Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

David Stubseid:

Samisk i skolen = samene utestengt fra samfunnet

David Stubseid (Kilde: Norske skulefolk)

Samordningsnemnda for skoleverket ga hausten 1948 ga si Tilråding om samiske skole og opplysningsspørsmål. Etter det sendte David Stubseid, så vidt vi kan se helt på eget initiativ et brev til Kirke- og undervisningsdepartementet, der han argumenterer mot forslaget om gjeninnføring av samisk som undervisningsspråk. David Stubseid (1904-1988) var fra Bygland i Aust-Agder. Etter lærerutdanning i Tromsø var han lærer i Karasjok i 1927-47. Under krigen var han leder av skolestyret, Lærersambandet og Nasjonal Samling i Karasjok. Fra 1948 var han lærer i Fredrikstad til han blei pensjonert. Brevet er funnet i Kirke- og undervisningsdepartementets arkiv i Riksarkivet. Redaksjonen har utheva noen setninger der han kommer med de hardeste angrepa på bruk av samisk i skolen. Da departementet mottok dette brevet sendte de det til skoledirektøren i Finnmark for hans uttalelse. Her er uttalelsen fra skoledirektør Lyder Aarseth

Fra lærer D. Stubseid
D. Leegårdsgt. 8
Fredrikstad

Fredrikstad 13/10 1948.

Samisk som undervisningsspråk ved enkelte skoler i Finnmark

Jeg har hørt i radioen at Kirke- og Undervisningsdepertementet har planer om delvis igjen å innføre samisk som undervisningsspråk ved enkelte folkeskoler i Finnmark, og at det akter å utgi lærebøker med «dobbel tekst», d.v.s. bøker med norsk og samisk tekst.

Jeg har vært lærer ved folkeskolen i Karasjok i 17 - 18 år, og har således vært i nær kontakt med de språkvanskeligheter dette gjelder, og jeg tillater meg å uttale mitt syn på dette spørsmål.

Jeg vil gjøre oppmerksom på at Kirke- og Undervisningsdepartementet med dette har tatt opp igjen et stridsspørsmål som er like gammelt som undervisningen av samene. Det har alltid vært en strid som er ført av nordmenn — ( hovedsakelig bisper, prester og lærere) — om samene, og det språk de skulle få sin undervisning på.

Jeg vil i korte trekk vise hvorledes de to synsmåtene, om samene skulle undervises på sitt eget språk eller norsk (dansk), har vekslet ned gjennom tidene, og som jeg mener at tydelig viser årsaken til at det ennå er språkvanskeligheter i enkelte skoler i Finnmark.

Opplysningene er for det meste tatt fra: Amund Helland, Finmarkens Amt:

1570. I en beskrivelse av Finnmark fra 1570 synes det å framgå at samene skulle lære «deris catechismus leerdom» på norsk.

1599. I 1599 bestemte Christian IV at det skulle bygges kirker i Finnmark og at prestene der skulle innvies i det samiske språk. Selv om disse bestemmelsene har fått svært liten praktisk betydning for samene er det likevel en snunad i myndighetenes syn på samene.

1717. Det er først i det 18de århundre at språkstriden i Finnmark ble tatt opp for alver, men så er den da også senere ført med stor kraft fra begge sider, og har vært årsak til mange og stor vanskeligheter i skolene i Finnmark.

I 1717 fikk Thomas von Westen opprettet Seminarium Lapponicium, i Trondheim. Der skulle unge samer utdannes til lærere, og elever ved Latinskolen fikk opplæring i samisk og ble utdannet til misjonærer for samene.

1727. Thomas von Westen døde i 1727, og da ble også hans skole nedlagt. Samtidig ble det bestemt at misjonærenes antall skulle «avta» og misjonærene fikk pålegg om at «alle samebarn som går i skole og vokser opp, endelig lærer det danske språk, så de med tiden over alt kan bruke danske bøker, og nyte gudstjenesten med nordmennene».

1752. I 1752 fikk Knud Leem opprettet en ny misjonsskole i Trondheim som hadde til oppgave å undervise misjonærer i samisk og å skaffe oversettelser av nødvendige lære- og oppbyggelsesbøker. Han fikk også gjennomført at samisk skulle være undervisningsspråk for samene.

1774. I 1774 fikk bisp M. P. Bang nedlagt denne skolen og fikk også gjennomført at samene skulle undervises på norsk.

1821. I 1821 foreslo sogneprest Deinboll for Stortinget at det skulle opprettes et skoleseminarium der det også skulle undervises i samisk, og at samene skulle undervises på samisk. Forslaget gikk igjennom, og Finmarkske skoleseminarium ble opprettet på Trondarnes i 1826. Denne skolen ble i 1848 flyttet til Tromsø, der den fremdeles er. Ved denne lærerskole har det vært undervist i samisk helt til i 1905, med en avbrytelse fra 1866 til 1870 da utdannelsen av lærere til samiske distrikter ble tillagt Alta lærerskole. Etter at samisk ble tatt ut av fagkretsen ved Tromsø lærerskole i 1905 har ikke lærere som skulle undervise samene fått undervisning i samisk.

1851. I skriv fra Kirkedepartementet av 5/5 1851 fremholder dette at samene først og fremst skulle undervises i religion, og der elevene ikke kunne tilegne seg de lovbefalte kunnskaper på norsk, skulle undervisningen være på samisk. Det ble tillagt «Skolens Bestyrelse» og presten å avgjøre om undervisningen skulle være på samisk, norsk eller på begge språk.

1862. I 1862 ble det sendt ut en instruks om undervisningsspråket i overgangsdistriktene som gjorde at det ble 3 slag skoledistrikt i Finnmark:

1. Rene norske eller fornorskede distrikt med utelukkende norsk undervisning.
2. Rene samiske distrikter med utelukkende samisk undervisning.
3. Blande språkdistrikter (overgangsdistrikter), med blandet befolkning, og hvor samisk og kvænsk, eller bare ett av disse språkene, ble brukt i undervisningen ved siden av norsk.

1880. I 1880 sendte Tromsø stiftsdireksjon ut en instruks til lærere i de kvænske og samiske overgangsdistrikter i Tromsø stift, som gikk ut på at alle samiske og kvænske barn skulle lære å lese, tale og skriftlig bruke det norske språk. Samisk og kvænsk kunne brukes som hjelpespråk til å forklare det som var uklart.

1885. I 1885 satte bisp J. N. Skår fram forslag om at samene skulle få igjen kristendomsundervisningen på sitt eget språk. Men etter tilråding av flertalet i Tromsø stiftsdireksjon kunne ikke Departementet gå med på dette.

1889. Etter skoleloven av 1889 kunne både samisk og kvænsk brukes som hjelpespråk i undervisningen, og det kunne anvendes lese- og lærebøker med samisk eller kvænsk tekst ved siden av den norske.

1898. I rundskriv fra Kirkedepartementet av 18/4 1898 gjorde dette instruksen fra Tromsø stiftsdireksjon av 1880 gjeldende for alle skolekommuner på landet i Finnmark, unntatt Vardø herred, Karasjok og Kautokeino. I Vardø herred kunne lære- og lesebøker med samisk og kvænsk tekst ved siden av den norske brukes etter skolestyrets nærmere bestemmelse. Og i Karasjok og Kautokeino tillot Departementet at religionsundervisningen kunne foregå helt på samisk, om skolestyrene fant at det av språklige hensyn var helt nødvendig. Både i Karasjok og i Kautokeino gjorde skolestyrene vedtak om at kristendomsundervisningen skulle være på samisk.

1937. I Landsskuleloven av 1937 § 66, 9, heter det om samisk som hjelpespråk i skolen: «... På same måten kan Departementet fastsetja at dei der (d.e. dei stadene i Hålogaland bispedøme der det er meir enn eitt mål) for heile skulesokna eller for einskilde krinsar, kan nytta samisk til hjelpemål i skulen og bruka lese- og lærebøker med samisk tekst jamsides med den norske.»

1935. De siste bøkene med dobbel tekst, som ble nyttet i skolene i Finnmark, var lærebøker i religion - bibelhistorie og forklaring - ( med norsk og samisk tekst ) I Karasjok ble de brukt til og med skoleåret 1934/35) men ble så byttet ut, og Karasjok vistnok det sted de ble brukt lengst.

Dette er i korte trekk en oppregning av lover og bestemmelser som har vært gjort gjeldende overfor det språk samene skulle få sin undervisning på ned gjennom tidene. Så vekslende som disse lover og bestemmelser har vært, fra forbud mot å bruke et språk i skolen til påbud om å bruke det, og med så kort varighet hver av disse lovbestemmelser har hatt, er det klart at det alltid har vært drevet en ganske kraftig propaganda og agitasjon mot de, til en hver tid, gjeldende lovbestemmelser, enten det nå har vært det ene eller det andre syn på undervisningsspråket som har vært lovbestemt, eller også bare tillatt.

Denne strid, om undervisningsspråket, har ikke bare vært en strid om språket innen skolens ledelse, men det er blitt en strid om skolen i sin almindelighet blant barnas foresatte, og har vært en medvirkende årsak til uvilje mot skolen som har vært tydelig å merke også hos barna. Denne uvilje, eller ennå til sine tider motvilje overfor skolen, har i høy grad skadet skolearbeidet ved enkelte skoler i Finnmark, og har vært den største vanske skolen der har hatt å kjempe med. Dette vil alle,som virkelig har arbeidet med undervisning av samene, måtte innrømme, uansett hvilke standpunkt de tar til språkstriden.

Jeg mener å kunne påstå, at en nå, før og under krigen, var kommet så langt at det var blitt «arbeidsfred» i skolen i de språkblanda distrikt og at den største vansken med språkproblemet dermed var ryddet av veien.

Skal nå samisk innføres igjen i skolene, vil denne striden blusse opp igjen i de språkblanda distrikt, og skolen vil få større vansker enn den noengang har hatt før, for nå er motsetningsforholdet blant samene selv, når det gjelder språket, større enn det noen gang tidligere har vært, og også samene er nå mer øvet og trenet i å føre en kamp for sine ideer enn de har vært før, de har også bedre midler til å offentliggjøre sine meninger med enn de har hatt før, f.eks. aviser, blad o.l. Og det er ikke alle samene som vil ta dette nye som et gode for dem.

Skal nå samisk bli innført i skolen i språkblanda distrikt, vil samene der bli utestengt fra den videre skoleutdannelse de norske skolene kan gi ungdommen, samene vil med andre ord, bli utestengt fra samfundet. Samene som har hatt opplæring på sitt morsmål,og ved siden av det har lært et nytt, fremmed språk - norsk -, kan ikke klare å lære dette fremmede språket så godt at de kan konkurrere med norske elever, som har norsk som morsmål og bare arbeidd med det i skolen.

Dette enkle faktum er det mange av samene som har innsett riktigheten av. I 1955 forlangte barna i 7de klasse i Karasjok å få religionslærebøkene på norsk, for de mente, at om de brukte disse bøkene med dobbel tekst, ville det bare hindre dem i å lære norsk, og de var da klar over at å lære norsk var en betingelse for at de senere kunne klare seg, ikke bare om de reiste ut, men også om de ble hjemme.

Da Den Samiske Ungdomsskolen ble opprettet i Karasjok - jeg tror det var i 1935[1] — var det fler av foreldrene som ville ha sikkerhet for at elevene skulle lære norsk på skolen før de sendte barna sine til skolen.

Som jeg før har nevnt har striden om samenes opplæring alltid vært ført av norske med en større eller mindre flokk samer som hjelpere. Disse hjelperne har vært oppagitert i en bestemt oppfatning og har så gitt uttalelser i den ønskede rettning. Disse uttalelsene har så vært tatt som om det var den almindelige oppfatning av samenes syn på språkproblemet. De uttalelser en derfor har, er både haltende og ensidig.

Samisk er et språk som brukes i dagligtalen bare av en liten del av landets befolkning. Bortsett fra Bibelen, salmeboken og en del andre religiøse bøker og skrifter, fins det ikke literatur på dette språket. Det er derfor ikke tenkelig at samisk kan opprettholdes som eget språk blant samene i Norge. Det er også utenkelig at et folk kan opprettholde og utvikle et fremmed språk til en liten folkestamme uten selvstendig hjelp fra denne folkestammen.

Skal nå samisk innføres igjen, må det utgies nye lærebøker i samisk, eller i det minste med dobbel tekst. De bøkene en har hatt er så gamle, at det på dette område må et banebrytende arbeid til, om en skal få lærebøker som fyller tiden krav, og jeg tror at en alt der vil støte på store vanskeligheter. En må også utdanne lærere til å undervise på dette språket.

Samisk er et interessant språk på mange måter, og det kunne sikkert ha sin interesse å bevare det på folkemunnen. Men det lar seg ikke gjøre, samisk er for lenge siden dømt til undergang. Med de gode komunikasjonsmidler, den store reisetrafikk, og ikke minst den store tilstrømning av arbeidere fra andre steder av landet nå etter krigen, er samene kommet i så nær kontakt med nordmenn og norsk språk at de nå er i full gang med å oppgi sitt eget språk og å ta opp norsk som sitt morsmål. Denne utvikling klarer ikke noen menneskehånd å stanse nå lenger.

Det skritt Departementet nå tenker å ta, kan i første omgang se ut som en human opptreden overfor samene, men i virkeligheten vil det bli det motsatte. Det vil bare bli «å spenne mot brodden».

Jo før samene kan komme over de vanskeligheter språket er for dem, jo bedre er det, og det kan, etter mitt syn, bare gjøres ved at det undervises bare i norsk ved folkeskolene også i språkblanda distrikt.

Ærbødigst D. Stubseid

[1] Den samiske folkehøgskole blei oppretta i 1936. (Red.)

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6