In English Sámegillii

Artikkelserie i Min Áigi/Ávvir om samisk skolehistorie
Opprinnelig skrevet på samisk - oversatt til norsk av Svein Lund

22. del - trykt i Ávvir 18.12.2010

Kjenner du samisk skolehistorie?

Gjennom 300 år har samiske elever gått gjennom det norske utdanningssystemet på godt og vondt.
I prosjektet Samisk skolehistorie har vi samla fortellinger om hva elevene har opplevd i skole og internat og hvordan foreldrene og lærerne deres har opplevd denne skolen. Samtidig har vi leita etter gamle dokumenter i arkiv og bibliotek, som kan vise utviklinga av skoletilbudet og striden om innhold og språk i skolen.

Dette har vi etterhvert redigert og gitt ut som bøker. Fra 2005 til 2011 er det gitt ut fem bøker, og den sjette og siste skal komme i 2013. Fortellingene og artiklene kommer også på internett: http://skuvla.info. Der er også mange artikler som ikke har fått plass i bøkene.

I disse avisartiklene vil vi trekke fram noen brokker av det vi har funnet fra denne historia. Det gjør vi emnevis, f. eks. internatliv, reindriftsopplæring osv. Her er mange sitater fra bøker og bokmanus, og vi viser til de bøkene det er tatt fra (SSH-1, SSH-2 osv.), slik at dere som ønsker det kan lese hele fortellingene der.

Hovedredaktør Svein Lund har redigert denne artikkelserien. Ellers er disse med i redaksjonen: Elfrid Boine, Siri Broch Johansen og Siv Rasmussen.

Samiske elever på spesialskoler

I mange år var det eneste tilbudet for dem som trengte spesialundervisning at de blei sendt bort på store institusjoner. Ungene mista da i stor grad kontakten med heimemiljøet. Det er mange tragiske historier om mishandling og vanskjøtsel på slike institusjoner. Samisktalende elever kunne komme til institusjon praktisk talt uten norskkunnskaper, for så etter noen år å komme hjem igjen og ikke lenger kunne samisk.

Blant dem som blei sendt bort var barn som hadde fysiske skader og sjukdommer som gjorde at de ikke kunne bevege seg som andre eller som trengte medisinsk behandling ved sjukehus. Fra 1913 dreiv Norges Finnemisjon et eget vanførehjem i Tromsø. Barn med tuberkulose blei ofte sendt til Kysthospitalet i Tromsø, der mange var i mange år og de også fikk skolegang.

Det var ikke alltid at foreldrene blei tatt med på råd. I Samisk skolehistorie 1 er det fortalt om foreldre som nekta å sende bort psykisk utviklingshemma unger i Kautokeino og i bind 3 om da samtlige foreldre i Spansdalen i Lavangen nekta skolen å sende elever til en "evneveikeskole".

Her er noen glimt fra tre av de sju fortellingene om spesialundervisning i Samisk skolehistorie 4

Bare norsk for døve?

Bare fra Kautokeino og Karasjok har minst fire elever gått på døveskolen i Trondheim. En av dem var Kirsten N. Sara, seinere gift Ørsnes, som blei sendt til døveskolen i 1940. Før det gikk hun ei kort tid på vanlig skole i Kautokeino, men det fungerte dårlig:

Det verste jeg husker var timene hvor jeg satt ved skolepulten og ikke forsto noen ting. Alt fløy over hodet på meg. Lærerne hadde ikke kunnskap verken om døve eller tegnspråk, så jeg fikk ikke undervisning. Bare det å forstå når elevene reiste seg for å synge. Hvordan kunne jeg vite hva sang var når jeg aldri hadde hørt?

Jeg var kanskje den første fra Kautokeino som ble sendt til døveskole. .... Først da skjønte jeg at jeg var døv og at det var flere som var det. ...

Ingen i familien kom til Trondheim og så hvordan jeg hadde det på døveskolen. Min mor var aldri der, heller ikke til min konfirmasjon. ...

Det var lite prat om samer på døveskolen. Likevel opplevde jeg ikke at det å være same som vanskelig. Heller ikke at det var vanskelig å tilpasse seg til en norsk kultur. Det var bare ikke et tema. ...

I dag er det slik at jeg føler meg samisk, ikke norsk, men jeg kan ikke språket. Jeg bruker norsk. Jeg ble skolert vekk fra min kultur, men husk at det var nødvendig. Kautokeino hadde ikke kunnskap eller tilbud til døve elever. Alternativet hadde vært å ikke få skolegang i det hele tatt. Hva da? Det er vondt å ha mistet sitt språk og sin kultur, men jeg fikk et annet som jeg kan kommunisere på. Jeg har også fått kulturtilhørighet til et døvemiljø. Når jeg møter mine skulle jeg ønske jeg kunne samisk. Men den gang var det ikke snakk om samisk på døveskolen. Og langt i fra at familien kunne lære tegnspråk. ...

Døveskolen i Trondheim holdt til i dette bygget 1855-1991. Nå er bl.a. Norsk Døvemuseum her.
(Foto: Norsk Døvemuseum)

Mellom tre språk

I 1989 blei en døv gutt født i Karasjok. Mye hadde i mellomtida skjedd både innafor opplæring for samer og for døve, men kombinasjonen same og døv var fortsatt ikke enkel å takle for skolemyndighetene. Juhan Niillas Eira forteller:
– Jeg er født døv og jeg bor sammen med mine foreldre, min storebror og min lillesøster. Begge mine foreldre har lært seg tegnspråk. Mine søsken bruker munnavlesning, tegn, gester og peking. ... Alle prater samisk selvfølgelig, og jeg kan munnavlese det ganske greit hvis jeg kjenner personen. Det er vanskeligst med dem jeg ikke omgås til hverdags. Da må jeg vise dem hva jeg mener ved å gå til det stedet, og jeg kan også tegne eller prøve meg på å skrive.

Mine foreldre måtte lære seg et helt nytt språk for å kommunisere med meg. ... fordi vi var samer, tror jeg det var ekstra vanskelig. Tegnspråket låner munnstillinger og ord fra norsk. Og det er et eget språk med egen grammatisk oppbygging. Det var ikke lett for dem å være i et norsk miljø og kanskje prate norsk med tegn til meg.

Før de kom så langt at de lærte seg tegnspråk, var det tale med tegn som ble brukt. Det var vanskelig for dem å vite om de skulle bruke samisk eller norsk. De var også bekymret over at de måtte flytte for at jeg skulle få tegnspråkopplæring. De skjønte at det ikke ville være mulig for meg å lære samisk og norsk automatisk. Jeg hørte ikke språket. ...

I barnehagen lærte de andre barna tegn sammen med meg. Jeg lekte med dem som bodde i nabolaget og vi kunne kommunisere fordi kommunen satset på tegnspråkopplæring. Det var vel mest peking og enkle tegn for leke, mat og så videre. ... Jeg husker at det var plakater i barnehagen med tegn for forskjellig mat, pålegg og klær og sånne ting. Men det sto på norsk. Og så var det alfabet. Senere ble det laget samisk tegnalfabet. ...

Juhan Niillas på isfiske
(Foto: Linn Sophie Helmersen)

– Jeg begynte i norsktalende klasse på skolen. Mor og far har fortalt at det var viktig at jeg skulle ha så god norsk- og tegnspråkopplæring som mulig. ... Senere ble jeg flyttet til samisktalende klasse fordi mitt hjemmemiljø er samisk. Det var viktig at jeg ikke skulle miste den samiske tilhørigheten. Norsktalende klasse var fremmed for meg. Jeg forsto samisk med tegn og vennene mine gikk i den samisktalende klassen. ...

På skolen var det to samiske lærere som gikk på kurs for å lære seg tegnspråk. Men jeg måtte ha tolk, for det tar tid å lære seg et språk. Jeg fikk tolk som hadde samisk bakgrunn og døve foreldre. Hun pratet norsk og tegnspråk, men forsto samisk og brukte av og til samisk med tegn. Hun var vokst opp med døvekulturen. Men det var ikke morsomt å ha en voksen med seg hele tiden fordi jeg ikke forsto hva de andre sa. Men sånn er det å være en døv i en hørende skole.

... – Jeg gikk barneskolen i Karasjok. Da jeg skulle begynne på ungdomsskolen fikk jeg ikke tolk. Tolken flyttet fra bygda og lærerne som jeg hadde på barneskolen fulgte ikke med til ungdomsskolen. Løsningen ble Trondheim og døveskolen. I Karasjok kunne jeg ikke gjennomføre ungdomsskolen uten tolk. Kommunen hadde lyst ut en stilling, men det er ikke mange som behersker både samisk og tegnspråk. Det var ingen som søkte på stillingen.

Overgangen fra Karasjok til Trondheim var stor. ... Jeg hadde vanskeligheter med å forstå norsk og måtte begynne fra start nesten. De i klassen min hadde kommet mye lengre enn meg. Dessuten ble ikke samisk videreført som fag på døveskolen. Der ble det stopp og jeg lærte aldri å skrive og lese samisk skikkelig.

Til kjeltringsskole på Østlandet

Men det var ikke bare elever med fysiske eller psykiske handicap som blei sendt på spesialskoler. Det kunne også skje med "vanlige" elever som ikke underordna seg skoledisiplinen. Om dette forteller Sverre Somby:
– Rett etter 7-årsdagen, startet en ny hverdag for meg. Jeg begynte på barneskolen i sentrum i Karasjok. For meg ble dette en tid som var total annerledes fra det frie livet jeg hadde hatt sammen med familien. Jeg har samisk som morsmål og kunne lite eller ingenting norsk da jeg kom til skolen. ... Skolen i sin helhet var en norsk institusjon med et språk jeg ikke behersket. Men det skulle ikke ta mange år før jeg hadde glemt samisk.

Som de fleste andre barn som bodde utenfor bygda, måtte jeg bo på internatet. Jeg definerer meg selv som skealbma gánda - «en rabagast». Jeg fikk raskt problemer da jeg begynte på skolen. Om det var skolen og internatet som ikke var tilpasset meg eller om det var jeg som ikke tilpasset meg skolen og internatet, er ikke godt å si. ...

– Jeg var ikke mange år på skolen før jeg senhøstes 1954 ble utvist og sendt hjem. Skolen og internatet maktet ikke å holde styr på meg. Jeg ble hjemme i nesten to måneder før det skjedde noe fra skolefronten. Da kom det to voksne menn til Bieskkenjárga. De hadde fått oppdraget med å frakte meg og min mor til bygda. De fortalte ikke hvorfor jeg skulle tas med til bygda. Det ble en skrekkelig opplevelse for en redd ni-åring, som fikk satt på håndjern før de startet hjemmefra. Og det var siste gangen jeg så hjemmet på flere år. ... [J]eg skulle overflyttes til en spesialskole ved Moss. ...

Sverre Somby viser hvordan han som barn blei lenket til et gjerde i Karasjok.
(Foto: Amund Johnskareng, Min Áigi)

– Varna skole var regelrett en avlsskole for å skape kjeltringer. Det ble den sterkestes rett som rådet i både skolen og internatet. Vold, sadisme, sexmisbruk fra både eldre elever og funksjonærer var vanlig. Å si i fra om det som skjedde, var meningsløst. Det utløste gjerne straff, og det var vanlig å få juling fra både elever og funksjonærer. Straffemetodene til funksjonærene kunne være avskyelige, noe jeg opplevde mange ganger. Jeg ble flere ganger låst inne i et rom i kjelleren. ....

– Mens jeg var elev på skolen, hadde jeg lite kontakt med mamma. Det var ikke telefon hjemme, og skolens ledelse sørga heller ikke for at jeg og de andre guttene fikk holde kontakt med familien. ...

Først sommeren 1959 kom jeg hjem for godt. Da hadde jeg vært borte i over tre år. Resultatet av mine år på Varna guttehjem var at jeg hadde mista morsmålet mitt og snakka bare norsk. Det gikk nesten et halvt år før jeg snakka samisk skikkelig.


Her finner du alle artiklene i serien:

28.09.2007 Hvorfor samisk skolehistorie?
05.10.2007 Grenseløs uvitenhet
12.10.2007 Søringelærernes møte med samisk språk
19.10.2007 Starten på samisk begynneropplæring
26.10.2007 Starten på reindriftsopplæringa
02.11.2007 Fra samisk til norsk yrkesopplæring
16.11.2007 Kamp for samisk gymnas
28.11.2007 Norskspråklige samers skoleopplevelser
14.12.2007 Motstand mot samisk språk og kultur
25.01.2008 Fremmed verden
23.05.2009 Om samiske lærere
30.05.2009 Internatliv
06.06.2009 Samiske elever plaga
13.06.2009 Samisk innhold i undervisninga
20.06.2009 Elev som tolk
04.07.2009 Hvordan barna slutta å snakke samisk
10.09.2010 Gud forstår ikke samisk
08.10.2010 Fornorskernes synspunkter
13.10.2010 Kirkefolk forsvarer samisk språk
02.12.2010 Samiske lærere i gammel tid
09.12.2010 Internatliv i gamle dager
18.12.2010 Samiske elever på spesialskoler
14.01.2012 Foreldrenes kamp for samiskopplæring
21.01.2012 Motvilje og fravær
28.01.2012 Skolen under krigen
04.02.2012 Gjenreising og brakkeskoler
11.02.2012 Læreplaner - for fornorsking og for samisk skole
18.02.2012 Den store læreplanstriden

Samisk skolehistorie 1
Samisk skolehistorie 2
Samisk skolehistorie 3
Samisk skolehistorie 4
Samisk skolehistorie 5
Samisk skolehistorie - hovedside