Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.
Randi Nymo har i mange år vært aktiv i samisk organisasjonsarbeid. Her er ho som delegat på landsmøte i NSR, Vadsø 1988. |
Randi Nymo er født i 1949 og oppvokst i markebygda Reinås (Rámavuolli) i Skånland. Ho har gått folkeskole på Kjønna og Breistrand i Skånland,
Skånland framhaldskole, Tjeldsund realskole og Harstad gymnas. Ho er utdanna sjukepleier med spesialutdanning i intensiv og psykiatrisk sjukepleie.
I 2003 tok ho hovedfag i sjukepleievitenskap ved Universitetet i Tromsø, og denne artikkelen er skrevet med bakgrunn i hovedfagsoppgava "Har løst å kle på sæ kofte, men tør ikkje og vil ikkje." En studie av fornorskning, identitet og kropp blant samer i Ofoten og Sør-Troms. Randi Nymo har bl.a. arbeida på sykehus i Harstad, Tromsø og Narvik, på familie- og daghjem i Alta og Guovdageaidnu, og i psykiatrien i Finnmark. I dag er ho høgskolelektor ved Høgskolen i Narvik. Ho har i mange år vært aktiv i Norske Samers Riksforbund og annet organisasjonsarbeid. |
Samene i markebygdene i Ofoten og Sør-Troms har sett på skolegang og utdannelse som viktige investeringer. Med bakgrunn i min hovedfagsoppgave og egne erfaringer skal jeg si noe om skolegang og utdanning i dette området.
Det sies at markebygdenes beliggenhet gjorde at folket som bodde der ikke hadde kontakt med omverdenen. Et eksempel på det er å finne i Knut Kolsrud si bok Finnefolket i Ofoten[2], der han har påpekt at markebygdenes atskilthet fra nordmenn, og også fra sjøsamiske bosetninger, har bidratt til isolasjon og dermed myteskapning. Det var nok ikke bare geografiske årsaker til denne isoleringa, det handla nok vel så mye om en etnisk grense. [3] En etnisk grense er ikke en grense mellom samiske og norske kulturtrekk. Den er en tankemessig eller kognitiv konstruksjon, som ikke kan påvises som en reell størrelse. Det har med holdninger, verdier, fordommer og andre mer eller mindre kulturelle størrelser å gjøre. Den etniske grensa lager et skille mellom "oss og de andre". Denne grensa tror jeg samer har kjent mange ganger. Den har bidratt til at markebygdingene har trivdes best i sine egne omgivelser, og den har dermed bidratt til at samisk kultur og språk aldri har blitt helt borte i bygdene.
| I Skånland sier de at "der asfalten slutter der begynner samene". Sikkert er det i alle fall at det er mye dårlige veier i de samiske markebygdene.
(Foto: Svein Lund) |
Et anna eksempel: "Det er ingen tvil om at samene alltid har vært omgitt av en viss mystikk. De var et utkant-folk som ofte gikk sine egne veier, og stimulerte fantasien hos de øvrige nordiske folk. De skyggeaktige, litt gåtefulle og snikende innslag av samisk opptreden i Hamsuns romaner er sikkert en refleks av nord-norske fordommer og overtro i denne sammenheng."[6]
Hamsun har henta inspirasjon til sine romaner i Nordre Nordland, det vil si i nær beliggenhet til de samiske markebygder. Jeg bruker eksemplet for å få fram at det er mye stygt som er skrevet, og at det har vært med på å gi næring til livskraftige negative holdninger. Flere forfattere har beskrevet spenninger, dilemmaer og smertefulle opplevelser ved å leve i et samisk fornorskningsområde, der etnisk tilhørighet ble utydeliggjort.[7] Det har også Synnøve Ballari Johansen gjort.[8] Hun sier at følelser som sorg, tap, tristhet, sinne, urettferdighet, skyld og skam var til stede hos samer som ikke kunne åpent stå fram som samer.
Inga, min 80-årige informant, minnes hvordan samebarn kunne ha det i sin skoletid. De som kunne lære norsk heime, var "heldige". De som starta med norsk som dagligspråk, huskes. De blei betrakta som tospråklige, og klarte seg både i det norske og det samiske samfunnet: "Æ trur det va tungt før no ungan sku begyinne på skolen, det blei då meir slutt med det samiske …Få se ..Han (…) , han va i fra (…), der i kommunen der snakka de lite samisk, det va jo berre norsk der og han prata jo norsk. Men han kuinne sami og, det gjorde han. Og han va den første så lærte ungan sine norsk. Og de ungan e no en 75 år. Han eldste e 75 år. Og så begynte då aille, han (..) i bygda her begynte då med norsk. Berre snakke norsk med ungan heime og ungan begynte då på skolen, så kuinne de norsk … Æ begynte på skolen, æ kuinne norsk. Æ synes …klokka det va det einaste æ sa feilt, klokka va tima. Tima (ler) du veit diibmo."
Inga kunne norsk da hun begynte på skolen. En tilflytta familie kom med norsk til bygda hennes og satte fart i norsk språkutvikling. En kan tolke Ingas utsagn som at fornorskningsarbeidet burde starte i heimen, men det var kun et fåtall som kunne norsk ved skolestart.
Alfon Andersen fra Boltås / Vatnjavárri i Skånland har i et leserinnlegg fortalt om sitt første skoleår, 1946. Han og tvillingbroren Harald kunne ikke
norsk da de begynte på skolen. De fikk slag over hendene med linjalen dersom de hadde snakka samisk i friminuttet. Noen unger ble "hårlugget".
Alfon sier: "Vi småunger lærte fort, og både på grunn av harde slag på små barnehender og kraftig lugging, sluttet vi snart med å snakke samisk".
Bourdieu sier at nasjonalstatene har hatt pågående prosesser i å samle makt som går på å konsentrere kapitaler. [9] Slik kapital kan være fysisk makt eller tvangsinstrumenter (hær, politi), økonomisk kapital, kulturell kapital, eller snarere informasjonskapital, og symbolsk kapital. Det var akkurat det som skjedde da Norge skulle bygge seg opp som nasjonalstat; det gjaldt å bli mektig ved å bygge opp kapitaler. Filosofien om kapitaltenkning påvirka markebygdingene. De opplevde at staten via sine overordnede kapitaler, bl.a. lovverket, hadde mulighet til å utøve makt over andre kapitaler. Det var det som skjedde da Alfon og tvillingbroren Harald, sammen med andre samebarn, ble tildelt slag på hendene når de snakka samisk i skolegården. For samene ble det derfor om å gjøre å investere i kulturell kapital som ga uttellinger, det vil si kapital med innhold av norsk kultur. Det som betydde noe var kapital med høyere status som kunne maskere ens identitet som same. Den norske stat bidro til å samordne det kulturelle markedet. Dermed prøvde den å fremme likhet slik at kulturkodene skulle bli standardiserte, som Bourdieu sier at staten ofte gjør. For markebygdene slo denne standardiseringa ulikt ut. I ervervelsen av kapitaler for å bli fornem, lyktes noen bygder, tilsynelatende, bedre enn andre. Dette skal jeg imidlertid ikke komme nærmere inn på nå, men henvise til min hovedfagsoppgave der jeg har skrevet noe om forskjellene i fornorskninga mellom bygdene Kjønna / Vuopmi og Trøssemark / Vuopmegeahči i Skånland kommune.
Eksempler på kapitaler som markebygdingene erverva seg er, for å nevne noen; arbeidssomhet, ærlighet, norsk språk, norske klær og gjenstander (her har imidlertid læstadianismen begrensa ervervelsen med sitt budskap om at materiell rikdom som pyntegjenstander, moderne klær osv. blir sett på som synd), gode idrettsprestasjoner og skoleflinkhet.
Allerede på slutten av 1920-tallet blir skoleflinkhet hos samiske skolebarn i markebygda synliggjort. Norvald Dyrvik som var fra Vestlandet, var lærer ved Trøssemark skole på den tida. Han arbeidet også med å påvirke elevene til å holde fast ved det samiske; tradisjonene og språket. I tillegg til den vanlige undervisninga fikk han til kveldsskoleordning. Han sier: "Der møtte mange evnerike og vakne ungdommar, som gjerne ville lære meir. Vi drøfta og samespørsmålet, og var inne på tanken at bonna i samedistrikt hadde krav på og rett til å få opplæring på samisk, i alle høve dei første skuleåra. Det høyrde med til menneskerettane."[10]
 | 
|
| Den gamle skolen i Trøssemark / Vuopmegeahči har i seinere år blitt brukt bl.a. til husflidskurs.
(Foto: Idar Reinås) |
Den samiske kulturen har ligget som en undertone i de bevegelser og handlinger markebygdingene har tatt. Markebygdene og den omgivende verden har danna rammer rundt livene som har blitt levd og leves av samene der. Det har vært vonde og gode opplevelser. For de fleste har de gode opplevelser vært i flertallet. Det er nok derfor flere har valgt å slå seg ned der når de har stifta familier. Markebygdenes avsidesliggende beliggenhet har vært med å bevare den samiske kulturen og livsanskuelsen. I dag ser vi at de fleste markebygder er livskraftige, de unge har slått seg ned der.
Einejord hadde gått på landbruksskole før lærerskolen, og som supplement til hans samiske kulturarv var det nok grunnleggende for han å lære sine elever hva den gode jord gir. Blant annet plukka vi bær, og det kom godt med i vinterforsyninga i de ulike heimer. Viktigheta av å sanke inn til vinteren ble så forkroppsliggjort at vi jenter også brukte skoleveien til det. En gang husker jeg at Inger, Helfrid og jeg fant så mye tyttebær ved Lomåselva at vi måtte bruke strømpene våre til bærspann. Vi var ikke lite stolte da vi kom heim med fangsten. Gamle Kjønna skole ble slik en skole for livet, ikke bare med teoretisk lærdom, men også en skole om hvordan et menneske skulle lære og berges (birget) [11].
På ettervinteren begynte skilivet, og de fleste av oss elever kom på ski til skolen. I friminuttene gikk vi også på ski. Det var helt vanlig å lytte til idrettssendinger på radioen i skoletimene. Kjønna / Vuopmi hadde jo et sterkt idrettslag, og en av bygdas sønner, Ingmund Holtås var blant de store skiløperne som deltok ute i verden. Barn og voksne var selvsagt interessert i å følge han. Vi satt rundt radioen og regnet ut rundetider, og det var god læring i faget regning. I ettertid vil jeg si at Kjønna skole var meget forut for si tid med integrering av flere fag i prosjekter. I dag vil jeg også si at det var naturlig i samisk tenkning å legge opp undervisninga slik. I mars/april brukte Lars Einejord og læreren i Trøssemark / Vuopmegeahči, som var John Nyheim, å få til besøk på hverandre sine skoler. Framkomstmidlet var spark. Nyheim var god til å fortelle, og vi fikk med oss både skrøner og alvorsprega samiske fortellinger etter slike besøk.
Skolen var med å styrke samisk kulturarv, ikke minst ble et kollektivt menneskesyn ivaretatt. Ved at små- og storklasser ble lært opp til å være i lag, ble dessuten ressurser utnytta ved at de store ble satt til forbilder for de små. De store måtte også lære seg å ta hensyn til de små. Slik var skolen med å verdsette fellesskapet som et viktig fundament i samisk kulturtradisjon. Da skolen brant ned, opphørte denne form for læring. Breistrand skole ved sjøkanten hadde ledig klasserom. Vi ble fraktet dit ut skoleåret 1959, med egen lærer og i de samme klasser som hadde vært til stede i Kjønna. Av og til hørtes ordet "fijnn" fra bufolksungene, ellers fikk vi være i fred. Vi gjorde jo ikke heller større vesen av oss.
Fra 1960 ble det annerledes. Vi ble blanda med barna fra Breistrand, og læreren vår fikk ikke være lærer for alle markebygdingene. Plutselig tiltok mobbinga med full kraft, og det var daglig kost å få slengt ordene "fijnn" og "din lappunge" i nedsettende toner etter oss i skolegården. Jeg tror vi kom for nær bufolket og kunne "true" deres norskhet. Av foreldrene våre lærte vi nemlig at det var mange av Breistrandsungene som var av samisk ætt. Men å stå og krangle med breistrendingene om hvem som var mest samer eller ikke, var et fåfengt arbeid, lærte vi også. Vi måtte heller vise at vi dugde. Det var viktig å bygge opp kapitaler. Det gjaldt å bli skoleflink. Slik ble det mye lekselesing, men du verden hvor godt det føltes når stilene til medelever fra markebygda ble lest opp som eksempler på at "slik skal det gjøres". Og det var hos norske lærere. Det var ikke lenger så lett for breistrendingene å mobbe oss. En eldre sambygding sa en gang til oss at vi skulle svare breistrendingene når de kalte oss for "lapp" og "fijnn" med disse ord: "Ja, men vi kjeinne no iallfall stor A’en no den kjem gåanes i mot oss".
| Tegning av Solfrid Fjellaksel Pedersen
|
Kjønna nye skole ble bygd opp etter press fra foreldrene og bygdesamfunnet. Da jeg gikk 6. året, fikk vi vende tilbake. Vi var lykkelige, men ting ble imidlertid aldri som på gammelskolen. Blant annet var det noen samebarn som fortsatte å gå på skole på Breistrand. I bygda ble det oppfattet som et uttrykk for at det var bedre enn å gå på en "sameskole". Den samiske enheten var med dette brutt, og det samiske var for alvor stigmatisert til noe negativt av samer selv. Elever fra Kjønna-skolen fortsatte imidlertid å være blant de mest skoleflinke i kommunen. Det viste seg på avgangsvitnemålene. Det samme gjaldt for elever fra skolene i Trøssemark / Vuopmegeahči og Boltås / Vatnjavárri.
Skånland kommune fikk omsider etablert en kommunal realskole på slutten av 60-tallet. Mange samer begynte på den og klarte seg riktig godt faglig. Det var verre å klare de økonomiske forpliktelser som skolen påla familiene. Realskolebudsjettet var basert på innbetaling av skolepenger. Mange av de samiske elevene var skyldig skolepenger for flere måneder. Det var alltid slik at om vinteren var det lite penger i omløp i markebygdene. En syntes å leve etter regelen: "Å det blir alltid ei råd". Fattigdomsstemplet har imidlertid markebygdingene kunna leve med. Ei av læresetningene innafor læstadianismen har nemlig vært den at materiell fattigdom akkumuleres i åndelig rikdom. Min søster Oddveig Nymo Dalbakk og tidligere sametingsrepresentant Olav Andersen var blant de samiske elever ved skolen.[12] Jeg husker at det ofte var innkalt til foreldremøter for å informere om situasjonen og for å stille krav om punktlig betaling. På et møte hadde enkelte av de norske foreldre stått på og ment at det riktige måtte være å stenge tilbudet for de elever som ikke var à jour med betalinga. Det oppsto en pinlig situasjon for de samiske foreldre, men de sto sammen. Plutselig tok fagansvarlig ordet, han var forresten ikke fra området. Han hadde sittet og hørt på debatten og fant ut at han hadde noe å si. Omtrent slik hadde han ordlagt seg: "Dersom disse elever må stenges ute fra skolen, vil jeg si at noen av de flinkeste elever forsvinner. En skole er også avhengig av et faglig nivå for å kunne leve." De samiske foreldrene kom styrka og stolt heim etter møtet og følgende ble sagt: "Dáža satt der tilbake "skjetten og skjemt" [13] no vi fór heim".
Etter den episoden fullførte elevene realskolen i ro og mak, og foreldrene betalte etter hvert som de fikk råd. Det ble ikke innkalt til flere møter. Dette er en hendelse der samer i møte med nordmenn i utgangspunktet har en underlegen posisjon, men som i hendelsesøyeblikket blir snudd slik at samen berger seg. Det fortelles mange slike historier i markebygdene. De er med å gjøre livet utholdelig. Slike fortellinger der samen til slutt seirer, blir også en form for kapital, både en samisk kulturell kapital, utgått fra fortellertradisjonen, men også en symbolsk kapital.
Den symbolske kapitalen brukes ofte for å gjøre virkeligheta lettere. Det blir pusterom for å gjenvinne posisjonen. For de involverte samiske familier med lite penger i omløp var det godt å lene seg litt tilbake etter foreldremøtet og nyte. De visste det kom til å bli harde økonomiske tider når betalinga av skolepengene skulle skje.
Når ungdommen fra markebygdene har stifta familier, har mange av dem pekt ut markebygdene som boplasser, og slik har de ytra en kjærlighet til områdene. Mitt inntrykk er at de aller fleste har klart seg godt i sine yrkeskarrierer, det være seg som arbeidere, funksjonærer eller akademikere. Selv om markebygdene ikke er så geografisk avgrensa i dag, med moderne kommunikasjoner, danner de en sosial enhet og referanseramme for de som bor der. Det tror jeg kommer av den etniske grensa. I dag hemmer imidlertid ikke denne grensa møtene med nordmenn blant anna fordi markebygdingene konkurrerer på lik linje.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 1
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]