Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Siri Broch Johansen:

Sameskolen i Troms

Sameskolen i Troms
(Foto: Svein Lund)

Samene i Norge bor over hele landet. De fleste stedene utenfor samisk forvaltningsområde er det ikke så bra skoletilbud, sjøl om opplæringslova sier at hver samisk elev som krever opplæring i samisk, skal få det. Men i indre Troms er det egen sameskole, Tromssa sámeskuvla, midt i den svært norskdominerte kommunen Målselv. Det er en statlig skole, men det er Målselv kommune som fungerer som arbeidsgiver for skolens ansatte. Skolen har eget styre. Fortellinga om denne skolen sier kanskje mest av alt noe om hvor viktig det er å ha en god skole hvis man i dag skal klare å bevare språket.

Vi har intervjua Berit Oskal Eira og Anne Oskal Rørslett. I tillegg har en tidligere elev, Anne Wuolab, skrevet om hvordan hverdagen på internat kan fortone seg.

Berit Oskal Eira: En annerledes internatskole

Berit Oskal Eira på grunnsteinnedlegginga for Diehtosiida i Guovdageaidnu, 2007. Hun var da statssekretær for samiske saker.
(Foto: Svein Lund)

Berit Oskal Eira ble født i Karesuando i 1951, og vokste opp som reindriftssame i Tromsø. Hun har gått grunnskole i Ramfjord og Kautokeino, videregående skoler både i Målselv, Narvik og Jokkmokk. Hun har lest samisk grunnfag ved Samisk høgskole, og har tatt praktisk pedagogikk ved Universitetet i Tromsø. Eira har jobba i reindrifta og med duodji, og har dessuten undervist med Sameskolen i Troms i fagene duodji og samisk. Hun har også arbeidet med forskjellige ting for Norske Reindriftssamers Landsforbund. I tillegg har hun som politiker deltatt i mye viktig arbeid, sånn som det andre samerettsutvalget, samisk parlamentarisk råd og som sametingsrepresentant i perioden 2001–09. Hun var statssekretær for samiske- og minoritetssaker 2005–07. Eira har også være sameskolens styreleder på 1980- og 90-tallet. Hun bor på Fossbakken i Lavangen kommune.

Sameskolens elevgrunnlag

I 1950 flytta noen reindriftsfamilier fra Kautokeino til Troms. De bosatte seg i Stuoranjárga og Mauken reinbeitedistrikt, og noen bosatte seg seinere i Stálonjárga og Altevatn. De hørte til Oskal slekta. I løpet av 1960-årene flytta flere fra Kautokeino til Gielas og Frostisen reinbeitedistrikt, og noen kom til andre distrikter. Berit Oskal Eira var ikke født da familien hennes flytta til Troms fylke.

­ – Hvordan kom dere på at dere ville bygge en egen skole for barna deres?

– Bakgrunnen for dette er at vi i vår generasjon hadde gått på internatskole i Masi og Kautokeino, det var langt hjemmefra. Vi ønsket at barna våre ikke skulle behøve å reise så langt. Foreldrene begynte å la barna sine gå på forskjellige skoler rundt omkring i nærmiljøene sine. Det var ett og to samisktalende barn på hver skole Det var ikke mulig å få samisk som fag på skolene. Og derfra oppsto tanken om at det skulle ha vært en egen skole. Sånn at barna får undervisning på samisk, og også for å opprettholde språket. Det er ganske vanskelig når det er så få samisktalende på et sted.

Lang og krevende prosess

Vi begynte å jobbe med dette gjennom Troms Reindriftssamers fylkeslag i 1974. Vi prøvde på alle mulige måter å få dette til. Vi hadde utvalg som dro på møter med departementer og stortingskomiteer.

Til slutt klarte vi å få stortingskomiteen til å bevilge 3 millioner, slik at vi fikk starta opp skolen. Dette var i 1983. Men før det fikk vi også penger fra skoledirektøren. Vi brukte å samle barna to uker, to ganger i året. Da underviste vi i samisk og litt kulturlære. Dette gjorde vi i fire–fem år. vi pleide å leie på forskjellige steder, vi var på lokale campingplasser – Målselvfossen, Møllerhaugen eller Haraldvollen. Foreldrene fungerte som lærere – de var nok ikke lærere utdanna da, men det var de som kunne fungere som lærere.

Det var ikke så lett å få fri for barna fra de skolene som de gikk på til vanlig, for den tida de var borte derfra, kom de jo til å henge etter i andre fag, så dette med samlinger var ikke noen god løsning. Men vi fikk jo skolen i gang omsider, i 1983, og da var vi på Haraldvollen fram til høsten 1997. Da flytta vi hit, til vår egen skole.

– Hvordan var det i den tida da skolen var kommet i gang, men dere fortsatt ikke hadde egne skolebygninger? Hvordan jobba dere politisk for å få til det?
– Vi måtte bare jobbe videre, fortsette møtevirksomheten. Vi fikk penger til å bygge noe på Haraldvollen, men der var det trangt, det var ikke mange klasserom. Men det var en begynnelse. Likevel var det behov for å få nye bygninger. Og vi var selvfølgelig veldig fornøyde da vi omsider fikk det.

Internatskole for å bevare språket – en helt ny tanke

Det var mange som mente at internatskole ikke er bra. Også samer som sjøl hadde bodd på internat, motarbeida den nye internatskolen. De mente at internatskole var fornorskende. Men vi hadde det motsatte målet med denne skolen, nemlig å ta vare på det samiske og samisk språk.

– Når visste du helt sikkert at det kom til å bli bygget nye skolebygninger?

– Det visste jeg ikke før i 1995, det var hele tiden treneringer, forsinkelser. Etter at det ble vedtatt at skolen skulle bygges, var prosjektet i Statsbyggs hender. Vi hadde selvsagt et utvalg som meldte inn behov, dette arbeidet begynte tidlig, alt da Biret Máret Kallio var rektor. Ellers var skoledirektøren, Harry Kvalvik, veldig fin. Han har betydd mye for oss. Det var han som bevilga penger til å holde de første kursene, tilbake på 70-tallet.

– Du var styreleder under byggeprosessen. Det var ikke noen liten sak, dette her – det skulle bygges skole, internat, kjøkken og så videre?

– Det var det jo ikke, først var det nå dette å få staten til å bevilge midlene. Det var selvsagt det som var den største jobben for styret. Selve byggeprosessen var det vår daværende rektor, Bjarne Kollstrøm, som fulgte opp. Han var spesielt dyktig på dette. Derfor medførte ikke byggeprosessen noe særlig ekstraarbeid for meg som styreleder, Bjarne og Statsbygg tok seg av dette.

Velkommen til Sameskolen i Troms
(Foto: Siri Broch Johansen)
Her kan samiskspråklige elever i Troms få hele sin 10-årige skole på samisk, fra start (Vuolga) til mål (Moalla)
(Foto: Siri Broch Johansen)

– Internatskole nå til dags er ganske spesielt?

– Ja, skolen er veldig bra på den måten at det er en internatskole hvor alle snakker samisk. Vi har hatt norsktalende elever som har vært her et halvt år. Når det ikke er for mange av dem på en gang, så lærer også de å snakke samisk godt i løpet av et halvt år.

Jeg har tre barn, alle har gått på denne skolen. Jeg tror at det er på grunn av denne skolen at vi har klart å holde på språket. Jeg tror ikke vi hadde klart de hvis vi ikke hadde hatt denne skolen. Det er mange barn som har en norsktalende forelder, som har lært samisk godt ved å gå på denne skolen, de har ikke hatt et stødig språkgrunnlag når de kom hit. Og ellers er det også elever som har norsktalende foreldre, bare besteforeldrene er samisktalende. I så henseende har denne skolen betydd enormt mye.

Også for barn fra andre områder

– Er dette er reindriftssamene i indre Troms sin skole?

– Nei, det er for mange andre også, spesielt de seinere årene. Det har vært elever også fra Lavangen kommune. Noen har slutta, andre går fortsatt her. De har bodd på internatet her, og de har lært mye samisk. Mange av nabobarna våre har lært så mye samisk at.....det er veldig artig! Ellers ville de ikke lært så mye, i hvert fall. Jeg tror at et par timer samisk i uka ikke er nok til å lære språket. De lærer så fort her, for her er de i et samisktalende miljø døgnet rundt. Når det ikke er så mange slike elever her om gangen at norsk vinner, går det bra.

Kniv laga av eleven Nathaniel Holan Larsen i 6. klasse.
(Foto: Vibeke Larsen)

Bygd for samiske barn

Det er mange bygninger rundt skoleplassen. Selve skolebygningen har en fløy for administrasjonen, en fløy for klasserom som også inkluderer duodjiavdeling, og mellom dem er det gymnastikksal. Det er også et eget kjøkkenhus, og internat som har barnehage i den ene enden. I tillegg er det en gamme, en innhegning for rein, et stabbur, fotballbane og en liten akebakke.

– Hva sier folk her i området til at det har blitt brukt så mye penger bare på dere?

– Ja, jeg har nå vel hørt litt forskjellig, men jeg tror ikke at vi har tatt penger fra noen andre. De pengene som er brukt på dette, ville ellers ikke kommet denne regionen til gode. Og her er det også arbeidsplasser, og folk betaler skatt til kommunen. Og hvis man ser helhetlig på det, så har mange berga språket sitt her.

– Hvordan tror du ting hadde vært nå hvis det aldri hadde kommet en egen skole? Ville dere da ha sendt barna deres til Kautokeino på skole, eller..?

– Jeg tror ikke vi ville sendt dem så langt, det er alt for langt. Slik som det er nå, så er man innen rekkevidde hvis barna ringer, man kan alltids kjøre til skolen og hente barna hvis de blir syke, eller hvis det er noe annet som skjer.

– Enn hvis det hadde vært sameskole og barna hadde bodd hjemme?

– Nå er det slik at de bor over et såpass stort områder, så de hadde ikke kunnet reise hit daglig. Det har vært elever her fra Skibotn, Ramfjord, Ballangen, Hinnøya og regionen ellers. Den eneste muligheten vi så var å samle dem. Både med det for øye at det skulle være mulig å finne lærere, og for å bygge opp et miljø hvor barna ikke bare får undervisning i samisk, men også på samisk.

Anne Oskal Rørslett: Arbeidet går i arv

Anne Oskal Rørslett
(Foto: Siri Broch Johansen)

Anne Oskal Rørslett (f. 1946) har arbeidet ved sameskolen i Troms siden 1985. I begynnelsen jobba hun på internatet, så ble hun henta til skolen. Hun tok allmenlærerutdanning i Tromsø 1991 samtidig som hun jobba som lærer. Hun har også lest samisk grunnfag ved Samisk høgskole 1999. Hun jobba på sameskolen fram til hun gikk av med pensjon i 2011. Rørslett har ellers arbeida med familiens reindrift, og hun er medeier og styreleder i bedrifta «Jienat AS». Hun er styreleder ved sameskolens barnehage. Før hun begynte å jobbe ved sameskolen jobba hun mange år i Statens reindriftsadministrasjon både i Nordland og Troms, og deretter som sekretær i Troms reindriftssamers fylkeslag.

Godt å komme i eget hus

– Du har jobba både ved skolen som var i leide lokaler på Haraldvollen, og på den nye skolen som ble bygget for dere. Hva var den største forskjellen i din arbeidshverdag på de to stedene?

– Ja, det var selvfølgelig dette å komme i eget hus, hvor man kunne bestemme sjøl. Man trengte ikke lenger å spørre noen «kan jeg bruke dette rommet nå». Og selvsagt dette at det endelig fantes rom som var tilpassa både duodji og annen undervisning. På Haraldvollen var det verken grupperom, duodjirom eller naturfagrom.

Reindriftsarbeid på skoleplassen

– Her på vår egen skole har vi kunnet drive med reindriftsarbeid. Vi har en ordentlig gårdsplass. Her har vi temmet rein. Barna har bygd en innhegning, og vi har temma rein her hvert år. Hver elev har hatt sin egen rein. De har leid dem, temma dem, og til slutt har de kjørt med dem. De har bundet dem sammen og kjørt i raide. Også de elevene som ikke kommer fra reindrifta, har fått sin egen rein. Elevene har sjøl hatt ansvar for å mate dem.

Så har vi jobba med reinskinn, vi har avhåra og barka det. Vi har også skjært sennagress. Vi har så høvelige rom her for akkurat slikt arbeid. Vi følger samisk læreplan. Slike aktiviteter er en del av skolehverdagen.

Også barnehage

Vi har hatt ganske mange elever her, nærmere 30. En stund var det ganske få elever. Så kom det flere barnehagebarn, og nå går elevtallet oppover igjen. Det har vært et generasjonsskifte.

Barnehagen er privat. Jeg var med på å starte den, og jeg er styreleder nå. Vi leier rom hos skolen. Vi samarbeider med skolen slik at førsteklasseelevene er i barnehagen 15 timer i uka, den fungerer som SFO for dem.

Og alle som har tilhørighet til dette skolesamfunnet vet at hvis det ikke er barnehage, da er det ingen framtid. Det må være et samiskspråklig tilbud til barna før de kommer i skolealder. Og fordi vi har barnehage, har vi også fått unge, kvalifiserte lærere hit.

Nå er det 15 elever på skolen. Det er flest elever på småskolen, og elevtallet vil øke i årene framover. Det er en trygghet at vi har denne skolen, skolen i seg sjøl er identitetsskapende. Det er som et eget lite samfunn inne i storsamfunnet. I Målselv kommune er man vant til denne skolen, den er en del av kommunen.

Lærerstudenter fra Samisk høgskole i praksis på Sameskolen i Troms, 2005
(Foto: Svein Lund)
Fra Sameskolen i Troms
(Foto: Siri Broch Johansen)

Hvem styrer skolen?

Men de siste årene har skolens styre fått mindre makt. Det burde vært et eget styre for ansettelser. Nå er det Målselv kommune som ansetter folk, og de forstår ikke alltid våre behov. De ansetter rivguer
[1] i stillinger her. De kjenner ikke samisk oppdragelsesskikk. Tidligere hadde vi bare samiske ansatte. De hadde den samme sosiale bakgrunnen, og de forsto samisk oppdragelsesskikk. Det var veldig lett.

De har ikke tilsatt norsktalende i lærerstillinger, men på kjøkkenet har de gjort det. Disse kan ikke kommunisere med barna på samme måte, og vi kan heller ikke holde på et samiskspråklig miljø når det er noen som ikke forstår samisk. De sier at det ikke var samiskspråklige søkere, men jeg synes at de godt kunne lyst ut stillingene på nytt. De som har begynt å jobbe her er selvfølgelig flinke og hyggelige folk, men hvis vi skal opprettholde sameskolen og bevare samisk språk, kan vi ikke tenke at det ikke er så nøye hvilket språk de kjøkkenansatte snakker. Jeg synes dette er en sak som de unge foreldrene må engasjere seg i. De må jobbe med denne saken gjennom sametinget og departementet, slik at vi får et eget tilsettingsstyre. Ellers er jeg redd for at skolen til slutt ender opp som en norsk skole. Og da vil kanskje ikke foreldrene sende barna sine hit lenger, for de tenker at «det er det samme, ja, da kan de bare gå på en hvilken som helst norsk skole».

Vi har hatt rivgu-lærere her før. Det var ikke så enkelt, for vi hadde forskjellig syn på så mange ting. Det var ikke så enkelt å forklare eller se akkurat hva forskjellene besto i, men man merka det stadig vekk. Det prega barna også. Det kunne oppstå usikkerhet om hvilke regler man skulle følge – rivgulæreren sine eller den samiske læreren sine? Det kunne også forekomme at barna utagerte fordi de var utrygge.

Fjernundervisningsskole

– Nå har dere bare 15 elever. Men samtidig har dere veldig mange elever. Hvordan henger dette sammen?

Denne skolen gir fjernundervisning til elever over hele landet. Vi har to studioer, og i tillegg underviser vi over Skype. Vi underviser slik mange timer per dag. Til sammen utgjør det rundt en og en halv stilling. Lærerne har fordelt fjernundervisninga seg imellom, slik at ingen av dem blir sittende med bare fjernundervisning. De kan også reise til elevene innimellom for å bli bedre kjent, teste dem og snakke nærmere med dem. Tidligere brukte elevene også komme hit, et par om gangen, men de siste årene har de ikke gjort det. Det var selvsagt fint at de kunne komme hit på besøk, men det var temmelig krevende også.

Jeg var den første fjernundervisningslæreren. Det var en til lærer også som begynte samtidig som meg. Vi hadde en elev. Vi var litt usikre, og derfor jobba vi sammen, vi delte timene mellom oss. Og jeg søkte midler fra Sametinget slik at vi fikk reise til Tysfjord, til Árran, for å lære fjernundervisningsmetode. Vi fikk også lærerne fra Árran hit for å lære oss hvordan vi skulle gjennomføre fjernundervisninga. Slik begynte vi. Og når vi hadde fått god opplæring, lagde jeg et tilbud og sendte det til alle skolene, jeg la det også ut på hjemmesidene våre. Og så begynte de forskjellige skolene å ringe og bestille undervisning, og nå underviser vi både i Troms fylke, i Oslo, på Snåsa, I Bjerkvik, i Isfjorden, jeg husker ikke alle stedene en gang.

Vi må selvfølgelig bruke en helt annen læreplan for disse elevene, for alle er annenspråklige. Så det er mye arbeid, men det er en viktig del av denne skolens virksomhet. Derfor reiser vi også på besøk til hver enkelt elev før undervisninga starter, slik at vi får undersøkt hva slags målsettinger som passer for hver enkelt elev. På denne måten sikrer vi at hver elev får godt tilpasset undervisning.

Hospitanter

Enkelte elever har også kommet hit for å lære samisk. De har bodd på internatet, fulgt den vanlige undervisninga, og har på den måten lært samisk. Det er veldig artig. Jeg husker en elev på 7. trinn. Hun hadde vært et halvt år hos oss da hun kom til meg og fortalte at «nå kan jeg snakke samisk». Jeg spurte: «Hvorfor snakker du ikke med de andre da?» Hun svarte: «Jeg tør ikke å snakke med alle, jeg må begynne med deg.» Når denne eleven gikk ut av 10. trinn, tok hun både muntlig og skriftlig eksamen i samisk. Vi har hatt et par andre elever som har blitt fullstendig samiskspråklige her hos oss på akkurat samme måte.

Arbeid som går i arv

Nå har dattera mi tatt lærerutdanning i Kautokeino, og hun er lærer her. Vi har jobba et par år i lag. Det var veldig artig, vi pleide å kjøre på jobb i lag. Og mens vi kjørte snakka vi om sånt som angikk jobben, og løste mange problemer i løpet av den stunda det tok å kjøre til skolen. Det var en veldig fin måte å avslutte fulltids-arbeidslivet på. Nå vet jeg at arbeidet videreføres.


[1] Rivgu = ikke-samisk kvinne


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6