Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
 Nuorttanaste er den eldste samiske avisa som fortsatt kommer ut, den har kommet ut siden 1898. Opprinnelig blei avisa gitt ut av Den evangelisk-lutherske frikirke. Fra 2000 er utgiverne: Stiftelsen Nuorttanaste, Norges samemisjon, Indre Finnmark prosti og Samisk kirkeråd. Hele tida har Nuorttanaste brakt en blanding av religiøst og verdslig stoff. Journalistlærer Arne Johansen Ijäs ved Samisk høgskole har gjort en undersøkelse av det verdslige stoffet i avisa. Ved hjelp av denne har vi funnet fram til artikler og leserinnlegg om skolespørsmål. I første rekke dreier det seg om språket i skolen. Vi gjengir her tre innlegg, noen flere er med i internettutgava av denne boka. |
 | Henrik Andreas Henriksen (1878–1955) var kjøpmann på Lávvonjárga og var ordfører i Tana i flere perioder. Han og kona Ragnhild Katrine Ravna hadde 9 barn, blant dem Haakon Henriksen, som blei en sentral person i kampen mot utbygginga av Alta–Kautokeino-vassdraget. (Foto: Nuorttanaste / Varanger Samiske Museum) |
Jeg vil skrive noen ord om skolene her i Finnmark, hvor vi har tre språk, nemlig: norsk, samisk og finsk. Slik som det er nå på de fleste plassene i Finnmark er lærerne norske. Da kan man jo forstå at de tvinger samebarna til å lese både religionsfag og de verdslige fag på norsk. Dette er derfor helt galt, når vi hører og ser at samebarn går på skolen og med tvang leser religion på norsk og forstår ingenting av det som de leser. På grunn av denne norsktvangen går det tilbake med religionsundervisningen i Finnmark, slik at på mange steder i Finnmark vokser barna på grunn av dette opp i fullstendig mørke, og på grunn av dette har vi mange unge mennesker som har gått ut av denne tvangsskolen som om de aldri noensinne hadde hørt om religionslære, selv om de har sittet på skolebenken i alle de år.
Jeg mener at i alle Finnmarks skoler hvor det er samebarn, burde religionslæren vært gitt på deres eget morsmål, også kunne de verdslige fagene undervises på norsk. Men om noen skulle ønske at deres barn fikk religionsundervisningen på norsk, så skulle det gis frihet til det. Man kan likevel ikke si at samer ikke trenger norsk. Men det skulle ikke tvinges på dem slik at undervisningsutbyttet blir forringet. Alle og enhver forstår jo at man ikke kan tvinge en annen til å lære noe han ikke forstår, og det man ikke vil lære, det lærer man selvfølgelig ikke.
La oss nå alle samer arbeide for å få religionsundervisning på samisk i skolene, og la oss nå prøve å få hjelp til dette fra de høye herrer som har makt over skolen. Jeg har snakket med mange som har reist rundt på disse stedene i Finnmark og undersøkt skolene i de språkblandede distriktene, og også de har det samme synet på skolen som jeg, selv om mange blant de som har diskutert saken med meg, er norske. Mitt håp og ønske er at samisk igjen blir undervist blant samer og at norsk bare undervises som et fag; men for å få til dette, må man jobbe hardt.
Tana 2—11—1902.
H. A. Henriksen.
 | Gustav Fridtjof Lund (1862–1912) ble født i Talvik. Som ganske ung ble han ansatt i Frikirken som predikant. På sine predikantturer dro han utstyret sitt på en kjelke og han fikk derfor tilnavnet «Kjelkepresten». Han var Nuorttanastes grunnlegger og første redaktør. (Foto: Nuorttanaste) |
Dette bladets utgiver har også tenkt på Finnmarks skoler ofte, men har aldri skrevet noe om dem i bladet; men nå når Henriksen i sin epistel har kommet inn på dette, vil også jeg si noen ord.
Det er sikkert, at den som har reist i Finnmark og som har gjort seg kjent med skolesaker i de språkblandede distriktene har oppdaget at skolene der lider under store mangler. Den viktigste grunnen til dette er språket – det for så mange samebarn fremmede språket norsk. Mange kan fortelle hva slags ønsker de har for norsk blant samer i Finnmark; men jeg har i de snart 11 år som jeg har reist rundt i Finnmark fått lære at mellom fjell og fjord er det svært få også blant de voksne som kan norsk såpass godt at de kan lese flytende. I alle disse fjordene fra Hammerfest til den russiske grensa er det ikke mange som kan lese språket sitt såpass greit at de forstår innholdet i en tekst fullt ut. Jeg sier dette med visshet; for dette vet jeg. Når jeg iblant har hatt den samiske bibelen med meg og har villet gi dem til de fattige, så har jeg først forsøkt å få dem til å lese; for jeg har tenkt at det ikke er noen nytte i å gi en bibel til en som ikke kan lese, og når da noen ikke har vært i stand til å lese på morsmålet sitt, så har jeg prøvd å få dem til å lese på norsk, men de har ikke vært i stand til det heller, og da har jeg spurt dem: «Hva kommer det av at dere ikke kan noen av disse to språkene?» De har svart: «Vi hadde begynt å lese samisk, men da vi hadde gått på skolen en liten stund satte de oss til å lese på norsk, og vi har ikke lært noen av språkene ordentlig, vi ble helt forvirret av det.» De som har sagt dette til meg, har vært eldre, eller ihvertfall middelaldrende. Det ville jo vært bedre om de som alt hadde begynt å lese på morsmålet sitt, hadde fått lære dette fullt ut, da hadde de kunnet lese det, og da kunne man gitt dem en bibel.
Og når foreldrene ikke kan norsk, så kan ikke de undervise barna sine, og vi vet at hvis barna ikke får hjelp hjemme, lærer de altfor lite i løpet av de få ukene med skole som holdes i løpet av et år. En mor sa til meg for en stund siden: «Dattera mi ser ikke ut til å lære noe på skolen, hun prøver å lese de norske bøkene, men hun forstår jo ingenting av det som står der.»
«Hjelper du ikke dattera di?» spurte jeg. «Jeg kan ikke et ord norsk», svarte hun. Da kan vel hvert tenkende menneske forestille seg at når det i hjemmet brukes utelukkende samisk, da kan ikke barnet lære seg norsk i løpet av et par skoleuker. Hittil har det vært slik at Tromsø seminar har gitt opplæring i samisk til de skolemesterne som skal til Finnmark; men jeg ser at det er slik at man etter de nye reglene ikke får bruke samisk i skolen i det hele tatt, ihvertfall er det slik her på kysten, jeg vet ikke hvordan det er i Kautokeino og Karasjok. Noen steder ser jeg at skolestyret henter lærere langt sørfra – slike som ikke har lært seg ett eneste ord samisk. Og da er det slik at de barna som kommer ifra fjordarmene hvor norsk aldri høres, de kan ikke forstå det som de blir satt til å lese, det er for dem som fransk og engelsk ville være for oss. Og om de enn lærer å si bokstavene og ordene, så er det likevel ingen nytte i det, når de ikke forstår dem. En finnmarksprest som nå har reist sørover fortalte meg at han hadde en konfirmant som ikke visste hva den hellige ånd var på samisk. Han kunne lese 3. trosartikkel på norsk; men da presten spurte: «Hva er «den hellige ånd» på samisk?» så kunne han ikke svare på det. At samisk ikke brukes i sameskoler er verken lærerne eller prestenes skyld; det bestemmes på høyeste nivå, og både prestene og lærerne må rette seg etter disse bestemmelsene.
Jeg synes også det virker som om man bør undervise ihvertfall i religion på samisk i sameskolene, for det første er det lite religionslære i vår tid, og når man endatil ikke forstår den, hvordan skal den da få gjort sitt arbeid i barnas hjerter, og hvordan kan da det frø såes, som skal bære frukt i modne dager. De barna som ikke forstår norsk bør absolutt få religionsbøkene sine på sitt eget språk, og foreldrenes krav er både gudfryktig og nødvendig.
Norsk lærer man seg i livets skole helt uten tvang. Næringstrengselen er der den beste lærer.
 | Nils Pavelsen (1863–1958) vokste opp i Gárggogeahči og Tyfjord i Tanafjorden. Han var 20 år da familien flytta til Bonakas, der han bodde siden.
Han var småbruker, skysskaffer og tolk, og dreiv mangfoldig forretningsvirksomhet innafor fiskeri og transport. Da han skreiv dette innlegget, var han varaordfører i Tana. To av barna hans, Per og Gunhild, som begge blei lærere og tok etternavnet Fokstad, er omtalt i andre artikler i denne boka.
Bildet viser kommunestyret i Tana 1901. Nils Pavelsen er den eneste i samekofte. |
Hr. redaktør! Jeg ber om plass til disse ordene i «Nuorttanaste». Jeg ser at det har blitt sterk strid om å få kristendomsundervisninga ut av skolen. Det skrives mye om dette i norske blader nå for tiden, og vi samer har på vår side oppdaget hva det medfører når våre barn, som har blitt presset til å lære på norsk, ikke vet hva det er som undervises for dem, og derfor ikke vet hva kristendom er. Fornorskningsarbeidet er nok i og for seg bra, og de som arbeider for dette har helt sikkert bare tenkt på å nytten for samene, og all ære til dem for det; men de har glemt den skade som det har medført.
Mange tusen samer faller nå i uvitenhet og hedenskap, fordi de ikke vet hva kristendom er. Med hva vil disse lederne forsvare seg selv på den ytterste dag? Den dagen da Herren krever fra sine undersåtters hender. Det er tungt å tenke på dette, for jeg vet om og kjenner noen av dem blant skolens og kirkens øverste som har gjort seg skyldige i dette. Jeg husker hvor ivrig den ærede samenes biskop Skaar jobbet for å fastholde Guds ord blant samene på samisk. Etter hans død snakket jeg med en av de fiendtlige prestene. Jeg påsto at kristendommen bør undervises på morsmålet i skolen, og jeg fortalte ham hvordan den ærverdige biskopen hadde preket mens han var i live, hvordan det kom til å gå med hans kjære samer. Presten svarte harmt at det var en stor og utålelig ulykke slik som biskopen hadde holdt med samene.
Også avdøde professor Friis forutså det samme på sin siste reise til Sápmi i 1883. Han sa at om 50 år kommer samene til å være i det samme mørket i forhold til kristendommen som de var for 200 år siden.
For nå ser det ut til å gå den veien med våre etterkommere, at de ikke får høre om kristendommen på sitt eget morsmål i skolen lenger, og det nytter ikke å jobbe gjennom skolestyret; for de er alle på samme side, så har tanken oppstått hos noen av oss alt for to år siden: hvordan ville det vært hvis vi valgte tre menn fra samme amt (fylke) og reiste til vår høyt ærede kong Haakon med vår ydmyke bønn om at den verdige kongen i samråd med sine rådgivere lot skoleloven endre slik at samene igjen kunne få sin kristendomsopplæring på morsmålet, og at bøker igjen ble trykket på samisk videre framover slik som hittil.
Jeg har luftet denne tanken for noen. Alle har likt ideen og sagt at dette bør gjennomføres, og jeg hadde tenkt at den trofaste samepredikanten Hans A. Helander i Seida skulle velges som en av disse tre, men han må unnskyldes på grunn av sin høye alder, han er alt over 70 år gammel, det er tungt for ham å reise så langt. Og så har jeg tenkt, at vi kunne få velge våre utsendinger blant følgende menn:
1. John Samuelsen, Vestertana
2. Samuel Samuelsen, Smalfjord
3. Per Isaksen, Karlebotn
4. John Johnsen, Hillagurra
5. Anders Lindi, Karasjok
6. Josef Isaksen, Karasjok
Men det trengs ikke mer enn 3 representanter, selv om jeg har nevnt 6 her, blant disse skulle man velge de 3.
Men så kommer en annen ting som er vanskelig for oss i Sameland, og det er penger, det må være reisepenger for disse tre, og det trengs 150 kroner per person. De pengene måtte vi prøve å få inn gjennom frivillige gaver.
Det ville vært artig å høre andres meninger om dette. Skriv om dem i «Nuorttanaste»!
Jeg tillater at redaktøren oversetter denne teksten til norske blader, som bladet «Luthersk indremission», «Verdens Gang» og «Nidaros». Kanskje det fortsatt finnes personer i den norske nasjonen som synes at de samiske sjelene er dyrebare. Den norske nasjonen har ofret mye gjennom tidene for den samiske opplysnings skyld, de fortjener vår takk for det. Men dersom dette arbeidet ikke skal bli til støv disse siste dager, må det fortsatt ofres og arbeides. For jeg tror ikke på det som enkelte mener, at det ikke er lenge før samene har forsvunnet i Norge. Jeg tror at så lenge som Norge og Sameland består, så lenge finnes det også samer.
La Herren tillate at dette vårt rop når regjeringens ører. Og jeg skulle ønske at vi snart kom til det nivået hvor ingen sprithandler søkte om lov til å sende sin sprit til rikets kommuner uten legeattest.
Bonakas, Tana den første dag i januar måned 1909.
N. Pavelsen.
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4