Sámegillii
Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.
 Jorid Eriksen
|  Per Eriksen
|
 Asbjørg Skåden
|
 Per Skåden
|
| På 1980-talet var det elevar og foreldre i markebygdene i Skånland og Evenes som ønska tilbod om samiskundervisning. Men det skulle vise seg lettare sagt enn gjort å få til. Etter å ha slitt lenge med byråkratiet skreiv i 1986 to foreldrepar brev direkte til skoledirektøren. Det var Jorid og Per Eriksen og Asbjørg og Per Skåden. Brevet var på 24 sider, handskrive på dialekt og illustrert med bilde av elevane som ville ha samiskundervisning. Dette brevet fortel mye om korleis foreldre har slitt for å få samisk for ungane og kor tungt det kan vere. Men det fortel og om at det nytta å stå på, for veka etter at brevet var skrive var undervisninga i gang. Og det beste beviset på at denne undervisninga ga resultat er vel at ein av dei to gutane som fikk den første samiskundervisninga no 23 år etterpå har omsett brevet til samisk med Skånland-dialekt. |
Detta e et personlig brev
fra foreldran tel to gutta
tel guttan sin skoledirektør.
Det e fordi vi e oppgitt – og motlaus
Brevet e ikkje så mykje for å oppnå nokka
som det e for å fortelle korsen det har føltes å være oss
og korsen det har vært for ungan våres
å være de som aktivt starta saka
då de ba sine foreldre om samiskundervisning
og seinar har de sett passivt korsen det har gått.
Vess du synes vi virke bitter
overse det og husk
at vi gjerne ser at ungan våres
seinare ska sleppe å føle bitterhet og oppgitthet
Kain du fortellinga om klinkekulan?
Vi menneska får med oss
når vi går over tel detta livet
klinkekule.
Dæm spelle vi med.
Vi tape, vi vinn, vi deltar.
Klinkekulan bruke main
i alle situasjona i livet.
Vi bruke dæm heime
i omsorg og ansvar
i alvor og lek.
Vi bruke dæm på arbeid
i våres formelle yrka,
Vi bruke dæm i fritid. Vi klinke.
Klinkekule brukt på overtid, kveldstid, natterstid slites fortar.
Vi bør passe på å ikkje klinke bort eller slite ut
alle klinkekulan samtidig.
Vi må ta dæm inn tel kvile.
Vi foreldra som nu skriv her
har brukt mange av våres klinkekule
på respekten for våres identitet, våres kultur, våres folketilhørighet
våres integritet
(Ikkje-sama treng ikkje bruke mange klinkekule på sånt.)
fordi vi har følt at våres plattform i markasamisk kultur
e oss.
Vi e markasama.
Det e ikkje tel å komme forbi
at det bløs i blaint på og om våres plattform.
Vi har sett og erfart
at main likevel e trøgg på plattformen
når main kjenne grunnen dein står på
og veit ka plattformen består av.
Vi har også sett og erfart
kor ondt det e å ikkje vette nokka.
Kunnskap gjør trøgg, glad og stolt.
Følgelig – når ungan våres sjøl ber om samiskopplæring
ka gjør main då som foreldre?
Main gjør?
Ka e main ikkje egentlig villig tel å gjøre!
Som no.
Vi foreldre tel de to guttan
har i snart 9 måneda
( – et svangerskap – snart burde nokka fødes)
brukt mange av våres klinkekule
på samiskopplæring for guttan.
Sammen med foreldra fra Evenes
naboan på ainner sia av fylkesgrensa.
Mon ainner foreldre – engelske, svenske
bruke klinkekule på overtid
for å få morsmålsopplæring til sine unga?
Vi føle oss som kastebailla
i en politikk vi håpe ikkje e trenerings sådan
vi ikkje forstår, bevisst eller ubevisst
slit ut våres klinkekule.
Det e berre en grunn
tel at vi no bruke klinkekule
på brev tel guttan sin skoledirektør.
Vi trur ikkje du bevisst vil slite ut våres klinkekule
eller presse ut bitre kule i arbeid hos ungan.
En situasjon vi av alle midla vil unngå.
Det kjæm ikkje nokka godt ut av det.
Vi klare heller ikkje tru – enda?
at non i saksgangen
ikkje skal kunne klare det vi ikkje har klart.
Få tel undervisninga.
Vi trur dokker klare.
Derfor dette brevet på natterstid.
I fleire år har vi foreldre oss i mella snakka og snakka
om kor viktig, rett og riktig
de e at ungan våres får lære samisk.
Eller rettare sagt
vi veit alle ka status samfunnet gir samisk.
Som ainner foreldre ville heller ikkje vi belaste ungan våres.
Et sånt nydelig mykt, rikt språk,
eatnigiella.
Det vi vil e berike.
Det har blidd med praten,
«ekstremistpraten».
Ville det, spurte vi oss
bli en belastning for ungan våres å lære samisk?
Vi veit alle ka status samisk har i samfunnet?
Sånn gjekk tre år
guttan sine første tre år på skolen.
I fjor kom dæm tel foreldran i ærlig informasjonssøken:
– E de på universitetet main kain lære samisk?
Då e jo vi blidd gammel eller vi ikkje går der.
Og guttan sin reaksjon på retten til samiskopplæring:
Jammen, då begynne vi berre no, då.
De va i fjor.
Ka gjør foreldre da?
Egentlig burde ikkje foreldre eller gutta trenge å gjøre nokka.
Skolan burde gå ut med tilbud.
Main gjør 'kje nokka for å få norskopplæring
men så e det jo heller ikkje her snakk om norsk!
Og då blir jo saken forskjellig!
I desember -86 treftes vi foreldre på Kvitnesodden
med skolekontoran – Evenes kom ikkje –
og skoledirektørkontoret og samisk utdanningsråd
tel kurs.
Vi sa det vi her har sagt dæ.
Ungan har bedd sjøl.
Vi trudde detta va orientering nok til skolemyndighetan
om ønska tilbud.
Utover vinteren snakka vi sammen, ringte kværainner
har du hørt nokka om det bli samisk undervisning til høsten?
Ingen hadde.
I begynnelsen av april
blei vi enige om å annonsere i lokalavisan
åpent møte om samiskundervisning i grunnskolan
i Skånland og Evenes.
Annonsan betalte vi sjøl såklart.
Kæm sku gjøre det for oss?
Kæm betale annonsan måtru eillers i de nordiske land
når foreldre annonsere om organisering av morsmålslære?
Vi ønska ikkje på nokka vis
å snuske bak ryggan på non.
Vi vil ha samarbeid, åpenhet og ærlighet
Derfor ringte vi – før annonsering –
skolekontoran i Skånland og Evenes og orienterte
og sa at de selvsagt va velkommen vess de ville.
Det blei vi foreldre – og en lærer
Vi skreiv:
Før april gjekk ut gjekk brevet til respektive skolekontor.
Ingrid på Skånland skolekontor ringte oss ei vekka etter.
En kontakt ho tok tel Evenes hadde ingen hensikt.
De hadde ikkje fått non sak?
Vi sendte ny kopi,
og etter to vekke enda en kopi.
En eller annen institusjon – huske ikkje kæm –
slo fast at skolan burde uttale sæ om saken.
Gjør main sånt tel vanlig?
Uttale skolan sæ om norsk for nordmenn?
I alle fall; det forhalte saksgangen skikkelig.
Liland skole va ekstra grundig med saksgang tel samarbeidsutvalg.
De svarte oss kraftig.
Det va for oss og ungan ikkje verd
det papiret det va skreven på.
Men så va heller ikkje vi foreldra og våres omdømme
verd det papiret vi fekk attesten våres skreven på.
Skånland skolestyre va i utgangspunktet positiv
men det er klart
tid til koordinering, økonomisk planlegging, rammer, søknadsrutiner, samordning.
Og man toer sine hender til skoledirektørens ekstrabevilgning.
Jeg er uskyldig.
Så dreiv vi igjen å ringte kværainner.
Har dokker hørt nokka om korhen undervisninga bli?
Ingen hadde.
Ingrid på skolekontoret ringte oss fleire gong.
Det va ho som av skolestyre va pålagt å være
dein som sku skaffe dein eventuelle ekstrabevilgninga.
Ingrid blei dein som sku slå ut vaskevannet for Pilatus.
Det er så lettvint å toe sine hender
og da har main jo gjort det main kain.
Sommarn gjekk.
Vi møttes to og tre, her og dær.
Træng vi sei ka vi spurte kværainner om?
Og kva vi svarte kværainner?
Ei vekka før skolestart no i år
ringte Skånlandforeldra sett skolekontor.
Kor hen står saka no? Skolen begynne på mandag.
Nytilsatt skolesjef, hyggelig å positiv, måtte undersøke først.
Det skjønte faktisk vi og.
Vi undra. Ligg saka måtru hos skoledirektør.
Vi følte: Ingen veit nokka å fortelle oss.
Ingen synes å være dein som har ansvar.
Torsdag kveld
(læreran hadde allerede begynt med planleggingsdagan)
gjekk guttan og foreldran sammen i krisemøte.
Mandag møte ungan på skolen.
Ungan syntes det va klart
at nån måtte velte om en ekstrabevilgning på 4 t/u tel samisk i Skånland.
Nån må velte nokka i det minste
konkluderte guttan.
Det endte med at vi sku dagen etter på fredag
følge saka saksgang-veien å finne korhen dein va.
Vi skulle også fortelle koffør vi leita saksgangveien
blei vi enig om.
Fredag morra begynte vi saksgang
med Hans på skolekontoret.
Det rett sa han at dokker gjør det
saka står ikkje her.
Rolf hos skoledirektøren hadde avspasering
vi endte i privattelefon tel han.
Det rett sa han at dokker gjør det
saka står ikkje her.
Vi fant Torbjørg i KUD.
Det rett sa ho at dokker gjør det.
Særlig fordi det e ungan sjøl som e dein ønskende part.
Saka ligg her.
Æ love å prøve å få time fra skoledirektøren i Finnmark.
Det e det einaste vi kain gjøre?
Dokker vil få svar
saksgangvei om et par uker.
Vi følte den oppriktige viljen tel å støtte oss
hos aille tre saksbehandleran.
Vi veit saka e i de beste hender.
Og likevel – main veit ikkje kor det ende.
Vi har gjort det vi kain via de formelle kanala.
Og likevel føle vi akkurat no – lørdagskveld – oss motlaus.
Fredag kveld – ætte telefonan tel Hans, Rolf, Torbjørg
heiv to familia – 4 unga, 4 voksne, 1 hund –
sæ inn i to bila og dro.
Vi måtte bort.
Brevet skriv vi på Senja.
De to første samiskelevene, Sigbjørn Skåden og Torgrim Eriksen, i en samisktime.
(Foto: Asbjørg Skåden)
Ein av desse foreldra, Asbjørg Skåden, blei også ein av dei første samisklærarane. Ho har skrive ein artikkel om røynslene sine med samiskundervisninga i Skånland.