Artikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.

Edel Hætta Eriksen:

Skolearbeid

Edel Hætta Eriksen på samisk skolekonferanse i Tromsø høsten 2003.
(Foto: Svein Lund)

Edel Berit Kristine Klemetsdatter Hætta Eriksen (Lemet Edel) er født 1921 i Guovdageaidnu / Kautokeino. Hun har tatt "middelskole" (realskole) i Vadsø, lærerskole i Nesna og Tromsø og har tilleggsutdanning i forming og samisk. Hun var lærer i Kautokeino, først som vikar før hun var ferdig utdannet, seinere i fast stilling i barneskolen og ungdomsskolen 1949-68. I 1969-1976 var hun rektor ved barneskolen og 1977-1989 ledet hun sekretariatet til Samisk utdanningsråd.

Edel Hætta Eriksen har hatt utallige verv i forskjellige offentlige styrer, råd og utvalg, blant dem Kautokeino skolestyre, kommunestyre og yrkesutvalg, Finnmark fylkesskolestyre, Forsøksrådet for skoleverket, Norsk kulturråd og Verdikommisjonen. Av organisasjonsarbeid har hun blant annet vært styremedlem i Norske Samers Riksforbund, leder for Guovdageainnu Sámiid searvvi (Kautokeino sameforening), Guovdageainnu historjásearvvi (historielag) og Finnmark pensjonistforening. Edel Hætta Eriksen har fått mange utmerkelser, blant dem både Kautokeino kommunes og Samerådets kulturpris og St. Olavsmedaljen. Samisk høgskole utnevnte henne i 1990 til æresstudent.

Jeg er pensjonist og skolen har fulgt meg gjennom hele livet, eller jeg har fulgt skolen. Jeg har arbeidet som lærer og også som rektor ved grunnskolen i Kautokeino i nærmere 30 år. Etter det ledet jeg sekretariatet til Samisk utdanningsråd i over 12 år. Her er noen glimt i fra mitt arbeidsliv.

Grunnskolen i Kautokeino

Starten

Jeg lærte både samisk og norsk fra jeg var barn, og skolen ble derfor ikke vanskelig for meg. De fleste barna i Kautokeino kunne ikke norsk, og skolen ble for dem en byrde. Verken foreldrene eller barna så noen nytte i skolen. Skolen hindret barna i å lære vanlig arbeid, sånn som arbeid i reindrifta, gårdsarbeid, samt jakt og fiske. Da jeg var 12 år bestemte jeg meg for å bli lærer.

Elever og lærere ved Kautokeino skole i 1934, det året Edel fyllte 13 år.
(Kilde: Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 8)

Som sagt så forsto jeg norsk, men på middelskolen ble jeg mobbet av en lærer på grunn av mine norskkunnskaper. Læreren skrev mine feil på tavla og bemerket hver gang: "Det er ikke så rart, du er jo finn." En stund tenkte jeg å slutte, men så stakk det i meg at den karen skulle ikke få kue meg. Jeg lærte meg norsk slik at jeg klarte meg. Senere hørte jeg at norsklæreren var sjøsame. Så var det noen som spurte hvor samene kom fra. Det var et merkelig spørsmål og jeg svarte: " Jeg vet ikke, men jeg kommer fra Kautokeino!" Senere fikk jeg teoretiske kunnskaper om samenes historie, og når jeg da fikk slike spørsmål, svarte jeg: "Hvor kommer nordmennene fra?" Da ble det stilt.

Det første skrittet

Jeg var 18 og ferdig med middelskolen da jeg ble bedt om å vikariere på folkeskolen i Kautokeino. Dette var midt i blinken, og jeg gledet meg til å prøve meg som lærer. Det var med store forventninger jeg gikk til skolen. Jeg fikk en timeplan og noen bøker og gikk til klasserommet. Jeg hilste på elevene som var i 12 års alderen.

Så begynte min første undervisningstime - i naturfag. Elevene fortalte at de hadde lekse om en plante som hette åkersennep. Jeg spurte om de kunne leksa. En gutt rakte opp handa. Han reiste seg og leste hele stykket om åkersennepen utenat på norsk. Jeg spurte på samisk om innholdet, men ingen i klassen kunne svare på det, heller ikke gutten som kunne leksa utenat. Slik var situasjonen. Lærebøkene var på norsk, mens elevene var samisktalende, og læreren skulle undervise på norsk.

Lærer med lærerutdanning

Det gikk noen år før jeg var ferdigutdannet lærer og kom tilbake til Kautokeino folkeskole. Situasjonen var som før, norsk var opplæringsspråket og lærebøkene var på norsk, men bibelhistoria og katekismen var både på samisk og norsk.

Jeg fikk en førsteklasse, og i klassen var det både samisktalende og norsktalende elever. Hva nå? På lærerskolen hadde jeg ikke lært hvordan man skal undervise i en klasse hvor en del av elevene bare kunne samisk og resten av elevene bare kunne norsk. Det første jeg måtte gjøre var å klippe ut og tegne veggbilder av de ordene som sto begynnerboka som elevene etter hvert skulle få, og så lære de samisktalende elevene orda på norsk. De norsktalende elevene sysselsatte jeg med tegning og spill. Det er ganske lett å sysselsette førsteklassingene i den første tiden, men etter hvert ble de lei og spurte om de ikke kunne få bok. Foreldrene ble og utålmodige, og jeg fortalte dem årsaken til at de ikke fikk bok.

Etter mange uker fikk klassen begynnerboka og så begynte leseopplæringa. Det var fine bilder i boka som barna kjente igjen fra veggbildene. Selv om de samisktalende elevene hadde lært en del ord på norsk, var det selvsagt lettere for de norsktalende å lære lesekunsten. En dag møtte jeg mora til en av de samisktalende guttene i klassen. Mora fortalte at gutten en dag hadde sagt: "Mor, jeg er så dum og de norsktalende barna er så flinke." Jeg trøstet mora med at gutten ikke var dum, men det å lære å lese på et fremmed språk er vanskelig. Jeg snakket med gutten og prøvde å oppmuntre ham.

Det var ikke lov å bruke samisk i undervisningen, men jeg måtte bryte loven for at elevene skulle forstå. Det ble til at jeg snakket på norsk for å oppfylle loven og gjentok det på samisk for at elevene skulle forstå. Jeg fikk beskjed fra overordnede om at jeg ikke fikk bruke samisk. "Hva skal jeg gjøre når elevene ikke forstår norsk?" spurte jeg. Svaret var: "Snakk norsk, snakk norsk, til slutt vil elevene forstå norsk!" Jeg husker jeg svarte: "Du kan si hva du vil, men når jeg underviser i duodji (samisk husflid), går det ikke an å snakke norsk."

Edel Hætta Eriksen og klassen hennes i 1950.
(Kilde: Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 8)

Jeg bodde aldri på internatet, men i mange år hadde lærerne ansvar for internatelevene også om ettermiddagen. Det var lekselesing og hobbyvirksomhet. Betjeningen hadde kun ansvar for matlaging og renhold. Dette var galt. Internatet ble ikke noe hjem for barna når de skulle være omgitt av lærere hele dagen. Situasjonen endret seg etter hvert. Internatet ansatte førskolelærere som var sammen med barna i deres fritid.

Lærerne hadde og slitsomme dager. Selv om tjenesten på internatet gikk på omgang, så ble dagene lange. Skolen varte i seks timer seks dager i uka, og i tillegg til det kom internattjenesten. Enkelte arbeidsdager varte fra klokka åtte om morgenen til klokka sju om kvelden.

De vondeste opplevelsene var når 7-åringene begynte på skolen. Foreldrene måtte forlate barna på internatet, til fremmede omgivelser og til fremmede mennesker. Barna gråt og foreldrene dro hjem med tungt hjerte.

Skolestyremøte i Máze 1954: Karles Lund, Edel Hætta Eriksen, Johan M. Hætta, Ola Aarseth, Johan O. Hætta, Per N. Sara, Ragnhild Tufto, Svanhild Lund, Alfred Larsen.
(Kilde: Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 8)

Endringene kommer

Fornorskningen var hard, og samiske foreldre og samiske lærere var misfornøyde. Dette prøvde de å fortelle til myndighetene. Departementet satte ned et utvalg, Samordningsnemnda for skoleverket. I 1948 var arbeidet ferdig og utvalget foreslo at opplæringen av samebarn måtte bli bedre. Samisktalende bør få opplæring på samisk. Tida gikk, og ingenting skjedde.

11 år senere, i 1959, fikk skoleloven en ny paragraf: Når departementet bestemmer det, så kan skolen gi opplæring i samisk. Lovparagrafen var til ingen nytte så lenge Departementet ikke satte bestemmelsen i verk. Skolen måtte fortsatt følge bestemmelsene fra 1898 som forbød samisk i skolen. Samme året, i 1959, kom Samekomiteens innstilling. Kommunene fikk anledning til å uttale seg om den, slik også Kautokeino skolestyre. Skolestyret satte ned et utvalg. Lauri Keskitalo, Hans Jakob Samuelsen og jeg var med. Utvalget la fram et forslag til uttalelse som skolestyret godkjente. I uttalelsen ble det lagt vekt på bl.a.: Opplæringen skal være på samisk, og elevene skal få opplæring i norsk som fremmedspråk. Det må utarbeides høvelige lærebøker, elevtallet i klassen må reduseres, det må ansettes førskolelærere som besøker hjemmene for å bli kjent med 6-åringene før de begynner på skolen, og 6-åringene må få besøke skolen og internatet før de begynner på skolen for å bli kjent med forholdene.

Noen år senere kom Stortingsmelding 21 (1962-63) som ble en slags "bibel" for skolen og lærere som prøvde å gjøre skolen bedre for samiske elever. Stortingsmeldingen hadde bl.a. forslag om å forlenge grunnskolen med ett år, til 10 år.

I Kautokeino kom det ikke på tale å forlenge skolen, men skolestyret søkte om timer til å holde førskolekurs i en uke om våren for elever som skulle begynne på skolen om høsten, slik at de ble kjent med skolen og internatet. Førskolekursene lyktes bra og var i gang i mange år. Situasjonen ble bedre både for barna og foreldrene.

Samisk i skolen

I 1967 ga Departementet endelig klarsignal for bruk av samisk språk i skolen. Skoledirektøren hadde en konsulent som reiste rundt og informerte om opplæring. Opplæringen i samisk skulle bare gjelde de første skoleårene, og det ble understreket at hensikten med samiskopplæringen var at barna skulle lære bedre norsk. Foreldrene måtte velge opplæring i samisk for sine barn. I Kautokeino valgte så å si alle foreldrene opplæring i samisk for sine samisktalende barn. Elevene ble delt i samisktalende og norsktalende klasser. I ettertid kan man fundere på om dette var riktig, men årsaken til at det ble slik var at man hadde så dårlige erfaringer med både norsktalende og samisktalende elever i samme klasse.

En mor valgte norsk til sitt barn selv om barnet ikke kunne norsk. Så kom første skoledagen. På grunn av plassmangel samlet vi de samisktalende og norsktalende førsteklassingene i samme klasserom. Den norsktalende læreren hilste sine elever velkommen på norsk og fortalte litt om skolen, deretter ønsket jeg mine førsteklassinger velkommen og fortalte litt om skolen på samisk. Etterpå var hele skolen samla til gudstjeneste i kirka. Etter kirketid kom mora til den samisktalende eleven som skulle gå i norsktalende klasse til meg. Hun fortalte at barnet hennes har forlangt å gå i samisktalende klasse, og slik ble det.

Det er lett å forstå hvorfor mora valgte norsktalende klasse for sitt barn. Hun hadde selv hatt lyst til å gå videre på skole, men i og med at hun ikke kunne norsk, hadde det vært til hinder for henne. Hun trodde hun valgte det beste for sitt barn, men lot likevel barnet velge selv. Tidene hadde endret seg, og barnets valg ble aldri til hinder for ham. Senere tok han høyere utdanning og fikk en viktig stilling i det samiske samfunnet. For samisktalende lærere var det en lettelse å få undervise barna på morsmålet. Med opplæring på et fremmet språk kunne det gå år før elevene lærte å lese. Nå lærte alle å lese i første klasse.

I 1969 kom en ny skolelov. I følge loven kunne barn av samisktalende foreldre som til daglig snakket samisk, få opplæring i samisk når foreldrene valgte det. De to siste årene i grunnskolen kunne samisktalende elever velge samisk istedenfor norsk sidemål. Uansett var det departementet som bestemte. Da elevene som hadde fått begynneropplæringen på samisk, kom i 4. klasse i 1970, måtte skolestyret søke om ekstra timer til opplæring i samisk.

Mønsterplanen

Målet var å gi begynneropplæring i samisk. I 1971 kom utkastet til ny Mønsterplan. Der ble det understreket at hensikten med opplæringen i samisk var å bedre opplæringen i norsk, og følgende setning gir sitt tydelige budskap: "Det er rimelig å tenke seg at hovedvekten vil ligge på samisk språk og kultur på de laveste klassetrinn, og at den gradvis vil gå over til å ligge på norsk språk og norsk kultur på de høyeste klassetrinn i grunnskolen, men begge må være med fra først til sist." Det presiseres videre at fra 3. klassetrinn vil norsk gå over til å være elevenes hovedmål, mens samisk bare skal være et fag. Læreren må hjelpe elevene med å få kontakt med de norsktalende elevene slik at de også i fritiden kan høre norsk og være i et norsktalende miljø. Fornorskningen var fortsatt i live! Våren 1972 ble det holdt et stort seminar i Kautokeino hvor lærere og folk fra universiteter samt fra Forsøkrådet for skoleverket møtte opp. Tema på seminaret var utkastet til Mønsterplanen samt skolesituasjonen for samene. Seminaret laget en uttalelse hvor det ble bedt om at den uheldige formuleringen ble endret. Samisk språk, samisk historie og kultur må gis større verdi. En gruppe fikk reise til et møte med Stortingets kirke- og undervisningskomite hvor man overleverte uttalelsen. Jeg var med i gruppa.

Ny Mønsterplan kom i 1974. En del setningsformuleringer var rettet, men fortsatt hadde innholdet en fornorskende tendens. Fortsatt ble det påpekt at fra 3. klassetrinn skulle norsk være hovedspråk, mens samisk skulle være et fag.

Det var norsk historie og kultur som var i fokus på skolen, samisk historie og kultur var tabu. Etter hvert begynte skolene i samiske områder å gi opplæring i samisk historie og kultur. Da kristendommen ble innført, ble samisk mytologi forbudt av prester og predikanter. Deres mening var at joiken hørte til den gamle troen, og dermed ble også joiken forbudt. I Kautokeino grunnskole var joiken forbudt helt til slutten av 1980-årene.

En episode om joik: Til Kautokeino grunnskole kom det en lærer fra det sørlige Norge. Hun hadde hørt barna joike, og hun syntes det var så bra. I en skoletime ba hun elevene joike. Barna joiket, og da de kom hjem, fortalte de at de hadde fått lov til å joike på skolen. Foreldrene ble forskrekket og ba om foreldremøte. Jeg var rektor og gjorde som foreldrene ba om, og innkalte til foreldremøte. På møtet klaget foreldrene på at barna hadde joiket på skolen, og lærerne ble beskyldt for å lære elevene å joike. Et foreldrepar hadde sin 5-års gutt med seg på møtet. Han satt og lekte på golvet. Plutselig begynte han å joike. Det ble helt stille. Jeg kunne ikke la være å si: "Det er i hvert fall ikke skolen som har lært denne gutten å joike."

Samisk til norsktalende

Som jeg har nevnt, var det samisktalende foreldre som fikk velge samisk. I 1972 var det noen norsktalende foreldre i Kautokeino som ønsket å få opplæring i samisk til sine barn. De bodde i et samisk område, og de syntes det var naturlig at også deres barn fikk lære samisk. Det var få samisktalende lærere og lite læremidler, men vi lovte å prøve å oppfylle foreldrenes ønske. Samisk hadde lav status, og i og med at også norsktalende lærte seg samisk, kunne det være med på å gi samisk høyere status.

For skoleåret 1972/73 søkte Kautokeino skolestyre Departementet om 2 uketimer til opplæringa i samisk for norsktalende elever. Etter måneder kom avslaget. Skolestyret sendte ny søknad. Det kom ikke noe svar. Skolen begynte om høsten, og vi satte i gang opplæringa. I oktober kom svaret fra Kirke- og undervisningsdepartementet: "Kautokeino er den eneste kommunen som har søkt om timer for å gi norsktalende elever opplæring i samisk. Hvis søknaden innvilges, er det trolig at det kan komme liknende søknader fra andre kommuner. Søknaden avslås." Skolestyret ga seg ikke, men sendte inn den tredje søknaden med flere begrunnelser. I februar 1973 ble søknaden innvilget. Et par år senere, i 1975, ble skoleloven for grunnskolen endret. Alle barn som bor i samiske distrikter kan få opplæring i samisk.

Forsøksrådet for skoleverket

Seminaret i Kautokeino i 1972 hadde tross alt positive følger. Samme våren oppnevnte Forsøksrådet et utvalg som skulle komme med en planskisse med forslag til forsøks- og utviklingsarbeid i samiske områder. I utvalget satt Odd Mathis Hætta, Per Jernsletten, Trygve Madsen og jeg. Sekretær var Arne Solstad fra Forsøksrådet. Planen ble ferdig i 1974 og inneholdt mange forslag, bl.a. at det må opprettes et organ for samiske skolesaker; et samisk pedagogisk senter med eget råd og administrasjon.

Det var kanskje en fordel at jeg ble valgt inn som medlem i Forsøksrådet. Der fikk jeg anledning til å fremme samiske skolesaker. Lederen i Forsøksrådet, Hjalmar Seim, var meget positiv til et eget organ for samiske skolesaker. Forsøksrådet holdt møter om saken både i Finnmark og med Kirke- og undervisningsdepartementet. Resultatet var Samisk utdanningsråd.

Hoëmutvalget

Det skjedde mer i 1972 som var til gagn for samisk skole. I september opprettet Lærerutdanningsrådet et utvalg som skulle utrede spørsmålet om samisktalende lærere og gjøre lærersituasjonen bedre. Anton Hoëm var leder og sekretær, og utvalget fikk navnet Hoëmutvalget. Disse var med : Odd Mathis Hætta, Nils Jernsletten, Trygve Madsen og jeg. Anton Hoëm var dyktig. Utredningen var ferdig i januar 1973. Hovedkonklusjonen var å etablere en samisk pedagogisk høyskole separat. Som første skritt skulle det opprettes en egen avdeling i Alta eller i Øst-Finnmark med ansvar for lærerutdanninga for samedistriktene. Samisk lærerutdanning skulle ha eget faglig og administrativt ansvar. Avdelingen ble opprettet ved høgskolen i Alta i 1974.

Grunnskolerådet

Det var Grunnskolerådet som hadde ansvaret for opplæringa i samisk og utvikling av samiske lærerbøker. Det var noen bøker til begynneropplæringa, men mange bøker manglet. TV hadde et skoleprogram fra Kautokeino i 1970 årene hvor også jeg var med. Jeg ble spurt om læreboksituasjonen og svarte som sant var at den var mangelfull. Dagen etter fikk jeg oppringning fra Grunnskolerådet. Jeg ble beskyldt for å fare med løgn. Forøvrig arbeidet Grunnskolerådet med å gi ut flere lærebøker. De hadde en bok som skulle trykkes, men de manglet 300 000 kroner til trykkingen. Jeg skulle til Oslo uka etter og spurte om jeg kunne få lov til å besøke Grunnskolerådet. Jeg var hjertelig velkommen.

Da jeg kom til Grunnskolerådet, var mange mennesker samlet i et møterom. Lederen kom med en hel bunke bøker. "Se hvor mange bøker vi har", sa han. Jeg så på bøkene. Det var et par lærebøker, men de fleste bøkene var om samer skrevet på norsk som ikke egnet seg som lærebøker i samisk. De gjentok at de hadde lite penger, og det trodde jeg på. Det ble likevel et positivt møte hvor vi fikk snakket om skolesituasjonen for samer. Jeg fortalte at jeg hadde avtalt et møte med statssekretæren i Kirke- og undervisningsdepartementet samme dag, og jeg lovte å ta opp pengebehovet. Grunnskolerådet ville sende en konsulent med meg. Jeg svarte: "Dere kan møte statssekretæren når som helst. Jeg er sjelden i Oslo, og nå har jeg fått dette møtet med statssekretæren og da går jeg alene!" 300 000 kroner som Grunnskolerådet manglet, ble bevilget.

Antakelig var jeg litt frustrert, for etterpå hadde lederen i Grunnskolerådet beskrevet meg slik: "Der kom hun i sine pontifikalier (samedrakten) sint og frustrert, men senere viste det seg at hun ikke var så verst likevel."

Kvinnelig rektor

I de tider var det ikke vanlig med kvinnelige sjefer. Ofte når telefonen ringte og jeg tok den, ble det spurt etter rektoren. Når jeg svarte at jeg var rektor, så gjentok de at de ville snakke med rektoren. De trodde jeg var kontorassistent, og at jeg spøkte.

Dette var noen minner fra min tid ved grunnskolen i Kautokeino. Arbeidet var interessant og morsomt. Hver dag gikk jeg med glede til skolen!

I dag er det skiltet med "Guovdageaidnu skuvla" som er størst og står øverst, men det gamle skiltet med "Kautokeino skole" står ennå igjen fra ei tid da dette var det eneste godkjente navnet og norsk var det eneste godkjente språket.
(Foto: Basia Głowacka)

Samisk utdanningsråd

Starten

8. desember 1975 ble det ved kongelig resolusjon vedtatt å opprette Samisk utdanningsråd. I 1976 oppnevnte Kirke- og undervisningsdepartementet det første rådet.
Hans Eriksen, Karasjok, leder
Ole Einar Olsen, Kautokeino
Albert Johansen, Tana
Ole Henrik Magga, Kautokeino
Ella Holm Bull, Snåsa
Mikal Urheim, Tysfjord
Hans Guttorm, Karasjok
Edel Hætta Eriksen, Kautokeino
Jeg kjenner ikke bakgrunnen for valget av rådet, men de som ble valgt hadde lenge arbeidet i skolen eller med skolesaker.

Hans Eriksen hadde til å begynne med ansvaret for administrasjonen. Samisk utdanningsråd ba meg midlertidig å ta på meg administrasjonen. Jeg søkte og fikk permisjon fra mitt arbeid ved grunnskolen i Kautokeino, og 22.03.1977 begynte jeg som midlertidig leder av administrasjonen med kontor hjemme. Noen uker senere utlyste Kirke- og undervisningsdepartementet stillingen som leder, samt to andre stillinger. Da Kautokeino ble valgt som kontorsted, søkte og fikk jeg lederstillingen. Det var de som sa at jeg hadde ordnet meg en stilling. Det var ikke stor konkurranse om jobben, for det var bare to søkere, en lærerskolestudent og jeg. Jeg sa opp jobben ved grunnskolen hvor jeg hadde jobbet i nesten 30 år. Jeg fratrådte som rådsmedlem, og i mitt sted kom Per Jernsletten fra Tana.

Ruth Hætta, som var min kontorassistent i grunnskolen, ble tilsatt som kontormedarbeider, og Jan Henry Keskitalo, min elev fra grunnskolen, senere lærer ved grunnskolen i Kautokeino og ved høyskolen i Alta, ble tilsatt som konsulent. Jan Henry kunne ikke begynne før i august, så Johan Klemet K. Hætta ble hans vikar.

Sekretariatet ble etablert i et Biedjovággehus. Samisk utdanningsråd hadde en skrivemaskin og en kopimaskin, ellers måtte kontorene innredes med det som trengtes. Jeg husker at Ruth og jeg sydde gardiner, mens Johan Klemet satte sammen bord, skap og stoler. I 1981 flyttet administrasjonen til kommunens kulturhus.

Departementet - SOR og SUR

I en travel verden har man ikke tid å skrive lange navn, de må forkortes til noen få bokstaver. Departementet ba Samisk utdanningsråd lage forkortelser for navnet på rådet. Samisk utdanningsråd foreslo forkortelsene SOR for det samiske navnet og SUR for det norske navnet. Departementet godtok SOR, men mente SUR ikke var så bra. Noen kunne oppfatte at det var et surt råd. Samisk utdanningsråd ga seg ikke, og til slutt godtok departementet SUR.

Samisk utdanningsråd var den første samiske institusjonen som Kirke- og undervisningsdepartementet opprettet. Til å begynne med var det snakk om å legge sekretariatet til Oslo, men det gikk ikke Samisk utdanningsråd med på, det ville bli for fjernt i forhold til den samiske verden. Sekretariatet ble lagt til Kautokeino.

Det var ikke lett å få menneskene i Kirke- og undervisningsdepartementet til å forstå og bry seg om våre tanker og krav, spesielt i den første tiden. De tok oss ikke alvorlig. Ofte ble det glemt at de hadde et sakkyndig råd utenfor Oslo Til tider måtte vi minne departementet om vår eksistens når vi oppdaget kurs og møter om samiske skolesaker hvor det ville være naturlig for Samisk utdanningsråd å delta. Vi var henvist til konsulenter som verken forsto eller brydde seg om våre saker. Ofte måtte vi be om få legge fram våre saker for folk på et høyere nivå i systemet.

Det var vanskelig å finne forståelse også på høyere nivå. Samisk utdanningsråd hadde rådsmøte i Oslo, og vi benyttet anledningen til å møte statsråden. Min stilling hadde fått direktørbetegnelsen, den samme som lederne i andre sakkyndige råd, men lønna var lavere. Når rådsmedlemmene fikk møte statsråden, tok de opp dette og spurte hvorfor direktøren i Samisk utdanningsråd var lavere lønnet enn direktørene i andre sakkyndige råd. Statsråden svarte: "Samisk utdanningsråd er da ikke like viktig som de andre rådene." Rådsmedlemmene syntes det var et merkelig svar, og da innrømmet statsråden at han visste for lite om samene, men han skulle til Finnmark i nær framtid, så han regnet med å lære noe da.

En gang hadde Samisk utdanningsråd rådsmøte i Alta, og det var en lørdag. Laila Somby Sandvik møtte som varamedlem. Hun arbeidet i Vadsø og var hjemme i Karasjok bare i helgene. Hun ble med meg til Kautokeino og ringte derfra til sin mann for å få ham til å hente seg. Hun fikk ikke svar. I de tider var det ikke mobiltelefon, og bussen til Karasjok gikk ikke før mandag. Hva nå? Først bruke hele lørdagen til møte og attpå til ikke komme seg hjem. Jeg bestilte en drosje for at hun skulle få være hjemme i hvert fall søndagen. Jeg ba drosja sende regningen til departementet. En måned senere var jeg i departementet. Da kommer det en dame med et papir i handa. Hun var ikke helt blid og beskyldte meg for å ha brukt drosje som kostet mange hundre kroner. Jeg forklarte henne situasjonen, og hun gikk da med på å betale regningen.

Når det kom gjester til sekretariatet bød vi på kaffe slik skikken var. Til dette kjøpte vi kaffe. Så en dag fikk vi revisjonsmerknad fordi vi hadde kjøpt kaffe på statens regning. Vårt svar var at fordi vi ikke hadde kantine, gjorde vi det slik. Det kom ikke flere merknader. Heldigvis visste jeg hva de gjorde i Forsøksrådet. Der lønnet de en person til å koke kaffe både til gjester og til dem som arbeidet i sekretariatet.

Hva er samisk distrikt?

Det var mange samiske distrikter som ikke hadde opplæring i samisk. Etter loven var det rett til å få samiskundervisning i "samisk distrikt". Så kom spørsmålet hva er et samisk distrikt. Etter myndighetenes mening var det bare Indre-Finnmark som var samisk distrikt. Jeg husker at da samer i Skånland krevde opplæring i samisk i skolen, sa noen at Skånland ikke var et samisk distrikt. Samene i Skånland ga seg ikke, og de fikk innført opplæring i samisk i skolen. De samiske distriktene ble større etter hvert som samer i flere områder søkte og fikk samiskopplæring i skolen.

Utfordringer

Utfordringene var mange, blant annet å få opplæringa i samisk til å fungere både i grunnskolen, videregående skole og i lærerutdanninga. Skolelovene ga ikke elevene tilstrekkelig med rettigheter og timefordelingsplanene hadde ikke timer til samisk. Timer til samisk måtte tas, først og fremst fra sidemålet, men også fra andre fag.

Den største utfordringen var å utvikle læremidler, ikke bare for samisk språkopplæring, men etter hvert også i andre fag. I denne tiden ble den nordsamiske rettskrivingen endret. De bøkene som eksisterte, selv om de ikke var mange, måtte transkriberes til den nye rettskrivingen. Samisk utdanningsråd engasjerte lærere til å lage læremidler. En del lærere hadde gjennom mange år laget læremidler til eget bruk. Disse ble også bearbeidet og gjort tilgjengelige for andre. Fra skolen kom det klager fordi Samisk utdanningsråd engasjerte de få samisktalende lærerne til sitt arbeid. Dette var beklagelig, men på sikt kom dette alle skolene til nytte. I utviklingen av læremidlene var Samisk utdanningsråd avhengig av lærerne. Opplæringa i samisk i sørsamiske og lulesamiske områder var og forsømt. Samisk utdanningsråd fikk god kontakt med sameskolene i Snåsa og Hattfjelldal. Rådsmedlem Ella Holm Bull var rektor på sameskolen i Snåsa. Mikal Urheim fra Tysfjord var og rådsmedlem, og han ble vår veiviser i Tysfjord.

Både sørsamisk og lulesamisk rettskriving ble godkjent. De få samisktalende lærerne der gjorde en stor innsats i å utvikle læremidler. Samisk utdanningsråd opprettet kontorer i sørsamisk område og i lulesamisk område. Konsulentene der fikk ansvaret for skolesakene i områdene. I de tider måtte Samisk utdanningsråd ved siden av å utvikle lærebøkene også være forlegger.

Bibelhistoria og katekisma

I gamle dager var skolen ikke mye å skryte av, men to bøker hadde festet seg i minnet, og det var bibelhistoria og katekismus som i tillegg til norsk tekst også hadde nordsamisk tekst. På et foreldremøte hvor også Samisk utdanningsråd var tilstede, var det foreldre som ba oss trykke opp den gamle bibelhistoria og katekismen. Vi tok henstillingen alvorlig og transkriberte de to bøkene til ny rettskriving og fikk dem trykt opp. Noen lærere var skeptiske til at vi brukte midler til å fornye de gamle bøkene, derfor laget vi moderne arbeidsbøker til bibelhistoria og katekismen. Arbeidet slo godt an hos foreldrene, og jeg tror det var en måte å bedre kontakten mellom foreldrene og skolen.

Godkjenning av lærebøker

Det var Kirke- og undervisningsdepartementet som godkjente lærebøkene. Da de første lærebøkene var ferdige, tok vi kontakt med departementet om godkjenningen av samiske lærebøker. Samisk utdanningsråd fikk beskjed om å oversette bøkene til norsk før de kunne godkjennes. Igjen måtte vi ta kontakt med departementsfolk på et høyere nivå. Til å begynne var det ingen respons der heller, men Samisk utdanningsråd gikk ikke med på å oversette bøkene til norsk. I flere år måtte skolene bruke samiske lærebøker som ikke var godkjent. Først i 1985 fikk Samisk utdanningsråd fullmakt til å godkjenne de samiske lærebøkene.

Termer

Termer for skolefag manglet på samisk og var en hemsko. I 1978 ble Nils Thomas Utsi ansatt som språkkonsulent. Han arbeidet som språkkonsulent i omkring 8 år og gjorde et formidabelt termarbeid i nordsamisk. Han hadde kontakt med andre institusjoner, også over grensene for at felles språkområder skulle ta i bruk de samme termene. Det ble holdt kurs for tolker, og samtidig var tolkene viktige i termarbeidet.

Samarbeid over grensene

Da Samisk utdanningsråd hadde etablert sekretariatet, inviterte Samisk institutt til et nordisk møte for å drøfte samarbeid. Det var ikke helt enkelt å dra til Sverige hvor møtet skulle holdes. Vi måtte søke departementet om lov til å reise. Tillatelsen kom, men møtet ble ikke som forventet. Vi oppdaget fort at det var vanskelig å samarbeide. Landene hadde forskjellige læreplaner og skolelover.

Senere besøkte vi skolemyndigheter både i Helsingfors og i Stockholm. Interessen for samarbeid var liten. I Stockholm sa skolemyndigheter rett ut at samiske skolesaker der var deres ansvar, og de ønsket ikke å samarbeide. På de nordiske samekonferansene var man opptatt av å samarbeide, men når vi virkelig prøvde det, var grensene "røde" og vanskelig å krysse.

Samarbeid ellers

Det var nyttig for Samisk utdanningsråd å ha godt samarbeid med de andre sakkyndige rådene. Fra før av hadde de et nært samarbeid med myndighetene. Det ble opprettet samarbeidsutvalg med Grunnskolerådet, med Råd for videregående opplæring og med Lærerutdanningsrådet. Jeg minnes en episode. Samarbeidsutvalget mellom Råd for videregående opplæring og Samisk utdanningsråd var på reise i Tysfjord-området og vi besøkte også videregående skole på Hamarøy. Vi hadde møte med elever og lærere. På møtet var det en elev som spurte om det var mulig å få samisk som fag på deres skole. Der og da lovte samarbeidsutvalget at dersom det meldte seg 5 elever, skulle de få opplæring i samisk. Et par uker senere var opplæringa i gang.

Samisk var undertrykt, og det var foreldre som ville bort både fra det samiske og fra samisk språk. Saken fikk et etterspill i og med at det var noen foreldre som gikk til politisak. En elev ble anmeldt for å ha underskrevet for andre elever. Bevisene manglet og politisaken ble henlagt, men opplæringa i samisk fortsatte og er fortsatt i gang.

Lærerutdanning - Forkurs

Den samiske avdelinga ved høgskolen i Alta starta i 1974, men det var vanskelig å få tilstrekkelig med samisktalende studenter. Det var ikke mange som hadde studiekompetanse. Samisk utdanningsråd hadde et godt samarbeid med høgskolen og foreslo å sette i gang forkurs for å få flere studenter. Høgskolen var samarbeidsvillig og tok på seg det formelle ansvaret, mens Samisk utdanningsråd tok seg av det praktiske. Vi hadde og kontakt med lærerutdanninga i Levanger og i Bodø for å bedre lærersituasjonen i sørsamisk og lulesamisk område. Det første forkurset ble holdt skoleåret 1978/79 og kurset hadde 15 elever. I årene fra 1978/79 til 1987/88 ble det holdt 9 forkurs, 2 kurs i Karasjok, l kurs i Kautokeino, 2 kurs på Hamarøy og 4 kurs i Alta. Tilsammen var det ca 60 studenter som gjennomførte forkursene, og de fleste ble senere lærere eller førskolelærere.

Grunnskolens læreplan 1987 og 1989

Samisk utdanningsråd fikk høre at Mønsterplanen skulle revideres og gjorde i 1984 en henvendelse til Kirke- og undervisningsdepartementet med forslag om å lage en samisk mønsterplan. Samisk utdanningsråd ble så bedt om å lage læreplaner, først i samisk som førstespråk og andrespråk. Rådet gikk med på det, men krevde samtidig at det skulle lages egne samiske læreplaner i alle fag.

I 1985 innbød Grunnskolerådet til oppstartseminar i Oslo. Deltakerne ble delt inn i grupper. De samiske deltakerne ble plassert i gruppe sammen med innvandrere. Dette irriterte oss, og vi protesterte. Læreplanen for samene som urfolk måtte ha et helt annet innhold enn læreplanen for innvandrere. Dette fikk de høre, og vi fikk arbeide i en egen gruppe.

Samisk utdanningsråd fikk Anton Hoëm til å utarbeide forprosjekt og engasjerte medarbeidere til å lage mønsterplanen. Selv om vi måtte legge den norske planen M87 til grunn, så var det likevel den første samiske læreplanen.

Grunnskolerådet ville trykke den samiske læreplanen i samme bok som den norske planen, men boka blei så stor at departementet nektet å trykke den samiske planen. Saken kom opp i Stortingets spørretime. Det hjalp. Den samiske mønsterplanen kom ut i egen bok, i 1989, to år etter at den norske mønsterplanen ble utgitt. Dette var en historisk hendelse. Det ble holdt en pressekonferanse hvor statsråd Mary Kvidal og lederen av Samisk utdanningsråd Jan Henry Keskitalo deltok.

I musikkplanen hadde joiken, samisk folkemusikk, fått plass. I noen kommuner var det joikeforbud i skolen, men i og med at disse skolestyrene godkjente den samiske fagplanen hadde de samtidig godkjent joiken som fag i skolen.

Arbeidssituasjonen i Samisk utdanningsråd endret seg fra år til år. I 1977 hadde sekretariatet 3 medarbeidere og budsjettet var på 488 000 kroner, ti år senere var det tretten medarbeidere med et budsjett på 5,7 millioner kroner. 20 år senere var det 10 medarbeidere og budsjettet var på 21,3 millioner kroner. I tillegg til de fast ansatte, har Samisk utdanningsråd hele tiden engasjert midlertidige medarbeidere.

Så ble jeg innhentet av alderen, og i 1989 måtte jeg trekke inn årene. Det var vemodig å slutte. Jeg ser tilbake på en rik og inspirerende tid, med godt samarbeid både med mine kolleger og med rådet.

Utdanningsråd uten fullmakter
Som Edel Hætta Eriksen forteller i sin artikkel, hadde ikke Samisk utdanningsråd den første tida samme status som de andre råda under Kirke- og Undervisningsdepartementet. Det var ikke bare rådets egne medlemmer som reagerte på dette. I departementets arkiv, som nå er deponert i Riksarkivet, kom vi over dette notatet, som vi gjengir ordrett, med tillatelse av Harry Kvalvik. Kvalvik var den første direktøren i Rådet for videregående opplæring, og seinere utdanningsdirektør i Troms.
NOTAT
Datum 24.4.79
Til Avd.dir. Borgvad, KUD
Fra Dir. Kvalvik, RVO

SAMISK UTDANNINGSRÅD - INSTRUKS
Dette er å betrakte nærmest som en privat henvendelse,- og skyldes at jeg nylig har vært i møte i Samisk Utdanningsråd. Dette råd har nylig fått sin instruks. I den forbindelse er det er par ting jeg vil be deg se på;
SUR er gitt et ansvar for samisk utdanning "fra vogge til grav", - et langt bredere felt enn de øvrige sakkyndige råd.. Det har et lite sekretariat og arbeider tungt. Men det trenger en viss status.
Mitt inntrykk av instruksen er at dette råd er mer "sentralstyrt" enn andre sakkyndige råd, - og instruksen synes også å være blitt til svært mye på "grunnskolepremisser". Rent praktisk; Daglig leder har ikke anvisningsmyndighet. Formannen, som oftest er i Oslo, har dette. Skaper store praktiske problemer. Hvorfor? Alle andre råd har anvisning lagt til daglig leder.
Det annet er regelen om at reise utenfor landets grenser må godkjennes av departementet. I RVO har direktøren fullmakt til å godkjenne utenlandsreiser innenfor budsjettrammen. SUR er avhengig av kontakt over grensen til Finland/Sverige (Karesuando, Jokkmokk osv). Det er mye kortere enn å reise til Tromsø. La dem få litt albuerom innenfor budsjettrammen! Ihvert fall på Nordkalotten.
For det tredje (en liten sak, men den går på status i forhold til andre råd): Instruksens § 4. Retten til å oppnevne mindre utvalg innenfor budsjettramme må for dette råds vedkommende gjøres "i samråd med departementet". Hvorfor?
En liten ting til. Sekretariatet i SUR har fått beskjed om at kontakt med departementet skal skje gjennom en bestemt konsulent i grunnskoleavdelingen. Som daglig leder for SUR ville jeg betinge meg en selvsagt rett til å kontakte de instanser i departementet som jeg mente var nødvendig (bortsett fra statsråd og politisk ledelse).
Jeg har ikke noe med dette. Men jeg er opptatt av "det samiske spørsmål" fra mange kanter. De trenger i hvert fall oppbakking. Unnskyld min fritt-talenhet.
Vennlig hilsen
Harry Kvalvik

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 1