Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
 Olav Isaksen ombord i sin egen sjark, 2007. |
Olav Isaksen er nevø av Larine Johnsen som forteller i den forrige artikkelen. Han er født i 1945 og han vokste også opp i Øyfjorden. Hele skoletida bodde han på internat, småskolen i Breivik og storskolen på Hasvik. Etter framhaldsskole på Hasvik dro han til sjøs. Han seilte med skoleskip, tok navigasjonsskole og blei styrmann. I 1975 flytta han til Hasvik og fra da har han vært fisker. |
– Samisk var nok det første språket jeg hørte, det var språket foreldra mine brukte mest seg i mellom og med eldre slektninger og naboer. Men til barna snakka de bare norsk og sa at vi skulle ikke snakke samisk. De voksne sa at vi ikke trengte samisk og bestemor tok oss i ørene hvis ho hørte at vi snakka samisk. Likevel hendte det at vi barna snakka samisk oss i mellom. Når jeg hører samisk forstår jeg nesten alt. Jeg kan også lese samisk ganske bra, men jeg klarer ikke å snakke.
 |
Olav og hans søsken trener på lassokasting. Fra venstre Gerd, Reidar, Gunnar og Olav. Bildet er tatt på Fugleberg i Øyfjorden midt på 1950-tallet. |
Øyfjord skole var nedlagt før jeg blei født, men jeg husker de gamle skolemurene. De sto der helt til bror min fant ut at han kunne bruke dem til bygningsmaterialer. Nå er det bare en stor stein igjen som viser hvor skolen en gang var.
Elevene som bodde på internatet kom fra forskjellige små steder rundt i kommunen. De fleste av dem hadde samisk bakgrunn. Jeg tror mange var i samme situasjon som meg; foreldrene snakka samisk med hverandre, men norsk til ungene.
Skolen hadde også elever som var fra Breivik. De bodde hjemme, de fleste av dem var norske. Det var ikke noe skille mellom ungene etter hvilken bakgrunn de hadde, alle leika i lag og ingen stakk seg ut.
Vi måtte alle gjøre våre faste arbeidsoppgaver på internatet, sage ved, bære ved og kull, og fyre i ovnen. På kjøkkenet måtte vi vaske opp, alle kasserollene måtte vi pusse med stålull. Det var et fryktelig arbeid med den stålulla. Siden taket på skolen var så dårlig, måtte vi måke snøen av taket så det ikke skulle rase sammen. Det var også vår jobb. Og så sendte de oss på kaia for å hente fisk.
Det var ei bestyrerinne eller husmor og ei tjenestejente som laga mat til oss. Vi måtte bare spise all maten enten vi likte den eller ikke. Ennå husker jeg semulegrynsgrøten og havregrynsgrøten. Det var ikke lov å elte noe på tallerkenen, og vi fikk ikke gå fra bordet før vi hadde spist opp. Vi hadde to husmødre i den tida som jeg var der. Ei var fryktelig hard og streng, da vi fikk den andre var det som å komme til himmelriket.
 |
Dette bildet fra Breivik viser resultata av orkanen i januar 1975. Noe av skolen synes her i bakgrunnen. På det tidspunktet var skolen allerede nedlagt. Internatbrakka sto foran skolen, men da bildet blei tatt var denne forlengst revet og det var satt opp et annet hus på stedet. Vi har ikke funnet noe bilde av internatbrakka i Breivik |
I den tida var man fryktelig redde for lus. Jeg trur ikke at det var lus på Breivik skole, men alt sengetøyet vårt blei behandla med lusepulver, DDT.
Skolen var todelt; småskolen 1.–4., og storskolen 5.–7. klasse. Vi gikk 4 uker på skolen og så var vi 4 uker hjemme mens den andre klassen hadde skole. Transporten gikk med båt. Det var bare en lærer på skolen, han hadde alle fagene i både små- og storskolen, med unntak av sløyd og handarbeid. Lærerne var ikke lenge, de fleste var bare ett år. Det var stort sett snille lærere, ingen kadaverdisiplin. Jeg kan ikke huske at lærere slo elevene noen gang, men en gang var det en stor sterk lærer som løfta meg opp. Det fant jeg meg ikke i, men slo han med knyttneven i øyet. Da satte han meg ned, det skjedde ikke mer med det.
Vi lærte det vi skulle, etter boka. Hovedsaka var å stave og lese og å kunne tallene. Det var ikke så viktig om vi forsto. Og så var det veldig mye bibelhistorie, katekisme og salmevers. Vi sang salmevers på starten og slutten av hver skoledag. Vi hadde et lite orgel i klasserommet.
Det var ikke alltid så lett når tre–fire årsklasser var i samme klassen. De yngste hadde ennå ikke lært å lese, de eldste hadde lest i flere år. De svakeste fikk svært liten hjelp. Det var karakterer fra første klasse og det var avhengig av karakterene om man blei flytta opp i neste klasse. Noen kom aldri lengre enn til småskolen, de gikk der til de blei konfirmert.
 |
Hasvik internat slik det sto fra 1956. Etter nedlegginga av internatdrifta i 1968 blei det store internatbygget revet og bygget opp igjen med bare to etasjer. |
Et par år hadde vi Hans Krokmyrdal som lærer. Han var av den gamle skolen. En gang slo han pekestokken i pulten så hardt av den gikk av. Om vi ikke oppførte oss som vi skulle, var det å stå i skammekroken med nesa mot veggen, eller å sitte igjen en time etter skoletid. Det var straffemetodene den gang.
Historieundervisninga gikk på årstall og gamle konger. Vi lærte minimalt om Nord-Norge og absolutt ingenting om samer. På den andre sida husker jeg ennå noen geografilekser om andre land, f.eks. «Albania er et fjelland. Hovedstaden heter Tirana.»
|
Skoleklasse ved Hasvik skole sist på 1950-tallet. I første rekke fra venstre: Borgrund Pedersen, Ellinor Jensen, Liv Marie Pedersen, Eva Kristiansen, Eva Korsnes, Torun Soløy, Torild Pedersen, Bak fra venstre: Kari Jensen, Ingeborg Johansen, Knut Josefsen, Lars Larsen, Odd Pettersen, Terje Johannessen, Knut Harald Amundsen, Jan Arvid Amundsen, Gunnar Mauseth, Jens Kristian Morken, Olav Isaksen. |
På den tida blei skolene pålagt å gi undervisning i engelsk. Det skulle være obligatorisk fag, men læreren vår kunne visst ikke så mye. Han åpna engelskboka og leste høyt: T–H–E – TE. Nei, nei, dette er ikke noe for oss, utbrøt han og slo igjen boka. Og det blei ikke noe engelskundervisning på oss før vi kom på framhaldsskolen.
Framhaldsskole gikk vi også her på Hasvik. Skolen var på bedehuset. Da hadde vi ikke lenger turskole, men gikk hele året, i 33 uker.
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3