Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.
 Anne Wuolab, Lycksele, 2010
|
Anne Wuolab (Ánddáid Ánne) er født 1970 i Narvik og er oppvokst i Ballangen, hvor hennes familie driver med reindrift. Hun gikk barneskolen i Ballangen og ungdomsskolen på Sameskolen i Troms, videregående skole i Tromsø, tok journalistutdanning i Oslo, leste nordsamisk og feministisk filosofi i Umeå og urfolkskunnskap ved Samisk høgskole i Kautokeino. Hun er kulturjournalist, og har blant annet vært med på å starte opp tidsskriftet Gába. Nu bor hun i Lycksele i Sverige og driver sitt eget firma og jobber med ord. Her forteller hun om sine egne erfaringer fra ungdomstida på Sameskolen i Troms og livet på internatet. |
Jeg henger opp lange gardiner. De skal dele rommet i to. På den ene siden skal jeg gjøre lekser og sove. På den andre siden skal jeg vaske meg. På internatrommet er det en vaskeservant, et skap, ei seng, et nattbord, et skrivebord og en stol. Veggene er hvite, det er taket også. Gulvet er grått og helt nytt. Rommet er koselig selv om gardinene i vinduet ikke faller i min smak. Blåe vindusgardiner synes å være malplassert etter at jeg har hengt opp de lange hvite gardinene midt i rommet. De blåe gardinene har i tillegg et grønt mønster. Ja, hvordan kunne jeg gjøre et rom på 10 kvadratmeter annerledes? Endelig har jeg eget rom og kan dekorere det akkurat slik jeg vil til enhver tid. Hittil har jeg delt rom med andre jenter. Da var det ikke spørsmål om hva jeg ønsket, måtte bare tilpasse meg og dele dager og netter – slik at man får fred til å gjøre lekser.
Jeg spiller en kassett med Culture Club mens jeg henger opp plakater av Boy George, Duran Duran og Paul Young. Young er den eneste av de mannlige artistene som er maskulin, – og ser ut som en mann. Hans leker ikke med androgynitet. Han er også den eneste av «mine artister» som ikke synger pop. Han synger soul. Hjertet er nær ved å knuse når jeg hører hans sanger. Hans musikk spiller jeg bare når jeg er nedfor, og vanskelige og negative tanker fyller mitt sinn. Han gråter sammen med meg når han med grov stemme synger om smertefull kjærlighet. Slik føles det. Av hans sanger liker jeg best «Wherever I Lay My Hat». Den sangen er om meg, tenker jeg alltid. Slik er det når jeg reiser mellom skolen og hjemme mitt og lever i to kulturer. Og fordi jeg ikke lenger er et barn, men heller ikke voksen, og i tillegg ønsker jeg mest av alt å være både jente og gutt samtidig. Jeg henger opp den siste plakaten. Det er bilde av Cindy Lauper. Jeg har farget håret mitt like rødt som det hun har. Jeg hadde tatt med meg bilde av henne til frisøren og ba om samme farge og frisyre som henne. Du er ganske tøff, sa frisøren. Hun synes å være fornøyd med arbeidet sitt. Jeg så at fargen og frisyren ikke kledde meg. Men jeg gav blaffen. Jeg hadde på meg et fargerikt skjørt, ullstrømpebukser, ullsokker og joggesko. Ullgenseren var som et telt, og det hadde jeg selv strikket av restgarn. Jo, jeg passet til freak-stilen.
«Do you really want to hurt me» sang jeg sammen med Boy George. Jeg danset i reggae-takt. Jeg er så fornøyd fordi jeg har eget rom. Nå kan jeg danse når jeg vil og nekte andre å komme inn på rommet når det er det jeg vil. Det føles som om verden igjen er blitt min venn. Jeg skrur ned lyden litt og rydder bort klær i skittentøysekken. Det er like før sekken revner, og det hadde vært på tide å vaske klær. Men ikke ennå. Nå vil jeg først nyte at jeg har eget rom og det at jeg er alene. Jeg setter meg i senga og ser på plakatene og hvordan jeg har dekorert rommet. Her kan jeg leve.
Jeg hadde bodd på internatskolen i halvannet år. Det gikk bra. Jeg likte vanene, som å stå opp om morgen og spise seg mett til hver frokost fra et rikholdig matbord som inneholdt brød, yoghurt, ost, kjøttpålegg, frukt, melk og juice. Og skolen var i den andre bygningen, nesten ingen gåavstand. Man behøvde ikke huske på å putte skolebøkene i ranselen. I pausene rakk man å hente hjemmeleksa, dokumenter og skolebøker.
Skolen var lett, syntes jeg. Jeg likte alle fagene, det var ikke noe av skolearbeid som jeg ble lei av. Noen ganger strevde jeg med leksene, og noen ganger feilet jeg. Det gikk utover selvfølelsen, jeg skulle jo være perfekt. Jeg skulle jo være best og flinkest, og stolt. Jeg klarer meg nok! I stedet smilte jeg når jeg slet med noe, for da fikk jeg være i fred. Smilet var mitt våpen og også mitt skjold når selvtilliten begynte å slå sprekker.
Noen dager orket jeg ikke noe. Og jeg ville ikke lære noe. Jeg tvilte på mine evner og om jeg hadde et lesehode. Jeg trodde ikke jeg var noe, jeg trodde ingen brydde seg om meg. Hvem liker en tosk, hvem liker en som har problemer, hvem liker meg? Slike dager kunne jeg forsvinne, for hvem ville savne meg?
Foreldrene må elske meg, jeg er jo deres datter. Men hvem andre bryr seg? Brødre, søstre? Også de elsker meg fordi de må. Men hvem her på skolen? Her ville ingen oppdage hvis jeg forsvant.
Som han der gutten. Han som jobber i musikkforretningen i bygda, der hvor jeg ofte leter etter ny musikk. Han er sikkert vennlig og hjelpsom. Han har oppdaget hva slags musikk jeg liker, og foreslår ofte hvilke plater jeg skal kjøpe. Tro om han ser meg? Tro om han ser meg som jente og ikke som en kunde? Var stjernene i hans øyne og blikkene et signal på at jeg kunne være en mulig kjæreste? Nei, han er sikkert en handelsmann som er ivrig etter å selge plater. Så jeg blir kjølig. Sier ikke stort. Begynner å avvise folk og heller være tøff, slik frisøren sa det.
Plutselig smeller det. Kassetten stopper. Jeg skvetter til. Mens jeg sitter i sengen, ser jeg barn løpe rund på lekeplassen. Rop og leven. Noen gynger kraftig. Det er flott høstvær. Det fine været og årstiden maler trær og gress i farger. Barna skal være ut helt til det er spisetid. Når man ringer med den store reinbjella, så samles vi barna og ansatte inne på spiserommet til middag.
Akkurat i det jeg står opp for å bytte kassett i spilleren, så smeller det i veggen. Enda en gang. Jeg smiler. Det er Marja på naborommet. Hun kaster matematikkbøker i veggen. Jeg går til hennes rom. Hun sitter ved skrivebordet og henger i stolen.
– Trenger du hjelp, spør jeg.
– Nei, svarer Marja. Hun er sint.
Jeg ser at Marja ikke vil ha hjelp. Men jeg henter bøkene som ligger på golvet, og leter frem leksene som hun holder på med. Jeg setter meg i senga, og ser i boka hva hun strever med.
– Hvorfor skal vil lære om alskens trekanter, kvadrater, arealer, volum og annet tull? Marja er fremdeles sint.
– Disse løsningene må du bare lære, sier jeg lavt.
Min klassekamerat er snarsint, og jeg kjenner meg ofte liten når det koker over for henne. Jeg ønsker også å koke over. Bli sint. Ses og høres når jeg kjenner urettferdighet. Men mitt sinne er stille tårer, mens Marjas sinne er som en kraftig, brusende foss. Jeg nærmer meg skrivebordet og bretter ut bøkene. Jeg forklarer løsningene, viser hvordan vurdere stykkene og regne dem. Jeg ser på når hun jobber. Hun skriver fort og sikkert.
– Nå ble jeg ferdig med leksene, sier Marja. Hun smiler mot meg og er fornøyd. Marja burde være fornøyd. Hun er flink, synes jeg. Hun tør argumentere i timene og er en flittig elev. Og alltid tiltrekkende. Tenk, hun kan forklare hva hun ikke liker, som for eksempel om middagsmat og moter. Jeg tror ikke jeg noen gang har sett at Marja har på seg stygge klær, eller har en merkelig frisyre.
– Jeg skal passe en hund i ettermiddag, blir du med, spør Marja. Det vil jeg og slik avtaler vi å treffes etter middagen.
Jeg går til tv-rommet. Det dufter nykokt kaffe.
– Vil du ha kaffe, spør Ingrid, en av de ansatte. Hun har jobbet lenge på internatet. Nesten like lenge som min bror, Lemet. Jeg var på jakt etter Lemet. Ingrid gir meg en kopp. Jeg tar i mot koppen og setter meg ved bordet. Her bruker det alltid å sitte noen. Noen som leser aviser eller tegner. – Hvor er Lemet, spør jeg.
– Han kjørte til butikken med noen av barna, forklarte Ingrid. Og la til at hun håpet de rekker middagen.
En perfekt kropp. Jeg vet ikke om noen annen kvinne som har en så fullstendig muskuløs og veldreid kropp som Ingrid. Hun kunne spise hva som helst uten å bli fet. Ingrid liker middag, snop og trimmet aldri. Tenk om jeg kunne bruke trange klær slik som Ingrid! Min kropp var stygg og ekkel. Jeg hadde altfor store bryster, magen bulte ut og rumpa var stor og bred. Hendene var også store, syntes jeg. Nei, jeg må ta på meg telt og skjule det stygge.
Jeg tømmer kaffekoppen og går til mitt eget rom. Jeg går i gangene og avdelingene. Der hvor de små elevene sover, der hvor de større barna sover og ungdomskoleelevenes rom. Der er det i tillegg et hvilerom for ansatte og trapp ned til kjelleren til vaskerommet. Og enda en gang inn til mitt og Marjas rom. Vi er kun to jenter og er de eldste. Vi er seks elever på ungdomstrinnet, og vi deler klasserom med syvende, åttende og niende klasse. Det går bra å dele rom, men noen ganger kjeder jeg meg. Når læreren veileder syvendeklassinger, orker jeg ikke å følge med. Det fenger meg ikke, og jeg lærer ikke noe av det. Jeg og Marja gjør ofte leksene sammen. Fremdeles holder vi foredrag for hele klassen og fremdeles rekker vi å lage lange stiler. Jeg blir ikke vant med å holde foredrag. Og heller ikke det at alle ser på meg. Jeg er ikke noe lærer, kan de ikke lese og lære selv?
– Du er fortelleren og flink til å lytte, sier læreren. Og når du orker, så er du nøye og flink. Ikke vær lat, sier han. Jeg liker ikke at han formaner meg mens Marja hører det. – Jeg er ikke lat, protesterer jeg.
– Jo, det er du. Du er lat. Du forsvinner fra timene. Bare pass på at fraværet ikke trekker ned karakterene dine. Læreren ser på meg med alvorlige øyne. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal si. Er mest bekymret for hva Marja vil tenke om meg nå. Jeg tør ikke se på henne. Jeg hører læreren skryte av Marja for skolearbeidet hennes, og for at hun er så flittig i timene. Jeg hører de planlegger hvordan undervisningen blir frem til eksamenstida begynner. Jeg vil til mitt eget rom.
– Du har lett etter meg, spør min bror, Lemet, når han kommer inn på rommet mitt. Han ser på mine vindusgardiner og på bildene på veggen. Jeg demper musikken.
– Hvorfor har du slike bilder på veggen? Er det forbilder, spør han.
– Ja, de er det, svarer jeg.
– Hvordan er det med deg? Lemet ser på meg. Men jeg ser tvilen i øynene hans. Ser også at han ikke liker hvordan jeg er kledd og min tilbakeholdenhet.
– De hjelper meg til å være annerledes, sier jeg. Det er første gangen jeg svarer ærlig.
– Disse artister er selvstendige og kan protestere. De prøver ikke å tilpasse seg til visse mønstre, forklarer jeg fort.
– Nei. De prøver heller å være et unntak. Ser du ikke at de spiller og har anskaffet seg selv fremmede ansikter, sier Lemet. Han setter seg i stolen.
– Hør her, jeg synes du skal slutte å snike deg ut på bygda om kveldene. De andre ansatte snakker og vil ringe til mamma. Det er tull å plage henne igjen, mener jeg.
– Hvor har du vært denne gangen? Lemet, er en kjærlig bror. Han bryr seg om meg selv om hans familie krever hans krefter og tid. Jeg burde ikke være hans ansvar.
– Jeg var på ungdomsdisko. Var hjemme like før midnatt, forklarer jeg. Og ja, jeg hadde åpnet vinduet før jeg forlot internatet.
– Haiket du? Lemet spør sakte. Jeg nikker og trøster ham med at det går nok bra.
– Se, her er nøkkelknippet som jeg har i lomma, som sikkerhet. Har tatt med meg nærmere tjue nøkler og samlet de til en knippe. Det er tungt, dette er mitt håndvåpen.
Vi vet begge to at jeg leker med ilden. Stedet har en militærleir og mye soldater. Det kan være farlig for en ung jente å farte rundt alene sent på kvelden.
– Jeg drikker ikke, sier jeg. Jeg gjør ikke det, trøster jeg ham. Denne gangen er jeg ærlig.
En kveld ble jeg oppdaget av internatets nattevakt. Hadde klatret inn gjennom vinduet og i tillegg var jeg full. Hun hadde våknet da hun hørte en bil som bremset opp utenfor internatet, og hadde sett i vinduet meg og en annen gå omslynget fra bilen og bak internatet. Og slik hadde hun oppdaget at jeg klatret inn gjennom vinduet. Min hjelper hadde løpt tilbake til bilen og hvisket «takk for i dag», da han så at nattevakta ventet på meg inne på rommet mitt. Nattevakta hjalp meg inn og ba meg legge meg med en gang. Hjertet banket så høyt da jeg kledde av meg og la meg i senga. Min romkamerat, Ristin, hadde også våknet da nattevakta hjalp meg inn gjennom vinduet.
– Hvordan er det, spør hun og fniser.
– Oh, det er så bra, svarer jeg og smiler. Men det er ikke helt sant. Jeg tenker på mamma og hvordan hun kommer til å kjefte på meg nå. Hodet dundrer fordi jeg har drukket meg full på øl og fordi musikken i bilen hadde vært så høyt på. Jeg er også redd. Frykter hva de ansatte sier i morgen. Hva lærerne og rektor tenker nå.
Nattevakta kom på rommet neste morgen.
– Du skuffer meg. Hva er det du gjør? Du forstår vel at jeg må ringe til din mor?
Hun bryr seg ikke om å høre på mine forklaringer, Jeg blir sint og såret. Jeg ønsker å forklare at selvsagt vet jeg hva jeg gjør. Mamma vet nok! Jeg holder på å bli voksen og klarer meg selv. Jeg ventet lenge før jeg stod opp den dagen. Jeg skjemtes. Det var skammelig å kjenne fyllesyka og skammelig å bli oppdaget. Men jeg angret ikke. Og så gikk det slik jeg fryktet.
Mamma skjente og sa hun var skuffet. Bror min måtte passe på meg enda mer. Jeg fikk ikke lenger være oppe til sent på kveldene i helgene sammen med de ansatte, og jeg fikk ikke lov til å dra på butikkene alene. Fordelene som de eldste hadde, ble tatt fra meg.
Men den verste straffen var at alle på skolen og internatet visste. Også de yngste. De så på meg, betraktet og anså meg for å være ingenting.
De har behandlet meg urettferdig, og derfor har jeg det vanskelig. Ristin, som er ett år eldre enn meg, har også vært på kjøretur med gutter og kommet full tilbake på internatet. Jeg låste opp døra for henne. Og når nattevakta spurte meg hvorfor jeg gikk i gangen om natta, så løy jeg. Lemet så på meg. Han betraktet meg og slipper meg ikke av synet.
– Er det sant at du ikke drikker, spør han. Jeg sukker. Selvsagt er det sant. I handa har han hefter fra noen videregående skoler og folkehøyskoler. Han slår meg i hodet med heftene. Ikke hardt og ikke for at det skal gjøre vondt. Det er heller mer som et råd; bruk hodet og bruk forstanden. Akkurat som han sa: du vet bedre enn å oppføre deg sånn. Våkne opp! Og levner heftene på bordet når han forlater rommet mitt.
Jeg fikk gode karakterer på eksamen da jeg var ferdig med ungdomsskolen. Når jeg pakket ned plakatene og gardinene og mine egne ting, så var jeg klar til å dra ut i verden. Internatet hadde ruget meg og nå er jeg blitt en ung jente. Jeg hadde bodd på et lite rom, og i en bygning hvor det alltid var folk som krevde noe av meg, men som også sørget for at jeg hadde det godt. Internatet hadde vært mitt hjem og familie under ungdomsskoletida. Jeg hadde lært å ta vare på andre og vise omsorg. Jeg hadde blitt voksen. Mitt rom hadde vært et verksted for mine tanker. Og her ble min selvfølelse styrket.
Skolen førte meg inn i min egen kultur og historie, men også inn i storsamfunnet og andre kulturer. Her ble min selvfølelse, evner og selvstendighet prøvet og kvesset skarpe. At jeg er ei jente betyr ikke lenger noe.
Det var en gang en gang, et rom og ei halvvoksen jente.
 |
 |  |
| Jeg hadde rom med vindu ut mot ute-undervisninga, og hørte ofte når de yngre elevene leika eller hadde ute-undervisning. (Foto utlånt av Per A. Siri) |
Oppsetting av lávvu, sameskolens kjennemerke. Slik vi og "bygde opp" vår identitet på skolen. (Foto utlånt av Per A. Siri) |
De beste minnene var når vi lo, fant på ting og var flinke. Når skolen fungerer på sitt beste, så er også barna kreative og dristige. (Foto utlånt av Per A. Siri) |
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6