Sámegillii
Tilleggsartikkel til boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
 I Samisk skolehistorie 4 har vi gjengitt tre innlegg fra avisa Nuorttanaste i 1902 og 1909 om skolespørsmål. Innlegga fra 1909 var starten på en debatt, og vi gjengir her i internettutgava tre innlegg til. |
| Sivert Andersen (Nuortta-Ánttá-Siivár, 1855–1927) bodde på Oldereidet i Porsanger. Han var fisker og småbruker og ei tid ordfører i Kistrand. Hans sønn Peder Sivertsen blei seinere også ordfører og vararepresentant til Stortinget for Arbeiderpartiet.
|
I «Nuorttanaste» nr. 2 skriver N. Pavelsen et stykke om å få vårt morsmål tilbake til barnas skoler.
Dette gledet meg stort. Det var som jeg fikk nye krefter på mine gamle dager. Jeg hadde rett og slett mistet motet og hadde sluttet å skrive om morsmålet etter at skoledirektøren og jeg nesten havnet i retten.
N. Pavelsen skriver: «Fornorskningsarbeidet er nok i og for seg bra, og de som arbeider for dette har helt sikkert bare tenkt på å nytten for samene, og all ære til dem for det; men de har glemt den skade som det har medført..» Dette er ikke helt riktig. Ære bør overhodet ikke tilfalle dem som gjør skade. Så har jeg et spørsmål. Vil de to sameforeningene i Øst- og Vest-Finnmark støtte det gode forslaget som er lagt fram om å sende 3 menn til kongen? Hvis de gjør det, så foreslår jeg «SM» redaktøren, A. Larsen, som den tredje. Jeg kjenner ingen som elsker morsmålet mer enn han. Lindi fra Karasjok skal også ifølge det jeg vet være en bra mann for oppdraget.
Når det er så vanskelig for oss samer å på tak i penger til de tre mennene, har jeg tenkt at det får holde med de to mennene og få Saba, som alt er der i nærheten av kongen, til å være den tredje, da klarer vi oss med mindre penger.
Til slutt bør både jeg og andre samer takke N. Pavelsen for det at han har kommet med dette gode forslaget. Og jeg er pliktig å be om hjelp fra alle samer, dette er nært den siste veien og middelet vi har til å gjøre store gjerninger, slik at våre etterkommere reddes ut av det mørke som fornorskninga alt i mange år har trykket dem ned i.
Oldereidet 4de februar 1909.
Sivert Andersen.
 | Henrik Andreas Henriksen (1878–1955) var kjøpmann på Lávvonjárga og var ordfører i Tana i flere perioder. Han og kona Ragnhild Katrine Ravna hadde 9 barn, blant dem Haakon Henriksen, som blei en sentral person i kampen mot utbygginga av Alta–Kautokeino-vassdraget. (Foto: Nuorttanaste / Varanger Samiske Museum) |
Vår viseordfører N. Pavelsen skrev i nr. 2 et forslag om å sende representanter til Haakon for å be om å få samisk i skolene for religionsundervisningas skyld. Den framførte tanken er på sin plass, og bør fremmes. Det er nok vanskelig å få tilbake noe som vi en gang har mistet, men uten arbeid oppnår man ingenting. Enighet gjør sterk, og hvis man arbeider med denne saken slik som N. Pavelsen har foreslått, håper jeg at det er til nytte og ikke kan skade. Skolens religionsundervisning i vår tid er bare i navnet. For det første er det laget svært få religionsbøker, for eksempel forklaringsbøker er det så få av at det er som ingenting, og når så disse ikke blir gitt ut, er det selvsagt slik at den nytten de har er liten og med andre ord som ingenting. Religionslærebøkene burde komme med norsk og samisk tekst og like store som for 15 år siden. Barna kunne da lære religion hjemme med foreldrenes hjelp på sitt eget språk. Men når foreldrene ikke kan norsk, så kan de ikke følge lærebøkene og gi barna noen som helst hjelp.
Fornorskningsarbeidet er til nytte for oss alle, det er sikkert, og ingen ønsker mer enn jeg at alle samer lærte seg norsk og kom til opplysning, men at opplysning og fornorskning skal føre samene inn i et åndelig mørke, er noe som ingen ønsker, og det er skrekkelig å tenke på. Vi vet at det ikke er lenge siden Thomas von Westen kom til Sameland med religionslæren og fant folket i hedenskap. Det er ennå ikke 200 år siden den gang og det virker som om vi igjen snart er i det samme mørket som våre foreldre den gang var i. I bladene skrives det mye om at religion ikke bør være i skolen, og at det ikke hører til i skolen. Vi er nå ikke så veldig gode mennesker, og vår religionsundervisning fremstår overhodet ikke som overflødig. Hvordan skal det da bli når det lille som nå er i skolen tas vekk? Hedenskapen kommer selvsagt på denne måten, det kan man tenke seg. Når man som barn ikke lærer det som er bra, er det ikke så enkelt å få det inn etter at man er blitt voksen, for vi er av vår natur dårlige alt fra ungdommen. Som Pavelsen sier, det er sant at de norske har ofret mye for oss, og vi håper at de er klare til å ofre ennå mer, når vi ber sammen; men hvis vi skal få til noe, kan vår egen lunkenhet ikke være så stor som den har vært hittil. Trolig er slike representanter til nytte, og vi skulle stå sammen for å få dette til, slik at vi kan sende representanter. En slik reise koster selvfølgelig penger, men hvis vi arbeider med dette ilag og samler inn penger på lister, er det ikke umulig at vi får inn såpass. Pavelsen nevnte noen menn, som de 3 skulle velges blant, Jeg kjenner ikke alle personlig, men av de jeg kjenner til, må jeg si at det er ingen som egner seg bedre til å dra på en slik reise enn hr. Pavelsen, og hvis bare en skal sendes, så står Nils Pavelsen fremst. Han duger til hva som helst av arbeid i kommunen vår og er kjent overalt i sameland, så for å si det rett ut er det nettopp Nils Pavelsen som burde velges som den tiltenkte representanten, dette burde det ikke være andre meninger om. Fra Vest-Finnmark burde det også være en mann, hvis de ikke har tenkt å sende en egen delegasjon derfra: «Sagai Muittalægje» redaktøren Larsen fra Vest-Finnmark ville sannelig være den beste representanten derfra. La oss nå prøve hva vi kan få til i denne saken.
Tana 8. februar 1909.
Henr. A. Henriksen.
Pavelsen nevnte menn, som det skulle velges 3 representanter blant. Det er ikke noe å si på de nevnte mennene; men de to mennene som Pavelsen nevnte fra Tana, burde byttes ut med to yngre menn; for jeg synes at det finnes dugende menn til dette i Tana. Først vil jeg nevne Nils Pavelsen, som la fram dette glimrende forslaget, og Henrik A. Henriksen. De er godt kjent og respektert blant både høy og lav. De har gode evner og er gode til å snakke for seg. De er godt opplyste og begge snakker norsk godt. De er begge forsvarere av opplysningen og ønsker at alle samer får lære norsk og komme opp på samme opplysningsnivå som de norske, så de elsker fornorskningsarbeidet av naturlige årsaker. Men de ønsker begge to at kristendomsundervisninga gis på samisk til samebarn, og at fornorskningsarbeidet ikke blir til hindring for den kristelige lære. Ennvidere har begge to vist deg dugelige og gode i all slags kommunalt arbeid, og derfor har de en finger med i alle kommunale foretak. Hvis «deputasjonen» skal sendes, må man velge denslags folk som de to er, slike som er vant til å legge fram litt av hvert.
Selvsagt koster en slik reise penger, men hvis man virkelig jobber med saken, så kommer pengene alltids inn. Jeg tror at nordmenn som elsker samer og en enige i dette kravet, også tilbyr seg å hjelpe oss. Og hvis vi tenker på å få hjelp fra nordmenn, er det best at vi har slike folk å vise for oss som er litt mer kjent, som har fått norskopplæring og som ved siden av det ønsker å bevare samisk, spesielt i kristendomsopplæringa.
At Pavelsen har nevnt menn bare fra Øst-Finnmark, det synes jeg ikke høver så bra; for ettersom jeg har kommet til å kjenne folk i Vest-Finnmark, så arbeider de også veldig flittig for samisk språk – for å bevare og utvikle det. Og «Sagai Muittalægje» redaktøren, lærer A. Larsen, har ikke jobbet minst med dette. Selv om han har fått liten og dårlig takk for dette, har han likevel med stor iver arbeidet for å utvikle den samiske nasjon, og derfor vil jeg forelå Larsen som den tredje mannen til en slik «deputasjon.» Da ville også Vest-Finnmark vært med, og selvsagt ville det komme hjelp derifra til reiseutgiftene. Og det kunne vel være at de reisende selv kunne legge i litt til en slik nyttig og morsom reise, som de får. Og hvis disse tre ikke duger til dette arbeidet, er det ingen vits for noen andre samer å reise, heller. Det minnes bare om at Nils Pavelsen er personlig kjent med kongen, og det ville vært artig om vår lille same fikk fremme vårt rimelige forslag, som han selv har vært opphav til, for kongen, og komme hjem med lykkelige minner om hvordan vår bønn har blitt hørt.
Kjære samiske brødre, la ikke dette gode forslaget gå til spille; men la oss gjøre alt som står i vår makt, slik at denne lille gnisten kan bli et stort bål som varmer sameland slik at den kulda som er her nå, må flykte.
La oss minnes disse ord: «La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode.»
«En som vil vel.»
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4