Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Inger Marie Sokki Hætta:

Læring gjennom arbeid

Fortalt til Svein Lund

Inger Marie Sokki Hætta, Guovdageaidnu 2006
(Foto: Svein Lund)

Inger Marie Sokki Hætta (Ánden Mihku Inger Márjá) er født i 1936. På grunn av krigen fikk ho ikke begynne skolen før våren 1947. Her forteller ho om sitt liv og korte skolegang ved Masi og Kautokeino skoler. Hele livet har hun arbeida i reindrifta og med husflid (duodji). Da vi intervjua henne i 2006, hadde hun fortsatt egen driftsenhet, men denne har hun seinere overlatt til sønnen og sønnesønnen. Men fortsatt har ho egne rein og fortsatt driver ho aktivt med sámi duodji.

– På skolen har jeg nesten ikke lært noe. Det som jeg har lært har jeg lært gjennom arbeidet og livet.

Viddefolk

– Vi var skikkelige viddefolk. Da jeg var barn hadde vi ikke engang hus. Vi bodde i buestangsgamme med duk av grener (tepper). Den frakta vi med oss mellom vinterboplassen, vår- og høstboplassen og sommerboplassen. I tillegg hadde vi lavvo, som vi slo opp når vi var ved reinflokken. Da jeg var 14 år gammel bygde far min en torvgamme. Foreldra mine hadde ikke hus før jeg var blitt voksen og gift.

Vinterboplassen var på Čuhppulskáidi, øverst i Anárjokdalen, der som nå er nasjonalpark. så langt øst som man kan komme før man er over grensa til Karasjok kommune. Om våren og høsten bodde vi ved Salganjávri, halvannen mil vest for Suolovuopmi. Om sommeren var vi på Orda, mellom Langfjord og Burfjord.

Vi flytta mellom bostedene med raider på 15–20 kjørerein. Når det ikke var snø, måtte vi bruke kløvrein. Vi barna besøkte ikke Kautokeino kirkested mer enn en eller to ganger for året.

Traff ikke norskspråklige

– På vidda hørte vi ikke annet enn samisk, vi traff aldri noen norsktalende. Foreldra mine kunne nok til en viss grad norsk, men de forsøkte aldri å lære barna det. Og sommerbeitet vårt var i fjella, vi var ikke så ofte ut til kysten. Slik at vi traff ikke så mye folk der heller. Vi dro til Langfjorden når vi skulle på butikken og kjøpe noe. Og kjøpmannen snakka samisk, så vi trengte ikke norsk der heller.

Da Inger Márjá egentlig skulle ha begynt på skolen, i 1943, var det krig. Tyskerne hadde tatt internatet, og mange av de som bodde langt borte fra kirkestedet fikk ikke gå på skole.

– Jeg vet ikke om det i det hele tatt kom innkalling til skolen. Vi var så langt ute på vidda at det var liten kontakt. Da det i november 1944 blei evakuering, så var vi på veg mot vinterbeitet. Vi bare dro dit vi brukte å være, men dit kom det forferdelig mye folk som hadde flykta fra Kautokeino, og enormt mye rein. Vi måtte gjete natt og dag for at ikke flokkene skulle blandes.

Begynte på Masi skole

Etter krigen tok det lang tid før skolene kom igang igjen. Først blei det starta skole i noen brakker.

– I 1946 dro mor mi til kirkestedet, for ho tenkte at jeg måtte begynne på skolen. Men internatet var ennå ikke bygd, og det var ikke boplass for meg. Først våren 1947 fikk jeg begynne, men da på Masi skole, som var bare et par mil fra vårboplassen vår. Det begynte jeg i april og jeg gikk der i seks uker, til begynnelsen av juni. Jeg husker at onkel Nils tok meg med til skolen. Jeg hadde skoleklær på ryggen i en skinnsekk. I Máze var det da internat i ei brakke. Det var mange barn på et rom, etter mi mening var det bra det var hus, vi visste ikke bedre.

På skolen var alt på norsk, og jeg forsto ikke et ord. Derfor lærte jeg heller ikke noe. Jeg husker ikke hvem som var lærer der i Máze, heller ikke hvem som var husmor. Heller ikke husker jeg skolebarna, med unntak av et par; Molleš-Klemet og Molleš-Berit.[1]

Bare duodji på samisk

Året etter sto internatet ferdig på Kautokeino kirkested. Det var i ei tømmerbrakke, som fortsatt står på Boaronjárga. Sjølve skolebrakka er revet for lenge siden. For oss reindriftsbarn var det 12 ukers skole, fra slutten av november til påske.

Jeg husker tre lærere: Alfred Larsen, Anders Bongo og Edel Hætta Eriksen. Alle hadde de samisk som morsmål, men det var helt forbudt å snakke samisk. Derfor underviste de alle på norsk. Bongo snakka samisk bare når han blei sint. Når vi ikke forsto, så var det pekestokken i hodet, og sjølsagt var det ofte at vi ikke forsto.

Det eneste som jeg lærte av var timene i duodji, eller «håndarbeid» som det da blei kalt. For da underviste Edel på samisk. Vi lærte å veve og flette skalleband, strikke ullsokker og hekle «speallavearkka» (kant til kvinnelue). Det har vært svært nyttig for meg, jeg har seinere vevd og strikka mye for salg. Koftesøm og skinnarbeid hadde jeg lært hjemme av mor, men veving og strikking lærte jeg på skolen. Det var da også virkelig det eneste jeg lærte på den skolen.

Jeg leika nesten ikke på internatet, jeg var mest hjelper for Gunhild, smurte brødskiver og gjorde annet arbeid på kjøkkenet. Jeg var svært redd, torde ikke si imot. Gunhild snakka ikke samisk, men forsto når vi barna snakka. Ho var likevel flink å vise hva vi skulle gjøre.

Gunhild Olsen gir tran. Hun var internathusmor 1935–63. Elever: Per M. Buljo og Anne Kristine M. Skum.
(Foto: Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 10 - s. 51)

Da vi fikk karakterer på skolen, fikk jeg Mg i orden, men ellers bare Lg og Ng. Duodji kom visst aldri på papiret, kanskje fordi det var på samisk og derfor ikke blei regna som skikkelig undervisning. Jeg kan ikke si at jeg blei plaga på skolen, sjøl om jeg noen ganger kunne få en klask av guttene. Jeg brukte mest å sitte og gjøre handarbeid.

Den siste vinteren jeg var på skolen, var det folkeskole og presteskole (konfirmasjonsskole) samtidig, presteskolen var på kvelden. Presten var Jan Harr. Jeg kan ikke huske om han snakka samisk eller bare norsk. Men jeg må i alle fall ha lært de ti buda.

Viddeskole i stedet for framhaldsskole

Vi hørte at det skulle komme en tilleggsskole – framhaldsskole, og at den var obligatorisk for alle som hadde fullført folkeskolen. Men det nekta jeg, jeg dro ikke til skolen. Jeg sa at jeg drar ikke dit når jeg ikke forstår, og dit kommer det en enda hardere norsk lærer. Far og jeg skulle da betale bot. Men så blei vi enige om at han skulle søke om at jeg fikk ta viddeskole ved reinflokken. Far ba skolesjefen om lov å arrangere viddeskole, og det blei godtatt. Men da måtte vi være i nærheten av kirkestedet, slik at lærerne kunne komme og sjekke hva jeg gjorde. Omtrent en gang i uka kom Larsen eller Bongo på inspeksjon. Jeg bodde da helt aleine i en buestangsgamme ved Náhpoljohka. Jeg var halvannen mil fra gammen til far og mor i i Náhpolsáiva, og jeg hadde en egen flokk på flere hundre rein, som jeg skulle gjete. På skoledagene skulle jeg være der, gjete, hogge ved og arbeide med alt slags arbeid som hører til reindrifta. Bare til jul og påske kunne jeg dra til mor, da kom far og gjette flokken. Viddeskolen min varte like lenge som framhaldsskolen, men jeg tror at jeg lærte mye mer enn jeg ville ha lært på skolen i bygda. Etter det visste jeg alt om å arbeide med rein.

Jeg er veldig sta og trassig, jeg lar meg ikke kue. Jeg har ikke hørt at noen andre har hatt en slik viddeskole.

Ikke lært å lese og skrive

Jeg har aldri lært å lese eller skrive, verken på samisk eller norsk. Om jeg hadde fått lære på morsmålet, kunne jeg nok ha lært mye, jeg har et godt hode.

Jeg gifta meg 19 år gammel i 1956, og fikk tre barn, en gutt og to jenter. Mannen min var et slikt møte-menneske, han skulle delta på alle slags møter, og jeg blei mye igjen aleine ved flokken. Jeg måtte gjete mens jeg gikk på ski med barna på kjelke. Jeg dro ikke til kirkestedet hele vinteren. På fem år var jeg der bare en gang i året.

Mannen min og jeg hadde vår egen driftsenhet, og fra vi gifta oss hadde vi sommerbeite i Loppa kommune, mellom Tverrfjord og Nuvsvåg. Der var det både samisktalende og norsktalende folk, men i starten hadde jeg bare kontakt med dem som snakka samisk.

Etter hvert, da jeg var i 30-åra, åpna jeg endelig ørene og begynte å forstå norsk. Men jeg snakka fortsatt ikke, det gikk enda et tiår før jeg begynte å snakke norsk. Nå kan jeg snakke norsk ganske bra, men jeg kan ikke lese så godt, det blir svært ofte feil.

Jeg har et par ganger fått tilbud om å delta på lese- og skrivekurs, men jeg har ikke hatt tid. Når man arbeider i reindrifta, så må man være med, da man har ikke tid å gå skoler.

[1]Klemet Kristian Isak Eriksen og Berit Alette Anti.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5