Sámegillii Artikkel i boka Sámi skuvlahistorjá 3. Davvi Girji 2009.
Så kom dem
Dem som va annerledes
Dem som ville fjerne språket
Og språket vårres blei forbudt
På den samme skolen
Som vi hadde likt
I førstninga
Og dem blei
Dem som ville bestemme
At alt vårres va mindreverdig
At alt vårres sku glemmes bort
Og vi gjemte det helt bort
Ikke engang ungan
Fikk se
Men ungan
Dem leita og grov
Og dem fant fram skatten
Den vi trudde vi hadde gjemt godt
Dem lærte seg språket igjen
Dem snakka
Dem va
Og no
No leve språket
De aller yngste ungan
Vant det tapte tilbake igjen
Dem snakke helt reint
Dem ler og leke
Dem e
Dette diktet, skrevet av Paula Simonsen[1] fra Kvænangen, illustrerer i poetisk form noe av det vi forsøker å dokumentere i denne boka. Først kom misjonærene med opplæring på samisk, så fornorskerne. Så fikk vi en eller flere generasjoner samer som ikke beherska samisk, før noen av de yngste har tatt språket tilbake.
I denne boka legger vi hovedvekta på den eldre historia, med noen glimt fra vilkåra for opplæring i samisk som andrespråk i seinere år. I neste bind vil vi komme tilbake til den seinere historia og spørsmålet om hva som er den sterkeste tendensen i vår tid - revitalisering eller fortsatt fornorsking.
Fra starten på 1700-tallet og fram til i dag har vært en sammenhengende strid om samene skal få undervisning på samisk eller norsk, om samisk språk skal bevares eller utryddes. Boka starter med to artikler om fornorskingshistoria, begge skrevet av samiske lærere i ei tid da fornorsking ennå var gjeldende praksis. Deretter følger en oversiktsartikkel som ei ramme for det som kommer deretter; dokumenter fra begge sider i fornorskingsdebatten gjennom tidene fra midten av 1700-tallet fram til 1930-tallet.
 Lov om folkeskolen på landet bestemte at undervisninga skulle foregå på norsk. Dette var da nytt, den gamle loven av 1860 hadde ingen tilsvarende bestemmelse. |
Den målbevisste fornorskingspolitikken fra midten av 1800-talet ramma hardest på kysten. I indre Finnmark klarte befolkninga i stor grad å stå imot fornorskingsframstøta. På kysten var derimot fornorskinga så vellykka at en stor del av den samiskætta befolkninga her har forsøkt å skjule sin egen bakgrunn og folk som sjøl har samisk bakgrunn, kan i 2009 hevde offentlig at sjøsamene ikke lenger finnes.
Artikkelen Fornorskinga av Finnmark blei deres liv tar utgangspunkt i seks samer fra Tanafjorden, som alle var født rundt 1900 og blei lærere rundt om i Finnmark. På tross av forskjellig syn på språkpolitikken, fungerte de alle som lojale fornorskere i skolehverdagen og i sine egne hjem. Denne artikkelen blir supplert med artikler av tre av disse lærerne og med andre artikler fra områder der de virka.
Pitesamer er ei gruppe som mange ikke har hørt om. De fleste av dem lever i Sverige, men de finnes også i Norge, sjøl om språket ikke lenger er i bruk på norsk side av grensa. Her forteller to generasjoner pitesamer fra Beiarn og Gildeskål om sine skoleerfaringer. Blant pitesamer på svensk side er det ennå folk som snakker språket, og en av dem har her oversatt ei kort innledning om pitesamer til pitesamisk. Pitesamisk har ikke vært standardisert som skriftspråk, og det er et møysommelig arbeid å få skrevet ned noe på språket. Resten av stoffet fra pitesamisk område er derfor trykt på norsk og lulesamisk, men vi håper med tida å kunne presentere alt på pitesamisk i internettutgava.
Blant de sørligste sørsamene, på Elgå skole i Engerdal i Hedmark, blei det for få år siden gjennomført et stort språkrevitaliseringsprosjekt og vi ser på situasjonen for samiske elever der før og etter prosjektet.
Samiske elever har ofte hatt spesielle vansker når de av forskjellige grunner trengte spesielt tilrettelagt undervisning. Tidligere var det eneste tilbudet å sende dem bort til institusjoner som blindeskoler, døveskoler og det som dengang blei kalt åndssvakehjem og vanførehjem. Disse lå gjerne langt borte, i et helt norsk miljø og mange av elevene mista kontakten med familien og med samisk språk og kultur. Det er mange tragiske historier om mishandling og vanskjøtsel på noen av disse institusjonene. For samisktalende elever er det også historier om elever som kom til institusjon uten å kunne norsk, for så etter mange år å komme hjem igjen og ikke lenger kunne samisk.
Ofte var foreldrene motvillige mot å sende ungene bort, men de blei ikke alltid hørt. I Samisk skolehistorie bind 1 har vi fortalt om foreldre i Kautokeino som nekta å sende bort psykisk utviklingshemma unger og i bind 3 om at samtlige foreldre i Spansdalen i Lavangen nekta skolen å sende elever til en «evneveikeskole».
Det var som regel skolestyret som gjorde vedtak om å søke elevene inn på spesialskoler. I skolestyreprotokollene blei det ført inn vedtak om å sende elever til døveskole, blindeskole, åndssvakeskole eller vanførehjem. Seinere blei det ført inn i protokollen når skolestyret fikk rapport fra spesialskolene om hvordan disse elevene klarte seg der. Ofte har skolestyret fått utskrift av karakterprotokollen, slik det går fram av en av fortellingene i denne boka.
Seinere har den statlige politikken endra seg til at alle elever skal få et tilbud i sitt hjemmemiljø, men da har det vært ei stor utfordring å skaffe egna samiskspråklige og samiskkulturelle tilbud, og som det går fram av noen av fortellingene her, er det ennå ikke alltid man kan få et tilbud som er fullgodt både faglig, språklig, kulturelt og sosialt.
Vi trykker her noen fortellinger både om elever som måtte reise bort og om mer eller mindre vellykka integrering ved hjemmeskolene.
[1]
Innholdsliste for Samisk skolehistorie 4