Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 3 Davvi Girji 2009.

Unni Nilsen:

Misjon og skole i Finnmark på 1700-tallet

Unni Nilsen
(Foto: Svein Lund)

Unni Irene Nilsen er født i 1960 og oppvokst i Kvalsund. Hun har gått grunnskole i Kvalsund, videregående skole i Hammerfest og lærerskole i Alta. Hun har utdanning i engelsk og informatikk fra Høgskolen i Tromsø. I 1998 tok hun historie hovedfag ved Universitetet i Tromsø med oppgava: Myndighetenes handelspolitikk overfor Finnmark i perioden 1702–1778. Hun har arbeidet ved Nordisk Samisk Institutt og som lærer i grunnskolen i Måsøy, Hammerfest og Kvalsund kommuner og på Høgskolen i Finnmark.

Et utdrag av denne artikkelen, som spesielt tar opp Kvalsund, er med i Samisk skolehistorie 3. Her bringer vi hele artikkelen med litteraturliste.

Bakgrunn for Finnemisjonen

I hele perioden 1700-15, etter utbruddet av Den store nordiske krig i 1700, eksisterte det frykt for svenske framstøt i Finnmark. Kong Fredrik IV sendte den teologiske kandidat Povel Resen i samedistriktene fra Trøndelag til Finnmark i 1706–07, for å undersøke samenes religiøse liv, og samtidig utrede grenseforholdene til Sverige. Resens to rapporter fra 1707–08 ligger til grunn for gjennomføringen av Finnemisjonen. Resen understreket den fare som lå i svenskenes kirkelige ekspansjon. En av årsakene til at Danmark-Norge gikk med i krigen mot Sverige igjen i 1709 var nevnt i krigserklæringen; grensesamenes vandringer og statstilhørighet. Politiske hensyn var nok ikke hovedårsak til misjonen, men kristningen av samene var også styrt av politiske motiver.[1]

I 1714 ble Misjonskollegiet i København opprettet og fikk ansvar for misjon i India, blant samene og på Grønland. Finnmark lå geistlig sett under Trondheim bispedømme til 1803. I 1716 ble Romsdalspresten Thomas von Westen (1682-1727) utnevnt av Misjonskollegiet til å lede den statlig organiserte Finnemisjonen i Norge. Von Westen ble samtidig utnevnt til lektor i teologi ved Katedralskolen i Trondheim. Denne stillingen ble knyttet opp mot Finnemisjonen.[2]

29. mai 1716 dro von Westen på sin første misjonsreise til Finnmark etter instruks fra Misjonskollegiet.[3] Hans viktigste oppgave var å undersøke hvor forholdene lå best til rette for å bygge skoler og kirker, undersøke de moralske forhold og virke til samenes omvendelse. Von Westen fant ut at de fleste samer var døpt, og gikk til alters på visse tider av året, men praktiserte fremdeles den samiske naturreligion. Finnmark ble inndelt i to misjonsdistrikt: Vest-Finnmark og Øst-Finnmark. I 1718-19 foretok von Westen sin andre misjonsreise, og da ble Porsanger og Laksefjord det tredje misjonsdistrikt.[4] Den tredje og siste misjonsreise foretok von Westen i 1722 -1723. Da besøkte han ikke Finnmark. Målet med misjon og undervisning var å fullføre kristningen av samene – altså et religionsskifte.[5] Den samiske religion, som var kjernen i kulturen, skulle utslettes og erstattes med en luthersk protestantisk versjon av kristendommen.[6] Offerplasser og andre hellige steder ble fysisk ødelagt, og hellige runebommer samlet inn og mange ble brent av misjonærene.[7] Avguderi skulle ikke medføre straff.[8] I 1726 fikk von Westen opphevet dødsstraff for trolldom, fordi truslene hadde forhindret at mange samer bekjente sin religiøse praksis.[9]

Finnemisjonen var et pietistisk ledd i dansk-norske myndigheters bestrebelser for å integrere samene i sterkere grad i helstaten. Pietistene vektla personlig omvendelse og hedningemisjon. I hvilken grad samene var hedninger ble diskutert da misjonen ble igangsatt. Misjon hadde forekommet tidligere, men var ikke så velorganisert og gjennomført som på 1700-tallet. Misjon var også et innslag i kampen mot Sverige og Russland om nordområdene. Grensene her ble fastlagt i henholdsvis 1751 og 1826.

De samiske seminarer og språkspørsmålet

Seminarium Scolasticum ved latinskolen i Trondheim kom i gang i 1717 med forberedelse til misjonstjeneste og opplæring i samisk for framtidige misjonærer og skolemestre.[10] De som skulle bli misjonærer skulle deretter studere teologi ved Universitetet i København. Von Westen opprettet et privat institutt, Seminarium domesticum, for samiske gutter i 1719.[11] Når en misjonær ble sendt nordover fikk han med seg en eller to gutter som var utdannet til skolemestre (kateketer) ved seminarene. Misjonæren var underlagt prosten, men hadde overoppsynet med skolemesteren og all undervisning, og sto i nær kontakt med sognepresten.

Gjennom hele misjonstiden var det uenighet om misjon og undervisning skulle foregå på dansk eller samisk. Fram til von Westens død i 1727 foregikk undervisningen i tråd med Luthers lære på morsmålet - samisk. Etter 1727 skulle dansk brukes som misjonsspråk. Begge de samiske seminarer ble nedlagt. Eiler Hagerup overtok som leder av misjonen, og fra 1731 til 1743 var han biskop. I 1731 ble det bestemt at biskopen skulle lede misjonen og være medlem av Misjonskollegiet.[12] Skillet mellom misjons- og kirkesaker ble opprettholdt sentralt. Biskopen var underlagt det danske kanselli som biskop, og Misjonskollegiet som misjonsleder i Norge.[13] Hagerup delte den danske biskop Peder Krogs (1688-1731) mening at misjon skulle foregå på dansk, og at prestene burde lede misjonen.

Fra 1740-årene fram til 1770-årene skulle samisk brukes i misjonen. Under biskop Nannestad (1748-58) ble Seminarium Lapponicum gjenopprettet i Trondheim (1752-74) for å utdanne samiskkyndige misjonærer og skolemestre. Skolen skulle også drive oversettelsesarbeid, og utgi litteratur på samisk. Knud Leem ble leder for seminaret. Elever som skulle bli misjonærer var elever ved seminaret og katedralskolen.

Det var biskopenes innstilling i språkspørsmålet som avgjorde om samisk eller dansk skulle brukes som misjonsspråk. Under den danske biskop Bang i 1774 ble det bestemt at det danske språk skulle innføres blant samene og Seminarium Lapponicum ble nedlagt. Etter tre til fire år i misjonens tjeneste ble misjonæren belønnet med presteembete.[14] Lønnen for misjonærer i Finnmark var 100 riksdaler, senere 160 rdl i året.[15] Skolemestrenes lønn var ca. 20 riksdaler i året. Misjonens skoler ble drevet som omgangsskoler i gammer og tømmerstuer. Barna gikk ca. 6 uker på skolen i året.[16]

I 1708 opplyste biskop Peder Krogh at mennene kunne norsk og at de lærte det på handelsstedet.[17] Kvinnene kunne ikke norsk fordi de var hjemme og tok seg av barna. Om kvinnene lærte norsk i misjonsskolen brukte de ikke språket i samme grad som menn. Det var vanlig at kvinner kunne mindre norsk enn menn helt fram til 1900-tallet.

Samisk litteratur i misjon og skole på 1700-tallet

Av samiske bøker ble det i Norge i misjonstiden trolig utgitt tre katekismer, en ABC-bok, en bønnebok og en salmebok. Den første bok på samisk for samer i Norge ble trykt i 1728 i København. Det var misjonær Morten Lunds oversettelse av A. M. Hjørrings danske utgave av Luthers katekisme. Den hadde gotisk skrift og dobbel språkdrakt, med dansk venstreside og samisk høyreside. Lunds katekisme var så etterspurt at den ikke var å oppdrive i 1730. I 1757, under biskop Nannestad (1748-58) kom boka ut i nytt opplag. I 1759 bestilte prost Frugaard i Alta 200 eks. av Lunds katekisme til Kautokeino og Avjovarre fjellsamer.

Chr. Weldinghs salmebok ble trykt i København i 1763. Det er den første samlebok trykt på samisk. Språket var i stor grad uforståelig, og professor i samisk Knud Leem ved Seminarium Lapponicum nektet derfor å trykke den. I 1748 utga Leem en grammatikk etter fjellsamedialekten i Porsanger, og i 1756 en dansk-samisk glossar. Leem fikk i oppgave å revidere Lunds katekisme. I 1763-64 fikk Leem utgitt en samisk bønnebok, Seminarium Fredericianum zhjaellujuvvum Gjet-Kirjath. Bokas 184 sider er på samisk. Denne ble trykt i 504 eksemplarer. Kvalsunds skolemester bestilte 20 eksemplarer tilsendt. 1764-utgaven ble trykt i 80 nye eksemplarer i 1765-66.

I 1767 fikk Leem utgitt en ABC på samisk, den første som er trykt her i landet. Denne har bare samisk tekst og ble trykt i 1500 eksemplarer. Det er en såkalt katekisme-ABC. Første side inneholder alfabetet, på side 2 et kristusbilde, så følger 5 sider med staveøvinger og resten er utdrag fra katekismen, og til slutt en bønn for småbarn. Leems ABC ble tatt i bruk i Alta sommeren 1767.

Leems utgave av katekismen ble trykt ferdig i Trondheim i 1768. Denne følger Lunds katekisme nokså nøye, men med dialektvariasjoner. Boka er på 167 sider og ble trykt i 1500 eksemplarer. Misjonærene klaget stadig over at det ble sendt for få bøker nordover. I 1769 skal Leem ha sendt 200 ABCer og 200 katekismer til Talvik. Prisen var 12 skilling for stykket. I 1776 ble det sendt 300 eksemplarer av ABC-en og 300 eksemplarer av katekismen til Finnmark. Halvparten ble sendt til prost A. Jersin i Alta til utdeling blant fattige samer.

Gerhard Sandberg, misjonær i Varanger fra 1767 (1764?) til 1776, fullførte Leems Lexicon Lapponicum Biparticumsom ble trykt i 1781 i 630 eksemplarer. Sandbergs samiske katekismeforklaring ble trykt i 2000 eks. i 1776. Boka er på 379 sider og med dansk venstreside og samisk høyreside.[18]

I bøkene ble det ble lagt vekt på å få bort overtro og trolldom, og å fremheve møteplikt i kirkene. Hindringen var i tillegg den kulturelle avstand mellom misjonærene og samene. De snakket ut fra to forskjellige tankeverdener og to forskjellige kulturer. For å få misjonen til å lykkes var misjonærene avhengige av samiske lærere som mellommenn mellom samene og misjonærene. De vanligste og mest brukte bøkene blant misjonærene var Det nye testamentet, salmeboken, katekismen, katekismeforklaringer og Rostofs postil (prekensamling).[19] En postitiv virkning av misjonen var at mange samer lærte å lese og skrive på samisk.

Finnmark på begynnelsen av 1700-tallet

Finnmark var delt i to prostier, Øst-Finnmark og Vest-Finnmark. Prosten i Vest-Finnmark, Trude Nitter, bodde i Kjelvik. Til Vest-Finnmark prosti hørte Kjelvik, Ingøy, Hammerfest og Alta prestegjeld. I 1716 utgjorde dette Vest-Finnmark misjonsdistrikt. Fra 1718 omfattet Vest-Finnmark misjonsdistrikt Alta, Hammerfest, Klubben og Kvalsund.[20] I 1716 fantes det 18 kirker i Finnmark. Disse var hovedsakelig bygd som menighetskirker for nordmennene på kysten, men hadde en misjonsrolle overfor samene i fjordene fra slutten av 1600-tallet.[21]

I Finnmark var det på den tid 449 norske familier. Von Westen skriver at det bor samer i alle prestegjeld i Finnmark, men på Ingøy og Loppa er de ganske få. Det bor 341 samefamilier i hele Finnmark med fjellsamene, bortimot 1700 personer. Fjellsamene utgjør 69 familier. I misjonstiden ble det bygd kapeller og forsamlingsgammer i samiske områder.

Skole og misjon i Kvalsund

I 1703 hadde amtmann Lorch ansatt Isaac Olsen som lærer for samene i Varanger. Olsen skulle spre kristen opplysning blant samene og undervise på samisk.[22] Fra 1708-1716 reiste Olsen i finnmarksfjordene så langt vest som til Porsanger og Kvalsund.

Thomas von Westen besøkte Hammerfest fra 27.–30. juli 1716. Samene i sognet ble kalt til Hammerfest og delt i to grupper. Misjonær Jens Bloch underviste en gruppe i kirken. I prestegården underviste von Westen dem som var mistenkt for i særlig grad å inneha hedenske forestillinger og overtro. Von Westen og Isaac Olsen jobbet i tre dager med å omvende dem.[23] Det var trolig noaidene, de religiøse lederne, von Westen jobbet så hardt med. Hammond skriver at von Westen fant mye av hedenske forestillinger og overtro hos samene ved Hammerfest.

Von Westen besøkte Kvalsund i 1716 og beskriver samene her som godt opplyste, velstående folk, som selv ønsket å få skole på stedet.[24] Sogneprest Hans Mogensen hadde ved århundreskiftet gitt en kvalsundsame opplæring, og han arbeidet senere som lærer både i Kvalsund og Alta. Denne læreren hadde æren for at samene var vel opplyste. Hans Mogensen var sogneprest i Hammerfest fra 1671 til sin død i 1719-20. Han hadde funnet mye hedensk tro hos samene, og hevdet at samene sjelden kom til kirken.

Von Westen skriver at det hører 50 samefamilier eller 220 mennesker til Hammerfest prestegjeld, disse bor i Kvalsund, Repparfjord, på Revsbottens søndre side. Dessuten hører 6 fjellsamefamilier til prestegjeldet som holder til i Porsangerfjellene om vinteren. Om sommeren holder en del til ved Nordklubben (Repparfjordklubben) og en del ved Sørklubben (Neverfjordklubben). Von Westens besøk i Kvalsund la grunnlaget for Misjonskollegiets engasjement i skolestellet. Han tok ut tomt til skole og forsamlingshus, inngikk avtale med samene om bygging, og kom med framlegg til instruks for skolemesteren. I forsamlingshuset kunne skolemesteren lese i postillen, samle folket til sang og katekismeundervisning når de ikke kunne dra til Hammerfest på helligdagene pga. været. I forsamlingshuset skulle presten holde preken 2-3 ganger i året. Skolemesteren ble pålagt å reise til og fra kirken med samene, fordi de var beruset under gudstjenestene, også ved altergangen, ettersom de var på handelsstedet. Dette så von Westen selv da han var i Hammerfest. Skolemesteren skulle se til at samene ikke falt i fortapelse, og ikke reiste hjem mer ugudelig enn de kom til kirken.[25] Innføringen av forbud mot brennevinshandel med samer, og forbud mot forhånelse og forurettelse av samer ble innført først ved reskript i 1726, fordi dette var til stor hindring for misjonen. Om forbudene ble overholdt er tvilsomt.

I sitt framlegg foreslo von Westen at skolemesteren i tillegg til Kvalsund skulle ha ansvaret for undervisningen av samene i Snefjord og Revsbotn. Om sommeren skulle han undervise i Snefjord, Revsbotn, Repparfjord og Klubben (Neverfjord), litt på hvert sted etter behov, men mest i Snefjord og Revsbotn. I februar skulle han dra opp til flyttsamene mellom Porsanger og Ravsbotn og bli der 3-4 uker. Senere på året ville han finne dem ved Sørklubben eller ved Nordklubben. Dette systemet med omgangsskole la den senere skoleforordningen av 1739 opp til. Skolemesterens lønn skulle være 16 riksdaler i året i tillegg til skoletoll. Kvalsundsamene var velstående folk og skulle betale dobbel skoletoll, 2 pund hver mann. Ordningen ble trolig gjennomført fordi biskop Hagerup opplyser i innberetning etter Finnmarksreisen i 1734 at skolemesterens nærmeste kolleger befant seg i Porsanger og Alta.[26]

Den første misjonær i Vest-Finnmark misjonsdistrikt fra 1716-19 var Jens Bloch. Bloch lærte seg samisk, og var den første som brukte samisk i forkynnelsen. Forsamlingsgammen i Kvalsund ble satt opp i hans tid. Morten Lund var den andre misjonæren fra 1718-28. I hans tid blei det bygget forsamlingsgammer i Repparfjord og Neverfjord.[27] Som misjonær hadde Lund oppsynet med skolene i Neverfjord, Repparfjord, Kvalsund og Hammerfest. Lund skriver til kollegiet i 1719 at han blir gledelig mottatt av Kvalsundsamene som møter opp fulltallig til prekener og katekisasjoner (overhøring av kristendomskunnskaper). Han forteller om de tre forsamlingsgammene som er bygget til samenes forfremmelse i kristendom. Lund anmoder kollegiet om å etterkomme samenes ønske om å få tilsendt åndelige bøker som Nye Testamenter, sangbøker, katekismer og ABC-er til deres ungdom.

Finneskolemesteren i Kvalsund var i 1725-26 Knud Blanke. Sogneprest Peder Harboe opplyser i 1725 at han under overhøring kunne merke at samenes lesing og kunnskap økte. Harboe hadde ikke funnet noe avguderi eller hekseri blant samene i sin tid (1720-26).[28] Ifølge Harboes oversikt (1725) bodde det 43 samefamilier i Hammerfest prestegjeld - 25 familier i Kvalsund og Repparfjord, 9 familier i Neverfjordområdet, 3 familier i Vargsund (Seiland) og 6 fjellsamefamilier. Samene flyttet mellom sommer- og vinterboplasser, og skiftet ofte bo-steder. Vinterboplassene var i Kvalsund og Neverfjord. Skolemesteren måtte derfor reise mye.

I 1723 ble misjonærstillingen slått sammen med presteembetet, og Lund fortsatte fram til 1728 som sogneprest i Alta (Talvik) prestegjeld og misjonær i Vest-Finnmark misjonsdistrikt. Fra 1728 til 1735 var Knud Leem sogneprest i Alta (Talvik) og misjonær i distriktet. Leem skriver at i hans misjonsdistrikt kunne noen lese katekismen, noe av Kristi lidelseshistorie og Davids salmer utenat på dansk eller samisk. Det var især mange kvinner som ikke forsto dansk. Han mener at om læreren kan samisk er av avgjørende betydning for læringen.[29] Etter Leem fulgte Johan Falch (1735-1752). Disse hadde vært von Westens elever og støttet hans syn i språkpolitikken.[30] Prost Falch mente misjonen hadde vært det avgjørende slaget mot den samiske naturreligionen. I Hagerups visitasberetning av 1734 blir Kvalsunds skolemester, Jakob Andersen, omtalt som en ”aldrig mann, stadig og god”. I prost Falchs regnskap over lærerlønninger i 1748 har Kvalsunds skolemester Mathias Mathiasson 22 rdl. i årslønn, mens Porsangers skolemestre Nicolas Mortenson og S. Anderson har 20 rdl.[31] Fra 1743–47 var Laurentius Jæger misjonær i distriktet. Vest-Finnmark misjonsdistrikt ble nedlagt i 1747. Vi har derfor få opplysninger skolestellet i Kvalsund i andre halvdel av 1700-tallet.[32] I 1755 ble skolehus bygd i Kvalsund.[33] I 1763 ble kapellet på Elvebakken i Alta flyttet til Kvalsund.[34]

Sogneprest i Hammerfest, Chr. Qvale, skrev i 1801 at skolestellet var opprettholdt, men under forfall. I 1802 var det tre skoleholdere i prestegjeldet, en samisk som reiste blant samebarna 10 uker i året. De to andre var norske. Den ene reiste 16 uker blant nordmannsbarna og lærte dem å stave og lese i bok. Den andre var klokker og underviste både norsk og samisk ungdom 12–14 uker årlig i konfirmasjonsskolen (innført i 1736, 1759). I 1796 ble klokkeren ansatt av biskop Schønheyder for å holde fast skole i Hammerfest. Etter 6 år sluttet klokkeren som lærer fordi han ikke hadde fått lønn de siste tre årene.

Det var få blant samene som kunne lese i en dansk bok og færre som kunne gjøre rede for sin kristendom. Qvale opplyste i tillegg at det fantes en elendig skolebygning satt opp av samene ved siden av Kvalsund kapell som ble brukt i konfirmasjonsundervisningen. Det fantes en tilsvarende skolebygning satt opp av nordmennene i Hammerfest til bruk for konfirmasjonsundervisning, som også ble beskrevet som elendig. Det var omtrent 50 samiske barn, 6-7 norske og like mange kvenske barn. Derfor var det nødvendig med 2 skolelærere for samebarna, eller at læreren for de norske barna kunne samisk, slik at han også kunne undervise noen av samebarna.

Skole og misjon i Porsanger

18. juli 1716 besøkte von Westen Kjelvik, og samene fra Porsanger og Måsøy ble kalt dit. Fra 21.–25. juli arbeidet von Westen med samer fra Porsanger. Presten hadde sjeldent kunne komme til dem, og de sjelden til Kjelvik kirke. Derfor fant von Westen mye overtro og "villfarelser" blant dem. Her fikk von Westen god kjennskap til samiske sedvaner og religion. Han fant det derfor nødvendig å ansette en skolemester som skulle reise rundt blant dem fra sted til sted.

I 1717 besøkte Kjelvikpresten Porsanger en gang i året, og holdt gudstjeneste i Hårvik, Leirpollen, Kistrand og Smørfjord. Det fantes ikke forsamlingshus der. Kistrand kapell ble bygget i 1719 etter oppfordring fra von Westen.[35] Von Westen skriver at de andre porsangersamene kun søker kirke en gang i året for kjøpmannens skyld.

Deres barn lå enten udøpt i et helt år, eller så blir de døpt hos en svensk prest i Kautokeino eller Avjovarre (Karasjok).[36] Kjeld Stub var den første misjonær i Porsanger fra 1716 til 1718. I 1719 fant misjonær Rasmus Rachløw at alle, med få unntak, var meget kunnskapsløse. De leste katekismen på dansk, men forsto ikke innholdet. Også Knud Leem var av samme oppfatning. Både misjonær Rachløw (1718-22) og misjonær Leem (1725-28) forfattet religiøse og verdslige bøker på samisk, og mente det var riktig å bruke samisk i sitt arbeid. Hvis de ikke brukte det samiske språk ville kunnskapene fortsette å være like dårlige.

Allerede i 1718 fikk Porsanger sin første underskolemester, Sivert Henriksen, som var født og oppvokst i Porsanger. Han hadde fulgt med von Westen i 1716 og fått opplæring ved Seminarium Scholasticum. Von Westen skriver at Henriksen strever det beste han kan i misjonens tjeneste med Porsangersamene.[37] I 1724 var det fire omvandrende skolemestre i Porsanger og Laksefjord misjonsdistrikt. Porsanger hadde ikke misjonær i tida 1723–25. Leem var tilsatt, men begynte ikke før i 1725. Befolkningen i Porsanger var ifølge von Westen 350 individer i 1717. I 1769 var folketallet økt til 421 personer, og i 1801 til 550 personer.[38] I Porsanger fantes det på von Westens tid 17 fjellsamefamilier. Von Westen påpeker at også fjellsamene må oppsøkes av lærerne for å forkynne evangeliet til dem. Leem forteller at da han var misjonær i Porsanger fantes det ikke noe forsamlingshus her, men senere ble det satt opp skolehus med vinduer og kakkelovn.[39] Misjonæren hadde dermed fått et fast bosted i Porsanger. Hver søndag eller helligdag skulle det holdes gudstjeneste der misjonæren befant seg. Om vinteren og våren var han hos fjellsamene. Han kjørte med rein. Han ble hos hver familie omtrent 8 dager. Gudstjenesten kunne da holdes i teltet eller ute, hvis det ikke var plass nok inne. Om sommeren og høsten dro han med båt fra den ene sjøsamebyen til den andre, og oppholdt seg på hvert sted et par ukers tid. Hvis det fantes kirke eller forsamlingshus på stedet ble gudstjenesten holdt der. Han hadde skolemesteren til hjelp, hvis fremste oppgave var å lære samene å lese i bok, og i hans fravær å holde gudstjeneste. Leem skriver at i hans misjonsdistrikt kunne noen lese katekismen utenat på dansk eller samisk, noe av Kristi lidelseshistorie og Davids salmer. Det var især mange kvinner som ikke forsto dansk.

Fra 1728–30 var distriktet uten misjonær. Fra 1730-42 var Peder Eriksen Dohn misjonær. Da han ble sogneprest i Kjelvik ble sognepresten i Lebesby, Vilhelm Henrik Patberg, fra sin tiltredelse i 1742 pålagt misjonærtjenesten i Laksefjord, senere også i Porsanger. Han var misjonær i Porsanger til ca. 1750. Fram til midten av 1700-tallet var det samisk språk som ble brukt i misjonen i Porsanger. Dette gjelder også for Alta.[40] Fordanskningen som fulgte i Vest-Finnmark i andre halvdel av 1700-tallet var ledet av prestene i Alta, og ofte støttet av amtmennene på Altagård.

Prestemanntallet i 1778 skulle undersøke kunnskapsnivået hos befolkningen. I den forbindelse ble befolkningen spurt hva de kunne fra katekismen, og om man kunne lese dansk. To var vel opplyste, 97 leste godt, 39 måtelig og 71 dårlig. Lesekunnskapene var best i Olderfjord, Kjæs og Smørfjord. Noe dårligere i Sandvik og Kistrand, og dårligst i Brenna, Billefjord og Leirpollen. Lesekunnskapene var dårligst blant de yngste, og best blant de eldste. Blant de yngste var det 45 % som leste dårlig og 27,5 % som leste noenlunde. Blant de over 20 år leste 60 % godt, og det var like mange kvinner som menn som leste godt. Lesekunnskapene var best blant befolkningen i Ytre-Porsanger. Richter Hanssen forklarer dette med at de voksne hadde mer kontakt med de norske bosettingene. Hva som ble forstått av innholdet kommer ikke fram. Undersøkelsen viser at Luthers lille katekismus og ABC-bok ble brukt i Porsanger i 1778. På slutten av 1700-tallet var skolen blitt dårligere pga. mindre ressurser, og det var slutt på å bruke samisk språk i undervisningen. Misjonærembetet ble nedlagt i Porsanger i 1797.[41] Sogneprest for Kistrand, danskfødte Poul Qvist (1797-1806), opplyste 1798 at det var svært vanskelig å få Porsangerfjordens samer omvendt fra å bruke samisk til å bruke dansk. Det var kvinnene som oppdro barna, og de forsto ikke dansk. Fra Kistrand prestegjeld opplyste Qvist i 1804 at det var en lærer for sjøsamene i fast skolehus på Kistrand, mens den andre reiste rundt blant nordmannsbarna og den tredje holdt fast skole for fjellsamebarna. Om sjøsamene sier han at tross sunt vett og skarp dømmekraft har de ikke boklige kunnskaper. [42]

Anders Porsanger – første samiske teolog og forfatter i Norge

Anders Andersen var født og oppvokst i Olderfjord i Porsanger. I 1752 trengte Knud Leem en medhjelper som kunne både dansk og samisk til å hjelpe han med det samiske leksikon. Anders var 17 år da han ble valgt ut til denne oppgaven. Porsanger arbeidet for Leem i to perioder fra 1752 og noen år framover, og fra 1764-1770. 4. des. 1752 ble han innskrevet i katedralskolens 2. klasse. Samtidig ble han elev ved Seminarium Lapponicum. Han avsluttet skolen våren 1758.[43] Porsanger var hjelpelærer samtidig som han fulgte undervisningen. I 1750-årene oversatte han store deler av Bibelen til samisk, skrev en samisk grammatikk, laget utredninger om samisk rettskrivning og arbeidet med den samiske ordboka sammen med Leem. Arbeidene ble ikke utgitt, og mye er gått tapt.[44]

Fra 1758-61 studerte Porsanger teologi i København. Studiet ble finansiert gjennom stipend fra misjonskassen. Porsanger var den eneste same som fullførte studiene. I 1761 ble han utnevnt til misjonær i Øst-Finnmark misjonsdistrikt, og var den eneste same i denne stillingen. Porsanger var en dyktig misjonær, men sendte ikke inn overdrevent positive rapporter. Mens Gerhard Sandberg i 1775 laget en svært positiv rapport om lesekyndigheten, hevdet Porsanger i et brev til kollegiet i 1764 at utenatlæring er uten verdi. Han hevdet at ingen i hans misjonsdistrikt kunne nok dansk til å lære kristendommen på dette språket. De var derimot flinke til å lære dansk utenat, uten at de skjønte noe av innholdet. Sandbergs analfabeter var de som ikke kunne si noe utenat fra katekismen. Porsanger meldte også fra om behovet for samiske bøker. Han tjenestegjorde fra 1763-1764 som misjonær i Øst-Finnmark misjonsdistrikt.[45]

I 1764 ble Porsanger i et brev fra biskop Gunnerus anmodet om å komme til Trondheim, for å være medhjelper for professor Leem. Fra 1764 til 1770 var Porsanger adjunkt med seminaret og hospitalprest. I tillegg skulle han jobbe med ordboka. Inntil 1766 hadde han ikke fått utbetalt lønn. Han skulle ha utbetalt 200 rdlr. i året. Han fikk trolig lønn enn ognordmenn for den samme jobben. I forholdet til Leem var den samiske rettskrivninga et stridstema. I 1770 var Porsanger i København for å assistere den ungarske forskeren Janos Sajnovics med opplysninger om samisk ortografi. I den forbindelse skrev Porsanger et skrift: Den lappiske Orthographies Forandring efter den ungarske(1770). I 1767 skrev Porsanger ei lignende betenkning. En rapport fra Varanger om språkforholdene ble tatt med her. Disse tre skrift er skrevet for misjonsledelsen, og bevart i misjonsarkivet. I 1771 ble han anbefalt av kollegiet til kapellan ved Trondheim domkirke. Gunnerus forhindret at Porsanger fikk stillingen. Stillingen ble gitt til en person av byens rikeste familier. Porsanger mistet også stillingen ved Hospitalet. Stiftsprost Bang ville i likhet med Gunnerus nedlegge Seminarium Lapponicum og inndra professoratet. Derfor ville de fjerne den eneste kvalifiserte kandidaten.

I 1772 ble Porsanger utnevnt til sogneprest i Vadsø. I 1773 fikk han en forespørsel fra biskop Bang om han hadde flere bibeloversettelser. Porsanger svarte at han hadde oversatt det meste av Det nye testamentet, salmene, 1. Mosebok og en forbedret samisk grammatikk. Men etter det som så uhørt ble gjort mot han og hans stilling i Trondheim hadde han brent alt.[46]

I Vadsø fungerte Porsanger senere som prost til 1780. På en reise til København med kone, to døtre og en sønn, sank skipet utenfor Risør 10. okt. 1780. Hele familien omkom.

Slutten på Finnemisjonen

På slutten av 1700-tallet var det to danske biskoper i Trondheim som åpenlyst betraktet samisk språk og kultur som mindreverdig i forhold til den danske, og motarbeidet misjonen. I 1879 var Simon Kildal på Måsøy den eneste prest i Finnmark som behersket samisk.[47] Gjennom hele misjonstiden var sogneprestene i misjonsdistriktene blitt ansatt etter innstilling fra Misjonskollegiet. Dette opphørte i 1802. Da blei det bestemt at Finnemisjonen skulle løsrives fra Misjonskollegiet og legges under det danske kanselli. Deretter ble misjonen gradvis avviklet. Finnemisjonens midler var i stor grad blitt brukt på andre områder enn de samiske. Biskopene Bang (1774-1787) og Schønheyders (1788-1803) dårlige virke som ledere av misjonen førte til at Nordlandene og Finmarkens amter blei eget bispedømme. Matthias Bonsach Krogh ble utnevnt til første biskop i Nord-Norge i 1804.[48] Misjonskassens inntekter ble overført til Det nordlandske kirke og skolefond i 1807. Krigsårene 1807-1814 ble en katastrofe for skolestellet i Finnmark.

Litteratur:

Arntzen, Jon Gunnar (red.): ”Anders Andersen Porsanger” i Norsk Biografisk Leksikon Kunnskapsforlaget 2003.
Berg-Hansen, Jens: Gløtt fra Kvalsunds skolehistorie Kvalsund kommune Skolekontoret 1989.
Berg-Hansen, Jens: Sjøsamene i Kvalsund Kvalsund skolekontor 1982 2. utgave.
Berg-Hansen, Jens (red): Kvalsund på 1700- og 1800-tallet Kvalsund skolekontor 1980.
Bratrein, Håvard Dahl og Niemi, Einar: ”Inn i riket” i Drivenes m.fl.: Nordnorsk kulturhistorie Det gjenstridige landet Gyldendal 1994.
Dahl, Helge: Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814 – 1905 Universitetsforlaget Oslo 1957.
Granås, Peggy Helen: Statsmakt og misjon. Organisering av finnemisjonen i Nord-Norge i første halvdel av 1700-tallet. Hovedoppgave i historie 2002 NTNU.
Hanssen, Einar Richter: Porsanger Bygdebok Bind 1 Fra eldre steinalder til 1910 Porsanger kommune 1986.
Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar: Samenes historie fram til 1750 Cappelen 2004.
Hoem, Anton: Fra noaidiens verden til forskerens Misjon, kunnskap og modernisering i sameland 1715 –2007 Institutt for sammenlignende kulturforskning Novus Forlag Oslo 2007
Hætta, Odd Mathis: SAMENE Nordkalottens urfolk HøyskoleForlaget 2002.
Martinussen, Bente: ”Anders Porsanger - teolog og språkforsker fra 1700-tallets Finnmark” i Nordlyd Tromsø University working papers on language & linguistics nr. 18 1992.
Martinussen, Bente: ”Samiske kvinner og språkskifte i Nord-Norge” i Ottar nr. 4 1991.
Moseng O G, Opsahl E, Pettersen G I, Sandmo, E: Norsk historie 1537 – 1814 Universitetsforlaget 2003.
Nesheim, Asbjørn: ”Efterord” i Leem, Knud: Beskrivelse over Finmarkens Lapper København 1975.
Nielsen, Jens Petter: Altas historie Bind 1 De glemte århundrene (1520 – 1826) Alta kommune 1990.
Nielsen, Jens Petter: Altas historie Bind 2 Det arktiske Italia 1826 – 1920 Alta kommune 1995.
Nilsen, Jon Egil (red): Sjøsamekulturen i ytre Porsanger Porsangerfolket 2001.
Niemi, Einar: ”Kultur- og utdanningspolitikken i historisk perspektiv” i NOU:1985:14 Samisk kultur og utdanning.
Niemi, Einar: Vadsøs historie Bind 1 Fra øyvær til kjøpstad (inntil 1833) Vadsø kommune 1983.
Petterson, Arvid: ”Hvad Finmarksprester maatte døje for 100 Aar siden” i Porsangerfolket 1998.
Sivertsen, Jørgen: Hammerfest 1789 – 1914 Utgitt av Hammerfest kommune 1973.
Solbakk, John Trygve (red.): SAMENE – en håndbok Davvi Girji 2004.
Steen, Adolf: Samenes kristning og finnemisjonen til 1888Forlaget Land og kirke 1954.
Tvete, Baard: Skolebøker for samebarn i Norge fra Thomas von Westen til i dagHovedoppgave i pedagogikk UiO 1955.
Qvigstad, J og Wiklund, K.B: Bibliographie der lappischen LitteraturHelsingfors 1899.
Vorren, Ørnulv: ”Bosetning og ressursutnytting under veidekulturen og dens differensiering” i NOU:1978:18A Finnmarksvidda natur – kultur.

Kilder:

Hammond, Hans: Den nordiske misjonshistorie i Nordlandene, Finmarken og Trondhiems Amt til Lappers og Finners omvendelse fra første begynnelse indtil hen udi Aaret 1727 København 1787.
Harboe, Peder: Om Hammerfest sogn med betenkning over Finnmarks befolkning m.m. (1725-1727) Hammerfest historielag 1952.
Knag, Niels: ”Matricul oc Beschrifuelse ofuer Findmarchen for Anno 1694” i Brock Utne, Martha (red): Nordnorske samlinger 1.1 Finnmark omkring 1700 Aktstykker og oversikter Utgitt av Etnografisk Museum Oslo 1932.
Leem, Knud: Beskrivelse over Finmarkens lapper deres Tungemaal, Levemaade og forrige Afgudsdyrkelse København 1767, 1975.
Loenbom, Samuel: ”Danske Missionaries til Lappmarken, Thomas von Westens Berettelse om Norrska Lapparnes vidskepelser, uti Bref til Svenska Presterskapet i Jemtland, skrevet i 1723” i Två Berettelser om Lapparnes Omvendelse ifrån deras fordna Widskeppelser och AfguderiStockholm 1773.
Von Westen, Thomas: ”Topographia Ecclesiastica 2. Del: Finmarckia 1717” i Brock Utne, Martha og Solberg, O (red.): Nordnorske samlinger 1.2 Finnmark omkring 1700 aktstykker og oversikterEtnografisk museum 1934.

Samisk skolehistorie 3 - på norsk

Sámi skuvlahistorjá 3 - sámegillii