Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2008.
Siv Rasmussen | Siv Rasmussen er fra og med dette bindet medlem av redaksjonskomiteen for Samisk skolehistorie. Hun er født i 1963, er oppvokst i Sør-Varanger og har røtter fra Nesseby. Hun har bl.a. historie hovedfag. I tida 2000–2007 bodde hun i Muonio-området i Finland, der hun bl.a. har forsket på lokal samisk historie. Fra 2008 er hun doktorgradsstipendiat i historie ved Universitetet i Tromsø. Hun er nærmere presentert i bind 2, der hun skreiv om skolehistoria i Sør-Varanger. Siv Rasmussen har oppsøkt Unjárgga mánáidgárdi / Nesseby barnehage i 2007 for å se hvordan barnehagen har utvikla seg siden artikkelen foran her blei skrevet 21 år tidligere. |
«Raseskille i barnehagen.» En avisoverskrift fra midten av 1990-tallet, der en liten unge er fotografert ved en stengt glassdør. Hit, men ikke lenger, på den andre sida av døra får bare de samiske barna lov å komme, lød budskapet i avisa den gangen.
Bakgrunnen var at noen av foreldrene til de ikke-samisktalende barna i barnehagen hadde reagert negativt på at barnehagepersonalet skilte barna på norskspråklig og samiskspråklig avdeling fysisk fra hverandre. Utfra fornorskninga og situasjonen for samisk språk i Nesseby er det mulig å forstå begge sider i konflikten, men hvorfor måtte avisa gjøre dette til et spørsmål om rase? En sak er nå at rase er et utdatert ord, som smaker av nazisme og apartheid, men som sikkert solgte flere aviser. En annen sak er at størstedelen av barna i Nesseby barnehage er samer, uansett hvilket språk de snakker best og uansett hvilken avdeling foreldrene har valgt at de skal gå i.
Nå er jo dette mange år siden og holdningene til det samiske har generelt endret seg mye på disse årene. Hvordan er det så i denne barnehagen i dag? Blir barna forsatt atskilt etter språk og hvordan lykkes man med å utvikle barnas samiske språk og identitet? Har barn som ikke har samisk som morsmål noen mulighet for å lære samisk her? Får barna på den norskspråklige avdelinga del i den samiske kulturarven?
| Barnehagen på besøk på det sjøsamiske museet til Helmer Losoa i Byluft. (Foto: Nesseby barnehage) |
Spørsmålene er mange når jeg drar innom barnehagen. Det første som møter meg er noen bellinger som henger til tørk over en spark. Seinere blir jeg tatt med på kjøkkenet og vist reinklovene som er på kok der, de skal først spises reine, deretter skal ungene lage kastanjetter, dukker og smykker av dem. En stor dunk med kjøtt og hjerter skal henges til tørk.
Uten tvil er jeg kommet til en samisk barnehage. Det gjenspeiles også i navnene på de to avdelingene, Guolli (fisk) og Riebanbiedju (revehi). Jeg stikker først innom Guolli som er den norskspråklige avdelinga. På store fargede ark på veggen står det hva fargene heter på samisk. Her er også bordvers på samisk, plakater som forteller hva melk, brød og ost er på samisk og små guksier (trekopper) med barnas navn på. Hvert barn får sin egen guksi som de kan hente seg vann i, og som brukes som turkopp.
Kjetil Balto er leder for den norskspråklige avdelinga. | Avdelingsleder på Guolli er Kjetil Balto (født 1973), oppvokst i Tana og Bærum og nyutdannet førskolelærer fra Høgskolen i Finnmark. Som mange andre yngre samer har ikke Kjetil fått lære samisk som barn. Men han har et sterkt ønske om å lære språket og har nå meldt seg på samiskkurs på Isak Saba senteret. |
Kjetil forteller at man i dag er svært bevisst på at alle barna i barnehagen skal få lære noe samisk språk og lære om den samiske kulturen. Barnehagen har en språkmedarbeider i 50 % stilling, som jobber på begge avdelingene. Hun skriver opp ord og begreper som hun lærer barna, og som de ansatte på Guolli bruker i det daglige sammen med barna. For å sikre at samisk blir brukt har man valgt ut måltidene og garderobesituasjonen som faste arenaer der man bruker samisk ved siden av norsk. Også de ansatte på den norskspråklige avdelinga har samisk bakgrunn, men verken Kjetil eller de øvrige, to assistenter og en lærling, er samisktalende. Dette gjør at de er avhengige av språklig hjelp fra språkmedarbeideren og de ansatte på den samisktalende avdelinga. Noe som sjølsagt er en utfordring for samtlige ansatte, men Kjetil er likevel optimistisk og mener mye avhenger av holdninger og vilje til å bruke samisk.
– Nesseby barnehage fikk ny virksomhetsleder fra høsten 2006 av, har dette ført til økt satsing på det samiske også på den norsktalende avdelinga?
– Det har jo blitt satset på det samiske før også, men dette har blitt trappet opp i løpet av dette barnehageåret. Noe som også gjenspeiler seg i årsplanen til barnehagen, der noen av hovedsatsningsområdene er tospråklighet, samisk og årshjulet vårt – de åtte årstidenes folk. Tema blir valgt ut fra hva som hører årstida til. I høst var ungene med på både elgjakt og reinslakting. Nå på vinteren har vi satt rypesnarer like bak barnehagen. Også her på den norsktalende avdelinga leser vi bøker fra samisk miljø, men med norsk tekst. Og vi velger temabøker som har tilknytning til naturforholdene her hos oss. For eksempel har vi nå i mørketida lest om sola og hvorfor vi har mørketid. Samisk kultur er et viktig tema for hele barnehagen. I denne perioden har vi jobbet med duodji og joik. Vi har også tørket og røkt kjøtt og hjerter. Og snart er det 6. februar, som sjølsagt hele barnehagen er med og feirer.
Vi ønsker at barnehagen skal gjenspeile at vi bor i en samisk kommune, og at dette også vises på miljøet i og rundt barnehagen. På det store utearealet i tilknytning til barnehagen er det planlagt en sjøsamisk lekeplass. Her ønsker man å lage en strandsone med båt, naust, kai, fiskehjeller, tang og skjell. Dette blir en tumleplass for barna når de leker ute her ved barnehagen. Vi kommer sjølsagt til å fortsette med å ta turer til den ordentlige fjæra også, for å studere livet der. Det er ikke slik at det ene utelukker det andre. Vi forsøker å formidle den sjøsamiske kulturen til barna på forskjellige måter, blant annet har vi besøkt det lille, private sjøsamiske museet på sørsida av fjorden, der Helmer Losoa har samlet en rekke gjenstander fra det gamle Nesseby.
– Hvilke tilbakemeldinger har dere fått fra foreldrene på denne økte satsinga på samisk språk og kultur, er det fortsatt kritiske røster?
– Så langt har vi bare fått positive tilbakemeldinger.
Sølvi Suoŋgir er virksomhetsleder for Nesseby barnehage. | Sølvi Suongir (født 1976) fra Hamarøy i Nordland er nytilsatt virksomhetsleder i Nesseby barnehage fra høsten 2006. Hun er økonom og førskolelærer og kom til Nesseby fra en stilling som virksomhetsleder i en barnehage i Vadsø. Sølvi forteller at hun og søsknene hennes først i voksen alder fikk vite at de er samer. Å være same ble sett på som skam og derfor holdt skjult. Nå har Sølvi og to av søstrene [1] hennes tatt tilbake det gamle familienavnet Suongir. Gjennom søstera som er gift i Tana, har Sølvi fått mer kjennskap til samisk kultur. Og nå satser hun også på å lære seg samisk språk. |
Sølvi Suongir er svært bevisst på de valg som blir gjort i barnehagen og ønsker å bygge opp en brukertilpasset pedagogisk læreinstitusjon. En viktig del av arbeidet mener hun er å markedsføre barnehagen utad. Det kan ikke stikkes under en stol at det har vært turbulent før i Nesseby barnehage, med interne konflikter og styrere som har kommet og gått. Sølvi mener de nå har klart å snu en negativ trend, og at de er på rett vei. Forandringene er gjort i dialog med de ansatte, der det er tatt utgangspunkt i deres interesser. Det viste seg at alle gjerne ville være mer ute, dermed ble det kjøpt inn varmedresser til de ansatte. Til barna er det kjøpt inn ski, slik at man ikke er avhengig av at de har det med seg hjemmefra. Videre har de fått sydd luhkkaer [2] til alle barn og ansatte. Disse skal brukes når barnehagen er ute på turer og på opptredener på ulike arrangement, for eksempel på Barnas Kulturkveld der de skal synge og joike. Barnehagen ønsker på denne måten å vise at man er en felles samisk barnehage, sjøl om man har en samiskspråklig og en norskspråklig avdeling.
– Jeg mener en av de viktigste faktorene for å få barnehagen på rett kurs er å fokusere på dette med en felles samisk barnehage, både for barna og de ansatte. Derfor startet vi det nye barnehageåret med en fellestur for å bygge opp samholdet. Vi er også bevisste på å bruke navnene på avdelingene Guolli og Riebanbiedju, i stedet for å snakke om den norske og den samiske avdelinga. For å unngå konflikter og rivalisering mellom avdelingene får begge avdelingene samme tilbud, for eksempel når det kjøpes inn utstyr, bøker og spill. Vi har også hatt sosiale aktiviteter for oss ansatte på kveldstid, slik at vi skal bli bedre kjent og få være sammen også utenom barnehagen. Blant annet har vi vært og spist middag i Ester Utsis gammerestaurant i Buolbmát (Polmak). Men alt er sjølsagt ikke bare idyll. Uenighet forekommer jo, men vi har lært oss å kommunisere bedre, spesielt dette med å ta saken og ikke personen.
– Hva har du som virksomhetsleder klart som dine forgjengere ikke har fått til?
– Jeg har lyttet til de ansatte og tatt utgangspunkt i deres interesser. Det er viktig å understreke at jeg aldri hadde klart dette aleine, de endringene som er gjort er gjort i samarbeid med barnehagens øvrige personale. De ansatte er flinke til å finne på nye ting og til å ta ansvar. Jeg peker bare ut retninga, så finner avdelingene sjøl ut hvordan man kommer dit. De to avdelingene har stor frihet til å velge arbeidsformer, så lenge de følger årsplanen. I tillegg tror jeg vi har blitt flinkere til å trekke frem fordelene med den samiske kulturen.
– Hvordan har det vært mulig å gjøre så mange innkjøp i løpet av kort tid, dere planlegger jo også et nytt uteareale med sjøsamisk preg?
– I forbindelse med overgangen fra tre- til to-nivås kommune, står virksomhetsleder/styrer nå noe friere i disponering av midlene enn man gjorde tidligere. Man får tildelt rammer som man må holde seg innenfor. Som samisk barnehage mottar vi også støtte fra Sametinget. Vi har også søkt om prosjektmidler fra fylkesmannen, kommune og næringsliv. I år har vi fått 20.000 kroner fra kommunen, som ble brukt til innkjøp av digitalt utstyr. Fra næringslivet søkes det nå om midler til et prosjekt kalt entreprenørskap i barnehagen. Prosjektets siktemål er at barna skal ønske å bo i kommunen når de blir voksne. Gjennom prosjektet ønsker man å gi barna rike opplevelser, og en følelse av mestring av de lokale forhold. For å oppnå dette skal de få bli kjent med naturen, kulturen og næringene i kommunen. Når det gjelder uteområdet er dette noe vi planlegger på lengre sikt.
– Hva er den største utfordringen her?
– Den største utfordringen ligger ikke innenfor veggene her i barnehagen, det er å få kommunen til å innse hvor viktig barnehagen er. At den ikke er bare en oppbevaringsplass for barna, men at man investerer i kommunens fremtid når man satser på barnehagen. Kommunen har vært så vant til at det var krise i barnehagen. Det tar litt tid før det synker inn at dette har endret seg.
– Hvilke tanker har du ellers for den videre utviklinga av Nesseby barnehage?
– Jeg ønsker å få en større tetthet av pedagogisk utdannet personale.
Elin Länsman sammen med barnehageassistent Per Ove Roska og barna. | Elin Länsman er avdelingsleder på barnehagens samisktalende avdeling, Riebanbiedju (Revehiet). Hun har jobbet i barnehagen de siste fire årene. Ved siden av jobben går hun på førskolelærerutdanninga på Samisk høgskole i Guovdageaidnu. Hun er født i 1965 og er oppvokst i Nuorgam på finsk side av Tanadalen, men hun har i mange år vært bosatt i Njiđgu (Vesterelv). Som mor til fire barn i alderen 20 til 4 år har hun også erfaring med det å ha barn i barnehage og skole i Nesseby kommune. |
– For 20 år siden var det to barnehager i Nesseby kommune. En privat samisk barnehage i Stuorravuonna (Karlebotn) og en kommunal norskspråklig barnehage i Vuonnabahta (Varangerbotn). Denne kommunale barnehagen holdt til der Isak Saba senteret nå er. I tillegg har det også vært familiebarnehager i kommunen, disse er nå nedlagte. For 13–14 år siden ble den samiske barnehagen og den norske barnehagen slått sammen og flyttet hit til den tidligere Varangerbotn skole, og det var også da stridighetene rundt språkspørsmålet startet. Dette som avisene beskreiv som raseskille var likevel ukjent for meg på den tida, enda jeg hadde to barn i barnehagen. Men det er klart det har vært konflikter. Barnehagens største utfordring vil jeg si er de ansatte. For noen av de ansatte er forholdet til det samiske et vanskelig og sårt område. For første gang på den tida jeg har jobbet her har jeg dette barnehageåret opplevd at noen av de ikke-samisktalende ansatte vil lære samisk. Hvis alle ansatte hadde kunnet samisk hadde vi kommet langt. Språket er svært viktig for identiteten. Derfor synes jeg samisk språk burde bli mye mer synlig, ikke bare her i barnehagen, men i hele kommunen. Samisk tekst på skilt rundt omkring i samfunnet vil ha en positiv effekt for ungene. Det er viktig å ta vare på språket, og fordi det er et minoritetsspråk er det nødvendig med spesielle tiltak eller grep for å kunne drive best mulig språkrøkt. Blant annet betyr dette at vi gjør mange aktiviteter avdelingsvis og at vi ikke går til den norske avdelinga, men at de heller kommer til oss når vi skal gjøre noe sammen.
| Riebanbiedju: Fire barn i snøhuleåpning. (Foto: Nesseby barnehage) |
Noen foreldre er veldig påpasselige med at barna bare skal høre samisk i barnehagen. Dette er særlig foreldre som sjøl ikke har lært samisk som barn, og som har et sterkt ønske om at barna skal lære det. Man forstår jo deres ønske, men vi bor i et samfunn med svært små forhold, vi er nødt til å forholde oss til hverandre uansett språk. Det er derfor ikke mulig at barna på den samisktalende avdelinga kun skal høre samisk språk.
Elin søkte jobb i Nesseby barnehage for seks år siden, da måtte foreldre som søkte barnet sitt inn på den samisktalende avdelinga skrive under på en kontrakt om at minst en av foreldrene skulle snakke samisk med barnet. Elin ønsket ikke å jobbe i en barnehage som gjennomførte et slikt kontraktsystem. Hun mener ethvert barn i Nesseby bør få muligheten til å lære samisk, uansett hvilke språkferdigheter foreldrene har.
– Mange av barna på samisktalende avdeling kan ikke samisk før de begynner i barnehagen og mange av foreldrene kan ikke samisk, i hvilken grad lærer disse barna å snakke samisk?
– Sist høst var det tre unger herfra som begynte på skolen. Ingen av dem har samisktalende foreldre, men alle tre snakker veldig bra samisk. Men det krever veldig mye av oss voksne. Vi må være bevisste og bruke språket i alle situasjoner. At det er såpass mange barn som ikke har samisk som morsmål, fører også til at de få som har det som morsmål ikke får utviklet språket så mye. Man må derfor tenke nøye gjennom hvilke temaer man velger, slik at det også er tema som passer for disse. For eksempel slik at de får oppleve å gjøre ting man ikke gjør hjemme, slik at de lærer ord og begrep innenfor nye områder. I dag er det ni barn på Riebanbiedju, av disse er det ett barn der begge foreldrene snakker samisk og ett barn der far snakker samisk, men ikke mor. De øvrige har ikke samisktalende foreldre. Dette fører til at vi også til en viss grad må lære foreldrene litt samisk. Blant annet ved at vi sender med hjem kopier av sanger vi synger, slik at foreldrene også lærer sangene på samisk og kan synge dem sammen med barna.
– Hvor mye er barna på de to avdelingene sammen?
– Vi er ute to ganger om dagen. På morgenen er de to avdelingene ute hver for seg, mens vi på ettermiddagen er sammen ute. Dette er både av språkmessige hensyn og av praktiske årsaker.
Dersom vi alltid var ute samtidig alle sammen, ville det samiske språket fullstendig ha druknet i det norske. Vi er nødt til å drive språkrøkt på denne måten hvis barna skal lære, og utvikle sine ferdigheter i samisk. Men siden arbeidsdagen til de som kommer først på jobb slutter før barnehagen stenger, er det praktisk at vi på slutten av dagen er ute sammen, slik at de ansatte som fortsatt er på jobb tar hånd om barna i fellesskap.
– Hva synes du om at så mange i dag både sjøl ønsker å lære seg samisk og at barna deres skal lære det?
– Jeg liker at de vil ta språket tilbake. Det er positivt at samisk språk og kultur sprer seg. Det finnes jo de samer som ikke liker å dele sin arv med andre, men jeg synes det bare er positivt å kunne få dele det som jeg har fått med meg fra barnsbein av til andre. På den andre siden har den obligatoriske innføringa av samisk i skolen her i Nesseby ført til mangel på samisklærere. Situasjonen var derfor bedre for mine barn før. Jeg mener at reformen kom for fort. I dag hører man ikke samisk på skolen mer. Samtidig er det jo slik at man også må lære norsk. Samfunnet er ikke tilrettelagt for samisk.
Knut Store er far til et av barna i den samisktalende avdelinga. | Knut Store (født 1962) er oppvokst og bosatt i Stuorravuonna (Karlebotn). Han jobber i Nesseby kommune og har hatt barn i barnehage i Nesseby over et langt tidsrom. Hans eldste datter er 19 år, sønnen 14 og minstebarnet 4. Den yngste går i dag på samisk avdeling i Nesseby barnehage. Knut er samisktalende, mens samboeren ikke er det. Knut Store forteller om en voldsom endring i holdningene til det samiske i løpet av disse årene. I dag er det langt lettere å ha barna i samisk avdeling, da det er mer akseptert i samfunnet. |
Bare fra da den mellomste gikk i barnehagen og til nå har det skjedd store forandringer.
– Jeg kan ikke huske at de tidligere gjorde så mye av tradisjonelle saker. Det samiske er blitt mer synlig, og barnehagen er blitt mer bevisst også på kultursida. Det har jo vært en del diskutert at det blir for mye norsk i barnehagen, men i den siste tida har jeg ikke hørt så mye snakk om det. Vi har jo foreldremøter der vi kan lufte våre tanker. Jeg synes det er bra at man får komme ut med de meningene man har. For eksempel er det noen som ikke ønsker at man skal bruke vikarer som ikke kan samisk på den samiske avdelinga. Til det vil jeg si at jeg aksepterer at barnehagen av og til må bruke en ikke-samisktalende vikar. Alternativet vil jo i mange tilfeller være at barnehagen må stenge grunnet personalmangel, og at jeg dermed ikke kan gå på jobb, men må være hjemme med barnet. Det er heller ikke lenger motstand mot å skille ungene etter språk.
| Som fedre - så sønner. Nå er det høst, og da er det elgjakt. (Foto: Nesseby barnehage) |
– Hva er du mest fornøyd med og hva synes du kunne vært gjort annerledes?
– Jeg er mest fornøyd med at barnehagen har så kjempeflinke ansatte og en dyktig leder. Til det siste spørsmålet vil jeg svare at man er på riktig vei når det gjelder språket. Det er også språket og det å få samisktalende personale dit som er barnehagens største utfordring etter min mening.
– Bør de samisktalende ansatte snakke nessebydialekt?
– Jeg har ingenting i mot at det kommer ansatte med annen samisk dialekt til barnehagen, så fremt den er forståelig for oss.
– Har dine barn lært samisk?
– Sjøl om barna mine ikke snakker så mye samisk, så forstår de samisk. Fjortenåringen forsøker å prate og minstejenta prater litt. Men jeg tenker som så at de i hvert fall har fått et grunnlag og at det vil gjøre det lettere i fremtida for dem. Lillejenta trives i hvert fall kjempegodt i barnehagen.
[1]
[2]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3