Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.

Elise og Lisa Maria Blind:

Svensk sameskole bedre enn Sulitjelma

Fortalt til Svein Lund

Elise og Lisa Maria Blind, Sulitjelma 2008
(Govva: Svein Lund)

Sulitjelma eller Sulis er et tettsted i Fauske kommune i Nordland. I 1858 fant en same ved navn Mons Petter kobbermalm her, og Sulitjelma blei et gruvested. Gruvene var i drift i over hundre år, 1887–1991.

Tradisjonelt hører Sulitjelma til pitesamisk område, men ingen snakker lenger pitesamisk her, og heller ikke lulesamisk. De eneste samisktalende her nå snakker nordsamisk, med karesuandodialekt. Vi har truffet en av dem og datter hennes, sommeren 2008.

Elise Blind er født i 1946 og flytta med familien sin fra Karesuando i Norrbotten til Sulitjelma da ho var 3 år gammel. Grunnskolen gikk ho i Arjeplog i Sverige, og etter det har ho bodd i Sulitjelma og arbeida med rein.

Lisa Maria Blind er født i 1969 og oppvokst i Sulitjelma. Etter grunnskole der har hun gått et år på videregående skole i Fauske, landbruksskole i Bodø og folkehøgskole i Nordfjordeid. Ho har også helsesekretærutdanning fra Bodø. Ho har arbeida som helsesekretær, i butikk, på helsesportsenter og i reindrifta.

Fra Karesuando til Sulitjelma

Før 2. verdenskrigen flytta Blind-familien med rein mellom Karesuando og Lyngen i Troms. Men så rett etter krigen nekta norske myndigheter svenske samer å bruke store deler av deres tradisjonelle sommerbeiter i Troms fylke. Da måtte mange flytte sørover, de fleste flytta til lule- og pitesamiske områder, der det var mer eller mindre ledige beiter både på norsk og svensk side. Et resultat av de norske myndighetenes utestenging av svenske reindriftssamer fra Troms var altså at noen av dem i stedet flytta til Nordland og med tida blei norske statsborgere.

– 2. mai 1949 gikk vi over grensa med reinen, forteller Elise. Vi var 11 mennesker, 6 voksne og 5 barn. To av oss reiste seinere tilbake og deres etterkommere driver nå med rein i Karesuandoområdet, og har fortsatt sommerbeite på norsk side. Sjøl var jeg bare tre år da vi flytta. Et par tiår bodde vi oppe i fjellet, nær grensa, før vi flytta ned til tettstedet Sulitjelma.

3 måneders skole

Da Elises foreldre var barn var det ennå ikke obligatorisk skole for reindriftsbarn i Sverige. Det eneste tilbudet var såkalt "nomadskola", som bar bare for barn fra reindriftsfamilier. Om sommeren når de var på norsk side, så var det der skole i en gamme eller lavvu, og læreren kom fra Sverige. Elises mor, som var født i 1909, gikk slik skole i tre måneder på Lyngseidet i Troms.

– Mor fikk aldri noe mer skole. Likevel lærte hun seg å lese godt. Hun var flittig å lese og hun lest både på samisk, norsk, svensk og finsk. Men tante Margit, som var et år yngre, gikk aldri på skole. Ho nekta å gå dit, og ingen tvang henne.

Til Sverige på sameskole

- Etter at vi flytta til Norge hadde vi fortsatt god kontakt til svensk side. Vi hadde lov å gjete flokken på svensk side ei viss tid på vinteren, og vi hadde nesten alle slektninger på svensk side, Derfor sendte foreldra mine meg og søster mi på svensk sameskole, i Arjeplog. På norsk side ville vi måttet gå på vanlig bygdeskole, der vi ville vært et par samiske barn blant alle de norske barna. I Sverige var det derimot slik at alle reindriftsbarn måtte gå på sameskole. Min søster, som er halvtannet år eldre enn meg, venta til jeg nådde skolealderen, og så dro vi sammen dit i 1953. Sameskolene var under staten, og forholda hadde nå begynt å bli bedre enn de hadde vært tidligere. Vi bodde på internat, det var gode bygninger, og vi fikk god mat. Det var ingen nød der. Jeg husker at det var tre soverom for jentene og tre for guttene. På skolen var det både nord- og sørsamiske barn, Alle elevene var i den tida samisktalende, men vi forsto ikke hverandres dialekter. Derfor blei fellesspråket vårt svensk. Vi som snakka nordsamisk brukte sjølsagt vårt eget språk oss i mellom.

Kofte på skolen

I den tida var det sånn at de første skoleåra måtte vi alltid bruke samekofte både på skolen og ellers når vi var i bygda. De sa det var fordi at dersom vi gjorde noe galt, så skulle bygdefolket kunne se at det var sameskolebarna som hadde gjort det. Det var kanskje også en del av den daværende svenske samepolitikken: "Lapp skal vara lapp".

Undervisninga var bare på svensk. Sjøl om vi snakka bare samisk hjemme, hadde jeg lært meg såpass norsk i Sulitjelma at jeg klarte meg på skolen. Vi fikk komme hjem til jul. Da var familien min på svensk side med reinen.

De første tre åra hadde vi samisk lærer, Stina Gaup (Westerlund). Ho kom fra Kiruna. I 4.-6. klasse hadde vi en svenske. Han het Göran Edholm, og han var en veldig god lærer. Alle som arbeida på internatet var samer.

Nomadskolinspektören

I den tida var det en same som hadde stillingen som "nomadskolinspektör". Han het Israel Ruong, og han gjorde mye for å bedre skoleforholda for samebarn. Hver vår kom han på besøk til skolen, og da hadde han ei slags utspørring av elevene. Men det var ikke noen virkelig eksamen, for det var avtalt på forhånd hva han skulle spørre om og hva vi skulle svare. Det var mer et slags skuespill. Noen ganger om året hadde vi skoletur til reingjerder, der vi fikk delta i merking, slakting osv.

Rasebiologi

I den tida var det i Sverige fortsatt "rasbiologisk forskning". Jeg husker at hvert år kom det en lege og en sykepleier til skolen. De veide og målte oss på alle måter, høyde og bredde på ansiktet, tennene, fingrene og så videre. De tok fotavtrykk, vi måtte stå på blåpapir. De undersøkte til og med avføringa vår, for de skulle vite om vi hadde mark i magen. De tenkte at hjemme kunne vi få slik mat som man kunne få mark av, derfor var denne undersøkelsen rett etter at vi kom til skolen på høsten. Når vi hadde gjennomført alle undersøkelsene, så fikk vi godteri av legen. Dengang trudde vi at alle skoler hadde slike undersøkelser, først seinere oppdaga vi at dette ikke var vanlig på svenske skoler, og at undersøkelsene var bare for samiske barn. Det skal finnes noe slikt forskningsarbeid om denne raseforskninga, men jeg har ikke sett det.

Rasisme opplevde vi også i bygda, bygdeungene brukte å rope "lappjävlar" etter oss. Likevel hadde vi ganske gode forhold på sameskolen i Arjeplog. Jeg har hørt at det på samme tida ikke var så bra på andre sameskoler, Det opplevde blant andre bror min, som gikk på Karesuando sameskole. I Jokkmokk skal det også ha vært veldig dårlige forhold da.

Det var ofte dårlige forhold mellom samer og svensker. Det som var bra på sameskolene var at på skolen og internatet fikk vi være samer i fred. Vi støtta hverandres samiskhet. Alle barna kom fra reindrifta. I Arjeplog var det også en annen skole. Det gikk både svenske barn og samer som ikke var i reindrifta. Vi på sameskolen kjente oss litt bedre enn dem. Siden sameskolen var statsskole, hadde den bedre økonomi. Den andre skolen kalte vi for "Fattighuset".

Til Gällivare

Til da hadde sameskolen vært bare seks års skole. Vi var de første som fikk sju år. 7. året måtte vi dra til Gällivare. Der var det like gode forhold, om ikke bedre. Vi fikk veldig god mat, jeg husker enda at vi fikk kokte klauver, som jeg syntes var den aller beste delikatesse. Læreren var same, han var veldig god. Vi fikk snakke samisk så mye vi ville.

Vi var de første på sameskolen som skulle lære engelsk. Men det gikk ikke så bra. Læreren kunne ikke engelsk og vi måtte høre på radioprogram og læreren lytta og lærte sammen med oss.

Sjøl om vi fikk like mange skoleår som andre barn i Sverige, så kom vi ikke videre, til realskolen. Dersom en same ville på realskolen, måtte han sende en spesiell søknad, og det var ikkemange som i den tida fikk mer enn grunnskolen.

På skolen lærte jeg aldri å lese og skrive samisk. Å lese har jeg lært meg sjøl, men skrive rett kan jeg ikke. Det er sørgelig at jeg aldri har lært å skrive mitt eget morsmål.

Da jeg var ferdig på skolen visste jeg at eg aldri mer skulle gå på skole. Jeg hadde fått klokke, men da jeg gikk hjemover, så tok jeg den av armen og kasta den i elva. Jeg tenkte at nå trenger jeg aldri mer noen klokke!

Likevel blei jeg noen år seinere å gå et år på handelsskolen i Bodø. Og søstra mi blei sjukepleier.

Rein i Sulitjelma-fjella, 1994
(Foto: Svein Lund)
Sulitjelma, 1994
(Foto: Svein Lund)

Neste generasjoners skole

Elise gifta seg med en norsktalende mann og hjemmespråket blei norsk. De fikk to døtre, og sjøl om de forstår samisk, så snakker de ikke så mye. – No kan jeg si at når jeg sammenligner skolen som mor mi, jeg, døtrene mine og barnebarna har fått, så hadde jeg de beste forholda, fordi jeg fikk en skole der vi fikk være samer i fred. Da døtrene mine begynte på skolen i Sulitjelma på 1970-tallet, kunne de ikke engang si på skolen at de var samer. Sulitjelma er et gruvesamfunn, her skal alt være så enkelt og likt. Ungene mine har fått erfare på skolen og i bygda at samene ikke er like gode som andre. Det har de fått merke både fra elever og lærere. Og barnebarna, som er født i 1989 og 1994, har opplevd det samme. Dessverre må jeg si at ikke en eneste lærer har støtta oss. Jeg må si det rett ut at i dette samfunnet har det vært og er fortsatt mye rasistiske holdninger.

På skolen har det vært svært lite opplysning om samer. Det har vært litt, da har skolen bedt ei norsk lærerinne, som skal ha studert om samiske forhold. De har aldri bedt oss å fortelle, som er samer og kjenner samisk liv. En gang inviterte vi skolen til å komme til reingjerdet og se når vi arbeider med rein, Men det var bare en som kom.

Vi har forsøkt å få samisk til barna på skolen, men skolen har vært svært negativ. De har sagt at de ikke kan få samisk når de er bare to. Og de har også sagt til meg: - Hvorfor skal skolen lære barna samisk når dere ikke har klart å lære dem det hjemme?

Mye strid i bygda

Her har vært veldig mye strid rundt reindrifta. Både om skuterkjøring, hyttebygging og av andre grunner. Og om våren kommer reinen til bygda, og det har hendt at noen rein har kommet inn på kirkegården. Det er sjølsagt beklagelig, men når det ikke er skikkelige gjerder, er det vanskelig å unngå det. Og da har folk blitt så sinte på oss at de til og med har fjerna blomster som vi hadde satt på grava til mannen min.

Resultatet er at vi har kjent oss utafor i lokalsamfunnet, og vi har også sjøl isolert oss, for å beskytte oss. Det er en stor sorg for meg.

Godtok ikke kofta

I vår brøt striden løs igjen. Barnebarnet mitt skulle konfirmeres, og ville sjølsagt konfirmeres i kofte, slik det har vært vanlig blant samer. Men presten krevde at ho skulle ha hvit kappe. Det har vi ikke godtatt, og det blei en veldig strid. Saka kom til menighetsrådet. Der fikk vi støtte av lederen, som sjøl har samisk bakgrunn, men alle andre gikk imot oss. Vi måtte til og med ringe til biskopen før saka blei løst. Og til slutt blei ho konfirmert i samekofte. Men vi hadde en bitter følelse under feiringa og følte at forholdet mellom oss og andre i Sulitjelma var blitt verre enn noen gang før. Og seinere har vi fått høre at andre foreldre ikke har villet ha konfirmasjonsbildet, da er var med ei jente som hadde samekofte på seg.

Lisa Maria forteller: – Vi har følt at ingen har vært på vår side, erfor er et ei stor hending for oss at noen kan forsvare oss, slik vi så i denne konfirmasjonsstriden. Sjøl om han er en same som opprinnelig kommer fra Troms. Blant folk som er oppvokst i Sulitjelma har vi aldri fått noen støtte. Her er noen som kan innrømme at de har ei samisk oldemor, men ingen som kaller seg sjøl same.

Store ord og realiteter

I politikken er det jo mange store ord. Nordland fylke har brydd seg om samepolitikken og lova å prioritere samisk språk og kultur. Sjøl har jeg vært på Nordland fylkes samekonferanser. Der snakker de om de samme sakene hvert år, men endringer skjer bare i administrasjonen. Vi samer som lever her, vi har ikke samme verdi.

Da jeg gikk på skolen var det ikke så mye mobbing. Men samiske saker var emner som det ikke blei snakka om. Jeg husker at vi hadde ei halv side om samene i samfunnsfagboka, men det bar bare om Finnmark. Nå er det sjølsagt litt bedre – men det synes å være bare gammel historie, man bryr seg ikke om dagens reindrift og om samenes liv ellers.

– Som voksen har jeg forsøkt å lære meg mer samisk. Men her omkring er det ingen tilbud. Jeg har gått et sommerkurs på Samisk høgskole, Jeg begynte også på studiekompetansekurset, men det blei for tungt å kjøre hver tredje uke fra Sulitjelma til Guovdageaidnu (785 km), og jeg måtte gi det opp.

Samisk skolehistorie 4