Nei, her er foreldre og elever bare glade for at de har en samisklærer. Det er aldri noe snakk om at jeg ikke snakker den lokale dialekta. Og når det gjelder kulturdelen så er det jo så mye av den som ikke finnes her lenger, slik at det må hentes fra indre Finnmark, for eksempel bryllupsskikker.
Sør-Varanger kommune har slitt over lang tid med å få tak i og holde på samisklærere. Ester Johnsen mener en grunn til dette er at samisklærerne ofte blir veldig ensomme på sin arbeidsplass. Dette fordi den enkelte lærer ikke tilbys undervisning i andre fag, og at vedkommende dermed ikke har noen naturlige samarbeidspartnere blant kollegene. Som den eneste læreren i samisk har man heller ingen å diskutere faget eller planlegge sammen med. Jeg har derfor foreslått for rektorene at lærere i samisk får en kombinert stilling, altså at man i tillegg til samisk også har en del andre fag i en klasse, sier Ester. Skoleåret 2005/2006 har rektor på Sandnes skole tatt signalene fra Ester Johnsen på alvor, da Ester nå i tillegg til samiskundervisninga har fått timer i en klasse.
– Har du møtt negative holdninger til samiskundervisninga fra andre læreres side, blant annet på grunn av at elevene går ut av de vanlige timene for å gå på samisk?
– Jeg har jo hørt via andre at samiskundervisninga er til bry for enkelte lærere, men jeg har ikke møtt slike holdninger personlig. Jeg tror man også sjøl er nødt til å være litt smidig og villig til samarbeid. For eksempel henter jeg alltid sjøl elevene ut av timene, jeg kan ikke regne med at de andre lærerne husker når det er samisk.
Andre artikler i Samisk skolehistorie 2