Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.

Siri Broch Johansen:

Fra norskspråklig elev til samisklærer

Siri Broch Johansen (t.v.) sammen med Elfrid Boine på møte i redaksjonskomiteen for Samisk skolehistorie 2006
(Foto: Svein Lund)

Siri Broch Johansen (Veivoktár-Álber-Sire) er medlem av redaksjonskomiteen for Samisk skolehistorie. Hun har siden 2003 vært språkleder ved Tana samiske språksenter – SEG og har bl.a. arbeidet som lærer, radiojournalist og som kateket.

I denne artikkelen forteller hun om sin egen vei til språket, og om egne skoleerfaringer som elev, student og lærer i Tana, Oslo, Kåfjord, Tromsø og Målselv.

Jeg ble født i 1967, og bodde de første fire årene i det blå huset i Polmak. Rivingen av Polmak internat hører til mine første minner. Jeg kan såvidt huske internatet, og husker materialstablene på skoleplassen en sommer en gang. Pappa tok bjelker fra internatet til huset vårt som var under bygging, så det gamle internatet lever ennå, i huset i Hedeguohppi.

Grunnskole i Tana og Oslo

Jeg begynte på grunnskolen i 1974, og gikk ut i 1983. Spesielt de første årene var jeg mye borte fra hjemmeskolen. Den første skoledagen var på astmasykehuset Voksentoppen skole, og der gikk jeg noen uker om gangen når jeg var innlagt på sykehuset.

Jeg var langt på vei rivgu [Rivgu: ikke-samisk kvinne.] både i egne og andre tanaværingers øyne. I Oslo var jeg same, og folk pleide å be meg telle til ti på samisk. En gang spurte en voksen meg om jeg hadde hale, men da ble lille Siri forbanna. Jeg var nok fem år da.

Ettersom jeg var så mye på sykehus, var jeg elev på to skoler: Seida skole, som på den tida var en barneskole, og Voksentoppen skole, som var full grunnskole både for oss som bodde på sykehuset, og for noen barn i Oslo og Bærum som reiste daglig til skolen i drosje. Seida skole gikk jeg på fordi jeg var syk. Jeg skulle ha reist 15 km med buss hver vei til Polmak skole, men fordi Seida skole var halvparten så langt unna hjemmet og enda nærmere ambulansen og doktoren, bestemte mamma og pappa at jeg skulle gå der.

Seida skole, 17. mai 1977 eller 1978, Siri til venstre i bildet.
(Foto: Albert Johansen)

Mitt morsmål er norsk. Mamma er en rivgu som flytta nordover for å skole samebarn. Som mange andre rivguer fant hun en samegutt og ble. Mamma har fortalt at da de venta sitt første barn, snakka de om språkvalg. De fleste foreldrepar på den tida hadde nok ikke slike samtaler, men mine foreldre var begge moderne pedagoger, de var oppdaterte på slike tema. De bestemte seg for å snakke norsk med barna sine, fordi mamma sitt morsmål var norsk. 60-talls-pedagogene visste nemlig at små barnehjerner ikke kan takle mer enn ett språk av gangen, så de første årene må man være forsiktig med for mange stimulanser av forskjellig slag.

Slik vokste jeg opp, halvfremmed for min egen slekt.

Med norsk som morsmål var det språklig sett uproblematisk å gå på sykehusskolen i Oslo. Jeg klarte meg like godt som noen andre. Noen ganger var ei tospråklig jente fra Karasjok også der. Da ble det stilt spørsmålstegn ved min samiskhet. Alt som åtteåring måtte jeg forsvare egen identitet overfor omverdenen. «Man kan være same fordi om man ikke snakker samisk!» sa jeg til dem. Det hadde pappa og mamma forklart.

På hjemskolen min, i Seida, var vi alle norskspråklige. Det trodde jeg ihvertfall da. Vi var 17 i klassen, alle var ettspråklig norsktalende. Først seinere har jeg forstått at mange av oss kunne vært (og at noen kanskje var og er) tospråklige, hvis de samisktalende foreldrene hadde brukt morsmålet sitt når de snakka med ungene sine. Jeg husker en 17. mai, når ei jente i klassen min møtte opp i kofte. Det var jo helt normalt, men pappa fortalte at ikke bare var foreldrene hennes samer, de snakka også samisk hjemme. Det synes jeg var ganske eksotisk. Jeg var ofte hjemme hos denne familien, men jeg hadde overhodet ikke lagt merke til vilket språk foreldrene brukte seg imellom. De kan meget vel ha snakka samisk, men «radaren”min tok ikke inn slikt. Jeg hadde også slike ører som ettspråklige ofte har – når folk begynte å snakke samisk, skrudde jeg av. Det hørte ikke til min verden.

Action på Polmak skole

På Polmak skole var det andre tilstander enn i Seida. Der gikk mine storesøsken, og særlig søstra mi fortalte alt mulig rart fra livet på skolen. På 70-tallet var det mye action. En gang var det opprør blant foreldrene fordi den ekstremistiske rektoren hadde brukt omså kor mye[Omså kor mye: nordnorsk uttrykk, direkte oversatt fra det samiske «vaikko man olu»] penger fra skolens budsjett til å kjøpe ČSV-refleks [ČSV: Noen av de mest brukte bokstavene i det nordsamiske alfabetet, kan bety f.eks. Čájet Sámi Vuoiŋŋa, Čállet Sámi Verddet, Čohkke Sámiid Vuitui (Vis Samisk Ånd, Skriv Samiske Venner, Saml Samene til Seier). Begrepet ble kjent tidlig på 70-tallet etter et seminar i Sirma, og ble av mange oppfattet som en bevegelse. Bevegelsens tilhengere, ČSV-erne, talte for samiske rettigheter språklig, kulturelt og materielt. Som så mange andre bevegelser som vil endre det bestående, var også ČSV-bevegelsen svært omstridt i sin samtid.] til alle elevene. Det var mange refleksbrikker som gikk i søpla. Søstra mi fikk bruke sin, men ettersom jeg husker, synes pappa dette var litt unødvendig provoserende.

En annen gang hadde en lærer kommet til å bruke samisk overfor en enkeltelev. Læreren forsvarte seg så godt han kunne, han skyldte til og med på at eleven hadde snakket samisk til ham først, men det hjalp ikke. Den helt moderate foreldrerådslederen var lynforbanna fordi den ekle samisken som læreren hadde viska inn i en elevs øre, hadde funnet veien helt fram til ørene på hans inntil da ubesudla sønn som satt noen pulter bortenfor.

Samiskundervisning i Seida

Foreldrene mine jobba på Seida skole. Pappa var rektor, og underviste blant annet i samisk kultur og samisk språk. Ihvertfall i 5. klasse (1978–79) kunne vi velge disse fagene. I samisktimene pleide pappa stadig å snakke om noen hunder som var begravd [Ordtak/idiom: «Så det er der hunden er begravet.» Med andre ord: «Så det er dette som er grunnen til at....»], og han tegna noen skjemaer på tavla som han nok hadde tenkt at vi skulle forstå noe av. Selvsagt hadde vi ikke bøker, og pappa hadde heller ikke noen som helst bakgrunn for å undervise i et fag som det aldri hadde blitt undervist i i norsk skole før: samisk som annetspråk. Jeg lærte to setninger i løpet av disse timene: – Boađe deike! – Mana fal! [Boađe deike! = Kom hit! Mana fal! = Bare dra/gå/fær!] Det var veldig rart å si de ordene. Ja, enda rarere at de faktisk virka. Jeg sa: – Boađe deike, Gro-Hilde! Og så kom Gro-Hilde! hun sa til meg: Boađe deike, Siri! Og så gikk jeg bort til henne. Merkelig rart.

Men det aller merkeligste av alt merkelig i samisktimene, var at flere andre elever tilsynelatende forsto veldig mye mer av hva som foregikk, enn jeg gjorde. Pappa antydet en gang overfor meg at kanskje Stig, Mette, Hans og Robert hørte samisk hjemme siden de forsto så mye, men det var et forslag som ikke fant grobunn i mitt sinn. Nei nei, å nei, slik kunne det ikke være.

Frem fra glemselen versus Tanabreddens Ungdom

Klassestyreren vår i Seida var rivgu, akkurat som min egen mor. Også hun kom nordover og fant en samegutt fra bygda. Ragnhild Ravna hadde en glødende interesse for lokal kultur og historie, og hun var også utdanna musikklærer. Vi sang Lohkat ja čállit med varierende grad av alternativ uttale alt i første klasse, og i løpet av de fem første årene på skolen var vi og så på fangstgraver i Luftjokdalen, tufter i Karlebotn, og vi tilbrakte flere dager i Lávvonjárga.

Vi lærte mye mer om våre egne omgivelser, enn det noen lærebok la opp til. Likevel lærte vi selvsagt mest om den sør-norske kulturen, dens tradisjoner og verdier. Vi jentene var voldsomt opptatt av Frem fra glemselen-sangene, sjøl plagdes jeg med at jeg ble på gråten hver gang Vesleblakken døde.

Søstra mi og de oppe i Polmak var langt mer progressive. De joiket Elle-Máret og sang om Boares muittut [Begge er titler på joiker/sanger som ble utgitt på Tanabreddens ungdoms første og viktigste LP. Elle-Máret er en personjoik. Boares muittut (Gamle minner) er en sang med tekst av Lars Wilhelm Svonni, altså forfattet på svensk side. Det var ikke bare i Tana de nye strømningene levde.]. Søster lærte meg sangen og joiken, sangen hadde en skrekkelig vanskelig tekst - båhtsågohhtejæjelordan, noe med denne lorden var det ihvertfall. [Bohccot guhttot jeagel orddain – reinen beiter lav ved skoggrensa. Altså ingen lord involvert.] Jeg kan fortsatt synge to forskjellige stemmer på Boares muittut, men nå synger jeg nok teksten littegranne annerledes.......

Fremmed fugl på hjemskolen

Ettersom årene gikk, følte jeg mer og mer at jeg ikke riktig hørte til på Seida skole, blant annet fordi alle naboene mine gikk på Polmak skole. Jeg hadde også frisknet til, og da vi kom noen uker ut i det sjette skoleåret, i september 1979, lot pappa meg omsider begynne på Polmak skole.

Det var en annen verden! I Seida var jeg langt på vei vanlig, nå ble jeg mer sett på som helt rivgu. I Polmak hadde jeg et søskenbarn i klassen, og hun snakka samisk. Her ble det rett og slett overtydelig at det heftet en feil ved meg. Ihvertfall halvparten av elevene snakka samisk seg imellom i pausene, og noen gjorde det i timene også. Det siste avhang tildels av læreren – noen av dem snakka samisk sjøl, også i timene. Men all «tavleundervisning» foregikk på norsk – selvsagt.

Unntaket var Sameklassen. I den klassen gikk et par unger av noen skikkelig kranglete foreldre som ikke kunne la barna deres være sammen med vanlige folk. Og den ekstreme ČSV-eren Sullá var læreren deres, og hun var kraftig streng. Sameklassens elever fikk ikke ha friminutt engang sammen med oss, de skulle alltid holdes for seg sjøl av en eller annen grunn.

I mine øyne var sameklasse-barna nesten for marsboere å regne – jeg kunne ikke finne noen fellespunkter mellom deres og min verden. Jeg hadde en nær slektning i den klassen og vi vokste attpåtil opp i samme lille bygd, men likevel var hun annerledes og fremmed.

Duodjikurs og ny innsikt

Den vinteren var det duodjikurs for de eldste elevene. Jeg fikk også være med, og jeg lærte mye om både duodji og tilhørighet. Kurslærerne var lokale duojárat. [Duojár = samisk for håndverker eller utøver av samisk husflid, duodji.] Den ene var så gammel at hun ikke kunne noe særlig norsk. Alle snakka derfor samisk. Jeg lærte blant annet å si «fiskes árppu». når jeg sa disse ordene, begynte de voksne å le uhemmet. Jeg skjemtes selvfølgelig, for jeg visste at dette var ting jeg burde kunne. Det er kanskje derfor jeg husker setninga jeg sa, så godt: «Attes munnje fiskes árppu». På duodjikurset lærte jeg også å veve med grindvev uten opplukk, å sy ei lita kofte, å frynse tørkle til, å sy lue, og jeg lærte fremfor alt at man virkelig må lære seg samisk for å klare seg i dette samfunnet. Det var en hel verden rundt meg som jeg ikke skjønte noenting av. Det var ekkel, men viktig innsikt.

Tana ungdomsskole

Da jeg hadde gått et år på Polmak skole, begynte vi alle i Seida igjen, på Tana ungdomsskole. Der var det internat og, hvor elevene fra Sirma og Austertana bodde. Vi andre gikk i Seida i et år før sirmaneserne og austertanaværingene kom. Det var ganske skummelt å begynne på ungdomsskolen, vi ble plutselig så små igjen. Men det var også spennende å få bli kjent med dem som kom fra andre skoler. Jeg kjente jo alt de som kom fra Seida skole, men de fleste elevene fra Boftsa var ukjente. Og nå fikk jeg endelig gå på samme skole som søster, for hun gikk i 9. klasse det året.

Vi hadde samisktilbud på ungdomsskolen. Man kunne ta samisk som andrespråk i stedet for nynorsk. Det er litt rart dette her, for nynorskundervisninga gikk over ca. 30 timer i løpet av noen få uker etter nyttår i 9. klasse.

Samiskundervisninga derimot, gikk over minst to hele skoleår, flere timer i uka. Det var en elev som leste samisk. Han var reindriftssame. Jeg spurte skolen om å få lese samisk, men det fikk jeg ikke lov til fordi jeg ikke kunne snakke samisk fra før av. Andrespråkstilbudet var altså tiltenkt de som hadde samisk som morsmål.

Pappa lærer meg samisk

Den første gangen jeg begynte å lese samisk, var da Davvin-kursene kom, høsten 1983. Da hadde jeg flytta til Vadsø, og gikk på yrkesskole der. Jeg lyttet til radioprogrammene et par ganger, men det var vanskelig å sette av tid akkurat når de ble sendt. Så lovte pappa å lese med meg – og hva kunne være bedre enn det? Én gang satte vi oss ned med bøkene og forsettet om å fylle ut det første kursbrevet. Jeg var temmelig skuffa da pappa begynte å fylle ut kursbrevet sjøl. Han hadde ikke tid til å forklare meg alle de vanskelige sakene, han ville heller gjøre det ordentlig, så det ikke ble så mange feil. Jeg husker ikke om brevet ble sendt avgårde eller ikke. Men jeg har tenkt på det som skjedde, at det kanskje var en vanskelig situasjon for pappa. Han hadde valgt vekk sitt eget morsmål i sin egen familie, og når han skulle hjelpe dattera si med å lære dette språket, visste han kanskje ikke hvordan han skulle få det til. Jeg får aldri svar på hvorfor han gjorde som han gjorde, for han døde plutselig, et par uker etter vår første samisktime.

Nye runder

Et par år seinere begynte jeg igjen – og jeg kom akkurat så langt som mange andre andre kommer – til 2. kapittel i Davvin 2. I det kapittelet er det noen som har kjørt seg fast. De kommer ikke videre. Det gjorde ikke jeg heller. Jeg la bøkene vekk og lovte meg sjøl at jeg ikke skulle prøve igjen før tiden var inne. – Når vet man at tiden er inne? For meg skulle det gå ytterligere fem år. Da gikk jeg siste året på Sagene lærerhøgskole, leste alle Davvin-bøkene på noen få måneder, og begynte samtidig å snakke såpass samisk at Berit Johnskareng ba meg å undervise samiskelevene i Osloskolene mens hun skreiv nye lærebøker. Jeg sa at jeg ikke kunne noe særlig samisk, men det beit ikke på henne.

Samiskundervisning i Oslo høsten 1993. Elevene hadde kommet fra mange forskjellige Oslo-skoler, og her er de på tur på ei øy i Oslofjorden.
(Foto: Anne Wuolab)

I løpet av sommeren 1993 løsna det. Jeg var på språkbad i Ballangen, hos familien til ei venninne. Når jeg hadde sittet der i ti dager og lyttet i timesvis, prøvd å forme setninger, strevd for å komme inn i samtalen og vært klar til å si noe omtrent to minutter for seint kveld etter kveld, pressa meg sjøl til å snakke feil og feil og feil dag etter dag, da hadde jeg klatra over et gjerde. Etter det var det bare snakk om vokabularutvidelser, øvelse, mot og stå-på-vilje.

Samisklærer i Oslo

I august 1993 begynte jeg for første gang å jobbe som samisklærer. Jeg hadde 9 elever, og de var spredt over hele Oslo kommune. Min rektor satt på Møllergata skole, og enkelte ganger samla vi alle elevene der. Jeg hadde også en medlærer, som i virkeligheten var min private samisklærer. Uten Anne Wuolab og hennes hjelp hadde jeg ikke klart jobben.

Det var to og tre elever på hver skole, noen steder var det bare en enkelt elev. Det var vanskelig å lære bort samisk til elever som ikke hørte ett eneste ord samisk utenom timene, og som i tillegg var mutt putt aleine samiskelev på hele skolen. Som samisklærer i Oslo var jeg virkelig aleine. På de fleste skolene virket det som om jeg kom som en overraskelse på alle hver gang jeg dukka opp. – Er du her igjen? Åja, rom til dere, ja… hm, la meg se om jeg finner vaktmesteren……

Samme høst tok jeg mellomfag i pedagogikk, og jeg skreiv selvsagt semesteroppgave om samiskopplæringa i Oslo. Hvorfor lærer de ikke, når vi underviser? het oppgava, og konklusjonen min ble at samiskundervisning under slike forhold ikke kan bli mer enn en medsosialisator som bidrar til å knytte eleven til sin egen bakgrunn.

Samiskstudent på universitetet i Oslo – og Tromsø

Når jeg hadde gjort unna mellomfaget og samiskundervisninga i Oslo, var jeg klar for å lære mer samisk. Sjøl om grunnskoleelevene ikke satt igjen med så mye etter undervisninga, førte det i det minste til at jeg begynte å lese samisk på universitetsnivå. Jeg satt aleine på en av lesesalene på Pedagogisk forskningsinstitutt på Universitetet i Oslo og stavet meg igjennom samiskbøkene etter beste evne. Jeg husker hvordan jeg strevde for å forstå Marry A. Sombys nydelige bok Beaivváš nieida (Solens datter). Jeg brukte en hel dag på å lese og forstå innholdet på ett oppslag i boka, og jeg skrev en tosiders ordliste til dette ene oppslaget. Ordlista måtte jeg ta med til et avlåst spesialbibliotek på Ural-Altaisk institutt. Der, og bare der, hadde de Konrad Nielsens ordbok. Jeg fikk ikke låne med meg ut noe fra dette biblioteket, jeg måtte dra dit hver gang jeg trengte å slå opp et ord, og jeg måtte knebe instituttets ansatte om å allernådigst få slippe inn, for jeg hadde egentlig ikke adgang der i det hele tatt. Vi husker kanskje ikke lenger hvor vanhjulpne vi var før den utskjelte, store grå samisk–norske ordboka kom i 1995.

Fordi jeg var styremedlem i Norske Samers Riksforbund, fikk jeg ofte reise gratis til Tromsø. Vi hadde Tromsø som fast møteplass, og etter møtene pleide jeg å bli igjen ei ukes tid og surre på universitetet der. Noen ganger stakk jeg innom grunnfagsforelesninger, jeg satt der og oppdaga hvor mye jeg faktisk forsto av den før så ugjennomtrengelige samisken. Jeg så også hvem de andre studentene var. Noen av dem hadde heller ikke lært samisk hjemme som barn, de ble mine forbilder.

På vårparten bodde jeg en hel måned i Tromsø. Jeg kom dit til skriftlig eksamen, og forberedte meg til muntlig i Tromsø. Jeg bodde hos Nils Jernsletten, og klarte å stave meg igjennom nesten halvparten av pensum før muntlig-dagen opprant. Så kjørte Nils og jeg til universitetet. Han ønsket meg lykke til, og jeg gikk på kafeteriaen for å grue meg. Når tiden var inne, gikk jeg til eksamensrommet, og der satt Nils. Så spurte han meg om noe som jeg ikke kunne forklare spesielt godt, men det gikk høvelig bra likevel. Og om kvelden når jeg kom hjem, spurte Nils meg hvordan det hadde gått.

Samisklærer i nydøpt samekommune

Jeg hadde virkelig ikke trodd at jeg skulle klare det. Nå hadde jeg altså tatt samisk semesteremne. Jeg måtte bare fortsette. Men det var ikke noe tilbud i Tromsø før året etter. Jeg visste dette lang tid i forveien, så jeg hadde skaffet meg arbeid i Kåfjord i Nord-Troms. Jeg ble samisklærer på Manndalen skole. Og fordi jeg alt hadde lest så veldig mye samisk, ble jeg ansvarlig for all samiskopplæring på hele skolen.

Vi var to samisklærere på skolen. Det var ikke det at vi kunne så mye, akkurat. Undervisninga var nok på et temmelig enkelt nivå både pedagogisk og språkfaglig. Likevel gjorde vi en bedre jobb enn noen noensinne hadde gjort. For det var ikke vanlig å legge for mye ressurser i samiskundervisninga. Det tok ikke lang tid før jeg ble en del av Kåfjords pågående språkstrid. Akkurat det året jeg jobbet i Manndalen, var det en seig strid rundt navnet på det lokale postkontoret. Ja, det var i hele tatt en seig strid om alle stedsnavnene i området, men det var postkontorets navn vi hadde folkeavstemning om i april 1995. Manndalen/Olmmáivággi eller Samuelsberg? Det norske navnet Samuelsberg vant med noen få stemmer. Og stedet Manndalen har fortsatt adresse Samuelsberg. (Postkontoret er selvsagt nedlagt for lenge siden.)

Studiehjemmel? - Dream on!

Da jeg hadde undervist i Manndalen ett år, gledet jeg meg til å endelig få lære mer samisk. Jeg kjente det på kroppen hver eneste dag på jobb, at jeg trengte å kunne mer. Jeg søkte stipend fra kommunen, og også studiehjemmel fra utdanningsdirektøren, men jeg fikk ikke ett øre. Utdanningsdirektørens saksbehandler sa faktisk til meg på telefonen at hun visste at jeg kom til å studere uansett, så jeg trengte jo ikke å få stipend.

Det var tungt å komme til grunnfagsklassen og treffe andre lærere. De fikk lønn, reisene dekket, gratis bøker, pensjonsrettigheter, pendlerfradrag ....... Jeg fikk ingenting annet enn vanlig lån fra Statens lånekasse. Dette ble nok et gjerde jeg måtte klatre over.

Fremmedspråklig på morsmålsstudium

Mens jeg leste grunnfag, lærte jeg arbeidsdisiplin og slikt som jeg aldri hadde hatt behov for å lære på lærerskolen. Samisk grunnfag er et morsmålsfag. Mange ganger tvilte jeg på at jeg skulle klare det, og når en av lærerne tok meg inn på kontoret og fortalte at han også tvilte på meg, begynte jeg å bli riktig så oppkava. – Hadde jeg strevd og slitt så mye og tatt opp lån for ingenting? Jeg bestemte meg for å jobbe enda hardere.

Da våren kom, var jeg blant de beste på språkdelseksamenen. Da lærte jeg hvor viktig det er å kunne jobbe. En annen som holdt samme nivå som jeg, var en voksen mann, en lærer som akkurat hadde lært å skrive sitt eget morsmål. Han hadde akkurat sjøl forstått det samiske rettskrivingssystemet, han hadde «sett lyset», og han hjalp meg i riktig retning.

Samtidig som vi gjorde oss ferdig med grunnfaget, prøvde vi å få instituttet til å tilby mellomfag påfølgende høst. Når man leser samisk eller arbeider med samisk, kommer man aldri vekk fra dette at man alltid må presse og argumentere. I siste liten fikk vi på plass mellomfagstilbud høsten 1996. Vi var 12–14 stykker som fulgte undervisninga. For første gang i livet var jeg på lesesalen fra tidlig på morgenen til seint på ettermiddagen. Hver dag sto vi og ventet på at dørene skulle åpnes; jusstudentene og jeg. Jeg leste så mye jeg klarte, jobba så hardt jeg kunne, men det skulle vise seg å ikke være nok. I hele gruppa vår var det to stykker som sto på både skoleeksamen og hjemmeeksamen. Heldigvis sto jeg på skoleeksamen.

Lærer i den samiske grunnskolen

Siden jeg måtte begynne å jobbe igjen på nyåret 1997, hadde jeg kanskje ikke klart å lese meg opp igjen til en ny skoleeksamen. Men hjemmeksamenen kunne jeg skrive om igjen, og i februar 1997 var jeg endelig ferdig med samisk mellomfag. Da var jeg alt i arbeid ved Sameskolen i Troms, og underviste en 9. klassing i samisk. Det var så lett, mye mye lettere enn å undervise i samisk som annetspråk på Manndalen skole. Og slik er det. I grunnskolestrukturen er det bortimot umulig å legge forholdene tilrette for annetspråkundervisninga. Når man kan bruke samisk som undervisningsspråk, er det en helt annen sak.

Men også på en samisk skole var det merkelige problemstillinger. 1997 var reformåret i grunnskolen. 9-årig skole skulle bli 10-årig. Når departementet omsider sendte ut de nye læreplanene, så jeg at mine engelskelever ikke var tilgodesett med noen plan. Den eneste planen som fantes fra og med høsten 1997 var laget for norskspråklige elever som hadde hatt engelsk ihvertfall fra 2. klasse, og mange timer i uka enda. Mine elever hadde bare lest engelsk siden 4. og 5. klasse, og hadde færre timer i uka enn de norske. De kunne ikke engang halvparten så mye engelsk som det de norske elevene i en norsk skole kunne. Departementets svar da jeg ringte dem og presenterte problemstillingen var omtrent slik: «De klarer seg vel alltids. Vi kan vel ikke tenkte på alt, heller!» Jeg var sjokkert over en slik holdning fra statlige myndigheter. Det er kanskje ikke rart at jeg forlot grunnskolen da reformen trådte i kraft.

Kåfjord samiske språksenter – å ta tilbake ei ukjent fortid

Jeg var et par år borte fra undervisningsarbeid, og da jeg kom tilbake til dette, var det for å undervise i samisk på Samisk språksenter i Kåfjord. Der lagde vi våre egne læreplaner, og vi bestemte lokalt hva vi ville vektlegge i undervisninga. Det var utrolig stimulerende å undervise nybegynnere som fikk bruke hele arbeidstida på språkkurs, og å se deres framgang fra uke til uke.

Mens jeg lærte meg samisk opplevde jeg at identiteten min endret seg. Det har andre også erfart. Et dyrebart minne fra begynnerkurset på samisk språksenter i Kåfjord, er kvinnen som begynte på kurs som rivgu. Hun ville lære samisk fordi hun trengte det i jobben. En dag la vi fram en del samisk skjønnlitteratur som elevene kunne bla i i pausene. Mange fattet spesielt interesse for Nils Aslak Valkeapääs bok Beaivvi, áhčážán. [Den norske utgaven, Solen, min far, er ikke illustrert.] Elevene bladde i denne boka gang på gang, og snakka om bildene. Jeg hørte dem snakke om at den og den ligner på den og den avdøde slektning. Etter to uker klappa «rivgu-en» boka sammen og erklærte: «Dette er mitt folk!» Etter det hørtes ikke mer om hennes manglende samiske røtter.

Følgene av alt strevet

Nå, når jeg jobber i min barndoms dal, er også andre ting forandra. Mine «norskspråklige» klassekamerater såvel som mine nære slektninger, snakker samisk med meg. Bygder i øvre del av Tana, sånn som Sirma og Utsjok, har kommet nærmere. Jeg har fått øynene opp for de samisktalende ute i fjordbygdene, og.

Opplæring på Tana samiske språksenter skjer ikke bare i klasserommet. Her er de på drivgarnfiske på Tanaelva. Lærer Siri Broch Johansen ror, foran elev Edgar Bendiktsen fra Vadsø.
(Foto: Deanu giellagáddi)

Den viktigste grunnen til at jeg lærte meg samisk, var barnet mitt. Hun hadde ikke blitt til ennå, og jeg visste ikke da at jeg virkelig kom til å bli mor en dag, men jeg kjente at jeg ikke ville være vår families samisktalende histories punktum.

Jeg har oppnådd det jeg ønsket da jeg begynte å lese samisk. Jeg har truffet meg sjøl, min egen slekt, og jeg har til og med klart å føre ordet videre. Min egen datter er en av de rare marsboerne som går på sameskolen....vel, rar synes jeg ikke hun er. Men de barna som går på Seida skole, de er kanskje litt annerledes?

Takk til dere som ikke biter

Jeg har møtt, og møter fortsatt, folk som uavlatelig minner meg på hvor lite samisk jeg kan. Det er sant at samisk aldri blir morsmålet mitt. Det er også sant at svært mange samisktalende ikke kan skrive sitt eget morsmål. Jeg ville aldri finne på å klandre dem for det. Jeg vet at det er en grunn til at tingene er som de er. Den samme grunnen ligger bak det faktum at jeg vokste opp som norskspråklig. Jeg tror at alle som er vokst opp i Finnmark og Nord-Troms er merket av fornorskninga. Vi har forskjellige sår, og disse sårene merkes i våre hverdagslige møter med andre mennesker, enten vi vil det eller ikke. Jeg ser at en av de tingene som sorterer under fornorsknings- og språkdødsprosessens følger, er en utestengelseskunst som skremmer nye samisktalende til taushet.

Derfor er det så oppmuntrende at det finnes mange som tålmodig hjelper nye samisktalende og ønsker velkommen til det samiske språksamfunnet. De tar et svært viktig samfunnsansvar. Uten nye samisktalende dør det samiske språksamfunnet. Jeg hadde heller ikke klart å lære det nye språket uten deres hjelp. Takk til dere!

Det er utrolig fint at jeg også får være med på å føre språket videre. Det er fint å få være med på å utvikle fremmedspråkspedagogikken, å finne nye arbeidsmåter, nye samarbeidspartnere og å få se at det går framover med språket også på samfunnsnivå. Det beste er likevel å vite at jeg ikke lenger er en fornorsker.

Andre artikler i Samisk skolehistorie 2