Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.

Bjørn Mathisen:

– Jeg lærte ingenting nyttig på skolen

Fortalt til og oversatt av Svein Lund

Bjørn Mathisen, Kvalsund 2006.
(Foto: Svein Lund)

Bjørn Mathisen er født i 1953 og oppvokst i Revsneshamn (Áhpenjárga) i Kvalsund kommune. Revsnes har tidligere vært et fiskevær med over hundre mennesker, der var fiskebruk og butikk, men befolkninga har gått kraftig tilbake og nå (2006) er det bare 6 mennesker som bor der. Revsnes ligger på fastlandet, men det går ingen bilveg dit. Det er en 18 km lang sti til Kokelv, men denne er lite brukt. Nesten all kontakt med omverdenen går med båt. Nå er det lokalbåt til Hammerfest 4 dager i uka, til kommunesenteret Kvalsund bare 2 dager.

På Revsnes har det aldri vært skole. Barna måtte bo på internat i Kokelv. Bjørn Mathisen gikk 6 år på Kokelv skole og 2 år på Kvalsund skole. Deretter dreiv han fiske til han blei sjuk og uføretrygda. Nå bor han delvis på Revsnes, delvis i Kvalsund, der vi har møtt og intervjua han.

– Familien min levde av fiske og fedrift. På Revsnes var det i den tida en fiskekjøper, Karl Sørensen. Han hadde butikk og når pappa og andre fiskere leverte fisk til han, så fikk de ikke penger, men måtte kjøpe varer på butikken. Sørensen var den gang en ganske stor fiskekjøper. I tillegg til de lokale fiskerne, var det også mange fremmedbåter som leverte der. Det var mye fattigdom i den tida, vi hadde svært lite penger. Jeg husker at vi fikk penger med når vi dro til internatet. Når vi fikk 5 kroner syntes vi det var veldig med penger. Jeg brukte å være med far og fiske og sjøl tjene penger og ha med til skolen. Da pleide jeg å få oppgjør på krambutrappa – noen ganger hele 20 kroner.

Fiskebruket var i drift til på 1980-tallet. Nå er det bare et par mennesker på Revsnes som lever av fiske. De leverer til fiskebruket i Forsøl eller i Kokelv, der fisken blir sendt med bil til Smørfjord i Porsanger. Men de siste åra har det vært svært lite fisk i fjorden her.

Reindriftssamene var svært gode venner for oss. Vi fikk reinkjøtt av dem og de fikk fisk av oss. Det var ikke skikkelig vår før reinen kom. Og vi guttungene brukte å se innover fjellet når reinen kom. Rein, sauer og kyr beita i lag. Det var aldri noen krangel mellom reindriftssamer og fastboende.

På Revsnes har det vært lite læstadianere. Men vi har hatt mange omreisende emissærer. De kom særlig i slaktetida, vi brukte å kalle dem «kjøttpredikanter». De brukte å bo hos oss, de kunne bo i mange dager og holde forsamlinger. De fleste kom fra Samemisjonen. Noen av dem var samisktalende, men de fleste snakka bare norsk.

Blant de siste samisktalende

– På Revsnes snakka folk samisk lenge etter at de hadde slutta å snakke samisk f.eks. i Kvalsund [1]. Hjemme hos oss snakka vi samisk, men i barndommen min hadde allerede andre familier begynt å snakke norsk til barna. Utenom meg var det bare en unge som snakka samisk på Revsnes i min barndom. Det var søskenbarnet mitt, men han var eldre enn meg. Sånn at jeg er den yngste samisktalende der.

Derfor kunne jeg både samisk og norsk da jeg i 1962 begynte på skolen på internatet i Kokelv. Der var vi tre barn som snakka samisk. De andre kom fra små steder i Revsbotn. Vi brukte å snakke samisk med hverandre, men det måtte vi gjøre i hemmelighet, for både på internatet og skolen nekta de oss å snakke samisk. Siden jeg fra starten av hadde snakka både samisk og norsk, så kunne ingen høre på norsken min at jeg hadde samisk som morsmål.

Fra Kokelv internat
(Foto utlånt av Kokelv sjøsamiske museum)

Grøt med solarsmak

– Både på skolen og på internatet var det steikandes strengt. Vi fikk ikke dra ut og leike med de andre barna, vi internatbarna skulle holdes for oss sjøl. Det var veldig dårlig mat, hver kveld var det havregrynsgrøt, og middagen var svært ofte saltsild. Som vi hata den saltsilda! I internatkjelleren var det ei stor tønne full av saltsild og en gang slo vi guttungene i stykker den tønna. Sjøl om det var fullt av fisk i fjorden, var det sjelden at vi fikk ferskfisk.

Jeg har et særlig vondt minne. I fyrkjelleren var det solarfat. En gang rant det solar inn i matkjelleren og inn på sekkene med havregryn. Men likevel kokte de grøt av disse havregryna og vi måtte spise det.

Husmora var ikke helt god, for å si det mildt. Jeg husker godt at når vi brukte å leike, så kom ho og sa til oss: – Dere er som ville indianere. Og når vi satt stille så klaga ho over at vi ikke gjorde noe. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, for alt vi gjorde var galt. Søskenbarnet mitt arbeida som assistent på internatet. Men ho var også under husmoras kommando.

Vi guttungene måtte hente melk og mat til skolen, blant anna trakk vi fisk på kjelke fra fiskebruket. Det var veldig langt. Og slikt arbeid måtte vi gjøre i all slags vær.

På internatet var det kjøkken, spisesal og leikerom. Vi guttene bodde nede og jentene hadde soverom oppe, dit fikk vi ikke lov å gå. Vi hadde ei lærerinne som bodde i enden av internatet, men ellers var ikke lærerne på internatet.

Denne gamle pulten fra Kokelv skole er nå utstilt på Kokelv sjøsamiske museum.
(Foto: Svein Lund)

Skifte av lærer hvert år

– Det var mange dårlige lærere. Jeg var ikke noe skolelys og blei hengende etter de andre. Da overså lærerne meg, så jeg lærte ikke så mye. De fleste lærerne var sørfra og det var stadig utskifting. En av dem var Alf Cranner, som seinere blei en berømt visesanger. Jeg husker at han spilte og sang for oss på skolen. En annen lærer var fæl til å drikke, og noen ganger var han full i timene. Han brukte å spise rå egg før han gikk til skolen. Heldigvis var han på skolen vår i bare ett år.

Om vinteren barberte lærerne oss guttene på hodet. Det var tvang for oss som kom fra fattige kår, sånn underklasse. Men kjøpmannssønnen fra Revsnes, han trengte ikke barbere hodet. Jeg har aldri hørt noen forklaring på hvorfor det var slik. De fleste lærerne hadde svært liten kontakt med bygdefolket. På skolen blei det aldri snakka om det at vi elevene var samer, og vi lærte ingenting om sjøsamene. Jeg hørte aldri et ord om oss. I det hele tatt husker jeg ikke at det blei sagt noe om lokale forhold, hvordan det var her før og slikt. Og lærerne visste vel heller ikke stort sjøl. Vi hadde kart der vi kunne se hvor Karasjok og Kautokeino var, men det hadde liksom ikke noe med oss å gjøre.

Jeg husker godt hvor artig det var å komme hjem. Men vi brukte å skrike fryktelig når vi måtte på skolen igjen. De skulle frakte oss med fiskebåt fra skolen på lørdag og tilbake på søndag. Men i den tida fiska de jo året rundt og ofte hadde de ikke tid til å hente oss, eller det var slikt vær at de ikke kunne komme. Da kom vi ikke hjem og noen ganger måtte vi bo på internatet i månedsvis uten å komme hjem. Når det var godt vær hendte det at vi gikk til Kokelv. Det var en lang tur, hele 18 km.

Det var svært liten kontakt mellom lærerne og foreldrene. Lærerne skreiv meldinger når vi skulle hjem. De skreiv helst når vi hadde gjort ugagn. Men det kunne gå lenge før vi kom oss hjem, og da brukte ikke foreldrene bry seg så mye med det lærerne skreiv.

Kokelv skole i 2007. Fløya i to etasjer er det tidligere internatet.
(Foto: Svein Lund)

Til Kvalsund på ungdomsskole

– På Kokelv internat var det bare barneskole, 6 år. Deretter dro vi til Kvalsund for å gå ungdomsskolen. Der var det ikke internat, vi bodde privat i bygda. Det var skolen som organiserte privat innkvartering for elever. For oss var det mye bedre enn det strenge internatet, og vi fikk også mye bedre kontakt med lokalbefolkninga, det blei ikke en slik getto som internatet var.

I Kvalsund var det også bedre lærere enn i Kokelv. Vi hadde en veldig god gymnastikklærer. Jeg likte særlig godt å være i bassenget og blei ganske flink til å svømme.

Jeg har mange ganger tenkt at det er ikke så rart at vi var litt ville når vi endelig slapp ut av det strenge internatet. Sjøl var jeg litt sånn spilloppmaker. De brukte å kalle meg for «Chaplin».

Men sjøl om ungdomsskolen var litt bedre enn barneskolen, så var jeg ikke interessert i skole. Det eneste som jeg hadde i hodet var fiske. Ofte kom lærerne for å hente meg til skolen. Jeg så ingen vits i å fortsette og da jeg var ferdig med 8. klasse så sa jeg bare før ferien at nå kommer jeg ikke tilbake. Siden har jeg bare fiska, og aldri mer gått noen skole.

Lærte ingenting

– Livet mitt har vært fiske, og jeg kan ikke si at jeg har lært noe på skolen som har vært til nytte i mitt eget arbeid. Ingenting. Det jeg trengte å kunne måtte jeg sjøl lære meg av eldre folk.

Også annen kunnskap har jeg fått utenom skolen. Da jeg slutta på skolen kunne jeg ikke mer enn noen få ord engelsk, sjøl om jeg hadde hatt engelsk som fag i mange år. Det som jeg har lært det kom først mange år seinere. Da vi fikk TV, brukte jeg å se på engelske filmserier og etter hvert plukka jeg opp ord og vendinger slik at nå klarer jeg meg på engelsk også.

Samisk som arbeidsspråk

– Først fiska jeg sammen med far min. Seinere har jeg hatt båt sammen med bror min. På slutten av 1970-tallet blei det laga en TV-film, som blei kalt Samene i nord. Det var slikt skole-fjernsyn. Der fortalte de fra Revsnes og filma bror min og meg i båten. Den båten var den tredje største som var i hele kommunen.

Jeg kan si at jeg har hatt samisk som mitt arbeidsspråk. Vi snakka på samisk om fiskeredskap, vær og fiskeplasser, med ord som Čalmmibáhkka, Guommabáhkka, Gobar, Háhkabáhkka, Čussaboađđu, Gaskačohkalas osv. Nå er det ikke lenger så mange som kjenner disse orda og derfor har jeg de siste åra fortalt og forklart en del ord slik at det har blitt skrevet ned for framtida [2]. Sjøl kan jeg ikke skrive samisk, knapt nok lese. Jeg har forsøkt å lese samiske aviser, og forstår et stykke på veg, men det er tungt.

Nå har jeg også begynt å interessere meg mer for lokal historie og er glad for at det endelig er folk som vil samle og skrive ned historia vår.

[1] Kvalsund kan som nevnt i en tidligere artikkel bety både kommunen (samisk Fálesnuorri) og kommunesenteret (samisk Ráhkkerávju). Her er det ment kommunesenteret.
[2] Sametingets språkavdeling er ansvarlig for dette prosjektet. Ordlista er ikke offentlig utgitt, men interesserte kan bestille den fra Sametinget.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3