Sámegillii

In English Artikkelserie i Min Áigi / Ávvir om samisk skolehistorie
Opprinnelig skrevet på samisk - oversatt til norsk av Svein Lund

12. del - trykt i Ávvir 30.05.2009

Kjenner du samisk skolehistorie?

Gjennom 300 år har samiske elever gått gjennom det norske utdanningssystemet på godt og vondt.
I prosjektet Samisk skolehistorie har vi samla fortellinger om hva elevene har opplevd i skole og internat og hvordan foreldrene og lærerne deres har opplevd denne skolen. Samtidig har vi leita etter gamle dokumenter i arkiv og bibliotek, som kan vise utviklinga av skoletilbudet og striden om innhold og språk i skolen.

Dette har vi etterhvert redigert og gitt ut som bøker. Fra 2005 til 2011 er det gitt ut fem bøker, og den sjette og siste skal komme i 2013. Fortellingene og artiklene kommer også på internett: http://skuvla.info. Der er også mange artikler som ikke har fått plass i bøkene.

I disse avisartiklene vil vi trekke fram noen brokker av det vi har funnet fra denne historia. Det gjør vi emnevis, f. eks. internatliv, reindriftsopplæring osv. Her er mange sitater fra bøker og bokmanus, og vi viser til de bøkene det er tatt fra (SSH-1, SSH-2 osv.), slik at dere som ønsker det kan lese hele fortellingene der.

Hovedredaktør Svein Lund har redigert denne artikkelserien. Ellers er disse med i redaksjonen: Elfrid Boine, Siri Broch Johansen og Siv Rasmussen.

Internatliv

Fra 1900 starta staten et stort internatbyggingsprogram i Finnmark, og i tillegg bygde også mange kommuner internat. Rett før krigen var det 50 internat, bare 10 av dem sto igjen etter krigen og brenninga. Men internattanken var ikke borte og de fleste internata blei bygd opp igjen. Først som internatbrakker, seinere store internat som før. Og internata var fortsatt fornorskingsinstitusjoner.

Her forteller noen elever, lærere og internatansatte hvordan de opplevde internatlivet i perioden 1947-70.

Rom i internatbrakka i Guovdageaidnu
(Tegning Inger Seierstad)

Skjemt sjøfisk

Guovdageaidnu internat var blant de første statsinternata, det sto ferdit i 1907 og blei utvida først på 1930-tallet. Etter krigen blei det bygd internatbrakke og der begynte Elmine Valkeapää som elev i 1947. Hun fikk ikke så mye skole og i dag er hun leder for USKAV (Forening for tapt skolegang pga. andre verdenskrig).

- Vi bodde i internatbrakka. Der bodde jentene på den ene sida av gangen og guttene på den andre. Det var køyesenger med to jenter i hver seng. Husmora og tjenestejentene var norsktalende, ingen av dem kunne skikkelig samisk. Ungene hadde mye arbeid på internatet. Vi måtte vaske opp, smøre brødskiver, hente ved og melk. Jeg husker vi fikk gammel sjøfisk til middag. Den var frakta opp fra kysten om høsten, og på våren var den helt skjemt. Den var rett og slett ikke spisendes, og vi klarte heller ikke å spise den. Noen ganger dro vi i stedet til slektninger ute i bygda og fikk oss mat der.
(Elmine Valkeapääs fortelling, SSH-1)

Utslitt utstyr

Polmak internat var et av internata som tyskerne ikke ødela i 1944. Dit kom Ivar Skotte som lærer og internatstyrer i 1950 og arbeida der til 1953.

Polmak gamle internat
(Foto: Ivar Skotte)

Internatet var ei imponerande bygning. Med sine tre fulle etasjar på høg grunnmur ruvde ho godt i terrenget. Huset var ferdig i 1938 og hadde overlevd krigen og brenninga i 1944. Bygda hadde ikkje elektrisk straum, men internatet hadde eigen lysmotor kalla Sakkeus. Kvifor, veit eg ikkje. I rommet ved sida av motoren var det eit rom med akkumulatorar. Systemet var slik at lysmotoren skulle lade opp batteria. Når dei var fullada, skulle vi ha nok til lys på skulesalane, sovesalane og elles på alle romma i huset, men ikkje til koking og oppvarming. Eg vart fort klar over at stellet av Sakkeus og akkumulatorane vart eit hovudtema i arbeidet som internatstyrar.

Anlegget var meir enn 15 år gamalt, og temmeleg nedslite. Det skulle ikkje kostast på noko, for bygda venta på kraft. Kraftlaget hadde alt starta med stolpereising både til høgspent og fordelingsnett. Internatet hadde anlegg for sentralvarme, som kunne fyrast både med ved og koks. Når vi fyra med ved, måtte eg opp ein gong om natta for å fylla omnen, elles vart det dårleg med varmvatn om morgonen, og det vart kaldt på sovesalar og klasserom. Koks fekk vi tilkøyrd når isen på Tana var sterk nok.

Til vedkapping og anna arbeid som kunne vera farleg, vart det leigd folk frå nabolaget. Elevane hadde ansvaret med å leggja opp veden og til kvar tid ha ansvaret for at det var nok ved på kjøkenet og i fyrrommet. Eg kan ikkje nå minnast at det var problemer knytt til dette arbeidet. Som i ein annan heim, var det naturleg at borna hjalp til med forefallande arbeid. Dette var eg vel vant med frå heime på garden der eg vaks opp.
(Ivar Skottes fortelling, SSH-1)

Mye arbeid på internatet

Olav Isaksen var elev på Breivik internat på Sørøya, fra 1952. Da var der fremdeles et provisorisk internatbygg som blei brukt fram til det nye internatet var ferdig på Hasvik i 1956.

– Jeg begynte på skolen i 1952. Småskolen gikk jeg på internatskolen i Breivik. Det var den gang det eneste internatet i kommunen som var bygd opp igjen etter krigen. Internatet var svært dårlig, taket var lekk, og det var bare utedo. Jeg husker at da jeg kom til Breivik så jeg for første gang en hest. I Øyfjorden hadde vi kyr, sauer og geiter, men hest var det ingen som hadde.

Elevene som bodde på internatet kom fra forskjellige små steder rundt i kommunen. De fleste av dem hadde samisk bakgrunn. Jeg tror mange var i samme situasjon som meg; foreldrene snakka samisk med hverandre, men norsk til ungene.

Skolen hadde også elever som var fra Breivik. De bodde hjemme, de fleste av dem var norske. Det var ikke noe skille mellom ungene etter hvilken bakgrunn de hadde, alle leika i lag og ingen stakk seg ut.

Vi måtte alle gjøre våre faste arbeidsoppgaver på internatet, sage ved, bære ved og kull, og fyre i ovnen. På kjøkkenet måtte vi vaske opp, alle kasserollene måtte vi pusse med stålull. Det var et fryktelig arbeid med den stålulla. Siden taket på skolen var så dårlig, måtte vi måke snøen av taket så det ikke skulle rase sammen. Det var også vår jobb. Og så sendte de oss på kaia for å hente fisk.

Det var ei bestyrerinne eller husmor og ei tjenestejente som laga mat til oss. Vi måtte bare spise all maten enten vi likte den eller ikke. Ennå husker jeg semulegrynsgrøten og havregrynsgrøten. Det var ikke lov å elte noe på tallerkenen, og vi fikk ikke gå fra bordet før vi hadde spist opp. Vi hadde to husmødre i den tida som jeg var der. Ei var fryktelig hard og streng, da vi fikk den andre var det som å komme til himmelriket.

I den tida var man fryktelig redde for lus. Jeg trur ikke at det var lus på Breivik skole, men alt sengetøyet vårt blei behandla med lusepulver, DDT.

Skolen var todelt; småskolen 1.–4., og storskolen 5.–7. klasse. Vi gikk 4 uker på skolen og så var vi 4 uker hjemme mens den andre klassen hadde skole. Transporten gikk med båt. Det var bare en lærer på skolen, han hadde alle fagene i både små- og storskolen, med unntak av sløyd og handarbeid. Lærerne var ikke lenge, de fleste var bare ett år.
(Olav Isaksens fortelling, SSH-3)

Snakka samisk i skjul

Ingen steder var det skrevet i loven eller i språkinstruksen at barna ikkje skulle få snakke morsmålet seg i mellom på skole og internat. Vi har heller ikke funnet noen beslutning om dette fra skoledirektøren. Likevel har mange opplevd at ded ikke fikk snakke samisk på internatet, og på mange internat på kysten varte dette forbudet så lenge som der i det hele tatt fantes samiskspråklige barn. Bjørn Mathisen, som er blant de aller yngst samisktalende som vokste opp i Kvalsund kommune, forteller hvordan det var da han gikk på skole i Kokelv og Kvalsund fra 1960.

Kokelv skole 2006.
(Foto: Svein Lund)

– Jeg kunne både samisk og norsk da jeg i 1962 begynte på skolen på internatet i Kokelv. Der var vi tre barn som snakka samisk. De andre kom fra små steder i Revsbotn. Vi brukte å snakke samisk med hverandre, men det måtte vi gjøre i hemmelighet, for både på internatet og skolen nekta de oss å snakke samisk. Siden jeg fra starten av hadde snakka både samisk og norsk, så kunne ingen høre på norsken min at jeg hadde samisk som morsmål.

– Både på skolen og på internatet var det steikandes strengt. Vi fikk ikke dra ut og leike med de andre barna, vi internatbarna skulle holdes for oss sjøl. Det var veldig dårlig mat, hver kveld var det havregrynsgrøt, og middagen var svært ofte saltsild. Som vi hata den saltsilda! I internatkjelleren var det ei stor tønne full av saltsild og en gang slo vi guttungene i stykker den tønna. Sjøl om det var fullt av fisk i fjorden, var det sjelden at vi fikk ferskfisk. Jeg har et særlig vondt minne. I fyrkjelleren var det solarfat. En gang rant det solar inn i matkjelleren og inn på sekkene med havregryn. Men likevel kokte de grøt av disse havregryna og vi måtte spise det.

Husmora var ikke helt god, for å si det mildt. Jeg husker godt at når vi brukte å leike, så kom ho og sa til oss: – Dere er som ville indianere. Og når vi satt stille så klaga ho over at vi ikke gjorde noe. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, for alt vi gjorde var galt. Søskenbarnet mitt arbeida som assistent på internatet. Men ho var også under husmoras kommando.

Vi guttungene måtte hente melk og mat til skolen, blant anna trakk vi fisk på kjelke fra fiskebruket. Det var veldig langt. Og slikt arbeid måtte vi gjøre i all slags vær.

På internatet var det kjøkken, spisesal og leikerom. Vi guttene bodde nede og jentene hadde soverom oppe, dit fikk vi ikke lov å gå. Vi hadde ei lærerinne som bodde i enden av internatet, men ellers var ikke lærerne på internatet.
(Bjørn Mathisens fortelling, SSH-3)

Egen mat for lærerne

Anne Kirsten Østby har vært elev, assistent og husmor på Grensen internat i Karasjok. Dette er fra hennes fortelling, som Ingjerd Tjelle har skrevet ned.

I 1962 skulle hun som 18-åring vende tilbake til Grensen skoleinternat hvor hun hadde tilbragt noen av sine ungdomsår. Mye hadde endret seg - blant annet var det mer pålegg til brødskivene. Men praksisen med å gi lærerne som jobbet ved skolen bedre mat enn elevene, var den samme nå som da Anne Kirsten gikk der som barn.

- Det ble dekket med hvit duk og disket skikkelig opp for lærerne. De fikk bestandig den beste maten, og gjerne noe ekstra i forhold til elevene, forteller Anne Kirsten, og legger til at de fire årene på Grensen internat var fine og inneholdt mye samvær med ungene.

- Vi som jobbet ved internatet slo mye ball og spilte yatzy sammen med elevene, og de var også mye på besøk på rommene våre.
(Anne Kirsten Østbys fortelling, SSH-1)


Her finner du alle artiklene i serien:

28.09.2007 Hvorfor samisk skolehistorie?
05.10.2007 Grenseløs uvitenhet
12.10.2007 Søringelærernes møte med samisk språk
19.10.2007 Starten på samisk begynneropplæring
26.10.2007 Starten på reindriftsopplæringa
02.11.2007 Fra samisk til norsk yrkesopplæring
16.11.2007 Kamp for samisk gymnas
28.11.2007 Norskspråklige samers skoleopplevelser
14.12.2007 Motstand mot samisk språk og kultur
25.01.2008 Fremmed verden
23.05.2009 Om samiske lærere
30.05.2009 Internatliv
06.06.2009 Samiske elever plaga
13.06.2009 Samisk innhold i undervisninga
20.06.2009 Elev som tolk
04.07.2009 Hvordan barna slutta å snakke samisk
10.09.2010 Gud forstår ikke samisk
08.10.2010 Fornorskernes synspunkter
13.10.2010 Kirkefolk forsvarer samisk språk
02.12.2010 Samiske lærere i gammel tid
09.12.2010 Internatliv i gamle dager
18.12.2010 Samiske elever på spesialskoler
14.01.2012 Foreldrenes kamp for samiskopplæring
21.01.2012 Motvilje og fravær
28.01.2012 Skolen under krigen
04.02.2012 Gjenreising og brakkeskoler
11.02.2012 Læreplaner - for fornorsking og for samisk skole
18.02.2012 Den store læreplanstriden

Samisk skolehistorie 1
Samisk skolehistorie 2
Samisk skolehistorie 3
Samisk skolehistorie 4
Samisk skolehistorie 5
Samisk skolehistorie - hovedside