Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
 Larine Johnsen 2005 |
Larine Johnsen er født i 1927, pikenavnet var Isaksen. Hun vokste opp i Mebotn i Øyfjorden og hun gikk 7 år folkeskole på Hasvik. Larines avdøde mann var også fra Øyfjorden og der levde de av jordbruk og fiske til de flytta til Hasvik. Nå bor hun på Stangnes i Hasvåg. |
Øyfjorden eller Duorppalvuotna er en 2–3 km brei og 6 km lang fjord på innsida av Sørøya. Før bodde det folk på 8–10 steder rundt i fjorden. I 1861 bodde det 8 familier i Øyfjorden og alle var samer. På slutten av 1800-tallet kom noen reindriftssamer fra Kautokeino og slo seg ned på Sørøya. Blant dem var bestefar til Larine, Nils Henrik Sara og bestemor Berit Isaksdatter Hætta. De kom i 1885 med små barn, blant dem Larines far, Isak Nilsen Sara. De slo seg ned i Øyfjorden og der bodde mange av deres etterkommere til fjorden blei fraflytta på 1980-tallet.
Mor til Larine var sjøsame fra Øyfjorden og når Larine snakker samisk er det sjøsamisk, ikke Kautokeino-dialekt. Sjøl sier hun at hun ikke snakker «ekte» samisk, men sjøsamisk.
Og så var det sjølsagt fiske. I min barndom var det noen som hadde motor i båten, men mange måtte fortsatt ro og seile. Vi solgte fisk på Hasvik og Gåshopen og hengte også mye fisk hjemme.
Det var et hardt liv. Vi slo gras i bratte lier, samla egg, plukka bær og brukte alt vi kunne fra naturen. Det var vanligvis ei ku eller et par kyr og noen sauer på hver gård, det var ikke alle gårder som hadde okse eller vær. Derfor måtte man noen ganger ta okser og værer i båt og besøke kyr og sauer på andre gårder. Det var ikke enkelt, og onkelen min drukna da han skulle frakte en okse. Jeg hadde to søstre som døde unge av difteri. Da måtte far sjøl snekre kiste og ro dem til kirkegården i Hasvik.
>
 |
På Hasvik kirkegård er det satt opp steiner "til minne om dem som omkom på havet og ikke ble funnet". En av dem er for Larines onkel. |
Hjemme snakka vi bare samisk, men noen ganger kom det også norsktalende dit, og vi barna fulgte med og lærte. Derfor kunne jeg en del norsk da jeg begynte på skolen i 1935.
– Da jeg begynte på skolen var det ikke lenger skole i Øyfjorden og vi måtte bo på internat på Hasvik. Vi blei frakta med sjark. Det var 4 uker skole, 4 uker hjemme. Noen ganger var det veldig dårlig vær og vi blei sjuke og spydde forferdelig. Det hendte at noen av barna sprang og gjømte seg når skolebåten kom. Vi var redde både for reisa og for skolen.
|
Hasvik skole og internat omkring 1930. Skolen er til venstre og internatet til høyre i bildet. |
Når vi kom til internatet var det en helt fremmed verden for oss. Vi bodde på store rom, et for jenter og et for gutter. Men de som arbeidde der stelte godt med oss og var veldig greie. De brukte også å hjelpe oss med leksene når vi trengte det. Jeg husker Sigrid, som var husmor og pikene Dordis og Gyda Mauseth, de var søstre [1]. På internatet måtte vi alle arbeide, vi smurte brødskiver, vaska opp og forskjellig annet.
På internatet bodde det barn fra mange steder; fra Øyfjorden og alle fjordene mellom Øyfjorden og Hasvik og fra Stjernøya. Barna fra Bårvika bodde på internatet når det var dårlig vær, ellers bodde de hjemme.
Vi lærte nå ikke så mye på den skolen. Det var mye katekisme, som vi måtte lære utenat. Vi måtte synge en salme hver dag når vi begynte. Blant lærerne var det noen som var svært strenge og harde, særlig Mevig. Jeg husker en dag jeg skulle bare gå for å spisse blyanten, da tok han og slengte meg hardt mot en pult. En annen lærer var Gunnar Svendsen, han var veldig grei, og ei dame, nå husker jeg ikke navnet hennes, hun var veldig snill med oss. Hun strikka genser til meg og jeg fikk komme på besøk til henne og spise frukt og slikt.
De første åra var jeg veldig redd for ungene som plaga meg. Jeg husker at bror min og han som seinere blei mannen min forsøkte å trøste meg. En gang tvang noen av ungene meg til å gå på butikken og kjøpe sjokolade på husmoras regning. Husmora blei sjølsagt sint, og jeg måtte gå dit og betale med egne penger. Men da kjøpmannen fikk høre hvordan saka var, så trengte jeg ikke betale. En annen gang tvang de meg til å spise saueskitt.
Det var ganske mange barn fra samiskspråklige hjem. Noen ganger snakka vi fra Øyfjorden samisk med hverandre. Jeg hørte aldri noe om at det ikke var lov å snakke samisk på internatet. Likevel gikk det mest på norsk, som alle kunne, i alle fall mer eller mindre.
På søndagen måtte vi som bodde på internatet gå i kirka. Vi hadde jo lite penger og lite med klær. Så var det en søndag da vi skulle i kirka. Det var uvær og vi var to jenter som hadde dårlig med yttertøy. Da sa husmora at vi kunne ta to frakker som hengte i gangen og som hørte til to av guttene. Men da guttene så oss i frakkene sine, blei særlig en av dem veldig sint. Sjøl om det ikke var vår feil.
Da evakueringa kom var jeg allerede ferdig med skolen. Da vi hadde fått varsel om at det ville bli evakuering, hadde vi bygd ei hytte ved et vann og flytta dit. Men tyskerne fant hytta. Far og to brødre hadde flykta til fjells, og tyskerne fikk ikke tak i dem. Men de tok mor, meg og noen flere barn. Først frakta de oss til Hammerfest, så til Kristiansund og videre til Ona, der vi bodde til vi dro tilbake i 1947.
Vi bygde opp husa i Øyfjorden igjen. Etter krigen blei det ikke mer skole på meg, så jeg har ikke mer enn 7 års skolegang. Etter hvert blei det vanskelig å klare seg i Øyfjorden og vi flytta til Hasvik. Vi bygde opp et småbruk i Hasvåg og fortsatte med fedrift. I mange år var vi hver sommer i Øyfjorden med sauene. Om våren tok vi sauene i båt og om høsten gikk vi med dem over fjellet. Det var en lang tur, det kunne vare to hele dager. Først for få år siden slutta vi å flytte med sauene. Men vi har fortsatt sauer her, sjøl om det nå ikke er mer enn et titall.
Da tyskerne brente våre hjem og skoler, så brant jo også alt av skolepapirer. Derfor har vi ikke lenger de gamle skolebøkene. Vi har bare minnene, og de er nå heller ikke så klare lenger.
|
Larine Johnsen i Øyfjorden med barnebarn og hund. |
|
Larine med døtrene Marit og Irene |
Slik lærte vi at vi ikke var noe verdt. Det var både unger og voksne som plaga sameungene. Lærerne måtte vite at de plaga oss, men de gjorde ingenting med det.
– Da jeg vokste opp var det ikke så mye plaging lenger, bare litt. Jeg brydde meg ikke så mye om det. Jeg var heller stolt over at jeg var same, og da jeg blei konfirmert, så hadde jeg samekofte. Kanskje var jeg den aller første på Sørøya, i alle fall etter krigen.
|
Marit Johnsen var den første konfirmant i samekofte på Hasvik i nyere tid. |
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3
[2]