Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Nils Aslak og Margrete Skum:

– Barna skulle få den utdanninga som vi ikke fikk

Fortalt til Svein Lund

Nils og Margrete Skum

Nils og Margrete Skum
(Foto: Svein Lund)

Nils Aslak Mathisen Skum (Bojena Niillas) er født i 1934 og oppvokst i Ávževuopmi, et par mil sørøst for Kautokeino. Kona hans, Margrethe Isaksdatter f. Triumf (Áidejár-Magreda) er født i 1929 og oppvokst i Áidejávri, tre mil sør for Kautokeino. De har levd sammen på Kautokeino kirkested, der har de fått seks barn, som alle har tatt høgskoleutdanning. Her forteller de hvordan skoletida deres var og hvordan skolen har påvirka livet deres.

Høsten 2004 treffer forfatteren av denne artikkelen sin tidligere nabo, Nils Aslak Skum, på butikken.
– Bures!
– Nå, hva driver så min gamle nabo med nå for tida?
– Skriver skolehistorie. Jeg spør folk om minner fra skolegangen. Kanskje du kunne tenke deg å fortelle fra skoletida di?
– Jo, jeg kan nok fortelle. Kom nå bare på besøk!

Og så en vakker dag har jeg papir og fotoapparat med og drar på besøk til min gamle nabo i Gironvárri. Og når kaffen er kommet på bordet begynner Nils å fortelle:
– Foreldra mine var først reindriftssamer, men de kunne ikke lenger leve av reindrifta. Da jeg var 4–5 år gammel slo vi oss ned i Ávževuopmi, der vi hadde et lite småbruk. Ved sida av husdyra hadde vi også rein, slik at jeg er oppvokst med både reindrift, jordbruk og alle slags utmarksnæringer.

Skole i tingstua

– Jeg blei ikke å begynne på skolen før jeg var nesten ti år gammel. Vi bodde langt fra bygda og det var ingen veg. Egentlig skulle jeg ha begynt i 1941, men da var det svært urolige forhold på skolen. Tyskerne hadde tatt internatet, og bare i perioder lot de barna få bo der. Slik at for oss som trengte internering, blei det ikke så mye skole. I 1944 brant internatet og skolen flytta til lensmannsgården, til tingstua. Der begynte jeg på skolen våren 1944. Skolen varte i seks uker den gang. Læreren var norsktalende, han Madsen. Jeg forsto ingenting. Han kunne visst samisk, men han hadde ikke lov å snakke samisk på skolen. Slik var politikken den gangen, samisk språk skulle utryddes.

Madsen hadde radio, og noen ganger fikk vi høre på den. Det var veldig rart. Jeg hadde aldri før sett eller hørt en radio. Jeg måtte undersøke den nøye, for jeg ville se hvor det mennesket som snakka var hen. Vanlige folk hadde ikke lov å ha radio under krigen, bare de som var nazister. Og Madsen var nazist. Det var noe som alle visste, sjøl om vi ikke torde å snakke så mye om det. Det var tilsammen 4–5 folk i Kautokeino som hadde radio under krigen.

Så på høsten kom evakueringa og da blei det ingen skole. I Ávževuopmi brente de ikke, men det var tyske soldater der og vakta. Vi måtte rømme over til finsk side, til Bievrrašjávri, som er rett over grensa. Det var det noen fangsthytter og der bodde vi til vi kunne dra hjem på vårvinteren 1945.

Ludvig Madsen lærer fra 1920 rájes, internatstyrer 1933–44
(Foto: Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 10)		 Edel Hætta Eriksen i yngre dager. Hun hadde sin første lærerjobb under krigen og var fast tilsatt i grunnskolen 1947-77. fra 1969 som rektor ved barneskolen.
(Foto: Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 10)		 Anders Bongo, her som ung lærer like før krigen, i mellom Ingrid Olsen og Karen Aarseth
(Foto: Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 8)		 Alfred Larsen, lærer 1934–50,skoleinspektør 1950-71
(Foto: Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 10)

Militærtelt og skolebrakke

– Det blei da ikke skole før i 1946, da fikk vi igjen 6 uker skole. Da bodde vi i telt, slike 16-manns militærtelt. Skolen var i skolebrakke på Boaronjárga. Seinere blei det også bygd internatbrakke der, der som bygdetunet står nå. Og den internatbrakka står der fortsatt. Skolebrakka fungerte også som kirke, og på søndagene var det gudstjeneste der.

Nå fikk jeg Edel Hætta (Eriksen) som lærer. Ho var da student på Lærerskolen i Tromsø, og underviste i perioder i Kautokeino. Men da snakka ho ikke samisk, verken i skoletimene eller ellers med elevene. Ho var ei slik fin rivgu [1] at vi ikke en gang visste at ho kunne samisk. Og så hadde vi Anders Bongo. Han snakka samisk med oss, så han klarte vi med. Han lærte oss sløyd og så underviste han i bibelhistorie. I kristendom var det lov å snakke samisk, ellers skulle all undervisning være på norsk. Det fantes ikke skolebøker på samisk. Læreren hadde Bibelen i handa og så leste og fortalte han på samisk. Så var Alfred Larsen lærer. Han snakka også samisk, men han har ikke undervist meg.

Språklige misforståelser

– Det var så vanskelig når vi ikke forsto. Elever som bodde på kirkestedet kunne nok høre litt norsk før de begynte på skolen, men vi som bodde ute på vidda hørte ikke et ord. Om vi kunne noe annet enn samisk, så var det heller finsk.

Ofte var det misforståelser. Jeg husker at læreren spurte hvor mange «lága» vi har, og elevene svarte at vi har Movsses-lága (Moseloven), fotball-lága ja husmor-lága. Det var ikke lett å forstå at det som for oss virka som det samme ordet var både et samisk ord, og et norsk ord med helt annet betydning.[2]

Vi barna måtte hente ved til skolen. Da skolen var i lensmannsgården var der en gammel mann som saga ved. Han stabla veden i to stabler, til skolen og til lensmannen. Men det visste ikke jeg, så jeg tok feil. Så kom den sinte gubben ropende etter meg, med øksa i handa. Jeg slapp veden og sprang til skolen. Og resultatet var at læreren satte meg i skammekroken.

Jeg gikk bare tre år på skolen etter krigen, 1946–48. Jeg mener å huske at det var 12 uker på høsten og 8 uker på våren. På internatet var Gunhild Olsen husmor. Ho var fra Alta og arbeida her i 30 år. Ho kunne svært lite samisk. Tjenestejentene var også fra kysten og kunne lite samisk. Tanken var da at internatet også skulle være et norskspråklig miljø.

Ingen etterskoling

– Jeg hadde en bror som var tre år yngre enn meg. Da det kom framhaldsskole hit, skulle han gå der. Jeg gikk også og spurte om ikke jeg også kunne få begynne, men det fikk jeg ikke. Jeg var da 16 år og de sa det ikke var plass for meg. Det er ganske rart. Da vi som tapte skolegang på grunn av krigen seinere søkte om erstatning, fikk vi høre at vi alle hadde fått et tilbud etter krigen, Det er slett ikke sant. Jeg fikk ikke noe slikt tilbud, og da jeg sjøl søkte meg på skolen, slapp jeg ikke inn.

Jeg lærte ikke så mye norsk på skolen. Norsk lærte jeg for alvor først da jeg som 18-åring reiste til Sør-Norge. Jeg hadde knapt vært lenger enn til Alta, men så spurte kameraten min, Johan Hætta, om jeg kunne dra sammen med han til Hardanger for å arbeide med rein. Johan kunne godt norsk, og jeg lærte også mye da jeg var der. Det var på Filefjell. Det var et slikt aksjeselskap som hadde starta med reindrift der, det var blant annet Filefjell høgfjellshotell og en lensmann. Men de klarte ikke med reinen, de fikk ikke til å samle den i gjerdet. Derfor søkte de etter ungdommer fra Finnmark som visste hvordan man skulle arbeide med rein. Det var ikke så mange som torde å dra så langt i den tida, men jeg hadde ikke annet arbeid og måtte bare prøve. Så Johan og jeg dro dit, Der var også en Biti fra Karasjok. Jeg var der et par år, til jeg fikk innkalling til militæret. Der ville de at jeg skulle gå på militærskole, men det hadde jeg ikke lyst til.

På 1950-tallet ønska foreldra mine å bygge nytt hus i Ávževuopmi. Men det fikk de ikke lov til, for da var det sentraliseringspolitikk, og det blei ikke gitt lån til å bygge på slike småsteder. De måtte derfor flytte til kirkestedet, og bygde da i Suohpatluohkká (et par kilometer sør for sentrum av Kautokeino). Jeg var den eneste av barna som ikke hadde flytta hjemmefra, og da jeg gifta meg så bodde kona og jeg også der, og arbeida med småbruk.

Gruvearbeid og industrimekanikerkurs

– Det var ikke mye inntekt å få fra småbruket, så jeg måtte ta arbeid utenom. Jeg arbeida i Kraftlaget og Vegvesenet og jeg har vært med på mange slags bygnings- og anleggsarbeid. Da man fant koppermalm i Biedjovággi og planla å lage gruve der, var jeg med fra starten. Jeg hadde arbeidsnummer 1 der og var med å starte opp Bidjovagge gruver tre ganger; for Fangel, Sydvaranger og Outokumpu. Der arbeida jeg først i gruva og seinere i produksjonen. Jeg var der helt til 1987, da jeg måtte slutte på grunn av sykdom.

De første åra som jeg arbeida i Biedjovággi, gikk jeg industrimekanikerkurs i Alta. Da hadde jeg lært såpass med norsk at det ikke var vanskelig å klare seg språklig, men det var likevel vanskelig fordi jeg hadde lært så lite da jeg gikk på skolen.

Vent litt, jeg skal leite fram det vitnemålet. Her er det: Du ser i praktisk arbeid har jeg M, yrkeslære G, men i matematikk klarte jeg ikke mer enn Ng.

Ikke elev, men lærer i videregående

– Sjøl om jeg ikke sjøl har gått videregående skole, så har jeg arbeida litt som lærer der. På reindriftsskolen skulle elevene lære om snarefangst, sennegrasskjæring, garnfiske under isen og notfiske. Og det måtte de lære av folk som har drevet med slikt arbeid og som kan det. Så det har jeg undervist for elever i videregående skole. Jeg har også holdt noen kurs i notfiske – ikke bare sjølve fiskinga, men også laging og montering av nøter. Jeg var også med da det blei laga en film om notfiske.

Seks barn på høgskole

– Vi har seks barn og da barna begynte på skolen, så var det vanskelig, da vi ikke kunne hjelpe dem så mye. Kona har like lite utdanning som meg, så ho kunne ikke noe mer. Men vi forklarte barna hvordan situasjonen var, og vi oppfordra alltid barna til at de skulle gå videre på skoler, slik at de ikke kom i samme situasjon som vi har vært. Og resultatet er at alle seks barna har tatt høgskoleutdanning. En har gått på Høgskolen i Finnmark, og alle de fem andre på Samisk høgskole. De skreiv enda i avisa om det for omtrent ti år siden, da fem søsken var studenter på Samisk høgskole samtidig. Og alle har de fått godt arbeid.

Samisk og finsk

Først var tanken å intervjue bare Nils, men etter hvert kommer Margrethe mer med i praten. Ho er fem år eldre enn mannen sin, og skulle egentlig starta på skolen i 1936. Men ho blei ikke å begynnet før 1939 og da blei det ikke mye skole før krigen kom og la hindringer i vegen.

– Hjemme snakka vi samisk og finsk. Mor var fra Oskal (mellom Áidejávri og Kautokeino kirkested). Ho hadde samisk som morsmål, men kunne også snakke finsk. Far var oppvokst i Áidejávri, men mor hans hadde kommet fra Finland og farfar hennes fra svensk side av Tornedalen. Bror til far bodde hos oss og han og far brukte å snakke finsk seg i mellom.

Vi bodde på internatet et par år. Gunhild Olsen var husmor. Jeg husker at ho tvang oss til å ta tran. Ho lærte aldri samisk, men ho kunne finsk fra ungdommen, og ho brukte å snakke finsk med meg. Det var flere tjenestejenter på internatet, jeg husker særlig Inger, som var fra Kåfjord, ho snakka samisk. På internatet måtte vi barna arbeide, blant annet smurte vi brød og henta ved. Vi henta melk på Vuolledállu. Det er fortalt mye om erting og plaging blant barna på internatet, men det kan ikke jeg huske å ha opplevd. De plaga i alle fall ikke meg. Men så tok tyskerne internatbygget, og deretter måtte vi bo andre steder. Jeg bodde da hos en onkel på kirkestedet. Da hadde vi ei tid skole i tingstua.

Min første lærer var fru Grønolen. Ho var ei snill frøken, men ho forsto ikke et ord samisk. Jeg husker at ho gråt fordi ho ikke kunne snakke med barna. Seinere fikk vi Madsen. Sjøl om vi var unge, la vi merke til at Madsen var redd for noe. Hele tida gikk han og gløtta ut av vinduet. Sjøl om han var nazist, så hadde vi en følelse av at han var redd for tyskerne. Men han var snill med barna.

Konfirmasjon på samisk

– Så var det konfirmasjonsskolen, den var også der på tingstua. Presten var Jan Harr. Han var fra Narvik, men hadde lært seg godt samisk og konfirmasjonsskolen gikk bare på samisk. Han var en ganske artig prest, jeg husker at han leika litt med oss. Det var ikke så mye å lese på konfirmasjonsskolen, hovedsaka var å lære utenat salmevers, trosbekjennelse og slikt.

Det er nok mye som skjedde under krigen som aldri har blitt skrevet ned i bøker. Presten hadde sender i kirketårnet. En gang hadde tyskerne peilet den og presten måtte røske den ned i full fart. Han sprang inn i prestegården med den og slang den på golvet. Så heiv prestefrua skittentøy over. Tyskerne kom inn, men de fant ingenting. Men presten blei sendt til fangeleir for ei tid.

Etter krigen fikk jeg ikke noe mer skolegang. Om noen sier at alle som tapte skolegang har fått skoletilbud etter krigen, er det ikke sant. Kanskje noen på kirkestedet fikk, men ikke vi som bodde avsides. Tilsammen har jeg fått omtrent ni måneder skole, og det er jo ikke altfor mye.

[1] Rivgu = ikke-samisk kvinne
[2] «Lag» på norsk = forening, gruppe, «lága» på samisk = «lov» på norsk

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5