Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.

Kirsti Suongir:

Norsktalende mor i den samiske skolen

Kirsti Suongir i arbeid i grisefjøset, 2004.
(Foto: Svein Lund)

Kirsti Synnøve Suongir skreiv denne artikkelen vinteren 2003/04 og presenterte seg da slik:
«Jeg er 38 år og kommer fra Hamarøy i Nordland. Morslekta mi kommer fra reindriftssamer som flyttet fra Sverige på 1850-tallet. Jeg flyttet til Deatnu / Tana i 1984. Mannen min er same fra Tana. Vi driver med jordbruk.
Vi har tre barn. De er 11, 13 og 16 år. Faren snakker samisk med barna og jeg snakker norsk med dem, de er funksjonelt tospråklige. Vi er en tospråklig familie, noe som har gitt oss gode erfaringer i å leve i en samisk bygd. Med dette håper vi at barna våre skal lære å takle det norske samfunnet, og dermed bli mer bevisste overfor det samiske språket og kulturen.»

I denne artikkelen vil jeg ta fram noen erfaringer jeg har gjort i møte med den samiske skolen, og fortelle litt om hvordan denne relasjonen har utviklet seg.

Mitt første møte med den samiske skolen

Vår eldste datter begynte på den samiske skolen i 1994. Det var en stolt mor som fulgte henne. De var seks elever som begynte, og de hadde samisk som førstespråk. Skolen lå i Polmak og het Buolbmát sámeskuvla. I samme bygg lå også Polmak skole som var den norske skolen.

Av foreldre som fulgte barna til sin første skoledag, var det bare jeg som ikke kunne samisk. Det eneste jeg skjønte den dagen av det som ble sagt, var «god morgen». Jeg fikk da en følelse av at språket muligens kunne gi problem i forhold til hjem – skole – samarbeid, pga. at jeg ikke kunne samisk, men samtidig håpet jeg at skolen hadde opplegg for foreldre som ikke kunne språket.

På denne tiden var mannen min snekker og mye borte på arbeid. Dette bekymret oss, med hensyn til det samiske språket for barna våre, men samtidig visste vi at samisk språk i området var sterkt og at barna hadde nær kontakt med besteforeldre / slekt.

Etter hvert som tiden gikk fikk jeg erfare at det ikke var enkelt for meg å føle meg hjemme i den samiske skolen, da komunikasjonsspråket var fremmed for meg. Da tenker jeg særlig på hvordan skolen kommuniserte med meg i forbindelse med ukeplaner, beskjeder hjem og møter på skolen. Dette gjorde at det ble vanskelig å få oversikt over hva som skjedde i barnas skoledag og frustrasjonen steg etter hvert.

Det var også frustrerende å sitte på møter år etter år uten å få tolket skolens møter. Jeg valgte allikevel å dra på møtene for å prøve å fange opp informasjon på en eller annen måte. Dette gjorde til at jeg begynte å jobbe for å få tolking på skolens møter og få informasjon på begge språk.

Buolbmát sámeskuvla (Sameskolen i Polmak) 2002/03. 1. klassingene synger for foreldre og besteforeldre. Fra venstre: Håkon Mudenia, Áilu Trosten, Jovnna Ánde Henriksen, John Christer Mudenia, Niillas Andersen, Håvard Halonen, Anne Ragnhild Porsanger, Jens Heaika Varsi Solbakk, Berit Guttorm, Andreas Persen, Katrine Erke, Ella Trosten, Adam Broch Falsen. Lærere er Hilly Sarre og Britt Guttorm Gaup.
(Foto: Kristine Broch Johansen)

Lekselesing

Det har vært jeg som mor som har fulgt opp barnas skolearbeid og følgelig hjulpet dem med hjemmeleksene. I starten var alle ukeplanene vi mottok på samisk, men jeg så på sidetallet hvor de var i de ulike skolebøkene. Etter hvert har jeg tatt flere kurs i samisk, slik at jeg kunne slå opp i ordbøkene. (Det er flere ganger ordene er bøyd og da må man kunne finne grunnformen slik at man finner ordet igjen i ordbøkene.) Jeg husker at når de øvde på ukeordene sa jeg bare den norske betydningen, og så måtte de selv øve på det samiske ordet. Jeg forsøkte å uttale de samiske ordene, men det var ikke alltid at ordlydene ble riktige, slik at barna forsto. Derfor var det lettere når jeg sa ordene på norsk og barna oversatte selv til samisk. Vi tilpasset oss og fant en løsning som fungerte for oss til slutt, men selvfølgelig med alt for mye ekstraarbeid både for meg og barna.

Norsktalende foreldrerådsleder

I 1999 ble jeg valgt til vervet som foreldrerådsleder ved sameskolen. Det at jeg var norsktalende foreldrerådsleder, ga nye erfaringer for både skolen og meg, men særlig skulle dette bli enormt lærerikt for meg. Jeg fikk ny kunnskap om hvor skjør den samiske skolen egentlig er og at grunnlaget for dens videre eksistens blir lagt nå. Mange av foreldrene i skolen hadde gjort en kjempejobb, de hadde kjempet og fått i stand sameskolen vår.

I to år var jeg foreldrerådsleder ved sameskolen vår. Det har vært flere saker som har vært viktige for meg å kjempe for å få satt på agendaen. Jeg tenker spesielt på å få til at det skulle være tolker til stede på møter ved skolen, og at alle skriv fra skolen skulle komme på begge språk. Jeg har også ivret etter å få laget brosjyren om skolen slik at de foreldrene som kom inn i skolen skulle få en kort informasjon om hvor ny den samiske skolen var og hvilke utfordringer vi foreldre har i samarbeid med skolen.

Jeg var veldig bevisst på at møtene ikke ble holdt uten tolk og at skriv kom ut på begge språk. Jeg så da at det var veldig vanskelig å få dette til, da det ikke var noen automatikk i hvordan man skulle gjøre dette. Dette er noe som vi må jobbe videre med sammen med skolen, slik at staten får en forståelse for hva vi har behov for. Staten har laget store sår i den samiske kulturen, og de må også kunne være med å bære kostnadene dette medfører. Det er veldig viktig at vi får en rutine på dette, slik at det samiske språket blir et naturlig møtespråk uavhengig av om det er norsktalende til stede eller ikke.

Det må aldri være tvil om hvilket språk som har førsteprioritet på skolen. Men det bør være tolk på møtene og informasjon fra skolen må komme på begge språk. Dersom denne informasjonen blir gitt på begge språk, viser skolen respekt for begge foreldrene. Det må taes i betraktning at det ikke bare er «norske» som ikke forstår språket, da særlig skriftspråket, men at det er mange samiske foreldre i dag som gjerne vil at deres barn skal få en mulighet til å lære språket både muntlig og skriftlig. En mulighet foreldrene ikke fikk. Derfor er det også viktig at foreldrene får den informasjon de trenger på det språket de forstår. For meg er det helt naturlig at det skal være tolk til stede på skolens møter. Vi må også jobbe videre slik at samtalearkene, karakterbøkene og meldingsbøkene kommer på begge språk, i dag finnes noe bare på norsk og andre ting bare på samisk.

En annen ting jeg ble klar over, var at barna som hadde samisk som førstespråk hadde norsk for de med samisk som førstespråk. Allikevel fikk man høre at de var funksjonelt tospråklige. Jeg fikk også vite at skulle barna våre ha norsk som førstespråk på vitnemålet, måtte de gå opp som privatist. Dette er det veldig dårlig informasjon om og det er veldig få foreldre og elever som vet dette.

Da eldste jenta vår begynte på videregående skole, måtte vi følge opp om hun fikk undervisning etter rett læreplan i norsk, da elever med samisk som første- eller andrespråk skal ha en egen læreplan i norsk. Dette er også noe man bør få informasjon om slik at både foreldre og elever er klar over dette.

Foreldrenettverk for tospråklige barn

I 1999 var vi to mødre med barn på sameskolen, som så hvilke store utfordringer som var i vente. Vi ville bli flere norskspråklige etter hvert og hvordan skulle deres møte med skolen bli? Vi bestemte oss for å starte et foreldrenettverk for to-språklige barn. Dette fordi vi følte oss mellom barken og veden. Vi tok dette opp i foreldrenes arbeidsutvalg på skolen og de andre sa: «Vi skjønner ikke hva dere snakker om, men dere virker ivrige, så dere skal bare starte.»

I dag vet vi at det finnes veldig mange foreldre som ikke kan samisk eller som føler at de kan det for dårlig til å kunne kommunisere med barna.

Foreldrenettverket var tenkt slik at det skulle gi foreldrene informasjon om tospråklighet:
informasjonssenter
hvordan få tospråklige barn
foreldrehjelp til lekselesing
språkarenaer
informasjon om hvilke samiske bøker som finnes
informasjon om video, lydbøker osv.

Foreldrenettverket hadde sitt første møte våren 2000 og det var mange foreldre som møtte opp. Vi lagde en arbeidsgruppe som skulle bestå av 4 personer fra forskjellige ståsteder. Etter hvert møte skulle man bytte ut en person slik at gruppa rullerte og fanget opp mangfoldet. Nå har Tana samiske språksenter - SEG (Samisk næringssenter) overtatt sekretariatet for foreldrenettverket og arbeidet er kommet i gang.

Språktermer

Jeg vil at barna skal få ord og begreper på begge språk og dette må vi som voksne være oppmerksomme på. Som eksempel kan jeg fortelle om da barna våre ville at jeg skulle lese pengene deres. Jeg forstod ikke hvorfor de sa «lese» og ikke «telle». Senere lærte jeg på kurs i samisk at lohkat kan bety både å lese og å telle. Et annet eksempel er at hjemme hos oss sier vi at vi «leiker» melk i glasset (å helle/skjenke melk i glasset). Men det var da et av barna skulle finne det samiske ordet for å leike, at hun ble bevisst på at å «leike» var et samisk ord. Barna manglet det norske ordet, det å skjenke eller helle i et glass.

Et annet eksempel er når barna kommer hjem fra barnehagen og har vært ved reingjerdet og lært om slaktig av rein. Jeg spør dem om de har vært og sett på slakting, men de svarer benektende. Så spør jeg om de har sett «njuovadit», ja, da får du et bekreftende svar. De sa også at áhčči (far) spiser halvparten så mye som de selv ved middagsbordet, mens de egentlig mente dobbelt så mye. Flere foreldre vil kanskje kjenne seg igjen i slike situasjoner eller har andre eksempler på dette. Disse eksemplene viser at man må være oppmerksomme på disse tingene, slik at man gjentar betydningene av ordene på begge språkene. Vi må bli mer språkbevisste og barna vil da lære språkene fortere.

Mitt forhold til den samiske skolen i dag

Jeg er valgt inn i foreldrerådet i år også. Jeg er veldig ivrig og har lyst til å være med videre å jobbe for at den samiske skolen skal bli enda bedre. Det som opptar tankene mine mest i denne forbindelse, er den enormt viktige rollen informasjon spiller i foreldrenes relasjon til skolen. Men jeg vil også legge vekt på at det arbeides med at elevene skal ha en mulighet til å ha både norsk og samisk som førstespråk. Videre har jeg en formening om at skolen kanskje kan dele elevene opp i flere klasser slik at de som har små basiskunnskaper i samisk språk når de starter, kan utvikle seg derfra.

Barn som ikke er så sterke i det samiske språket, vil da få undervisning på sitt nivå. Det er viktig at også de som velger at barna deres skal ha samisk som andrespråk, får ha barna sine i den samiske skolen. Dette fordi barna får høre språket rundt seg, men og fordi denne skolen også vektlegger den samiske kulturen. Dette er en mulighet de ikke vil ha i den norske skolen. Det er også viktig at de som har samisk som morsmål skal få utvikle seg videre på sitt nivå.

I 2004 kunne elevene fra Buolbmát sámeskuvla flytte inn i den nybygde Deanu sámeskuvla. Fra venstre rundt bordet: Kristine Guttorm, Øyvind Guttorm, Silje Ørpetvedt Nilsen, Steffen Guttorm, Maja Solbakk, Mihkkal Áigin Trosten, Vebjørn Kjølås Halvari, Mathis Broch
(Foto: Solbjørg Ravna)

Mitt første møte med sameskolen skjedde i en periode hvor samisktalende foreldre fikk benytte seg av sitt morsmål i skolehverdagen. Jeg som norsktalende kom og ville ha min rett til å få kontakt også på norsk. I dag ser jeg virkelig opp til de foreldrene som stod på sin rett, kanskje særlig når jeg i ettertid har fått mer kunnskap om den samiske skolens historie. Men de foreldre som nå bringer sine barn til den samiske skolen kan ikke helt sette seg inn i min situasjon da, fordi de nettopp møter en annen og endret skole enn det jeg gjorde for snart ti år siden.

Min samiske identitet

Da jeg vokste opp hadde min mor (født i 1944) et par sko som vi hadde hengende på veggen i gangen. Disse smurte hun inn med vaselin hver jul. Disse trudde vi barn var tyskersko da de jo ikke lignet vanlige sko. Vi vokste opp i et norsk samfunn, der man ikke hørte så mye om samer. Det vi hørte var om lappene som bodde på Drag. Vi så jo Ante på TV, men for oss var det vel mer en eventyrfigur enn virkelighet. Det eneste synlige sporet måtte være en familie som kom fra Sverige, som bodde på Innhavet. Der brukte både kona og mannen daglig kofte. Men de kom jo fra Sverige. På Drag bodde det bare lapper og man hadde ikke så mye kontakt med dem.

Så da jeg kom til Tana og hørte det samiske språket var det noe helt nytt for meg at vi i Norge hadde flere språk. Da jeg så traff min mann i 1985 fikk jeg fort kjenne på kroppen hvordan det var å ikke kunne det samiske språket. Det var mange ganger tøft å oppleve hvordan det var å bli tilsidesatt på en måte i og med at jeg ikke kunne samisk.

Da jeg så ble gravid fant jeg fort ut at dette skulle barnet vårt ikke oppleve. Så da datteren vår ble født i oktober 1987 var det samiske språket noe som allerede var etablert uten at det hadde vært noen diskusjon mellom oss hva vi skulle velge. Jeg ville ikke at jenta vår skulle føle seg utenfor sin egen familie og dermed tok jeg det valget at de måtte få snakke samisk uten at jeg forsto.

I 1987 var det ikke noen som snakket om språkvalg og hvilke måter man kunne følge språkutviklinga til barnet slik at man lettere kunne lære seg samisk. Jeg valgte å lukke ørene for å overleve og lagde min verden når de andre snakket samisk. Det gikk en slags automatikk i at når jeg hørte samisk så lukket jeg ørene, for det var jo et språk som ikke angikk meg på en måte. Når så eldste jenta vår skulle begynne på skole var også dette noe som var naturlig siden vi hadde en sameskole.

17. mai 2004. Fanene til Deanu sámeskuvla og Tana montessoriskole.
(Foto: Siri Broch Johansen)

Da så striden om den samiske læreplanen kom, åpnet det seg en ny verden. Ved en telefonsamtale med sametingspresidenten [Da dette ble skrevet var sametingspresidenten Sven Roald Nystø fra Tysfjord. (Red.)] fikk jeg kontakt med Johan Albert Kalstad, som visste mye om samiske slekter i Tysfjord og Hamarøy. Jeg tok kontakt med han og jeg måtte bare ringe tilbake etter at jeg hadde fått navnet på min oldemor på morssiden. Det viste seg da at jeg hadde en felles stammor med sametingspresidenten. Da kom min mamma sine tyskersko til sin rett. Det var kommager som fru Kalstad hadde sydd til min mamma da hun var liten. Men da jeg prøvde å spørre min bestefar om dette ville han ikke svare, men spurte meg bare om hvilket vær vi hadde. Da skjønte jeg at dette måtte ha vært noe som var veldig ømt.

Selv opplevde jeg det å finne min samiske identitet slik at når jeg på første møte etter at jeg fikk vite det satt der og ikke skjønte hva som ble sagt, satt jeg helt rolig og kjente hvor godt det gjorde, jeg kunne trygt sitte der for jeg hørte hjemme der uten at noen kunne si at du er jo bare en norsk en som ikke har noe å si her. Den følelsen var utrolig god. Etter dette var det som om ørene åpnet seg og jeg begynte å skjønne litt etter litt. Jeg ser på kommagene etter min mamma som et spor hun la ut for oss, slik at vi skulle finne tilbake til vår identitet. Vi er en søskenflokk på 6, men dessverre omkom vår eneste bror i en bilulykke i 1990, av oss er det bare jeg som bor i samisk område.

Jeg søkte om å få gjenopptatt det gamle samiske etternavnet som de hadde med fra Sverige og det fikk jeg. Det som var litt artig var at mine søsken syntes det var veldig artig at jeg hadde funnet min samiske identitet, siden jeg bodde i Deatnu/Tana og at barna våre hadde samisk som førstespråk. Det de ikke tenkte på var at jeg hadde funnet demmes samiske identitet også. Min yngste søster hadde en diskusjon med medstudenter om den samiske læreplanen, der hun sa: – Min søster er same. Da spurte de andre: – Sølvi, er du same? – Nei, kunne hun fortelle. – Ja, men har du ei halvsøster da? – Nei, det hadde hun heller ikke. Så da fikk hun også en slags identitetsoppvåkning: – Hva er så jeg? Like etter ringte hun meg og skulle også ta etternavnet Suongir.

Det er mitt møte med den samiske skolen

Det er viktig å merke seg at dette har vært mitt møte med den samiske skolen i Tana og at det ikke kan sammenlignes direkte med andre samiske skoler. Den samiske skolen er ikke likedan i Tromsø, Oslo eller i Tysfjorden. Det avhenger av hvor sterkt språket er på skolen og i samfunnet ellers. Vi har vært utrolig heldige språklig sett, slik at våre barn er funksjonelt tospråklige som det fint heter. Det er ikke så mange som har mulighet til å ha samisk som førstespråk i grunnskolene i Norge. Og det er utrolig store forskjeller hvor mange elever det er, og hvor sterkt språket er.

De «problemene» jeg som norsktalende mor har og har hatt i den samiske skolen kan nok ikke direkte sammenlignes med hvilke utfordringer samisktalende foreldre har andre steder i Norge. Særlig på de stedene der de strever med i det hele tatt å få samiskundervisning til sine barn. Men vi lærer mye av å utveksle erfaringer, og det kan hjelpe andre å få nye ideer om hvordan man kan organisere ting.

Vi må nok kjempe sammen slik at alle samiske barn skal få muligheten til å få opplæring i og på samisk i skolen. Jeg synes det er veldig viktig at de som har samisk som førstespråk blir tatt godt vare på, men også at barna får opplæring på sine premisser. Den samiske skolen er relativt ny, og har ikke helt enda funnet sin passform. Det tar tid å bygge den opp slik at den er tilpasset dagens samiske samfunn.

Våre barn har to morsmål, men et hjertespråk – samisk!

Når man lever i en tospråklig verden er det foreldrene til barna som har hovedansvaret for hvilke språk barna skal lære. Selv om ikke foreldrene kan samisk, kan man legge ganske god grunnmur for språket allikevel. Jeg tenker da på hvem man velger til faddere, at man spiller samisk musikk, lar barna lese og høre fortellinger på samisk, se samisk barne-tv, at man kan lage et samisk nettverk for barnet osv. Dette er jo ting som foreldrenettverket for tospråklige barn skal jobbe videre med.

Likevel må jeg si at det ikke har vært uproblematisk å være den eneste i familien som ikke snakker samisk. Når tanter, onkler, áhkku (bestemor) og áddjá (bestefar) har vært på besøk hos oss har komunikasjonen vært på samisk. Jeg sa aldri at de måtte snakke norsk slik at jeg ble inkludert i familien, men kunne for eksempel sitte og brodere uten å forstå hva som blei sagt i samme rommet. Nå etter mange år ser jeg at det er mange ting som har skjedd i vår nære familie som jeg aldri har fått med meg. Dette er helt dagligdagse ting, som f.eks sykdom, hverdagslige ting som ellers er vanlig at man vet i en familie. Og de samisktalende familiemedlemmene har ikke tenkt på at jeg ikke har skjønt hva som ble sagt og at det derfor er mye jeg ikke har visst.

Jeg har hele tiden sittet og tenkt at det er bra at våre barn slipper å oppleve det jeg har gjort, å leve i sin egen verden og ikke forstå hva som foregår i den nære familien. Barna våre har det lettere da de kan pendle ikke bare mellom to språk, men også mellom to kulturer.

Det samiske språket har jeg som mor gitt våre barn av hele mitt hjerte uten at jeg har kunnet lære bort selve språket.

Andre artikler i Samisk skolehistorie 2