Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.

Johannes Reiersen:

Skolen i Finmarken

Kortfattet fremstilling av skolevæsenets utvikling i Finmarken fra 1814 til 1914 (utdrag)

Johs. Reiersen på Amtsskolen

Klassebilde fra Amtskolen i Vadsø 1914. Johannes Reiersen i midten med bart og lite hår.
(Foto: Emilie Henriksen / Finnmarksbiblioteket)

Forfatteren Johannes Reiersen (1873–1937) var oppvokst i Skjervøy i Nord-Troms, som sønn av den samisk-kvenske læreren Ole Johan Reiersen. Rundt 1905 var han lærer i Tana, i kretsene Vestertana, Smalfjord og Gavesluft. Han var styrer ved Øst-Finnmark amtsskole (folkehøgskole) 1911–1919. Fra 1919 var han skolestyrer i Namsos.

I boka Samisk skolehistorie 4 er det med et kortere utdrag av denne boka. Her har vi tatt med et lengre utdrag.

Et hovedformål med denne boka synes å ha vært å forsvare fornorskingspolitikken og tilbakevise alle argumenter for bruk av samisk i skolen. Hele boka er på 127 sider, fordelt på 27 kapitler. Vi gjengir her noen avsnitt som behandler fornorsking og opplæring for samer og kvener. Vi har tillatt oss å framheve noen avsnitt, som viser hvordan fornorskerne tenkte.
Merk at ”finsk” her betyr samisk og ikke det vi i dag kaller finsk, som her kalles kvensk.

VI

Efter Deinboll kom N. V. Stockfleth i 1825 som sogneprest til Vadsø. Ogsaa han var en tid eneste prest i Østfinmarken, hvorfor han maatte reise omkring til alle kirker og blev saaledes snart godt kjendt med folket og forholdene i hele Østfinmarken og dermed ogsaa i hele Finmarken.

Stockfleth tok sig med iver av finnernes oplysning. Han mente som Deinboll, at de maatte faa al undervisning paa deres eget sprog.

Stockfleth saa altfor lyst og forhaabningsfuldt paa den kulturelle fremgang blandt finnerne. Der maatte kunne og der burde skapes en finsk litteratur, mente han. Finnerne skulde man saa gi en grundig undervisning og dannelse paa finsk. Siden vilde de av sig selv lægge vinn paa at lære det norske sprog for ad den vei at opnaa en endnu større dannelse. Han sier selv om denne sak: ”Det er saa langt fra at dannelse av en finsk litteratur, et finsk boksprog, vil forhindre kjendskapet til og utbredelsen av det norske sprog iblandt dem, at samme meget mere netop muliggjør og nødvendigen vil og maa fremkalde og tilveiebringe hos finnerne en større lyst til og en større mottagelighet for det norske sprog.”

Dette høres svært pent; men hvad det egentlig vilde si at gaa frem paa den maate, og hvilken tid det vilde ta at kultivere et folk paa det vis, det hadde hverken Stockfleth eller de, som delte hans anskuelser, den rette forstaaelse av.

Stockfleths arbeide blev derfor ogsaa som rimelig kan være hovedsagelig et religiøst oplysningsarbeide. Han tok sig med iver av dette arbeide, og var utrættelig i sin stræben for at lærerne og presterne i Finmarken skulde lære finsk. Det var en retfærdighets og kjærlighets foranstaltning, sa han; for den aandelige utvikling maatte foregaa paa et folks morsmaal, og de fleste av Finmarkens indbyggere var finner. Derefter vilde fornorskningen likesom falde av sig selv.

Allerede paa von Westens tid blev der foretat er del oversættelser til finsk. Katekismen blev i 1726 trykt med dobbel tekst («dansk» og finsk). Og i Leems tid blev der trykt en finsk salmebok; Leem utga en ny oversættelse av katekismen og en finsk ABC. I 1821 utga Deinboll en finsk salmebok med en del bønner i. Men desforuten var der ikke trykt stort paa finsk og svært stor nytte var der heller ikke i det, for man manglet et finsk skriftsprog. Det man skrev paa finsk, blev skrevet med de vanlige bokstaver, og da det finske sprog har sine særegne lyd kunde man ikke faa disse angit. Derfor var det yderst vanskelig at læse finsk, og kun faa lærte den kunst.

Hvad der først og fremst var at gjøre var altsaa at skape et finsk skriftsprog. Og Stockfleth tok fat paa denne opgave med lyst og stor energi. Først maatte han lære talesproget, og det maatte han lære av finnerne selv; dernæst gjaldt det at finde ut de forskjellige lyd og at betegne dem. Han arbeidet med utrættelig iver. Hvor han kom hen, til en hytte eller er telt, tok han frem papir og skrev ned alt som kunde ha interesse for sproget. Han søkte op til fjeldbygderne, hvor man talte sproget renest, og lærte av finnerne der. Han har æren av at ha skapt det finske skriftsprog, og ved siden av andre bøker utga han ogsaa en finsk sproglære. De bøker som fra den tid av er utkommet paa finsk, har været lette at læse og til meget stor nytte og velsignelse for finnerne.

I 1846 ansøkte Stockfleth departementet om at der maatte bli fattet beslutning hvorefter der til ansættelse av ledige prestekald i Finmarken særlig maatte bli tat hensyn til ansøkere som kunde finsk. Dette blev ogsaa bestemt ved kgl. resolution av 24. februar 1848.

VII

Fra aar 1826 har man saadan meddelelse om sprogforholdene i Finmarken.

Vadsø: De fleste finner i sognet taler norsk.

Tana: Kun faa av finnerne forstaar det norske sprog, av kvæneme forholdsvis flere. Kjøllefjord og Lebesby: Mandfolkene (av finnerne) forstaar jevnlig nogenledes norsk.

Kistrand og Kjelvik: Den største del av finnerne og kvæneme forstaar nogenledes norsk som tales av andre; men kun faa kan tale norsk med nogen færdighet.

Maasø: De fleste finner i sognet forstaar og taler norsk.

Hammerfest: Det mindste antal av finner og kvæner forstaar norsk.

Alten-Talvik: De fleste finner og kvæner forstaar etter almuens forklaring det norske sprog.

Loppen: Mandfolkene forstaar vel for endel norsk, men ikke fruentimmeme.

Hasvik: De fleste finner forstaar norsk.

Disse meddelelser kan ikke være at forstaa bokstavelig. Her har man, ogsaa der hvor det ikke er uttrykkelig nævnt, ment de voksne mænd. Og naar disse har kunnet gjøre sig forstaaelig i samtale om rent hverdagslige ting, saa har man ikke fordret mer, men git dem ”attest” for at kunne norsk. Saavel de her anførte som senere beretninger om sprogforholdene støtter sig ikke til virkelige undersøkelser. Det er ofte bare vedkommende meddelers personlige og gjerne overfladiske indtryk meddelelserne gir uttryk for. Det berodde derfor saa meget paa hvilke fordringer vedkommende stillet til finnernes kyndighet i norsk. Hvad derfor den ene kunde anse for bra, kunde en anden synes var ringe.

Finnernes kjendskap til det norske sprog var dog ikke værst i tyveaarene og litt længere utover. Det har blandt andet og den kjendsgjerning vist, at de som dengang var unge, de kunde norsk ganske godt endog etter at de var blit svært gamle folk, mens yngre slegter intet kunde.

Naar man ser paa Finmarken i det store og hele, saa kan man nok ikke si at det gik tilbake med det norske sprog i den tid Stockfleth styrte her oppe; for der flyttet stadig flere og flere nordmænd til denne landsdel, og i forhold til finnnerne kom saaledes den norske befolkning til at vokse fort. Regner man derfor alt folk under et, saa kom den del av befolkningen som talte norsk, stadig om end langsomt til at vokse. Men ser man paa den andre side bare hen til finnerne, saa stanset i det mindste fremgangen i norsk. Og i skolen blev det finske sprog mere og mere benyttet, saa i enkelte sogn kom al undervisning til at foregaa paa finsk.

I en indberetning fra 1844 heter det saaledes at der da paa 4 aar ikke hadde været holdt skole for nordmandsbarn i distriktet Lebesby, Kjøllefjord, Tanen og Polmak. Og man kunde ikke merke nævneværdig fremskridt paa oplysningens omraade.

Paa flere steder var der nærmest tilbakegang.

Finnerne kunde lære at læse sit morsmaal, og de lærte saapas av sine religionsbøker at de blev konfirmert; men dermed blev det. Nogen trang til videre oplysning, saa man intet tegn til, og heller ikke kunde man opdage at nogen fin beflittet sig paa at lære norsk for derved at kunne tilegne sig større kundskaper. Stockfleths tanke om at skape en finsk literatur og at kultivere finnerne paa deres eget sprog syntes derfor ikke at ville føre til maalet.

Det saa ut som om Stockfleths anskuelser ikke var rigtige; den gamle tanke om at finnerne burde faa undervisning paa norsk, fik atter talsmænd, og spørsmaalet kom igjen ind i den offentlige diskussion. I 1848 fremsatte provst Aars, som da var stortingsmand for Finmarken, følgende forslag for stortinget: ”Regjeringen anmodes om at anstille undersøkelser, om og hvorvidt der skulde være anledning til ved at bibringe de norske lapper, især de i sjødistrikterne boende, undervisning i det norske sprog, at virke til dette folks oplysning, samt at meddele næste storting resultatet av disse undersøkelser.”

Aars kunde ikke like Stockfleths arbeide forsaavidt sprogene angik, og den kgl. resolution av 24-2 1848 fandt han meget uheldig. Aars vilde ikke at alle finnebarn skulde undervises paa norsk -, men bare de som hadde sit hjem i sjødistrikteme, hvor der ogsaa var norske folk, og hvor der saaledes kunde være anledning til at høre det norske sprog ogsaa utenfor skolen. - Men det gjaldt for ham at finde de rette midler som kunde føre til maalet. Man burde gi unge mænd offentlig understøttelse saa de kunde underkaste sig seminarutdannelse baade i norsk og finsk, sa han; for naar læreren kunde begge sprog, vilde det falde saa meget lettere at undervise finnebarnene, og oplære dem i norsk. Norske lærere som ikke kunde finsk kunde selvfølgelig ogsaa undervise finnebarn, men det vilde komme til at gaa betydelig langsommere og tyngre og resultaterne vilde derfor bli daarligere.

Aars fremholdt sine synsmaater greit og tydelig, og han fik snart flertallet paa sin side. Saaledes som Stockfleth hadde trodd at det skulde gaa sikkert og fort med at kultivere finnerne etter den av ham anviste metode, saaledes fandt ogsaa de andre, at naar man ikke snart kunde se tydelige forbedringer og fremskridt paa det omraade, saa kunde fremgangs-maaten ikke være rigtig. Man glemte rent at Stockfleth hadde hat et stort arbeide med at skape det finske skriftsprog, som han først kan siges at være blit færdig med i 40-aarene, at hans skriftlige arbeider og oversættelse til finsk først deretter kunde komme til nytte, og at der nødvendigvis maatte komme til at hengaa aar, ja aartiere før der kunde bli tale om at se frugter av arbeidet.

Stortinget vedtok Aars's forslag mot 32 stemmer.

Den sprogstrid som efter dette opstod, blev fornemmelig ført av Stockfleth paa den ene side, og av Aars paa den anden. Dette bevirket at departementet paaskyndte sine undersøkelser av forholdene i Finmarken, og indhentet erklæringer fra Tromsø stiftsdirektion og vedkommende prester. I kirkedepartementets foredrag av 5-3 1851 heter det, at hvor det ansees nødvendig at benytte det finske sprog for at utbrede og befæste religionskundskap hos finnerne, er bruken av finsk en stadig erkjendt nødvendighet; men staten hadde ingen forpligtelse til at drive undervisningen paa finsk videre end nødvendig for at ogsaa finnerne kunde opnaa at faa de for statssamfundets medlemmer lovbefalte kundskaper. Det maatte derfor nærmest overlates til skolernes bestyrere og presteme, som skulde forberede til konfirmationen, at bestemme etter eget skjøn og konduite i hvilken utstrækning det finske sprog skulde benyttes.

Aars's anskuelser hadde altsaa seiret i realiteten. Der skulde fra nu av virkelig lægges an paa at lære finnerne norsk etter en plan og i passende utstrækning, avpasset efter tid og sted. Stockfleths lære om at finnerne selv vilde komme til at lægge sig efter det norske sprog, hadde man opgit troen paa. Tvertimot skulde finnernes oplæring i det norske sprog gaa haand i haand med deres almendannelse. Det norske sprog skulde ikke, som enkelte har ment, paatvinges finnerne i den hensigt at berøve dem deres eget sprog, men det skulde tjene som et meddelelsesmiddel og senere være finnerne til nytte i det daglige liv blandt nordmænd. Der hvor det ikke kunde være anderledes, der skulde finnerne fremdeles faa baade religionsundervisningen og anden undervisning paa finsk.

Naar Stockfleth reiste en saa voldsom kamp imot denne ordning, saa kom det paa den ene side av at han i den saa sin plan kuldkastet og sit maal uopnaaelig, og paa den anden side saa han i virkeligheten saken hovedsagelig fra et religiøst standpunkt, mens andre kanske saa saken fornemmelig fra et almenmenneskelig eller borgerlig standpunkt.

Stockfleth hadde støtt paa vanskeligheter — større end han fra først av hadde tænkt — ved gjennemførelsen av sin plan. Og paa samme maate gik det med den nye ordning. Etterhvert som man skulde iverksætte det nye, traadte vanskeligheterne frem, og det kom til at gaa baade langsomt og tungt bare med at faa en begyndelse istand.

VIII

Det gjaldt først og fremst at faa utdannet lærere som kunde baade norsk og finsk, og allerede i 1851 fremsatte departementet forslag for stortinget om en aarlig bevilgning av 1000 spdl., som skulde benyttes til foranstaltninger der kunde tjene til at oplære finnerne i norsk.

Stortinget bevilget pengene, og paa departementets foranledning blev der sammenkaldt et møte av Tromsø stiftsdirektions medlemmer med andre sakkyndige mænd i Tromsø allerede aaret etter til drøftelse av hvad der kunde og burde gjøres for finnernes oplysning.

Dette møtes forhandlinger førte til at Tromsø stiftsdirektion foreslog de bevilgede penger saaledes anvendt:

l. Til at underholde ved Tromsø seminarium indtil 8 elever, som efter bestaat eksamen og med vidnesbyrd om at besitte kyndighet i norsk og finsk, skulde ta ansættelse som almueskolelærere blandt finnerne i overgangsdistrikterne.

(Disse distrikter strakte sig den gang fra og med Vestfinmarken til og med Lødingen og

Ofoten, mens Østfinmarken endnu var et helt finsk distrikt).

2. Til lønsforbedring for lærere i overgangsdistrikterne.

3. Til opførelse av skolestuer.

Ved kgl resolution av 25 Januar 1853 blev disse forslag godkjendt.

Trondenes seminarium var i 1848 blit flyttet til Tromsø og der kunde optas indtil 20 elever. Nu blev seminariet utvidet, saa der kunde bli optat 28 elever. Og 8 elever skulde taa friplads, det vil si faa fuldt underhold og dertil 40 kroner pr. aar til klær og bøker. Men saa maatte de forpligte sig til at ta ansættelse som lærere blandt finnerne eller i overgangsdistrikterne i 7 aar.

I de nærmest paafølgende aar blev fripladsene tildelt finner; men det viste sig at disse vanskelig kunde tilegne sig saa stor kyndighet i norsk at de kunde undervise paa dette sprog med tilstrækkelig færdighet; derfor maatte man efter nogen aars forløp gaa over til at opta nordmænd eller helt fornorskede finner paa fripladsene.

Forat lærerne i overgangsdistrikterne skulde faa en veiledning i bruken av finsk i skolen blev der i 1853 overdraget Tromsø bisp at utfærdige en instruks for dem. Men biskopen stanset med det.

Det næste spørsmaal gjaldt religionsbøkerne, hvilket sprog de skulde trykkes paa, eller om de skulde trykkes paa flere sprog.

Det var ikke andet end ventelig at Stockfleth ogsaa i dette spørsmaal kom til at fæste sig ved det rent religiøse i den grad at han kom til at indta et særstandpunkt mot dem som hadde et videre og mere praktisk syn paa saken.

Sogneprest Aars fik fra flere hold støtte i den opfatning at de religionsbøker man vilde utgi for finnerne, burde trykkes med dobbel tekst (finsk og norsk). Stockfleth var imot dette, da han fandt det i høieste grad utilladelig og uforsonlig at benytte religionsundervisningen til at lære børnene norsk.

Tromsø stiftsdirektion holdt sig fornemmelig til Stokfleths uttalelser; den kunde dog gaa med paa at lærebøker blev trykt med dobbel tekst, men bare ved siden av den finske utgave av bøkerne, ikke til fortrængsel av denne.

Denne diskussion om fornorskningen og det finske sprogs benyttelse i skolen fremkaldte en ikke liten interesse for skolen i sin almindelighet. Anderledes kunde det vel heller ikke godt være; for skulde det ikke være bare snak dette at lære finnerne norsk under og med undervisningen i de vanlige skolefag, saa maatte der først og fremst sørges for at skolen naadde flest mulig, og at skoletiden blev saapas lang, at der kunde bli tale om at lære noget. Hvad man før hadde hat, var ingenlunde tilfredsstillende. For Finmarkens vedkommende blev der da store fremskridt paa skolens omraade i tiden mellem 1853 og 1861. Omgangsskoledistrikterne vokste i denne tid fra 37 til 56. Der blev anskaffet 12 faste skolehus, og de leiede lokalers tal steg i langt høiere grad. Der var blit 16 nye lærere ; antallet av skolebarn var vokset med 591 og skoleukerne med 411. Lærerlønnen var ogsaa blit noget bedre, og flere av lærerne hadde faat frit hus, nogen ogsaa en liten jordvei.

X

Netop nu da man skulde gjennomføre et ordnet skolevæsen med bestemte fag i skolen, viste det sig hvilken uhyre stor hindring for utviklingen det finske og det kvænske sprog var, og hvilket vanskelig arbeide de lærere maatte ha, som skulde undervise i de saakaldte overgangsdistrikter. I de rent finske distrikter var det ikke saa farlig; for der befattet man sig ikke med mere i skolen end hvad der kunde meddeles paa det finske sprog, og en flerhet av lærerne der var finner, som derfor var helt hjemme i sproget.

Tromsø bisp hadde som nævnt allerede i 1853 faat bemyndigelse til at utfærdige en instruks for lærerne i overgangsdistrikterne; men dette arbeide blev da stillet i bero indtil videre. I skolen arbeidet man paa samme maate som tidligere: finsk var det dominerende sprog, kun enkeltvis blev norsk benyttet. Men da skoleloven av 1860 skulde gjennemføres, gjorde kravet om en instruks eller retledning for lærere i overgangsdistrikterne sig atter gjældende. Biskopen maatte derfor paaskynde arbeidet, og instruksen blev færdig i 1862.

Det blev nu ordnet saaledes at der skulde være tre slags lærerdistrikter i Finmarken:

1. Rent norske distrikter med norsk som undervisningssprog.

2. Rent finske distrikter med finsk som undervisningssprog.

3. Blandede sprogdistrikter (overgangsdistrikter), i hvilke det ansaaes nødvendig at læreren kunde undervise paa finsk eller kvænsk eller begge dele, eller hvor det idetmindste var ønskelig at læreren besat kjendskap til disse sprog eller et av dem. For at faa rede paa om der ikke ogsaa i Østfinmarken kunde bli tale om at undervise finnerne paa norsk og for at kunne bestemme hvilke distrikter man «kulde henlægge til hver av de her omhandlede lærerdistrikter, blev der samme aar gjort henvendelse til de forskjellige skolekommissioner i Østfinmarken med forespørsel om sprogforholdene, og om der kunde være nogen utsigt til forsøk med fornorskning.

De svar, man fik paa denne henvendelse, var disse:

Sydvaranger: Der kan forsøkes med en lærer. I Nord- og Sydvaranger kan nogen av finnerne gjøre sig forstaaelig paa det norske sprog.

Nordvaranger: I sognet bor der ca. 80 lapper. Her er et forsøk værd.

Nesseby: Den overveiende del av befolkningen er finner.

Polmak : Befolkningen er utelukkende finner.

Tanen : Overveiende finsk befolkning.

Vardø sogn : I sognet er der ikke mere end ca. 20 finske skolebarn. Finnerne synes at dø ut i ro. Man vilde ikke foreslaa noget forsøk med fornorskning.

Gamvik: Skjønt lite finner — befolkningen er overveiende norsk — vover man dog ikke at foreslaa forsøk paa fornorskning

. Lebesby : Her har presten alene — ikke skolekommissionen — uttalt at der i sognet var dobbelt saa mange finner som nordmænd. Han foreslaar forsøk med fornorskning i en kreds ved at undervise lappebarn sammen med de norske. Men der er ingen utsigt til at det vil lykkes at faa fornorsket finnerne. Nordmændene gaar snarere over til finsk.

Kjøllefjord: Der skulde den finske del av befolkningen ikke utgjøre mere end omtrent fjerdeparten av den samlede folkemængde.

Disse svar eller meddelelser viser hvorledes nordmændene hadde gjort sig fortrolig med den tanke at finsk maatte bli benyttet paa alle steder, og at man ikke kunde paalægge finnerne at lære norsk. Ikke engang der hvor finnerne stod langt under nordmændene i antal, vaaget man at foreslaa saa meget som forsøk paa fornorskning.

Nordmændene gik snarere over til finsk, heter det. Og saaledes var det. Nordmændene var likesom dysset ind i en slaphet og likegyldighet likeoverfor sproget. Denne likegyldighet har hængt ved helt til vore dage, og skolen bør ta sin andel i skylden derfor. Saalænge det finske sprog skulde favoriseres i skolen maatte jo saavel barn som voksne folk komme til at gjøre det samme i den daglige omgang med finnerne Man var jo blit indpodet at der skulde tas større hensyn til finnerne end til nordmændene og finsk skulde gaa foran norsk.

Ved kgl. resolution blev Maasø, Lebesby hovedsogn og Vadsø prestegjeld i 1863 henlagt til overgangsdistrikterne. Og efterhaanden blev flere og flere av de finske distrikter gjort til overgangsdistrikter.

I 1867 var der bare 8 rent norske lærerdistrikter i Finmarken og 9 finske. Alle andre hørte til overgangsdistrikterne.

Instruksen av 1862 gjaldt overgangsdistrikterne, og den bestemte at alle barn skulde lære at læse norsk. Og alle finske barn som ikke var det norske sprog mægtig, skulde ogsaa lære at læse finsk. I de kredse hvor flertallet av barnene forstod norsk, skulde undervisningssproget være norsk; finsk skulde bare benyttes som hjelpesprog. Men i de kredse hvor flertallet av barnene ikke forstod norsk skulde undervisningssproget indtil videre være finsk. Læreren skulde dog arbeide med det maal for øie at norsk kunde bli undervisningssproget for de viderekomne barn. Hvad angik kristendomsundervisningen saa skulde alle finske barn som ikke kunde norsk lære katekismen baade paa norsk og finsk. I de kredse hvor flertallet av barnene ikke forstod norsk, skulde finsk lægges til grund ved kristendomsundervisningen; men de ældre barn skulde lære bibelhistorien og forklaringen paa norsk saafremt de hadde lært tilstrækkelig av dette sprog til at kunne klare det.

For at skaffe skolen i overgangsdistrikterne hjelpemidler utkom der i tiden mellem 1860 og 1870 efter offentlig foranstaltning følgende bøker med finsk og norsk tekst: ABC, stavetabeller, læsebok, bibelhistorie og katekismus.

XII

I 1880 utfærdiget Tromsø stiftsdirektion en ny instruks for lærerne i overgangsdistrikterne. Etter denne instruks skulde undervisningssproget være norsk. Finsk eller kvænsk skulde kun benyttes som middel til at forklare hvad der var uforstaaelig for barnene, og ikke i videre utstrækning end høist nødvendig.

Ved kristendomsundervisningen skulde den norske tekst lægges til grund, og lekserne skulde læres og gjengives paa norsk.

Skulde de sproglige forhold gjøre det uomstødelig nødvendig, kunde skolekommissionen med stiftsdirektionens samtykke tillate videregaaende benyttelse av finsk eller kvænsk ved kristendomsundervisningen.

Denne instruks gav ogsaa læreren endel greie og gode vink for undervisningen i norsk og benyttelsen av hjælpesprogene. Der var ikke længere rent finske lærerdistrikter, og barnene skulde ikke oplæres paa skolen i at lære finsk eller kvænsk, kun som nevnt tillotes at benytte disse sprog under særlige omstændigheter.

Forat presterne i Finmarken skulde kunne føre et bedre tilsyn med skolerne, blev der i 1880 av finnefondets midler bevilget dem skyssgodtgjørelse til reiser paa skoleinspektion.

Den store forøkelse av skoleukerne ved oprettelse av nye kredse, klasseinddeling og oprettelsen av smaabarnskolen, hvilket fandt sted omkring aar 1880, bevirket at lærerposternes antal, kom til at stige betydelig. I smaabarnskolen blev der ansat lærerinder. Mens der i 1875 bare var 50 lærere og 1 lærerinde, var der 10 aar senere 73 lærere og 10 lærerinder.

Den nye kredsinddeling bevirket en kortere skolevei. De fleste skolepligtige barn kunde derfor naa skolen, og antallet av skolebarn kom derfor i nævnte tidsrum til at stige med henimot 800. Men da man saaledes praktisk talt fik alle skolebarn med, og hvert barn skulde søke skolen i længere tid end før, kom forsømmelsesprocenten ikke til at synke.

Imidlertid hadde dog skolebarnene faat langt længere skoletid end tidligere, og smaabarnskolerne gjorde sin store nytte. Oplysningen og fornorskningen syntes derfor at gaa fremad noksaa jevnt. Paa mange steder blev der dog fra finnernes side ytret misnøie med indførelsen av det norske sprog, særlig med hensyn til religionsundervisningen. I Karasjok og Kautokeino blev finsk fremdeles benyttet som hovedsprog i skolen.

Av de andre kommuner blev norsk, finsk og kvænsk i 1880 benyttet i 8 kommuner, norsk og finsk i 6, og norsk og kvænsk i l.

XIII

I 1886 foretok skoledirektør Killengreen i Tromsø stift en 4-maaneders inspektionsreise i Finmarken for rigtig at undersøke hvorledes det gik med skolen og fornorskningen der. I Østfinmarken besøkte han alle skolekommuner, og i Vestfinmarken kun de kommuner hvor det norske sprog hadde faat mindst indpas.

I sin indberetning om denne reise har skoledirektøren git en fyldig og uttømmende meddelelse om skoleforholdene i Finmarken paa den tid, likesaa om sprogforholdene og de vanskeligheter, hvorunder skolen arbeidet. Han gir ogsaa anvisning paa hvad der kan og bør gjøres for at opnaa en større fremgang.

Hvad angaar skoletiden, saa var den ikke værst. Av amtsdistrlktets 3898 skolepligtige barn (Vadsø by var dengang endnu medregnet) hadde 3218 lovbefalet skoletid eller derover, og bare for 680 barn var der anordnet kortere skoletid end hvad loven paabød Av disse 680 faldt 150 paa Kautokeino, hvor man vanskelig kunde faa indført lovbetalet skoletid, da den største del av befolkningen er flytlapper.

I forhold til skolekredsenes antal og sammenlignet med hele Tromsø stift, hadde Finmarkens amt dengang mange faste skolelokaler. Av de 69 lokaler som skolevæsenet eiet, var de fleste vel brukbare og mange endog tidsmæssige. Men de 72 leiede lokaler var gjennemgaaende slette. Som regel var disse saa smaa, at der ikke blev tilstrækkelig plads for barnene, som derfor blev sittende tæt sammenstuvede; lavt var det under taket i skolestuerne og sparsomt med lyset. I Østfinmarken var det noget bedre. Der var enkelte av de leiede lokaler tilfredsstillende i forhold til barneantallet.

Som regel var barnene bra forsynt med lærebøker i kristendomskundskap, likesaa hadde de fleste stentavle og griffel til bruk i regnetimerne; men med skrivebøker var det smaat bevendt. Kun faa var i besittelse av skrivesaker. Læsebøker eide barnene heller ikke; men skolerne hadde som regel tilstrækkelig av disse bøker til utlaan i skoletimerne. Derimot fik ikke barnene laane disse bøker med hjem. For at skaffe skolerne tilstrækkelig av undervisningsmidler, arbeidedes der stadig og jevnt; men der var da endda store mangler paa det omraade.

Med hensyn til barnenes utviklings- og kundskaps-standpunkt, saa var det dengang som det har været baade før og senere, høist forskjellig paa de forskjellige steder, hovedsagelig stod det i forbindelse med de forskjellige nationaliteter. I de kredse hvor flertallet av barnene var av finsk eller kvænsk herkomst, eller ogsaa av hegge dele, der var man som ventelig kunde være ikke kommet langt; bedre var det i de norske kredse. Undtagelsesvis kunde der findes norske barn som stod ret tilbake; mens finnebarn og kvænbarn var naadd langt frem. Længst var man naadd i Varanger (fornemmelig i Jarfjorden) og enkelte steder i Alten.

Etter hvad skoledirektøren kunde erfare, kunde 3 fjerdedele av barnene i Varanger provsti opnaa at læse støtt og med forstaaelse, mens en fjerdedel ikke kunde drive det længere end til en bakkende læsning.

For skrivningens vedkommende stillet forholdet sig omtrent likedan. I regning kunde en tredjedel naa at gjennemgaa de 4 regningsarter i hele og decimale tal; men henimot halvparten kunde dog ikke komme utover regning med hele tal.

Av de 3898 skolepligtige barn var bare 1109 av norsk herkomst, 1374 var av finsk og 879 av kvænsk herkomst, resten blandet. Paa enkelte steder, saasom i Vadsø by og Jarfjord i Sydvaranger var det forbausende hvor langt man var kommet i at overvinde sprogvanskeligheterne; men paa de fleste steder var man ikke kommet langt, og værst var det der, hvor kvænerne hadde slaat sig ned i smaa grænder, hvor der næsten ikke fandtes nordmænd.

Nogen direkte motstand mot det norske sprog og dets anvendelse i skolen, kunde skoledirektøren ikke finde fra den kvænske befolknings side; men finnerne stillet sig som regel mot fornorskningsarbeidet — finnerne i Karasjok og Jarfjord og Sandnes i Sydvaran-ger gjorde dog en undtagelse. Skoledirektøren skriver videre: ”Misnøien har en dobbelt aarsak; dels raader hos dem en trygt for at man lægger an paa at bortta deres sprog, dels formene de at man ved at la norsk bli undervisningssproget, vil rette et slag mot barnenes levende tilegnelse av kristendommens sandheter. Oppositionen har saaledes dels en national, dels en religiøs karakter. Det er den utdøende stammes frygt for at øksen skal lægges ved roten av den nationale selvstændighet, der kommer til orde og lukker synet for de store fordele som en nærmere forbindelse med en i kultur høiere staaende nation fører med sig.

Man kan saaledes høre uttalelser, at lappen som den ældste beboer av disse trakter, har ret til at kræve sit sprog opretholdt som kirke- og skolesprog. Den av religiøs grund utgaaede misnøie, er flere gange kommet frem paa visitasmøter i andragender om at ved kristendomsundervisningen, maa lappisk være undervisningssproget."

XV

I 1885 blev J. N. Skaar biskop i Tromsø stift. Han kaldte sig finnernes biskop, og han tok sig av finnernes religiøse oplysning med en enestaaende iver. Paa sine visitasreiser erfarte han at finnebarnene gjennemgaaende stod langt tilbake i kristendomskundskap, og aarsaken hertil fandt han var den, at kristendomsundervisningen foregik paa norsk ogsaa for finnebarnenes vedkommende. For at rette paa dette, var der efter biskopens mening bare en ting at gjøre, nemlig at la finnebarnene faa kristendomsundervisningen paa deres eget sprog. Biskopen arbeidet utrættelig paa at faa en forandring istand med hensyn til benyttelsen av finsk i skolen, til fordel for dette sprog. Men hvad kvænerne angik, saa mente biskopen at de som indflyttede snarere fik bøie sig for landets sprog end finnerne, som hadde bebodd vort land i umindelige tider.

Ved biskop Skaar kom altsaa striden om undervisningssproget i skolen atter op, og i 1888 tok kirkedepartementet under overveielse en omordning av undervisningen i de finske sprogblandede distrikter, saaledes de finske barn skulde lære at læse finsk, og at de skulde faa kristendomsundervisningen paa finsk. Norsk skulde da bli et undervisningsfag paa skolen, og undervisningen i de øvrige fag undtagen religion) skulde i størst mulig utstrækning foregaa paa norsk. Ved at gaa frem paa den maate trodde man det skulde falde lettere at kultivere finnerne.

Departementet sendte saken til Tromsø stiftsdirektion til uttalelse. Men flertallet i stiftsdirektionen, skoledirektøren og stiftamtmanden kunde ikke tilraade en forandring i den gjældende instruks for lærerne i de blandede sprogdistrikter. Stiftsdirektionen uttalte i den anledning at veien til at hæve finnen baade i aandelig utvikling og levesæt, husstel og i orden maa gaa gjennem norsk sprog og kultur. Det er saaledes i den finske nations egen Interesse, at skolen bør arbeide for at utbrede kjendskap til det norske sprog. Stiftsdirektionen antok at skolens arbeide for at lære finnebarnene norsk var anlagt saaledes, at deres fregmang i kristenkundskap ikke blev hemmet. Den fastholdt nødvendigheten av at de lærere som skulde virke i de sprogblandede distrikter, besat kyndighet i de fremmede sprog, finsk eller kvensk. Og den fraraadet bestemt at der gjøres forskjel paa kvæner og finner. Gjennomførelsen av et andet princip kunde ha til følge at den kvænske befolkning fik lærere fra sit hjemland og ordnet sin egen skole.

Stiftsdirektionens mindretal (biskop Skaar) kunde ikke tiltræ hvad der var ytret om undervisningssproget for de væsentlig finske distrikters vedkommende Han mente, at ”man burde ha den hovedsak for øie, at finnebarnene kan faa tilegne sig kristendommens sandheter ved hjælp av sit eget morsmaal. De stakkars barn utsættes ellers for ta skade paa sin sjæl."

Etter Stiftsdirektionens raad, blev der ikke foretat nogen forandring i instruksen.

Det er forstaaelig, at en for finnerne saa varmt interesseret mand som biskop Skaar, maatte komme til at arbeide for den efter hans mening ikke alene bedste, men tillike den riktige maate at gaa frem paa ved undervisningen i kristendomskundskap. Men det var med ham som det saa ofte er netop med den ivrigste, han fordypet sig i dette ene, saa han glemte det hele, og vanskeligheterne ved gjennemførelsen av hans forslag, saa han ikke tilfulde.

Det har til alle tider været og er hævet over al tvil, at undervisningen svækkes saavel i det ene som i det andet fag, naar læreren taler et sprog som eleverne forstaar svært litet av. Og det er like saa sikkert at i Finmarken har dette været uundgaaelig, og paa biskop Skaars tid var det mere uundgaaelig end nogensinde før.

Den blandede befolkning bor spredt om hinanden; kun paa yderst faa steder er der en mindre grænd bebodd av en enkelt nation. I de aller fleste skoler vilde det derfor komme barn sammen av 3 forskjellige nationaliteter, ofte bare 2. Saalænge det ene sprog ikke er trængt igjennem til alle kan der altsaa bli indtil tre sprog i samme skole. Om nu læreren kunde alle disse 3 sprog, saa kunde han selvfølgelig ikke tale mere end ett ad gangen. Og saalænge han tiltalte den ene nationalitet paa dennes sprog, maatte de andre lytte dertil uten at forstaa, indtil han gik over til deres sprog. At en saadan maate at gaa frem paa i en skole er helt forkastelig, det skulde ikke være vanskelig at forstaa. Det ene sprog maa uvægerlig bli hovedsproget, saaledes at det litt etter litt kommer til at fortrænge det andet eller de andre.

Har man da ikke paa forhaand slaat fast hvilket sprog der skal være hovedsproget, saa vil dette komme til at bero paa vedkommende lærers avgjørelse eller barneflertallet. Paa mange steder vilde under saadanne forhold det norske sprog ikke alene gaa tilbake, men ogsaa bli helt fortrængt.

At oprette særskilte skoler for hver av de 3 nationaliteter i Finmarken har man ikke vaaget at foreslaa. For paa grund av den spredte bebyggelse har det været indlysende at en saadan ordning ikke kunde gaa.

Man kunde altsaa ikke undgaa skoler med blandede sprogforhold. Der stod da bare igjen at faa disse ordnet saaledes at sprogforholdene blev til mindst mulig hinder for undervisningen, og at man snarest mulig kunde komme ut av disse vanskeligheter.

Det var ikke gaat fort med fremgangen i norsk etterat man hadde forlatt Stockfleths plan, og paa mange steder var det heller ikke rart bevendt med oplysningen. Men dette var intet bevis for at fremgangsmaaten var feilagtig. Lovbefalet skoletid var der vistnok indført for den største del av de skolepligtige barn; men forsømmelserne var store, og skolernes utstyr med hjælpemidler var ofte mindre gode, ja endog slette. Paa de steder hvor man hadde smaa trange skolelokaler, blev undervisningen ogsaa av den grund hemmet. Naar saa hertil kommer at der i en og samme skole var barn med forskjellige tungemaal, saa man stadig maatte anskueliggjøre eller oversætte til eller fra norsk, var det ingenlunde at vente at barnene skulde kunne erhverve sig noget stort forraad av kundskaper paa skolen, hverken i det ene eller det andet fag. Og naar barnene kom ut av skolen, fik de ikke høre stort av det norske sprog. I hjemmene blev der bare snakket finsk eller kvænsk. Og om der blandt naboerne fandtes norske folk, saa vilde disse som regel tiltale finnen paa finsk og kvænen paa kvænsk. Over dette forhold klager ogsaa skoledirektør Killengreen i sin indberetning om inspektionsreisen i 1886. Værst var det blandt de handlende. For disse kunde det kanske til enkelte tider være nødvendig at kunne finsk eller kvænsk. Men de overdrev det i en uhyggelig grad. Finner og kvæner hadde derfor ingen fordel av at kunne norsk, og det gaves dem dertil liten eller ingen adgang til at høre dette sprog.

Under saadanne forhold maatte det nødvendigvis gaa sent med utbredelsen av norsk blandt de fremmede nationaliteter.

Tanken om at gaa over til en anden skoleordning, hvorefter man la mer vegt paa at bibringe barnene et større forraad av kundskaper, og i særdeleshet da kristendomskundskaper, end paa utbredelsen av kjendskapet til norsk, kunde under disse forhold være forstaaelig. Hvorfor skulde man nemlig gjøre saa store anstrengelser for det norske sprogs skyld, naar det skulde glemmes straks barnet kom ut av skolen.

Biskop Skaar fremholdt som foran omtalt at finnerne burde faa undervisning i religion paa deres eget sprog. Dette forslag vilde om det hadde gaat igjennom, ha betegnet et stort tllbakeskridt; for der var kun ringe haap om at barnenes kristendomskundskap gjennemgaaende skulde ha blitt bedre, og i de andre fag vilde de unegtelig ha gaat tilbake.

De som har arbeidet paa dette forslag av Skaar, de har tænkt for meget paa elevernes sprog og for litet paa lærerens.

Det er ganske visst saa, at saa laenge et f innebarn ikke har lært norsk, kan det ikke forstaa en norsktalende lærer; men det er endda værre for denne lærer at tale finsk saalænge han ikke har lært det. Og selvom en har lært nogen ord og sætninger av et fremmed sprog, saa er han dermed ikke istand til at undervise paa dette sprog, og slet ikke naar det gjæl-der kristendomsundervisningen. Skal denne undervisning svare til hensigten, da maa læreren kunne spro-get saa godt at han kan tale ut fra hjertet og tolke for sine tilhørere de ædleste følelser og skjønneste tanker i menneskets indre. For at kunne dette kræves der svært meget. Og det er langt lettere atforstaa en anden end selv at uttrykke sig.

De seminarister som læste finsk ved Tromsø seminarium, lærte ingenlunde saa meget av dette sprog at de kunde undervise paa det; det var jo heller ikke forutsætningen. Skulde de lære dette sprog helt, maatte de kaste sig over det med al iver, naar de kom til finnedistrikter som lærere, og saavel utenfor som i skolen øve sig i at forstaa og tale sproget. Men da vilde jo læreren bli en forkjæmper for utryddelsen av det norske sprog. Til det vilde man ikke faa norske lærere. Og de norske barn maatte da nødvendigvis lære finsk for at kunne følge med. At trænge det norske sprog tilbake til fordel for det finske var desforuten en umulighet; for indflytningen av nordmænd til Finmarken har tiltat, og etterhvert som kommunikationerne har forbedret sig, er norske folk kommet i berørelse med finnerne, saa disse mer og mer har faat høre det norske sprog og følt nødvendigheten av at lære det.

Naar man skulde gjennomføre en ordning hvoretter tinnebarnene fik en virkelig kristendomsundervisning paa finsk, maatte man ty til den utvei at ansætte finsktalende lærere. Men da der var yderst faa saadanne som underkastet sig lærerutdannelse, vilde man være blit nødt til at anta lærere uten lærerutdannelse. Men derved vilde igjen skolens nivaa sænkes og lærdommen for barnene bli ringe. Man vilde med andre ord ikke opnaa andet end at forsinke utviklingen og holde finnerne nede i vankundighet.

Tromsø stiftsdirektion hadde nemlig fuldt ut ret naar den uttalte, at veien til at hæve finnen maa gaa gjennem det norske sprog.

Det finske sprog er jo intet kultursprog; det eier ingen litteratur. Det mangler hjælpemidler som kan tjene til at bibringe et folk oplysning og dannelse. Stockfleth trodde i sin tid at det gik an at skape en finsk litteratur, og det i en viss fart, og Skaar mente øiensynlig at det var nok naar man hadde oversat til finsk endel salmer og religiøse bøker.

Men dette var en stor feiltagelse. Det var og er som stiftsdirektionen sa, i den finske nations egen interesse at skolen bør arbeide for at utbrede kjendskap til det norske sprog.

Det som det egentlig har gjældt og gjælder, er intet mindre end at hæve finnerne til samme kulturstandpunkt som det norske folk, forat finnerne ikke skulde være nordmændene underlegne, men bli konkurrancedygtige og være istand til at opnaa samme rettigheter og fordele som nordmaend baade i stat og kommune.

Dette har ikke kunnet ske paa finsk — derom har der hersket fuld enighet —; men da stod der jo her ett tilbake, nemlig at lære finnerne norsk, og det hurtigst mulig forat overgangen ikke skulde bli altfor følelig. De slegter som levde i overgangstiden, kunde selvfølgelig ikke naa saa langt som senere slegter; men derved har intet været at gjøre.

Den opfatning som biskop Skaar og de som holdt med ham, forfegtet, bunder i virkeligheten i undervurdering av den finske nation. Og skulde denne anskuelse ha seiret, saa vilde finnerne stedse vedblit at staa langt under nordmændene; de vilde altid ha følt sig som den foragtede nation, indtil de helt har maattet bukke under i kampen for tilværelsen, og paa det vis har de kommet til at dø ut.

Det har været sagt og det vistnok med rette at de mænd som før og omkring aar 1800 kjæmpet for at finnerne skulde lære norsk, de næret en viss foragt og avsky for den finske nation, og norskhetsiveren deres var et utslag av denne foragt. Men naar man har søkt at finde forklaringen til det fornorskningsarbeide som har fundet sted etter 1860, i den samme foragt for det finske folk, da har man storligen tat feil.

Fornorskningsarbeidet har gaat haand i haand med arbeidet for folkeoplysningen. De mænd som derfor har været de bedste talsmænd for folkeoplysningen, de har ogsaa været tilhængere av fornorskningen; for de har villet at den samme skole og oplysning skulde kunne gives alle folk i vort land; der skulde ikke være personsanseelse.

Barn av norske forældre har likesaavel som barn av finske og kvænske forældre været paalagt at søke skolen og skaffe sig den paabudte undervisning. Stridt og tungt har det mangen gang været for barnene. Men — laereaar er ikke herreaar. Disse kan komme efter-paa dersom man har lært noget, og finnerne skal ha samme adgang til dem som enhver anden norsk borger.

De som derimot har villet føie sig for finnernes ønske om at faa mest mulig av skoleundervisningen paa finsk, de har i det store og hele ikke været foregangsmænd paa folkeoplysningens omraade, men snarere holdt igjen.

Man kan gjerne si at deres arbeide har berodd paa en falsk forutsætning, og deres anskuelser har om end ubevisst bundet i svakhet og likegyldighet.

Naar alle har holdt paa at kvænerne skulde bøie sig for nordmændene og lære det norske sprog, saa ligger deri en erkjendelse av at den kvænske nation er sterk og livskraftig. Men naar man fremholdt den mulighet at kvænerne, hvis de ikke opnaadde samme rettigheter som finnerne, kunde iverksætte sine egne skoler med lærere hentet fra Finland, da var dette en overvurdering av kvænerne. De til Norge flyttede kvæner har nemlig aldrig været saa oplyste eller saa interesseret for oplysning og kultur at de har villet yde nævneværdige ofre til det øiemed. De har heller villet holde sig borte fra skolen.

XVI

Folkeskoleloven av 1889 blev et godt støt fremad paa skolevæsenets omraade ogsaa for Finmarkens vedkommende. Smaabarnskolerne blev inddrat paa de fleste steder; men til gjengjæld blev folkeskolen inddelt i 2 avdelinger, og den aarlige skoletid blev forlenget. I skolens nederste avdeling — smaaskolen — kunde barnene møte allerede fra de hadde fyldt 7 aar.

Paa grund av den forlængede skoletid maatte der oprettes flere lærerposter baade i smaa- og storskolen. Det gik ikke fort at faa disse besat med uteksaminerte lærere; for den nye seminarlov, som blev vedtat omtrent samtidig, hadde tilfølge at tilgangen av lærerkan-ater blev mindre i de første aar, samtidig som der trængtes flere lærere utover det ganske land.

I de nye poster kom der derfor til at fungere hjælpelærere og lærerinder med svært liten utdannelse

Skoletidens forlængelse blev av mange ikke mottat med velvilje. Skolesøkningen var derfor endnu i lange tider mindre god, saa nogen større frugter av den nye skolelov varte det længe før man fik se.

Om undervisningssproget heter det i den nye skolelov: ”Undervisningen skal foregaa i det norske sprog. I de blandede sprogdistrikter i Troms» stift kan Kirke- og Undervisningsdepartementet etter forslag av skolestyret, og etterat overtilsynet har hat anledning til at uttale sig, bestemme at lappisk og kvænsk kan benyttes som hjælpesprog ved undervisningen, og at der kan anvendes læse- og lærebøker med lappisk eller kvænsk tekst ved siden av den norske."

Den nye lov bevirket ved bestemmelsen om skolestyre og kredsutvalg at folket og barnenes foresatte kom til at staa skolen langt nærmere end før. De fik en direkte indflydelse paa skolen og dens virke. Men derved kom loven ogsaa til at stille sine krav til folket.

Det var klart at mange av folket vilde gjøre sig gjældende og benytte den magt loven gav dem. Og i de blandede sprogdistrikter viste dette sig fornemmelig med hensyn til undervisningssproget og kristendomsundervisningen. Biskop Skaar og hans uttalelser blev fremholdt som beviser for størst mulig bruk av det finske sprog i skolen, og nødvendigheten av at lærerne besat kyndighet i dette sprog.

For de aller fleste kommuner i Finmarkens landdistrikt blev der indsendt andragende om at faa benytte finsk som hjælpesprog i skolen.

Kirkedepartementet utfærdiget da i 1898 en instruks for bruken av finsk og kvænsk som hjælpesprog i skolen. Efter denne instruks fik hver landskommune i Finmarken benytte hjælpesprogene, undtagen Vardø herred, hvor bruken av finsk og kvænsk ansaaes unødvendig.

I Karasjok og Kautokeino fik man tilladelse til indtil videre at la kristendomsundervisningen helt foregaa paa finsk, dersom skolestyret fandt det paakrævet.

Man var paa flere steder misfornøiet med de mange, som man mente unyttige fag i skolen, og det var ikke frit for at enkelte i disse fag saa en fare for religionen i skolen, som man paastod hadde faat et indskrænket timetal til fordel for andre fag.

Det var de mest religiøse av folket som fæstet sig ved dette, og de kom saaledes til at motarbeide skolen paa en maate, dog uten at ville det.

Paa den anden side hadde den større fagkreds gavnlig indflydelse paa kjendskapet til det norske sprog.

Med undervisning i naturfag og geografi følger der for det første meget anskuelsesundervisning, og historier flettet til geografi er ikke vanskelig at forstaa, samtidig som de her nævnte fag er interessante for de fleste barn. For det andet vil især naturfag meget snart kunne overbevise en om at det er svært meget som ikke kan læres paa finsk; for sproget mangler ord og uttryk for en hel del begreper.

En meget oplyst fin, som kunde norsk godt, men var imot bruken av norsk i skolen, blev saaledes engang spurt om hvilken forestilling han hadde om de 5 sanser, naar han læste Luthers forklaring til den 1ste artikkel før han hadde lært norsk. Hertil kunde han intet svare, og ved nærmere samtale maatte han tilstaa at saadant som sanser er ukjendte begreper for en fin.

Skolen arbeidet tungt i nittiaarene, og det gik sent med gjennemførslen av den nye skolelov. Med utbredelsen av kjendskap til det norske sprog gik det derfor ogsaa yderst sent, især i de første aar etter 1890, senere blev det noget bedre, saa man kunde spore en jevn fremgang.

Paa enkelte steder f. eks. i Lebesby og end mere i Tanen holdt finner og kvæner haardnakket paa sit sprog og vilde forsøke at hindre bruken av norsk i skolen, især for kristendomsundervisningens vedkommende. I Polmak var der nærmest tilbakegang med hensyn til det norske sprog. Læreren var nemlig fin, og han sløifet bruken av norsk i skolen. I et par andre kommuner kunde man ogsaa merke delvis tilbakegang.

XVII

Saa blev Wexelsen statsraad og chef for Kirke-og Undervisningsdepartementet i 1898. Han tok skoleforholdene i Finmarken under overveielse. I den anledning sammenkaldte han i 1899 en kommission i Kristiania til drøftelse av hvad der burde gjøres, for at faa skolevæsenet i Finmarken mere effektivt.

Denne kommission bestod av skoledirektør Aas i Tromsø, rektor Qvigstad, kirkesanger Jakobsen, Nesseby og stortingsmand for Finmarken, distriktslæge Moen.

Kommissionen befattet sig særlig med følgende-spørsmaal:

1. Smaabarnskoler.

2. Internatskoler.

3. Skoler for voksen ungdom.

4. Skolernes rikeligere utstyr med undervisnings- og anskuelsesmidler.

5. Lærerlønningernes forbedring.

6. Ordningen med tilsynet med folkeskolen.

Om smaabarnskoler uttalte kommissionen at det maatte ansees ønskelig om der blev adgang til ved siden av den lovordnede folkeskole at kunne støtte de kommuner, som paa grund av forholdene fandt det ønskelig at beholde smaabarnskoler igang. Disse skoler kunde opta barn i 6-aarsalderen; men de skulde være helt frivillige, som de altid hadde været.

Skoleinternater blev varmt anbefalet oprettet i fornøden utstrækning som den mest virksomme foranstaltning til oplysningens fremme. Man anbefalte ogsaa bidrag til internering av skolebarn.

Forat den voksne ungdom skulde faa lettere adgang til fortsat undervisning, anbefalte man bidrag til oprettelse av en ny amtsskole i Finmarken — der var dengang endnu bare en saadan skole i amtet.

Hvad undervisningsmidler angaar, fandt man det ikke absolut paakrævet at at gaa til ekstraordinære bevilgninger. Men man anbefalte en lønsforbedring av kr. 3.00 pr. uke for lærere som i mindst 5 aar hadde virket i sprogblandede distrikter i samme kommune.

Men hensyn til punkt 6 — ordningen av tilsynet med folkeskolen — var man fuldt paa det rene med at skoledirektøren i Tromsø stift ikke kunde avse tid nok til reiser i Finmarken; men man var i tvil om der burde foretages en deling av skoledirektoriatet eller om der skulde oprettes en inspektørstilling for Finmarken.

Følgen av kommissionens arbeide var at departementet fremsatte forslag for stortinget om bevilgning av finnefondets midler til:

l. Utvidelse av skoletiden i enkelte kredse i de sprogblandede distrikter.

2. Indlogering av trængende skolebarn under skoletiden.

3. Forøkelse av lærerlønnen for lærere i de blandede sprogdistrikter.

4. Oprettelse av en ny amtsskole i Finmarken.

5. Stipendier til trængende elever til ophold ved ungdomsskoler.

Spørsmaalet om en omordning av tilsynet blev derimot utsal indtil videre.

Departementets forslag blev i sin helhet vedtat av stortinget.

Paa det næste aars budget blev der yderligere opført bidrag til norske lærere i Karasjok og Kautokeino, kr. 500,00 til hver lærer.

Statsraad Wexelsen og skoledirektør Aas var dertil begge ivrige talsmænd for oprettelse av skoleinternater i Finmarken. Disse skulde opføres av statsmidler, og barnene skulde faa frit logi og underhold paa inernaterne i skoletiden

Men for at kunne gjennomføre alt dette og for at faa et fuldstændigere og mere virkningsfuldt tilsyn med skolevæsenet i Finmarken, gik det mere og mere op for statsmagterne at Tromsø skoledirektoriat maatte deles, saaledes at Finmarken fik sin egen skoledirektør. Og departementet opførte paa budgetforslaget bevilgning til en skoledirektør for Finmarken fra Iste august 1902. Denne bevilgning blev vedtat.

Allerede i 1865 androg Tromsø stiftsdirektion om at skoledirektørembedet maatte bli delt i 2; i 1878 uttalte stiftsdirektionen sig i samme retning med sterkere begrundelse av nødvendigheten herav. Og i 1886 foreslaar skoledirektør Killengreen deling, saaledes at Finmarkens amt kunde danne et eget skoledirektoriat.

Først i 1902 blev altsaa denne deling foretat, og B. Thomassen blev utnævnt til skoledirektør i Finmarken.

Dette blev hilset med stor tilfredshet av skolens folk i Finmarken, navnlig av lærerne, som hadde savnet tilbørlig støtte og veiledning i sin gjerning. Tilsynsutvalget hadde ofte ikke forstaat sin opgave, eller det var sammensat av uduelige folk, saa læreren ingen hjælp kunde vente fra det hold, og prestemes tilsyn med skolerne var heller ikke til nævneværdig nytte.

XVIII

Skoledirektør Thomassen vilde i en fart gjøre sig kjendt i sit distrikt, og foretok i den anledning reiser til alle kommuner, og saasnart han kunde, besøkte han alle skoler.

Det gik snart op for ham hvilken stor opgave han igrunden hadde faat at løse. Ved skolevæsenet i Finmarken klæbet der sig endnu store mangler, og mange vanskeligheter maatte overvindes før det kunde bli bedre.

Skolerne var paa mange steder slet utstyrt med hjælpemidler, inventar og undervisningsmateriel, og barnene kunde ofte mangle det nødvendigste. Skolelokalerne var paa flere steder daarlige, og skoleforsømmelserne store. Med fornorskningsarbeidet var det derfor ogsaa smaat bevendt.

Skoledirektøren gjorde kraftige henvendelser til enkelte kommuner og amtskommunen om at bevilge det nødvendige til læremidler, skoleinventar og forbedring av skolelokalerne.

Han opmuntret ogsaa lærerne til saavidt mulig hver i sin kreds at skaffe de nødvendige skolebøker,

forat barnene skulde kunne faa kjøpe det de trængte;

for kjøbmændene pleiet ikke handle med saadanne varer; det lønnet sig ikke.

Det var dengang endnu meget almindelig at skolebarnene manglet alt undtagen religionsbøker, stentavle og griffel, ikke engang skrivebøker var der at faa, selv for dem som vilde og kunde anskaffe sig saadanne.

Men det blev snart bedre. Enkelte skolestyrer besørget disse saker indkjøpt, og en hel del lærere etterkom skoledirektørens opfordring, selvom de maatte staa i forskud for indkjøpet av bøker og tildels kom til at lide tap.

Paa amtskommunernes budget blev der større bevilgninger til skolevæsenet, og fremskridtene var snart tydelige for enhver.

Med hensyn til fornorskningsarbeidet fandt skoledirektøren at der hersket adskillig uorden. Mange, især av de ældre lærere, var likegyldige med det norske sprog og benyttet finsk og kvænsk i altfor stor utstrækning; andre gik i sin norskhetsiver for vidt, saa de slet ikke benyttet de fremmede sprog, skjønt de hadde faat undervisning i sprogene paa seminariet. Men noget av det mest forargelige var, at ikke faa av dem som hadde erholdt friplads paa seminariet, unddrog sig sine forpligtelser og undlot helt at virke i sprog-blandede distrikter.

I 1898 blev de kvænske fripladse ved Tromsø lærerskole nedsat fra 4 til 3. Og ved budgetforslaget for 1902—03 uttaler Tromsø skoledirektør, at der vistnok maatte kunne bli tale om inddragning av flere fripladse.

Fornorskningen var paa mange steder gaat saapas fremad, at behovet til lærere med kjendskap til finsk og kvænsk ikke længere var saa stort. Paa mange steder trængtes der kun et minimum av de fremmede sprog, og dette kunde vedkommende lærere erhverve sig paa egen haand. Tilgangen til lærerskoleme var ogsaa saa stor, at fripladsene ikke trængte at staa som nogen opmuntring for unge mænd til at slaa ind paa den vei. Man var nu kommet over i ganske andre forhold end den gang fripladsene blev anordnet. Be-vægelsen syntes at gaa i retning av om mulig helt at sløife hjælpesprogene.

Skoledirektøren vilde dog ikke foreslaa nogen indskrænkning eller ophævelse av fripladsene, men overlot denne sak til den nye skoledirektør for Finmarken. Det blev jo ham som for ettertiden fik med de sprogblandede distrikter at gjøre.

Den nye skoledirektør maatte vinde erfaring og bli kjendt med forholdene før han kunde uttale sig om denne sak. En indskrænkning av fripladsenes antal blev dog foretat allerede i 1903.

Skoledirektøren foretok en undersøkelse, og det viste sig at av 47 uteksaminerte fripladselever fra Tromsø (lærerskole i tidsrunamet 1893—1902, hadde bare 11 avgjort eller paabegyndt avgjørelsen av sin forpligtelse til 5 aars tjeneste i sprogblandede distrikter; 6 hadde delvis avgjort den, men hadde forladt distriktet før de 5 aar var omme, mens 30 ikke hadde tiltraadt saadan tjeneste Dette gjaldt rigtignok Finmarkens amt; men da der utenfor Finmarken var yderst faa poster som blev regnet som sprogblandede distrikter, kunde ikke mange av de nævnte 36 ha uttjent sin forpligtelse.

Skoledirektøren henvendte sig til de lærere som enten slet ikke eller kun delvis hadde avgjort sine forpligtelser med anmodning om at søke ansættelse i sprogblandede distrikter, eller ogsaa tilbakebetale de erholdte beløp til underhold ved lærerskolen.

Dette arbeide, som hadde kostet skoledirektøren adskillig tid, førte ikke til maalet. Av ca. 20 ansættelser i l aar. faldt bare 3 paa fripladselever. Mange indsendte andragende om at slippe at tilbakebetale beløpet, og andre kom med indsigelser.

Skoledirektøren vilde derfor at man skulde oprette en strengere kontrakt med fripladseleverne, hvoretter disse forpligtet sig til inden en bestemt tid at tilbakebetale de erholdte bidrag, hvis de ikke tjenstgjorde i den anordnede tid i overgangsdistrikter.

Dette forslag gik departementet ikke med paa.

Etter dette saa skoledirektøren sig nødt til at foreslaa fripladsene ophævet. Men han uttaler i sin begrundelse av budgetforslaget for 1904—1905 blandt andet:

,,Det var min hensikt paa nærværende budget at foreslaa bevilgning til 6 lappisklæsende og 3 — senere maaske 2 — kvænsklæsende elever og at søke en saadan ordning opretholdt nogen aar fremover. At inddra fripladsene helt, trodde jeg ikke at turde tilraade. Jeg fandt det at være et altfor stort spild av skolens korte, kostbare tid at gi barn, som møter i skolen uten det ringeste kjendskap til noget andet sprog end lappisk eller kvænsk, lærere som intet har lært av disse sprog, og jeg indsaa det ønskelige i at den i dobbelt forstand svake konkurrance om lærerposter i Finmarken, særlig da i de vanskeligere distrikter, kunde bedres derved at der aarlig, naar fripladselevernes forpligtelse fordredes etterkommet, blev tilgang av endel av lærerskolens flinkeste demittender.

Det vil være en feiltagelse at tro, at kjendskapet til norsk nu begynder at bli saa almindelig i Finmarken, at ogsaa barnene ved sit fremmøte til skolegang besidder et litet forraad av norske ord, som skolen kan arbeide i tilknytning til. Et meget stort antal forstaar paa dette tidspunkt ikke et norsk ord, endsi norsk tale, og det er at forutse at der maa arbeides længe før nogen forandring heri indtrær.

Men mindst likesaa stor vegt lægger jeg paa at fripladsene kunde utdanne endel, særlig flinke lærere for disse nordligste landsdele. I sin ”udsigt over Tromsø seminars historie 1826—1901," pag. 27, uttaler lære-anstaltens rektor, at ,,der har almindelig været meget stor konkurrance om fripladsene, saa de er blit besatte med de flinkeste aspiranter," og enhver med noget kjendskap til den sak vet at de aller fleste av Finmarkens mere fremragende lærere er saadanne fripladselever, som neppe — for ikke at si aldeles ikke — vilde være kommet her, om de ikke fra først av var blit bundne til distriktet ved den forpligtelse til tjeneste som utdannelsen paa statens bekostning medførte."

Fripladsinstitutionen hadde imidlertid ophævet sig selv hvad tjenesten angik; derfor siger skoledirektøren videre:

,,Ut av det spor jeg her kortelig har omtalt, vil vel saken nu vanskelig kunne bringes, og jeg ser mig derfor nødt til at foreslaa, at den ordning med fripladse som under litt vekslende former har bestaat ved Tromsø seminar fra dets oprettelse i 1826, nu besluttes ophævet, saaledes at de 6 lappisklæsende elever som skal demitteres i 1905, og de 3 kvænsklæsende som demitteres i 1906, blir de sidste kuld. Men ophævelsen stemmer ikke med de behov finmarksskolen har og endnu en tid antas at ville ha, og det er derfor motstræbende jeg stiller forslag herom."

XIX

Forslaget om ophævelse av fripladsene ved Tromsø lærerskole fremkaldte en skarp diskussion.

Der var ikke saa faa som antok at fripladsene var absolut nødvendige. Og skoledirektøren fik megen kritik i anledning det fremsatte forslag. Det viste sig dog snart at kritikerne intet nyt kunde føre i marken. Hvad de anførte som argumenter, hadde skoledirektøren for det meste allerede anført i sin uttalelse til departementet om saken. Han hadde nøie anført hvilke grunde der talte for og imot ophævelsen, og det var som foran omtalt ikke hans ubetingede ønske at fripladsene skulde inddrages; men utviklingen var gaat derhen; der var intet andet at gjøre. Hvis nogen skal bære skylden for fripladsenes inddragning, saa maa det bli de fripladselever som ikke vilde opfylde sine forpligtelser. Der var jo ingen grund til at fortsætte med en ordning som ikke svarte til hensigten.

Stortinget besluttet derfor i 1904 at inddrage bevilgningen til fripladsene. Aaret etter blev der etter forslag fra skoledirektøren i Finmarken bevilget midler til hans raadighet, forat han skulde kunne besørge unge lærere oplært i finsk eller kvaensk, naar de vilde overta lærerpost paa et sted, hvor det ansaas nødvendig at kunne et av disse sprog.

Paa det vis skulde de distrikter som trængte lærere med kyndighet i et av sprogene, kunne faa saadanne. Og der har ogsaa været holdt nogen saadanne kursus i de senere aar.

Set fra sprogets side har man derfor ikke følt noget til ophævelsen av fripladsene.

Den største betænkelighet ved denne inddragning var uten sammenligning den som ogsaa skoledirektøren sterkt tremhæver i sin redegjørelse, at distriktet derved vistnok vilde komme til at gaa glip av de bedste lærerkræfter. For skjønt fripladselevene ikke altid gik ut med den bedste eksamen, saa var de dog som regel de bedst utrustede. At den som skal læse et fremmed sprog, ofte maa anvende megen tid dertil og dermed tape i andre fag, er sikkert nok.

Men man kan nok sige, at paa grund av fripladsene var kjernen av seminaristene kommet til at virke i vergangsdistriktene, de som da ikke uten videre unddrog sig sine forpligtelser. Disse sisste kunde det kanske ogsaa være det samme om Finmarken ikke fik beholde ; for den som unddrager sig sine pligter kan vanskelig være paalidelig. Og i Finmarken har der nødvendigvis været stillet større krav til en lærers paalidelighet og samvittighetsfuldhet end andre steder.

Her har lærerne svært ofte været henvist til sig selv; kredsene har mangen gang været uten forbindelse med centrale steder og bedre oplyste bygder og folk. Læreren har saaledes paa lange tider ikke kunnet komme sammen med oplyste mennesker; raad og veiledning har han ikke kunnet faa, ikke engang post i rimelig tid, og heller ikke ordentlig kost og forpleining.

Under saadanne forhold kan det mangen gang være yderst vanskelig at holde sig oppe, og derfor har det desværre hændt at en lærer er blit sløv og likegyldig, ja ogsaa at han har henfaldt til drik eller anden utskeielse; men ofte har saadant ikke fundet sted.

Tvertimot, finmarkslærerne har som regel været paalidelige og arbeidsomme.

Ensomheten har været en spore til selvstudium og aandelig utvikling.

Ikke sjelden har der borte paa et enslig liggende sted sittet en ung lærer med sine bøker, som han hadde anskaffet sig for sine faa spareskillinger, foran sig om vinterkvældene, og studert og læst med det maal for øie at dygtiggjøre sig for sin stilling, vel vidende om at dette stræv hverken vilde bringe ham økonomisk vinding eller forfremmelse. Hvem var det vel som kunde kontrollere ham og hans arbeide?

Og selvom en kreds- eller skolestyreformand vilde gi ham en god attest, saa vilde det intet nytte. Folk sydpaa vil ikke hefte sig ved en ansøker fra Finmarken ; for søndenfor lever man i den sørgelige vildfarelse at finmarkslærerne staar under andre. Og statsmagterne har intet gjort for at forbedre dette forhold, snarere omvendt.

Embedsmændene maa ikke bli for længe i Finmarken, ellers kan de komme til at lide. Det har statsmagterne været skjønt enige om. Men de som skal arbeide for utbredelse av lærdom og kultur, og være ungdommens veiledere, de er det ikke nøie med om de blir henvist til at leve aldrig saa enslig hele sit liv. Hvor saart tanken paa dette har virket paa tinmarkslærerne, kan lettere tænkes end beskrives. Og det er ingenlunde vanskelig at forstaa hvilke følger dette kunde ha for en ung og ubefæstet mand, som paa grund av virkelyst og gode forsætter har søkt og faat post paa et avsidesliggende sted, naar han pludselig opdager at alle utveie er stængt; der han er, der maa han bli; det er lønnen for velgjort handling.

Under saadanne omstændigheter staar der da bare ett tilbake, nemlig at søke glæde og tilfredshet i selve arbeidet. Det er ogsaa det rigtige, og finmarkslærerne skal ha ros for at de har forstaat den kunst

Adspredelser og fornøielser utenfor skolen og det med denne forbundne arbeide, har der altid manglet. Men en arbeidsmark som mange steder i Finmarken kan en lærer ikke finde andre steder i vort land. Her har en maattet bruke sine evner og kræfter i langt større maalestok end andre steder, og her har en hat anledning til at dygtiggjøre sig Og derfor har man ogsaa kunnet se frugter av sit arbeide og høstet tak av dem man har arbeidet for og iblandt.

For henimot et snes aar siden kom der en ung lærer til et av de mest forsømte overgangsdistrikter hvad kjendskapet til norsk angaar. Han var ikke helt uøvet som lærer under velordnede forhold; men i den nye post saa han sig aldeles opraadd. Han spurte skolestyrets formand, presten, om endel ting med ordningen av undervisningen; men formanden hadde vist ikke tænkt sig at der kunde spørres om de ting.

Svare kunde han ikke.

Kort tid etter møtte flere av kredsens indbyggere op paa skolen, hvor presten da var tilstede, og krævde læreren fjernet til fordel for en som maatte kunne mere finsk.

Da optraadte presten greit, og beroliget folket med at han for sin del hadde faat tillid til læreren, og han følte sig forvisset om, at alle vilde bli tilfreds med ham, naar de bare vilde vente og se tiden an.

6 uker etter blev det spurt i kredsen at den nye lærer skulde reise til nabokommunen, hvor han hadde faat ansættelse; men da kom den samme mand som hadde talt folkets sak naar det gjaldt at faa læreren bort til denne og bad ham indstendig om ikke at forlate kredsen. Nu var det gaat op for ham, at bedre lærer hadde de aldrig hat og kunde heller aldrig faa, sa han.

Læreren fandt at han kanske hadde en mission at utføre netop der, og blev.

XXV

I den tid skoledirektør Thomassen har virket i Finmarken, har fremgangen paa skolevæsenets omraade været stor her nord.

Ved forstandig og ihærdig arbeide har det lykkes skoledirektøren at formaa kommunen til etter evne at yde til skolens ophjælp, baade til anskaffelse av bedre skolelokaler og til skolemateriel og inventar.

Lærerne har han git veiledning og gode raad, og han har i høl grad bidraget til forbedring av deres kaar.

Skolen har opnaad at faa alle barn ind under sit omraade, saa ingen uteblir helt fra skolen. Og saavel kreds- som klasseinddelingen er ordnet paa en langt heldigere maate ; derfor har der fundet sted en stor forøkelse av lærerposter.

Som følge av alt dette kan man da se store fremskridt ogsaa med hensyn til barnenes kundskaper.

Kjendskapet til det norske sprog har som anført paa grund av flere medvirkende omstendigheter gaat rask fremad. Ja man kan gjerne si at i de sidste 15 aar har man kunnet se fremgang i norsk fra aar til andet.

l 1899 blev der først ansat norsk lærer i Polmak, 1901 i Kautokeino og 1903 i Karasjok. Det viser sig baade der og andre steder at finnerne lærer norsk, ofte med forbausende hurtighet, og at fremgangen i de andre skolefag ikke staar tilbake for norske barns.

Som eksempel kan anføres at i det sidst forløpne skoleaar gik 2 finnepiker fra Polmak paa Østfinmarkens amtsskole, og de hørte til kursets flinkeste elever, ogsaa i norsk.

Alt snak om at benytte finsk eller kvænsk i skolen er nu praktisk talt forstummet. Det staar klart for folk at man har handlet rigtig naar man mere og mere har gaat over til bruken av norsk i skolen til fortrængsel av de andre sprog. Ingen ønsker sig tilbake til de gamle forhold med lekser i 2 til 3 forskjellige sprog i samme klasse og samme time.

At det netop er den finske nation som har høstet fordel av det velsignede stræv man har hat med sprogene, er nu en erkjendt sak.

Ved fremgangen i norsk er finnerne steget i anseelse, agtelse og velstand. De er sat istand til at holde skridt med nordmændene baade i kulturel og økonomisk utvikling. Og ikke sjelden finder man finner i fremskutte stillinger inden kommunerne.

Det mangler endnu meget paa at alle finner og kvæner kan norsk, og selv om de kan det, saa benytter de det sjelden undtagen blandt nordmænd som ikke taler andet end norsk. Og der vil ogsaa komme til at hengaa lange tider endnu før det norske sprog blir benyttet av alle.

Baade finner og kvæner som bor avsides, enkeltvis eller i smaa grænder, uten videre samkvem med norske folk, de vil naturligvis komme til at tale sit eget sprog baade sent og tidlig. Og naar deres barn kommer paa skolen, kan de ikke norsk. Men naar uviljen mot norsk sprog og mot skolen er fjernet og de søker skolen i lovbefalet tid saa kan alle barn norsk, mer eller mindre godt, naar de utskrives av skolen.

I Finmarkens landdistrikter er der nu omtrent 5400 skolebarn mellem 7 og 15 aar. Av disse er halvparten av norske forældre. Omtrent en tredjedel er av finske forældre og en sjettedel av kvænske.

Innhold i Samisk skolehistorie 4