Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.
 Sigbjørn Hølmebakk |
Striden om samisk språk i skolen har vært hardere i Karasjok enn noen andre steder, og særlig skarp var den rundt 1960. To av dem som sto mest sentralt i striden var Hans Rønbeck og Bjørn Aarseth, og et av høydepunkta var da Rønbeck som skolestyreformann forsøkte å hindre at Aarseth skulle få jobben som undervisningsleder (rektor) ved Karasjok ungdomsskole.
I Samisk skolehistorie 1 brakte vi Sigrunn Rønbecks minner fra denne tida og noen sitater fra Hans Rønbeck. Her har vi funnet fram et dokument fra 1959 som skildrer språkstriden fra et motsatt synspunkt. Artikkelen Karasjoks lokale pave, som er skrevet av forfatteren Sigbjørn Hølmebakk, blei trykt som kronikk i Dagbladet 25.06.1959. Den er også trykt i essaysamlinga Hundevakt Grålysning, som kom ut i 1974. Sigbjørn Hølmebakk (1922–81) var født i Flekkefjord og bodde mesteparten av livet i Oslo. Han bodde et par år i Finnmark, mest i Vadsø. Hølmebakk skreiv både noveller, romaner, skuespill og ei ungdomsbok. Romanen Fimbulvinteren, om raseringa av Finnmark 1944, blei filmatisert under tittelen Brent jord. Hølmebakk var aktiv i avisa Orientering og en av initiativtakerne til stiftinga av Sosialistisk Folkeparti. |
Det ville være feilaktig å tro at kampen om samnorsken er vårt eneste språkproblem i dag. Her oppe i Finnmark raser en strid som er minst like intens og fylt av lidenskaper, selv om den ikke er gjenstand for den samme publicity som den språklige hvirvelvind sørpå. Men likevel er striden minst like forbitret, selv om den foregår i det stille. Samene er et stillfarende folk, og det er nettopp om det samiske språk at striden pågår.
Men språkstriden er bare det ytre tegn, frontlinjen i en kamp hvor større ting står på spill. Til syvende og sist er det et spørsmål om samenes være eller ikke være, om de skal fortsette som egen folkegruppe med sitt språk, sin særegne kultur og tradisjon, eller om denne minoritet skal opphøre å eksistere. Selv om motsetningene til en viss grad er geografisk betinget – det er jo særlig i de samisktalende distrikter at spørsmålet er aktuelt – er det likevel ikke nok å si at det dreier seg om et motsetningsforhold mellom samer og nordmenn. En finner samer blant de ivrigste fornorskningstilhengere, på samme måte som nordmenn ofte er de beste talsmenn for samisk språk og kultur. Men grenselinjen er likevel klar nok, og sterkt forenklet ser den slik ut:
Den ene gruppe mener at den eneste sjanse samene har for å møte den moderne tidsalder som nå for full fart er i ferd med å erobre Finnmark, er nettopp å bygge på den samiske egenart og kulturtradisjon. Bare på denne måte har de muligheter til å hevde seg på like fot. Derfor er det en livsbetingelse at det samiske språk blir holdt i hevd.
Motparten mener at dette er romantisk ønsketenkning. Samene er nordmenn, og de må ta konsekvensen av det. Samisk språk og kultur er bare en hindring som helst bør ryddes av veien. Kast koften og komagen på bålet, glem at du er same, og fram for alt: glem ditt samiske språk, så skal du være min bror og du skal lenge leve i landet!
Det er rimelig at det først og fremst er i skolen at denne kampen gir seg synlige utslag, og det er også betegnende at det er den nye skoleloven som i disse dager igjen har satt sinnene i kok. Det har seg slik at i Karasjok – samenes hovedstad – skal planene om den linjedelte 9-årige skole nå settes i verk. Elevere vil få seks års folkeskole og tre års linjedelt ungdomsskole. Ordinært vil ungdomsskolen få to linjer: G-linjen for dem som tenker å begynne på gymnaset, Y-linjen, som er en yrkesforberedende linje. I Karasjok er det også planlagt en reindriftslinje (R-linjen) som særlig er beregnet på fjellsamene. Elevene vil her få spesiell undervisning i reinmerking, kartlesning, flora etc., og det er meningen at elevene en del av tiden skal bo i telt inne på vidda. Samisk språk vil her også få en stor plass.
Mannen som har utarbeidet undervisningsplanene for reindriftslinjen, er lærer Bjørn Aarseth, som i ti år har vært lærer i Karasjok kommune. Da stillingen som undervisningsleder ved ungdomsskolen ble lyst ledig, var han en av søkerne. Det er dessverre nødvendig å peke på som et poeng at lærer Aarseth er kjent som en motstander av Arbeiderpartiet. I Karasjok er dette ensbetydende med å falle i unåde hos bygdas mektigste mann – Hans Rønbeck. Den som ikke kjenner Hans Rønbeck i Karasjok, har aldri satt sine ben i Karasjok. Det er umulig å gi ham noen titel, han innehar så mange verv at det er vel bare ham selv som kan holde rede på dem alle. Tidligere var han kommunens kontorsjef, men måtte gi avkall på denne stilling da de mange ombud truet med kommunal forstoppelse. Nå er han bl. a. likningssjef, og først og fremst formann i Karasjok Arbeiderparti, som har en sterk stilling i bygda. Mange medgir at han er en dyktig mann, flere klager over den makten han har fått, mens alle er enige om at han er «fornorskningens» mest rabiate talsmann i hele Finnmark fylke. Han er medlem av skolestyret, hvor Arbeiderpartiet har flertall, og her dirigerer han sine tropper. med hard hånd.
Da stillingen som undervisningsleder ved ungdomsskolen skulle tilsettes, var lærer Aarseth den desidert beste kandidat. Men Rønbeck anså ansettelsen av Aarseth som et alvorlig slag mot «fornorskningslinjen», og med Arbeiderpartiets flertall i skolestyret, fikk han drevet igjennom et vedtak som stiller den meget omtalte lærernød i Finnmark i et noe merkelig lys. Vedtaket lød: «Skolestyret anser ingen av søkerne kvalifisert, og foreslår derfor stillingen lyst ut på ny.» Mindretallet forlangte tilført protokollen at de anså lærer Aarseth fullt ut kvalifisert, men dette blir for meget for Rønbeck, den mektige mann. I vill affekt forlanger han, uten å i samrå seg med sine partifeller, å få innført i protokollen at Aarseth manglet de personlige egenskaper som stillingen krevet. Men for en gangs skyld går samvittigheten foran partitukten, og her lider Rønbeck sitt første nederlag. Partifellene nekter å gå med på denne grunnløse offentlige sjikane mot en mann som i ti år har arbeidet utrettelig for bygdas beste.
For selv Rønbeck kan ikke skjule at Aarseth nyter stor anseelse i bygda, og han vet også at det knapt finnes den mann i landet som er bedre kvalifisert til stillingen enn nettopp lærer Aarseth. I årevis har han arbeidet for å stå best mulig rustet som lærer, og hans utdannelse taler for seg selv. Han har lærerskole, lærerhøyskole, bibliotekkurs, kurs i administrasjon, to kurs i Sverige der han studerte samiske skoleforhold, Idrettshøyskolen i Danmark og endelig har han i et Fulbrightstipendiat studert skoleforhold i språkblandede distrikter i Amerika, særlig i de områdene hvor indianerne danner språklige minoriteter. Han snakker selvfølgelig også samisk. Det er denne mann Karasjok skolestyre stempler som uskikket til undervisningsleder. Ved et tilfelle er skoleinspektøren i Karasjok avskåret fra å gi innstilling i saken, p. gr. a. slektskapsforhold med lærer Aarseth.
Tilsynelatende kunne det se ut som Rønbeck hadde seiret. Men heldigvis var det ikke alle som bøyet seg under partipisken. Bygdekunstneren Per Hætta, som selv er same og fremtredende medlem av Karasjok Arbeiderparti, har kjempet med nebb og klør mot Rønbeck i denne saken. Da han ikke fikk medhold i sitt lokale partilag, som Rønbeck behersker, søkte han hjelp utenfra. I en stor artikkel, hvor han bl. a. belyser de vansker som møter samiske barn i skolen når de skal stå overfor en lærer hvis språk de ikke forstår, beskylder han Rønbeck for å motarbeide de samiske interesser og han roper et varsko mot Rønbecks partiterror.
Det fatale er nå at Vest-Finnmark Arbeiderblad nekter å ta inn artikkelen, medmindre partiet har gitt den sin velsignelse. Hva som deretter har foregått på partikammerset kan en gjette seg til av det faktum at Hætta måtte gå til en høyreavis for å få sin artikkel trykket. Han har tidligere vært truet med å bli utstøtt av sitt parti på grunn av sine avvikende meninger, og nå henger eksklusjonsøksa igjen over hans hode. Men opposisjonen har likevel båret frukt. I et nytt skolestyremote led Rønbeck sitt annet nederlag. Etter fire timers opprivende debatt, fattet skolestyret vedtak om å beklage sin tidligere uttalelse. Rønbeck unnlot riktignok å møte før avstemningen var foretatt og han uttalte etterpå at han ville stemt mot, men alle er klar over at dette bare var en tom manøvre for å dekke over tilbaketoget. Når han lot det skje, var det kun fordi stillingen ellers sto i fare for å bli blokert av lærerorganisasjonene.
Jeg ankom til Karasjok umiddelbart etter at møtet var ferdig, og fikk dessverre ikke anledning til å følge debatten. Det ble sterkt beklaget at Dagbladets korrespondent dukket opp i Karasjok på det nåværende tidspunkt, og til en viss grad kan en også forstå at partene nødig vil uttale seg. Lærerne ved skolen håper at det igjen kan opprettes et godt forhold til skolestyret, og Rønbeck selv nekter å uttale seg nærmere om bakgrunnen for striden og kommer med sterke henstillinger om å droppe saken. Han nevner at det bare har vært faglige hensyn som har vært avgjørende for ham, og da jeg nevner Hættas artikkel, feier han det av med at ingen legger vekt på det Hætta sier.
Her vurderer han utvilsomt feil. Etter å ha oppholdt meg i Karasjok-distriktet. noen dager, sitter jeg igjen med inntrykket av at Hætta har sterk støtte, selv blant Arbeiderpartiets medlemmer. Han snakker samenes sak, blir det sagt. Rønbeck er en fiende av alt som er samisk, han har bodd her i en menneskealder og har ennå ikke lært et ord av språket, han kjemper mot reindriftslinjen i den nye ungdomsskolen, han bekjemper samiskundervisningen og hevder at de beste lærerne er de som ikke snakker samisk, enda enkelte kretser her, som f. eks. Grensen Skole, har 100 % samisktalende befolkning. Ja, han har til og med nektet å diskutere den nye skoleloven for at det ikke skal bli kjent at samisk er oppført som undervisningsspråk. Men hva hjelper det at partiet og myndighetene i Oslo sier at vi samer skal få lov å lære vårt eget språk. Her i Karasjok er det Rønbeck som bestemmer, og hvis noen vil si noe annet enn det han mener, må han gå til en høyreavis. Politikk er noe skitt! Det er heller ikke så merkelig at en så dyktig mann som Rønbeck kan skape seg den sterke posisjon han har i dag. Det er en voldsom utvikling igang innen kommunen, bl. a. ligger Karasjok blant de beste i landet når det gjelder nyrydding. Og sett med planøkonomiske øyne er det rimelig at samisk språk og kulturtradisjon blir sett på som en alvorlig hindring.
Et annet spørsmål spiller også inn – forholdet til de norske. Uten tvil føler mange samer seg underlegne, og det å bli tatt for norsk er ofte deres høyeste ønske, særlig hvis de kommer utenfor bygdas grenser. Det er et gammelt ordtak her oppe: «En skal ikke rote så lenge i slekta før komagen stikker fram.» Den beste måten å skjule komagen på, er å lære seg norsk. Jeg har hørt mange historier om samer som er reist ut, som er blitt flirt av og gjort narr av, slik at de er tvunget til å reise tilbake til sine hjemplasser. De som går inn for lærer Aarseth, mener at det beste botemiddel mot denne uforstand, nettopp ligger i å vekke samenes selvbevissthet. Og det ser også ut som det samiske språk fortsatt holder seg levende. En av Rønbecks motstandere i skolestyret, uttalte det slik: «Det er over hundre år siden samisk ble dømt til døden, men likevel snakker vi det fremdeles. Selv om Rønbecks syn skulle seire og samiskundervisningen ble utryddet av skolen, vil det likevel gå mange generasjoner før de klarer å utrydde språket. Hvis de noen gang klarer det.»
Striden vil sikkert fortsette, både åpent og under overflaten. Derfor blir valget av undervisningsleder ved Karasjok skole ikke bare en lokal feide, men et symptom og en retningsviser for utviklingen i hele vår nordligste landsdel.
Andre artikler i Samisk skolehistorie 2