Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Christen Brygfjeld og Johan Støren

Leseplan for Kautokeino - Norsk eller kristendom?

Skoledirektør Christen Brygfjeld (Foto utlånt av Fylkesmannen i Finnmark)

Etter normalplanen for landsfolkeskolen av 1922 skulle alle kommuner lage sin egen leseplan med timefordeling. I skoledirektørens arkiv er det bevart leseplaner for Kautokeino kommune for flere klassetrinn, vi har gjengitt leseplanen for første klasse. Christen Andreas Brygfjeld (1863–1952) var oppvokst i Hemnes på Helgeland. Han gikk lærerskole i Tromsø og var lærer i Rognsund i Alta fra 1884 til 1918. Deretter var han lærer i Lebesby til 1922, da han blei skoledirektør i Finnmark, en stilling han hadde til 1933. Johan Nicolai Støren (1871-56) var født i Trysil. Han blei utdanna teolog ved Universitetet i Kristiania i 1895. Han var biskop i Hålogaland (1918–1928) og Nidaros (1928-1942).

Biskop Johan Støren (Foto: Wikipedia)

Kautokeino skolestyre.

Idet jeg vedlagt tilbakesender forslaget til leseplan for Kautokeino folkeskole, skal jeg forsåvidt angår timefordelingsplanen henvise til normalplanens timefordeling for 3-delt skole, side 89.

I forslaget er der visstnok lagt den største vekt på norsken i alle 3 klasser, men efter min mening har den fått for liten plass, idet den sammen med heimstadlære, naturfag og geografi i 1. klasse kun er tilmålt 11 timer. Derimot har skolestyret fordoblet religionstimene til 6 og tildelt det praktiske fag skrivning 6 timer istedenfor 4. På det utviklingstrin særlig de lappiske barn står i 8-9 års-alderen, anser jeg dem lite mottagelig for den abstrakte religionsundervisning, men i de årene er de særlig mottagelig for oplæring i språk. Jeg mener da at 3 timers undervisning i kristendomskunnskap slik som fastsatt i normalplanen er fullstendig tilstrekkelig. Skrivningen kan godt innskrenkes til 4 timer. De 5 timer som man således får til overs av kristendomskunnskapen og norsken, bør overføres til norsk, heimstadlære, geografi og naturfag, således at det tilsammen blir 16 timer. Det vil nemlig være særdeles heldig for undervisningen i 2. og 3. klasse at norsken er drevet godt frem i 1. klasse. Jeg har selv gjort den erfaring og jeg er tilbøielig til å tro at forholdene omtrent ligger an på samme måte i Kautokeino som i de skolekretser jeg i en lang årrekke har betjent som lærer.

Regning 6 timer om uken i alle klasser skulde ansees tilstrekkelig. Sangen med kun 1 time er jo ikke så meget, men der er anledning til å la barna synge til avveksling i andre fagtimer.

For 2. klasse bør kristendomskunnskap få 4 timer, regning 6, norsk 14, naturfag 2, historie 1, geografi 2, skrivning 4, tegning 1 og sang 2 timer.

I 3. klasse kan man gå op til 5 timer i religion, norsk 12, regning 6, geografi, naturfag, historie,skrivning og sang hver med 2 timer, tegning 3 timer.

Skulde skolestyret her ville fastholde 6 timer kristendomskunnskap, får man heller innskrenke tegningen til 2 timer.

Jeg er fullt ut ening med skolestyret i at undervisningen fra nu av foregår helt på norsk i alle fag med lappisk som hjelpespråk.

Forøvrig har jeg intet å bemerke.

Finnmark skoledirektørkontor den 7. april 1928.

Chr. Brygfjeld

J.nr. 880/1928.

Sendes med sakens dokumenter hr. biskopen i Hålogaland til uttalelse.

Når jeg i motsetning til Kautokeino skolestyre holder på at kristendomsundervisningen i folkeskolens 1„ klasse, 3-delt skole, kun bør være 3 timer, i 2. klasse 4 og i 3. klasse 5 timer, grunner det sig på min 40-årige erfaring som lærer i lappiske og lappisk-norske skolekretser.

Det er en kjensgjerning som vel også er hr. biskopen bekjent at de lappiske barn utvikles meget sent og står betydelig tilbake for de norske, således er et lappebarn i 8-års-alderen ikke nådd lenger frem i åndsutvikling, enn et norsk barn i 5–6 års-alderen. Og således ligger de omtrent 2 år efter i utvikling til de er nådd 12–13 års-alderen. Men fra 13–16 års-alderen går det meget hurtig fremover, så de ved avslutningen på folkeskolen er kommet på noenlunde samme utviklingstrin som de norske.

En annen ting som hemmer deres utvikling og fremgang på skolen, er språket. Undervisningsspråket er jo norsk, mens morsmålet er lappisk. Det gjelder da særlig i de første skoleår å bibringe dem størst mulig kjenskap og øvelse i å bruke det norske språk. Det har alltid vist sig, at selv om barna i de yngre år fikk sin undervisning i kristendomskunnskap på sitt eget språk, så er det lite som vil feste sig. Jeg vil ikke si at de er helt uimottagelig, men nettop i de yngre år er de lappiske barn særdeles lett mottagelig for undervisning i språk. Jeg har selv med stor forbauselse sett hvor hurtig det er gått frem med enkelte i norsk i de første skoleårene. På ganske kort tid kunde et barn som ved begynnelsen på skolen ikke kunde et norsk ord, ikke alene forstå, men også greie å uttrykke sig eller gjøre sig forståelig på norsk. Jeg har praktisert det på den måte med å øke timetallet i kristendomskunnskap efterhvert som barna utviklet sig, og kan trygt si, at resultatet blev fult ut tilfredsstillende. I sangtimene drev jeg det ofte med å la barna lære salmetoner og salmevers. Vi sang også til avveksling lappiske sanger, men det var jo ikke så ofte. Jeg tror sikkert, at både norskundervisningen og undervisningen i kristendomskunnskap vil vinde betydelig ved en sådan ordning som jeg har foreslått. Jeg finner det nemlig så lite tiltalende, når læreren i en rellgionstime også skal drive norskundervisning på samme tid selv om også undervisningen foregår på barnas morsmål.

På Lebesby internatskole hvor jeg kun arbeidet i den korte tid av 5 år, kunde jeg opnå ganske gode resultater av undervisningen i kristendomskunnskap.-Den erfaring jeg har høstet, søker jeg til enhver tid, når jeg er ute på skolebesøk, å la lærerne benytte sig av, og jeg har allerede fra flere lærere som har prøvet det, fått uttalelse om, at fremgangsmåten har vist sig å være meget heldig.

Hvis man derimot skal gjennemføre ordningen slik som skolestyret har foreslått, vil undervisningen i kristendomskunnskap både i 1. og 2, klasse bli en blandet undervisning av kristendomskunnskap og norsk, og det bør man søke mest mulig å undgå.

Finnmark skoledirektørkontor den 21. mai 1928.

Chr. Brygfjeld

Tilbakesendes hr. skoledirektøren i Finmark.

Forøvrig er jeg selvfølgelig enig med hr. skoledirektøren i at det er overmaade betydningsfuldt at barnene allerede i de første skoleaar bibringes størst mulig kjendskap til det norske sprog og øvelse.

Haalogalands bispestol 25. mai 1928.

J. Støren

J.nr. 492, 880, 908/1928

Tilbakesendes Kautokeino skolestyre med henvisning til foranstående.

Til tross for både skolestyre og bisp anser jeg det lite formålstjenlig å ha 6 timer i kristendomsundervisning i 1. avdeling. Jeg har selv høstet en bitter erfaring for hvor lite man kunde få til å feste sig i de små, lite utviklede hjerner. Når biskopen ikke kan forstå,"at lappiske barn skal være så lite mottagelige for bibelhistoriens overordentlige anskuelige fortellinger", er det vel nærmest fordi han aldri har praktisert i noen folkeskole, iallfall med lite utviklede barn. Jeg holdt engang på i mange dager ned å gjennemgå den lille fortelling om "Jesus stiller stormen", men resultatet var, at de fleste av barna ikke kunde huske noe annet, enn at "det var overhendig sterk vind når de seilte".

En av de nuværende prester i Finnmark som i sin tid vikarierte ved en internatskoles 1. klasse, 6-delt skole, har for mig uttalt følgende: "Jeg har slådd av på fordringene gang på gang, inntil jeg syntes der ikke var noe igjen, men enda blev det altfor meget." Han mente at den skolepliktige alder for de lappiske barn burde settes op fra 8 til 9 år og avgangen til 16 år, men en sådan ordning kan man av praktiske grunner ikke gjennemføre.

Finnmark skoledirektørkontor den 29. mai 1928.

Chr. Brygfjeld

Samisk skolehistorie 5