Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
 |
Småskolen på Kunes høsten 1954 sammen med sin lærer Richard Bergh. Fra venstre: Nora Henriksen, Else Henriksen, Anny Tornvik, Astrid Gustavsen, Anne Lise Johansen, Britt Jessen, Edmund Johansen og Oddbjørn Karlsen. (Foto: Georg Tornvik) Richard Bergh var lærer flere steder i Lebesby og Porsanger kommune på 1950–60-tallet. Han er nærmere presentert i bind 1, der han forteller fra skolen i Skoganvarre. Her kommer hans beretning om tida som lærer på Kunes i Lebesby. |
Jeg kom til Kunes i Lebesby kommune høsten 1954 som såkalt erstatningslærer, det vil si jeg hadde ikke eksamen fra lærerskolen og kunne derfor bare ansettes ett år om gangen. Vi var mange i den situasjonen den gangen, lærermangelen etter annen verdenskrig var kolossal. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe! De som hadde lyst til å være lærere, men ikke var riktig sikre på om de passet til yrket, fikk på den måten prøve seg i dette arbeidet, før de eventuelt søkte seg inn på lærerskolen. Da visste de hva de gikk til.
Jeg trivdes godt som lærer på Kunes, og på Veidnesklubben, der jeg også var lærer et år. Jeg bestemte meg for å ta lærerskolen, men det var ikke så lett å bli opptatt som elev, søkningen var enorm i disse årene. Man måtte nesten ha S til artium for å komme gjennom nåløyet. Jeg tok derfor først et år ved Universitetet i Oslo, og avla eksamen i forberedende prøver i filosofi, latin og fonetikk. Da fikk jeg nok ekstrapoeng til å komme inn på lærerskolen, som jeg tok i Tromsø – for å være så nær Finnmark som mulig. (Det var ikke lærerskole i Alta den gangen.) Med min naturromantiske innstilling var det i vårt nordligste fylke jeg ville bosette meg.
Det var ikke elektrisk lys på Kunes første året jeg var der. Vi hadde petromaxlamper i klasserommet. Lyset fra disse lampene var ekstra skarpt. Det var heller ikke innlagt vann i skolebrakka. Det var utedo. Jeg har mang en gang tenkt på slitet bestyrerinnen må ha hatt, både med vask og matlaging. Den siste av dem, Nora Vold, var innom skolen og hentet sine saker da jeg kom dit, så jeg rakk å få en prat med henne. Nora var en eldre kvinne. Hun var trønder. Hun hadde fått ny jobb på internatet i Kautokeino.
|
Skolens nye gymnastikkapparater var flittig i bruk. Inge Henriksen og Kjell Arne Jessen turner friskt i vei. |
Stillheten rådde på Kunes da snøen kom – som regel i begynnelsen av oktober – til langt ut i juni måned. Den eneste adspredelsen man hadde, var å gå på besøk til hverandre. Skolen hadde ingen konkurrenter om elevenes interesse. TV var ikke kommet. Bygdekinoen hadde forestillinger i bygda, men bare om sommeren. Andre bibliotek enn skolens fantes ikke. På skolen fikk elevene tilfredsstilt sine behov for læring. Disiplinvansker fantes derfor ikke.
Dessuten elsket Kunes-folket sin skole. For de hadde måttet kjempe en seig og hard kamp for å beholde den.
Så kom krigen. Da tyskerne trakk seg tilbake høsten 1944, svidde de av landsdelen. Mesteparten av bebyggelsen gikk opp i flammer. I Lebesby kommune lå bygdene svartbrente; ikke ett bygg ble spart.
I 1946 ble Kunes opprettet som midlertidig skolekrets. Den omfattet også Adamsfjord, en liten bygd tolv kilometer unna. Samme år ble skolebrakken reist.
I 1955 var statsinternatet på Lebesby gjenoppbygd. Skoleelevene fra Kunes ble beordret dit, og skolen ble nedlagt. Men foreldrene på Kunes nektet å sende barna fra seg. Kampen for skolen ble ledet av bygdas handelsmann, Gerhard Øfeldt. Et helt år varte skolestreiken på Kunes. Da måtte foreldrene motstrebende gi seg, men først etter at skolestyret hadde lovet å ta saken opp til ny behandling.
I mens var Øfeldt flyttet til Kjøllefjord. Han ble valgt til kommunens ordfører, og arbeidet mer enn noensinne for at Kunes skulle få egen skole. I skole- og kommunestyret pekte han på de ofte håpløse reiseforholdene innerst i fjorden om vinteren. Selv om det var vedtatt å bygge vei fra Ifjord til Lebesby, ville den ikke bli brøytet om vinteren, da måtte lokalbåten fremdeles være framkomstmiddelet for elevene fra Kunes. Han kunne minne representantene om at en gang hadde det nær skjedd en dødsulykke under skoletransporten. Og mang en elev hadde frosset mer enn de hadde godt av mens de satt ved iskanten langt til fjords og ventet på lokalbåten.
Så kom Arthur Gjermundsen som skoledirektør til Finnmark! Han var en varm talsmann for småbygdene. Han sympatiserte med foreldrene og unte dem å ha sine barn i hjemmemiljøet under skolegangen. Gjermundsen gikk sine egne veier som skoledirektør; han så med mistro på de store internatene som vokste opp som paddehatter på denne tiden.
Planen om 9-årig skole gav ham et godt argument. Skulle planen innføres, ville internatet på Lebesby ikke ha plass til både folkeskole- og framhaldsskoleelever, det ville i alle tilfelle bli behov for et bygg til. Og kunne man da ikke heller ta skolen på Kunes i bruk igjen? Gjermundsen framholdt dette for skolestyret. Han mente også at der det var mulig, måtte man unngå en skoleordning med ni års internatskole.
Støtten til Gerhard Øfeldt fra selveste skoledirektøren gjorde utslaget. Kunes ble gjenopprettet som skolekrets, og denne gangen skulle det ikke bare være midlertidig!
På den øde sletten Guolban var det bygd et samfunnshus, for øvrig det første i sitt slag i Finnmark etter krigen. Huset ble overtatt av kommunen på betingelse av at det fortsatt skulle ha funksjon som samfunnshus. Kunes skole ble reist ved siden av dette bygget. Bygningene er forbundet med hverandre med en gang. Kommer man inn ytterdøren, er det mange dører å velge mellom. Én fører inn i klasserommet, én fører inn til samfunnshuset, og én fører ned til kjelleren. I tillegg er der dør til et bøttekott, og trapp med dør til leiligheten i annen etasje.
Fylkesarkitekt Trond Dancke tegnet skolen. Ved siden av klasserommet ble grupperommet plassert. Det var vinduer mellom rommene, så læreren kunne ha et øye med elever som arbeidet for seg selv i grupperommet. Ved siden av grupperommet var det også et rom, der kunne læreren ha kontor.
Det var meningen å innrede annen etasje til lærerbolig. Men leiligheten var ikke innredet da jeg var lærer på Kunes skole. Det var ikke engang bygd trapp opp til loftetasjen. Døren virket derfor høyst malplassert der den hang på veggen uten en nødvendig trapp.
Jeg flyttet inn i grupperommet, folk sydde gardiner til meg, og jeg fikk noen møbler på plass. Lærerkontoret ble soverom og kjøkken. Der sto en seng ved den ene veggen, og kofferten satte jeg fra meg ved ovnen! Ved vinduet sto et lite bord og en stol, og mer utstyr trengte ikke jeg.
 |
Publikum i salen under teaterforestilling på skolen, 1959 |
Klasserommet kunne også benyttes som kirke. Tavlen bak kateteret skjulte et lite kor. Tavledørene ble slått til side, og gudstjenesten kunne begynne. Jeg var ansatt som klokker. Det var ikke mange gudstjenester i året på noen av skolene – hverken på Kunes eller Veidnesklubben.
På gudstjenestene på Veidnes og Kunes var det alltid fullsatt sal. På Kunes var det ikke bare folk fra selve bygda som kom. Den gang bodde også mange folk på små, veiløse garder rundt den indre del av fjorden. I sine sjarker kom familiene til gudstjenesten. For dem var Kunes selve storbyen!
Jubel på Kunes! Elevene var kanskje litt betuttet til å begynne med. For da apparatene var kommet innendørs, måtte de vente til gamlekarene i bygda hadde turnet fra seg. Men da de voksne motstrebende innså at de også hadde andre ting å gjøre i livet, slapp elevene endelig til. Og ikke bare i gymnastikktimene, men også i friminuttene var det lett å springe inn i samfunnshuset og prøve apparatene.
Samfunnssalen ble også benyttet av bygdekinoen og omreisende foredragsholdere; vi hadde for eksempel besøk av Osvald Harjo (forfatteren av Moskva kjenner ingen tårer), som fortalte om årene han satt i fangeleir i Sovjetunionen. Men det var bare om sommeren foredragsholdere og bygdekinoen kom til Kunes. Veien var jo nedsnødd mesteparten av året, og lokalbåten hadde anløp bare to ganger i uken.
Men samfunnssalen ble benyttet av skolen også til andre formål, ikke bare til gymnastikk. I god tid før jul gikk vi i gang med å øve inn Jens Bjørneboes skuespill Josef og hans brødre. Siste skoledag før juleferien ble hele bygda invitert til forestillingen. Elevene var flinke, og høstet stor applaus fra et lydhørt publikum. Etterpå var det utlodning på festen. Inntekten gikk til skolen, for det var mangt og mye vi trengte av undervisningsmidler. Blant annet kjøpte jeg inn mange dias-serier, som ikke bare ble vist elevene i skoletimene, men også for et større publikum på 17. mai og andre tilstelninger.
Jeg vet ikke hvordan det er på todelte skoler nå, men den gang gikk elevene fra første til tredje årskull i én klasse, og elevene fra fjerde til syvende årskull i en annen klasse. Siden todelte skoler bare hadde én lærer, gikk ikke klassene samtidig. På Kunes hadde vi turskole; de ukene småskolen hadde undervisning, hadde storskolen fri, og vice versa. Småskolen hadde atten ukers skolegang; hver skoledag var på fem undervisningstimer. Storskolen gikk på skolen i tyve uker, da var skoledagen på seks timer. Det var ikke lørdagsfri den gangen. Altså hadde læreren en skoleuke på 30 timer når han underviste småskolen, og hele 36 timer når storskoleelevene satt i klasserommet.
Det var mye å gjøre for læreren. I tillegg til selve undervisningen, skulle jo timene forberedes. Det var ikke lett med fire årskull – på ulike nivåer – i samme klasse. I kristendom, naturfag, geografi og historie (fagene som siden ble kalt orienteringsfag) var det for så vidt greit. Opplæringen ble lagt opp slik at i løpet av de fire årene elevene gikk i storskolen, hadde de fått undervisning i alle årskullenes pensum.
For norsk og regning (og senere engelsk, da dette faget ble innført på alle skolene) var det verre. Her måtte elevene følge pensum etter hvilket årskull de gikk i. Det ble således i disse fagene det ble behov for å ha noen av årstrinnene i grupperommet mens de andre ble undervist i klasserommet. Det er vel nokså nærliggende å forstå at disse to fagene – norsk og regning – kombinerte jeg på timeplanen med skrivning og tegning. I tegning og skrivning kan elevene stort sett klare seg selv. Det er bare å gi dem en oppgave, så kan de sitte alene og utføre den. For så vidt kunne de gjort det samme om de satt sammen med de andre årskullene i klasserommet, men i grupperommet var de alltids friere og kunne drøfte oppgavene seg imellom. De ble ikke forstyrret av lærerens undervisning av andre årskull. Læreren kunne nøye seg med å kaste et blikk inn vinduet til grupperommet for å se om elevene arbeidet. Var det god disiplin på skolen, gikk det greit.
Storskolen besto av tolv elever. Av dem gikk fem i 7. skoleår. De øvrige syv gikk altså i 4., 5. og 6. årskull. I kombinasjonstimene delte jeg klassen i to grupper med 7. årskull alene. I dagens første kombinasjonstime hadde 7. årskull – den minste gruppen – undervisning med læreren i grupperommet mens de andre kullene satt i klasserommet og enten tegnet eller skrev. I neste skoletime var det omvendt. Av ukens 36 undervisningstimer var ti timer avsatt som kombinasjonstimer. Selvfølgelig kunne grupperommet også brukes til andre aktiviteter inne iblant.
I småskolen var det enklere. Der var det bare syv elever, fordelt på fire barn i første, to i andre og én elev i tredje årskull. For første klasses vedkommende var det – den første tiden iallfall – innøving og læring av tall og bokstaver som var det vesentlige. Det gjorde elevene greit mens læreren underviste den eneste eleven i tredje og de to elevene i andre årskull. Eller disse tre elevene satt og gjorde oppgaver mens de fire elevene i første årskull lærte nye bokstaver og tall.
Utpå våren sendte jeg rapport om forsøket til skoledirektøren. Den ble offentliggjort 30. april 1960 i Norsk Skoleblad.
Men utviklingen i norske skoler gikk i en annen retning; det ble gitt flere timer til skolene – til hjelpeopplæring og til deling av årskullene i norsk, matematikk og engelsk – det var en stor fordel for landets mange fådelte skoler. Det ble ansatt flere lærere – selv på en udelt skole – noe som var svært viktig av flere grunner. Særlig i Finnmark kunne skolene ligge langt fra hverandre. Det var ikke lett å være alene lærer i en veiløs bygd milevis til en kollega på en annen fådelt skole! Når det var mer enn én lærer på en skole, kunne de diskutere både undervisningsopplegg og eventuelle disiplinvansker. Ble en av dem syk, kunne den andre til nød ha oppsynet med alle elevene noen dager. Grupperommet kunne tas i bruk i hjelpeundervisning av svake elever, eller av små grupper.
|
Småskolen høsten 1959. Fra venstre: Arne Johansen, Arthur Masternes, Theodor Gulbjørnsen, Solfrid Jessen, Anne Masternes, Jorunn Tornvik og Jens Karlsen. |
Skolen er nå godt utbygd. I tillegg til det opprinnelige klasserommet, grupperommet og gymnastikksalen har den fått to tilbygg. Annen etasje er forlengst innredet. Der er det blitt lærerrom og skolekjøkken. Ellers har skolen fått to ekstra klasserom, et mediarom og naturfagrom, og to rom til husflid. Skolen har i mange år hatt en fast lærerstab, med Erna Pettersen og seinere Gerd Erlandsen som rektor.
Det tok mange år før Kunes-folket forsto hva de hadde mistet da forfedrenes språk forsvant. I regi av skolen ble det satt i gang kurs i samisk, som fikk god respons i bygda. Men hvis kurset var ment som en redningsaksjon for samisk som talespråk, var det for sent. Språket i bygda er blitt norsk, selv om det ennå finnes personer med samisk som førstespråk.
Med Eli Johansen som primus motor fikk bygdelaget høsten 1995 midler fra et treårig bygdeutviklingsprogram for Finnmark til et kurs i samisk sisti-arbeid [1] og tinntrådbrodering. Det var stor påmelding til dette kurset. Våren etter hadde Kunes bygdelag et kurs i toving av ull. Det var like stor interesse for dette kurset. Begge kursene ble holdt på skolen, som fremdeles er det sosiale og kulturelle møtested i bygda. Kunes er en kulturbevisst bygd. Interessen for samisk språk og tradisjoner er til stede i rikt monn.
Det er ikke få ganger jeg har skrevet avisartikler og bøker om spøkelset på Kunes skole, som jeg var den første til å høre, og som har gitt lyd fra seg i alle år siden. Jeg har deltatt i radioprogram om mysteriet, og det er laget filmer om det paranormale fenomenet. Mange har overnattet på skolen for å høre skrittene som kommer inn i gangen. Elever har skrevet særoppgaver om den usynlige gjesten.
Kunes er stolt av sitt skolespøkelse. Det er med på skolefanen, skrømtet stiger i hvite gevanter opp bak selve skolen som er tegnet på fanen.
En gang kom en mystisk kvinne til Kunes. Hun sa hun hadde evnen til å drive spøkelset vekk. Men da fikk hun motbør. Skolespøkelset ville bygda beholde. Kvinnen kan være glad hun ikke blei kjeppjaget fra Kunes!
Journalister omtaler gjerne spøkelset i reportasjer om bygda. Gjetningene om hvem gjengangeren kan være, er flere. Er han en russisk krigsfange som er blitt skutt der? Er han kan hende en tysk soldat som holdt til i leiren der skolen nå ligger? Eller spøker det fordi støpesand til grunnmuren ble hentet fra fjæra nedenfor kirkegården på Lebesby?
Men hvem gjengangeren er – eller ikke er – kommer nok skrittene hans også til å høres av nye generasjoner. For Kunes er en livskraftig bygd. Og skulle skolen bli nedlagt ennå en gang, ligger jo bygget der, og Kunes kan igjen opprettes som egen skolekrets – når nye kunesværinger blir født.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3