Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
Trygve Lund Guttormsen, 2006 |
Trygve Lund Guttormsen er født i 1933 og oppvokst i Kåfjord (Gávvuotna) i Alta og i Oslo-området. Han gikk grunnskole i Kåfjord og på Nesodden, realskole i Alta, gymnas der og i Oslo og lærerskole i Tromsø. I 1961 kom han til Máze som lærer. Etter ett år overtok han som styrer, en jobb han hadde til 1973. Seinere dreiv han gjestegård ei tid, men fra slutten av 1970-tallet har han vært billedkunstner på heltid. Trygve Lund Guttormsen har vært medlem av kommunestyre og formannskap i Kautokeino, og av Samisk kulturråd. Han er gift med den neste fortelleren, Ellen Turi Guttormsen. |
– Far min var samisktalende, han var lenge redaktør i den samiske avisa Nuorttanaste. Men mor var norsktalende og hjemme hos oss blei det bare snakka norsk. Jeg kunne derfor minimalt med samisk da jeg kom hit til Máze i 1961, bare noen helt enkle ord. Jeg følte meg derfor svært lite kvalifisert til å være lærer her.
Etter hvert har jeg lært meg å forstå samisk og jeg kan snakke når jeg må, men jeg snakker fortsatt helst norsk. Den gang hadde man ikke tro på at det gikk an å snakke to språk i familien, så sjøl om kona mi var samisktalende, snakka vi begge norsk til ungene. Vi tenkte også at når vi bodde i Máze, ville de få samisk gratis ute i bygda. Forståelsen har de nok fått, men de snakker helst norsk, de som meg. I dag vet man heldigvis bedre, slik at de fleste barn av tospråklige familier får begge språka med seg hjemmefra.
|
Den gamle skolebrakka står fortsatt i 2007. (Foto: Svein Lund) |
– Da jeg begynte ved Masi skole var det av åtte lærere bare to som kunne samisk; Ellen Turi Guttormsen og Anders Eira. Etter hvert har det jo blitt bedre, det er en del fra bygda som har tatt lærerutdanning, vi har i liten grad fått samisktalende lærere utafra.
Vi hadde jo Margarethe Wiigs tospråklige ABC, ellers fantes det ikke samiske læremidler.
Den første tida var ennå politikken at undervisninga skulle være på norsk. Vi fikk ekstratimer på grunn av tospråklighet, men disse var beregna på å styrke norskopplæringa. Det var svært vanskelig å planlegge undervisninga, fordi vi visste aldri på forhånd hvor mange timer vi ville få. Vi måtte søke for hvert år til departementet. Der kom det stadig nye folk, som ikke kjente saka. For eksempel kjente de ikke til at vi året før hadde fått godkjent ei bedre klassedeling. Så ga de oss færre timer, men når vi klaga, hendte det at vi fikk delingstimene tilbake. Derfor måtte vi legge om timeplanen opptil flere ganger i skoleåret. Det ga forferdelig mye ekstraarbeid.
– Helt fra det blei oppretta skole her rett etter krigen, var det også internat. Skolestyreren var samtidig internatstyrer, og hadde også lenge regnskapet for internatet.
Det var både flyttsamebarn og fastboende barn som var internerte. Når skoleåret eller skoleperioden var slutt, måtte skolen sørge for at elevene kom trygt fram, og det var ikke bare å sende av gårde 7–8-åringer aleine. Flyttsamebarna skulle dit familien var, på våren var de ofte kommet fram til sommerbeitet, som kunne være langt ute på kysten. Det var ikke så sprekt med kommunikasjonene. Skolestyreren måtte agere reisebyrå, og organisere frakt med alt fra reinskyss, elvebåt, rutebåt, fly og drosjer. Ofte måtte en lærer reise med elevene helt fram. Jeg husker at en lærer som skulle følge en elev til Kårhamn på Seiland måtte være borte nesten ei uke. Tilsvarende var det ofte at elever måtte hentes på kysten når vinterskolen tok til.
Da jeg begynte her var det ennå turskoleordning, det vil si at de fastboende barna gikk på skole vår og høst og flyttsamebarna på vinteren. Da hendte det at for noen falt skoleslutt sammen med reinflyttinga, og at noen familier tok mot skoleskysstilskuddet for så å flytte sammen alle sammen. Slik kunne skoleskyssordninga fungere som et slags tilskudd til familieøkonomien. Men det er ikke noe å si på det, i den tida var det mange som var svært fattige i reindrifta her.
– Få år etter at jeg kom hit hørte vi rykter om at noen arbeida for å samle lærere og forskere til et møte om samiske skolespørsmål. Da benytta vi anledninga til å invitere dem hit, og slik gikk det til at det i 1964 blei arrangert «Nordisk samelærermøte i Masi». Referata fra dette møtet har seinere kommet ut som bok.
Samiskkunnskaper hos lærere blei ikke mye verdsatt i den tida, og lagt lite vekt på når det blei tilsatt lærere. Sist på 60-tallet var det en ikke-same som søkte lærerjobb i Kautokeino kommune. Vedkommende hadde lært seg samisk og skreiv jobbsøknaden på samisk. Men skolestyret ville ikke tru på at søkeren virkelig kunne samisk. – Det er sikkert bare juks og fanteri, sa de, og ansatte en annen uten samiskkunnskaper.
– Skolen blei etter hvert alt for trang, på det meste var vi oppe i 170 elever til sammen. På internatet hendte det at det bodde 7 elever på et rom beregna for 4. I 1966 fikk vi godkjenning for utvidelse av skolen, men så brant både skolen og internatet. Med brannen forsvant også skolens protokoller, slik at det er mye i skolens eldre historie som vi ikke har papir på.
Etter få dager kom vi i gang igjen med undervisning i den gamla skolebrakka. Til internering brukte vi skolebrakka, sjukestua og private hjem. Som skolestyrer var det min plikt å melde fra om brannen, først til skolesjefen i kommunen, så til skoledirektøren. Den første reaksjonen fra skoledirektør Trygve Johnson var: – Nå flytter vi hele skolen til Kautokeino.
Men vi i Máze ga oss ikke så lett, og kommunen gikk også sterkt inn for gjenoppbygging. Vi visste at spørsmålet om gjenoppbygging av Masi skole skulle opp på fylkestingsmøte i Hammerfest. Der møtte også skoledirektøren. Vi fikk da legge fram saka fra vår side, det var jeg og skolestyreformann Gunnar Bø. Skoledirektøren var svært negativ og ubehagelig. Når saka skulle opp på møte, måtte man leite han fram. Han kasta bare et blikk på tegningene før han slo fast: – Dette kan vi ikke godkjenne. Likevel endte det med at fylkestinget godkjente at vi fikk bygge nytt. Før hadde det vært skole og internat i samme kompleks. Dermed fikk barna en følelse av alltid å være på skolen. Når vi nå bygde nytt, ville vi skille skole og internat, og internatet blei bygd et stykke unna skolen.
I Karasjok blei ungdomsskolen innført allerede på slutten av 50-tallet og noen elever som gikk ut av 7. klasse søkte seg da til Karasjok. Midt på 60-tallet blei ungdomsskolen innført i Kautokeino kommune. I starten var det bare i kommunesenteret at det var ungdomsskole. Som skolestyrer arbeida jeg hardt for at elevene skulle få gå alle 9 åra her i Máze, og det vi fikk til etter noen år.
Med innføring av ungdomsskolen var det ingen automatikk i at skolestyreren fikk fortsette. Det måtte tilsettes på nytt, og etter nye kvalifikasjonskrav for ungdomsskoler var jeg ikke formelt kvalifisert, fordi jeg bare hadde lærerskolen. Likevel ansatte kommunen meg, og skoledirektøren godkjente det. Men departementet ville ikke godkjenne tilsettinga, og sendte saka tilbake. Det samme gjentok seg i alle ledd. Da sendte jeg saka til sivilombudsmannen, men han ville ikke gjøre noe med det. Så det endte med at jeg måtte slutte som skolestyrer, og fortsette som vanlig lærer.
– De første åra jeg arbeida her var det ennå turskoleordning. De fastboende gikk 14 uker til sammen høst og vår, mens reindriftselevene gikk fra november til påske. Det var på mange måter en god ordning for reindriftselevene. De fikk da være med på både høst- og vårflytting og lærte seg mye reindrift mens de gikk på skolen. Men så på 60-tallet blei det innført helårsskole, omtrent samtidig med at skoleplikten blei utvida fra 7 til 9 år. Dette likte folk i reindrifta dårlig, de så at skolen hindra barna i å lære det de trengte å kunne for å drive reindrift. Jeg husker enkelte foreldre som kom til meg og nærmest ba på sine knær om at elevene fikk permisjon for flytting og andre viktige begivenheter i reindrifta. De argumenterte med at dersom ikke de lærte i den alderen, så lærte de aldri. Både jeg og skolestyret var positive til slike permisjoner, men det var ikke uten problemer. Meningen var at de skulle gjøre noe skolearbeid i den tida, men hvem har tid til å gjøre skolearbeid under vårflyttinga. Da er det fullt arbeid for alle. Når disse elevene så kom tilbake, hadde resten av klassen kommet langt videre i faga. For noen elever kunne det føre til at de ga opp å følge med i enkelte fag. Etter mi mening burde man ha beholdt noe av den gamle ordninga, f.eks. at hele skolen hadde fri i vårflyttinga.
– På 70-tallet holdt det på å ta slutt med interneringa. Vi hadde et stort internat som sto nesten tomt, og jeg fikk ideen om å forsøke å starte opp med gjestegård i den delen av internatet som ikke lenger var i bruk. Vi dreiv med gjestegård i fem år, 1974–79. Den første tida hadde jeg fortsatt en fot i skolen, og prøvde å være vikarlærer, men det blei for vanskelig å kombinere, så da slutta jeg helt som lærer. I 1978 blei den samiske kunstnergruppa etablert her, og overtok deler av internatbygget. På det meste var her 6–7 billedkunstnere.
|
Sjøl om Trygve for lengst har nådd pensjonsalderen, er han fortsatt aktiv som kunstner. Med dette bildet har han kommentert forurensinga fra Melkøya i 2007. (Foto: Svein Lund) |
Når jeg ser på dagens skole er jeg bekymra for utviklinga. Nå skal man gjennom mest mulig på kortest mulig tid. Ingen ting skal lenger terpes og gjentas. Men fag som krever ferdighet trenger tid. Når man nå snakker om kvalitetsreform og kunnskapsløft er det etter min oppfatning helt misvisende, for kvaliteten på skolen går nedover, ikke oppover.
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3