Den parlamentariske skolekommisjon
(Foto )
For å gjøre det mer oversiktlig har redaksjonen lagt inn noen mellomtitler i rammeparentes og gjort noen uthevinger med feit og kursiv skrift.
Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.
Den parlamentariske skolekommisjon | Den parlamentariske skolekommisjon blei oppretta av Kirke- og undervisningsdepartementet i 1922, og satt sammen til 1927. Leder for kommisjonen var Anton Ræder, som da var rektor ved Oslo katedralskole. Kommisjonen kom med en rekke innstillinger. En av dem var Utkast til lov om folkeskolen på landet, som kom i 1926. Der er et eget kapittel som tar opp samiske og kvenske skoleforhold. I kapitlet er referert forskjellige syn, bl.a. Per Fokstads Nogen antydninger til forslag til samisk (lappisk) skoleplan. For å gjøre det mer oversiktlig har redaksjonen lagt inn noen mellomtitler i rammeparentes og gjort noen uthevinger med feit og kursiv skrift. |
Samtidig gav departementet tillatelse til at inntil videre kristendomsundervisningen såvel i skolens 1ste som i dens 2nen avdeling i Karasjok og Kautokeino helt blev ført på lappisk forsåvidt skolestyret finner at de sproglige forhold med nødvendighet krever det.
Med hensyn til den sistnevnte bestemmelse er senere inntrått den forandring at skolestyret i Kautokeino, som vesentlig består av lapper, for endel år siden har bestemt at kristendomsundervisningen ikke lenger skal foregå på lappisk men på norsk, en forandring som dog i praksis ikke er helt gjennemført, spesielt for 1ste klasses vedkommende.
Samtidig (18de april 1898) fastslog departementet ved en instruks fremgangsmåten ved bruken av lappisk eller kvænsk som hjelpesprog.
Hensikten med nevnte lovparagraf og de av departementet i henhold til denne trufne nærmere bestemmelser er å skaffe den samiske og kvænske ungdom anledning til gjennem skolen å lære norsk. Dette er også i overensstemmelse med ønsket hos den samiske og kvænske befolkning. Alene ved å kunne mestre bruken av norsk i tale og skrift kan denne befolkning hevde sin stilling og bli delaktig i landets kultur og i de politiske rettigheter som besiddelsen av norsk statsborgerskap tilsikrer. Det vil således være en misforståelse å tro at samer og kvæner har imot å lære norsk.
Sett i sin almindelighet må man si at arbeidet på å utbrede kjennskapet til norsk tar båret gode frukter, selv om, ikke minst i de siste år, vanskeligheten ved å skaffe kompetente, lærere, kan ha sinket fremgangen en del. Til denne utvikling har internatinstitusjonen bidratt meget i de to siste årtier. Internatene har nemlig på en gledelig måte hindret de før så sørgelig almindelige skoleforsømmelser, samtidig med at de åpner adgang for barn som bruker samisk eller kvænsk, til å leve en tid hvert år i nærmere daglig forbindelse med norsktalende.
Dette arbeide på å utbrede kjennskapet til norsk er ikke rettet mot det samiske og det kvænske sprog som sådanne, som det naturlige talesprog i hjemmene og i annet samvær. En annen side av saken er at skolen ikke har kunnet gjøre noget for å kultivere disse sprog. Den har trengt helt den korte tid, de 12 å 14 uker årlig, hvis den ved siden av alt det annet skal få utrettet noget med å lære barna norsk, for ikke å tale om de praktiske vanskeligheter som vilde melde sig i skoler hvor norske samiske og kvænske barn sitter om hverandre. Selvfølgelig kan der ha inntruffet tilfelle hvor lærere kan ha grepet arbeidet an på en mindre heldig måte, så man har kunnet si at respekten for det hjemlige sprog kan være blitt svekket hos barna. Men dette ligger ikke i selve ordningen, og gjennemgående vilde det være urettferdig å rette nogen anke mot Finnmarks lærerstand i så måte.
Situasjonen er nu den at bruken av samisk som hjelpesprog i lovens og instruksens forstand bare finner sted i Karasjok og delvis i Kautokeino. I de andre skolekommuner føres den egentlige undervisning på norsk, dog således at læreren til å begynne med efter beste evne sikrer sig at elevene forstår det som gjennemgåes ved forklaring på samisk. Bare i Karasjok anvendes katekismer med dobbelttekst.
Av de 150 lærere og lærerinner i Finnmark er der bare nogen få av samisk herkomst, og av de andre er det bare enkelte som nogenlunde behersker det samiske sprog, deriblandt de 4 norske lærere i de rent samiske herreder Karasjok og Kautokeino. Tidligere var der, som bekjent, adgang til å lære samisk og kvænsk ved Tromsø lærerskole. Men denne undervisning ophørte i 1906; den hadde heller ikke gjort den rette nytte, idet det viste sig at bare omkring 1/5 av de lærere som hadde mottatt sådan undervisning, slog sig ned i de distrikter hvor de trengtes. Senere har det vært åpnet adgang for lærere som følte trang til å sette sig litt inn i samisk til, ved hjelp av en bevilgning av Finnefondet, å opholde sig en tid hos en samisk-kyndig lærer og få veiledning hos ham.
I 1919 fattet et, i en annen anledning avholdt samemøte i Bonakas i Tana en resolusjon som gikk ut på å kreve:
«1. å innføre finsk (= samisk) som undervisningssprog ved all religionsundervisning for alle finnebarn på alle alderstrin under barnets skolegang.
2. at finsk blir brukt som undervisningssprog for alle finnebarn ialfall i de tre første år;
3. at de finske barn blir undervist i norsk systematisk på samme måte som undervisning gis i fremmede sprog ved norske middelskoler.»
Reninspektør Nissen har 28de januar 1920 avgitt en uttalelse som vedligger blandt utrykte bilag angående denne resolusjon, hvori han med visse begrensninger gir de nevnte punkter sin tilslutning, men samtidig fremhever de store praktiske vanskeligheter forsøk på å realisere dem vil støte på. Især er det den blandede befolkning i de allerfleste skolekretser som vil legge hindringer i veien; hertil kommer mangelen på samisktalende lærere og på passende hjelpemidler ved undervisningen. Samtidig preciserer han at der hos samene ikke var noget ønske om å hindre utbredelsen av kjennskapet til norsk.
Skoledirektøren i Finnmark tar i to uttalelser, av 4de november 1919 og 26de mai 1920, som vedligger blandt utrykte bilag, avstand fra de synsmåter som var kommet frem i den nevnte resolusjon og reninspektørens uttalelse angående denne. Han citerer i den anledning en uttalelse avgitt 2den juli 1918 sålydende: «Østfinnmarks lærerlag, samlet til årsmøte, tillater sig ærbødigst å henstille til det kgl. Kirkedepartement ikke å foreta noget som kan virke forstyrrende på skolearbeidet i Finnmarken. Den plan hvoretter dette arbeide drives, er efter vår overbevisning den eneste riktige, og en videre anvendelse av finsk (lappisk) eller kvænsk i skolen i de sprogblandede distrikter vil i høi grad vanskeliggjøre og forsinke skolens arbeide. Det vil kun bli til skade såvel for det norske folk som for finner og kvæner. For denne erklæring stemte det hele møte.»
Vestfinnmarks lærerlag uttalte i et møte 13de juli 1918: «Vestfinnmarkens lærerlag, samlet til et årsmøte i Talvik, slutter sig til den uttalelse som Østfinnmarks lærerlag har vedtatt angående sprogspørsmålet i Finnmarks folkeskole. Det er lærerstandens erfaring at fornorskningsarbeidet i de siste 10—15 år har hatt stor fremgang, og at den nuværende arbeidsmåte er den riktige. Mån må derfor på det bestemteste protestere imot at de prinsipper for undervisninger som har vært fulgt hittil, skal bli forandret da det kun vil være til skade for den finske (lappiske) og kvænske som for den norsk befolkning.»
Finnmark fylkesskolestyre vedtok 14. juni 1918 enstemmig sådan uttalelse: «Finnmarkens folkeskoler har i en årrekke efter de av det kgl. departement utferdigede instrukser og under kommunalt selvstyre kunnet få arbeide uforstyrret på å heve kunnskapsnivået blandt skolebarn i de sprogblandede distrikter og derved dyktiggjøre disse barn til å innta sin plass i det norske statssamfund, likesom både folkeskolens arbeide og dens arbeidere har kunnet glede sig ved påskjønnelse bl. a. derved at Finnmarkens amtsting gjentagne ganger enstemmig har gitt økede bevilgninger til amtets skolevesen. Likeledes har de enkelte kommuner efter yderste evne søkt å gi skolen de best mulige arbeidsvilkår. Amtsskolestyret føler sig overbevist om at den nuværende plan for skolens arbeide her i amtet er den rette, og det vil derfor i ærbødighet rette en inntrengende henstilling til kirkens og skolens overstyre om at skolen må få fred og arbeidsro til å fortsette det nu så lovende påbegynte arbeide.»
Den 31te mars 1923 sendte predikant Olaf Koskamo, på vegne av læstadianske menigheter i Finnmark inn til Kirke- og Undervisningsdepartementet en forestilling om at i alle fall for religionsundervisningens vedkommende det «samiske» sprog måtte bli innført i Finnmarks landsskoler. Samtidig hevdedes at det i de senere år var gått tilbake med moral og kristendomskunnskap blandt Finnmarks samer.
Biskopen i Troms, Støren, innsender denne henvendelse med en påtegningsskrivelse. I denne uttales bl. a.: «Det er ikke urimelig at de lappiske barns kristendomskunnskap er gått tilbake just i de senere år, dels fordi muligens timetallet for kristendomsundervisningen er innskrenket ved optagelsen av nye fag, dels fordi der har hersket lærernød, som har medført uregelmessig skolegang og gjort at man har måttet nøie sig med mindre godt utdannede lærere og heller ikke beholdt de fullt utdannede så lenge at de er blitt fortrolige med forholdene i de sprogblandede distrikter eller har kunnet lære sig til å benytte lappisk som hjelpesprog.
Jeg anser det for selvsagt at man må oprettholde den nuværende ordning i folkeskolen i de sprogblandede distrikter, således at barnene fra de kommuner på skolen føres inn i det norske sprog; man kan jo heller ikke der hvor lapperne er sprengt inn iblandt den norske befolkning, få oprettet særklasser for lappisktalende barn. Men det var ønskelig at lærerne i de sprogblandede distrikter kunde tilegne sig så megen kunnskap i lappisk at de var istand til å gi ialfall begynnelsesundervisningen i kristendomskunnskap på lappisk, og at de senere kunde benytte det som hjelpesprog i den utstrekning som det er påkrevet. Jeg vilde derfor anse det meget ønskelig om der kunde oprettes stipendier for Finnmarks-lærere som vilde tilegne sig kunnskap i lappisk fordi de hadde bestemt sig til fortsatt virksomhet i sprogblandede distrikter. Forøvrig er det å håbe at forholdene etterhvert igjen vil bli bedre når lærermangelen er avhjulpet og internatinstitusjonen yder-ligere utvikles i Finnmarkens skoler.»
Skoledirektør Brygfjell har 3dje juli 1923 avgitt en uttalelse som vedligger blandt utrykte bilag, angående denne henvendelse med dens klage over nedgangen i moral blandt samene. Han uttaler bl. a,: «Hvis det forholder sig slik som det klages over, og at det er kristendomsoplæringen på norsk som bærer skylden, vil jeg være den første til å anbefale at lappene blev undervist på deres eget sprog. Men kjennsgjerningene og min 40-årige erfaring sier noget annet.» Han skildrer derpå hvor lavt det moralske liv stod blandt lappene da han begynte sin virksomhet som lærer i en krets hvor der før bare hadde vært lappiske lærere. Likedan var situasjonen i en nabokrets. «Fra begynnelsen av nittiårene blev norske lærere ansatt i denne krets, og all oplæring har siden foregått på norsk, kun med lappisk som hjelpesprog. Resultatet er at oplysningen blandt folket har gjort et godt fremskritt, og gjennemgående hersker der nu god skikk og orden overalt. Og det kristelige liv blandt de fleste i kretsen er kanskje vel så sterkt som mange andre steder i distriktet.
Efter det kjennskap jeg har til forholdene finner jeg ingen grunn til å anbefale nogen forandring i det bestående forhold.»
«Nogen antydninger til forslag til samisk (lappisk) skoleplan, utarbeidet for den parlamentariske skolekommisjon av lærer Per Fokstad, Bonakas, Tana.
A. Folkeskolen.
Forutsetning: all undervisning foregår på samisk, undtatt i norsk.
Kristendomskunnskap.
Mål: Vekke barnets religiøse liv.
Religionsundervisningen skal foregå på samisk i alle klasser til barna er ferdige med sin skolegang.
For å gjøre hendelsene i bibelhistorien og kirkehistorien levende for barna, tas eksempler fra samenes religiøse folkeliv (f. eks. Helligåndsutgydelse — læstadianske vekkelser). De dertil benyttede lære- og lesebøker oversettes til eller utarbeides på samisk. Fortrinsvis benyttes de til samisk oversatte salmevers under innøvelse av salmesang.
Morsmålet (samisk).
Mål: Barna skal lære:
1. å uttrykke sig muntlig på sitt morsmål — naturlig og greit — uten å behøve ty til norske uttrykk,
2. å lese sitt morsmål med forståelse og naturlig betoning,
3. å uttrykke sig skriftlig — sprogriktig og naturlig, for derved å undgå den norske setningsbygning.
Plan:
1ste, 2net og 3dje skoleåret; 12 timer ukentlig.
Taleøvelser (som selvfølgelig foregår på samisk). Barna forteller om hjemmet og livet der; også om det som de har oplevet eller iakttatt. — Øvelser i rett sprogbruk, ren og tydelig tale; gjengivelse av leseleksen.
Lesning. Enkle ord og korte setninger. — Øvelser i å opfatte innholdet.
Skriftlige øvelser må være knyttet til hjemstedslæren. — Ordanalyse; avskrift; diktat; småstiler.
4de og 5te skoleåret; 4de skoleår 10 timer ukentlig; 5te skoleår 4 timer ukentlig.
Taleøvelser legges således an at elevene blir dyktigere og dyktigere i å benytte sitt morsmål. — Kun korte taleøvelser på norsk i 5te klasse, idet læreren først oversetter hvert enkelt ord fra samisk til norsk.
Lesning: Øvelser i å opfatte innholdet. Stille lesning; høitlesning; grammatikk. — Øvelser i å oversette lesestykker fra samisk til norsk.
Skriftlige øvelser: Rettskrivning; diktat; fortellende stiler.
6te og 7de skoleåret; 4 timer ukentlig.
Lesning: Øvelser i å opfatte innholdet; naturlig og uttrykksfull lesning. — Øvelser i å tolke på stående fot en kort tale fra samisk til norsk.
Oversettelse av lesestykker fra samisk til norsk.
Grammatikk. De viktigste grunnregler i sproget.
Stiler. Frie fortellende stiler. Skriftlige oversettelser fra samisk til norsk.
For at undervisningen i samisk skal være fruktbringende, må der utarbeides abc-bok og lesebok med stoff hentet først og fremst fra samenes eget folkeliv. Likeså må der utarbeides en liten lett lærebok i grammatikk. — Hver bygds målføre i Finnmark må legges til grunn for det muntlige og skriftlige oplæringssprog.
Hjemstedslære.
Målet må bli for samebarn å vekke deres kjærlighet til sitt folk og sprog, sitt folks kultur, til sin bygd og landsdelen (Finnmark). Barna må gjøres opmerksom på at samene med hensyn til næringslivet er delt i to: de fastboende og fjell-samer. Fjellsamenes næringsliv — rendriften — må ikke komme i forakt. Det må pointeres at både de fastboende samer og fjell-samer er meget like i huglyndet og tenkemåten, tross de ulike livsvilkår. Også sproget og det gamle kulturgrunnlag er de felles om.
Der må utarbeides lesebok i hjemstedslæren for hver samebygd eller for flere bygder med samme livskår.
Norsk.
Undervisningen på norsk skal begynne i barnas 5te skoleår. Den foregår på norsk i den utstrekning det lar sig gjøre.
Mål: Barna skal:
1. få øvelse i å uttrykke sig nogenlunde feilfritt på norsk,
2. lære å lese den norske tekst høit med riktig uttale og å tilegne sig kunnskaper på norsk gjennem bøker,
3. få interesse for god norsk litteratur,
4. lære å uttrykke sig skriftlig så godt det lar sig gjøre i en folkeskole.
Undervisningen i norsk skal foregå på samme måte som ved middelskoler i fremmed sprog.
5te skoleår; 7 timer ukentlig.
Taleøvelser. I førstningen korte samtaler på norsk mellem læreren og barna. Senere: etterhvert som barna skrider frem i bruken av norsk, må de øve sig i å fortelle i sammenheng om noget de har oplevet eller sett.
Der må utarbeides lærebok i norsk for begynnere, med samtaleøvelser på norsk og samisk. Den må benyttes til støtte for samtaleøvelser i forbindelse med norsk grammatikk.
Lesning. Små øvelser i å finne den rette betoning og trykk under lesning. Barna skal lære sig å oversette små stykker fra norsk til samisk.
Skriftlige øvelser. Rettskrivning. Skriftlige oversettelser fra norsk til samisk både i klassen og til hjemmearbeide.
6 te skoleår; 7 timer ukentlig.
Samta1eøve1ser. Barna skal gjengi på norsk lengere avsnitt av leseleksen. Samtalen mellem læreren og barna fortsetter. Læreren retter varsomt og forsiktig de sproglige feil barna gjør. Læreboken for begynnere benyttes. Norsk grammatikk.
Lesning. Der må leses meget av norske tekster; i den fremmedsproglige undervisning er dette nødvendig. Litt litteraturlesning.
Skriftlige øvelser. Oversettelser fra norsk til samisk av lettere stykker både i klassen og til hjemmearbeide. Fortellende stiler og lette beskrivelser på norsk.
7de skoleår; 7 timer ukentlig.
Samtaleøvelser fortsettes også i dette skoleåret. Læreboken for begynnere benyttes i forbindelse med norske og samiske grammatikker. Den norske sprogform som benyttes i Finnmark legges til grunn for norskundervisningen. Dog må elevene få kjennskap til begge de sprogformer som benyttes i Norge. Litt om grunnene til norske målbevegelser.
Elevene skal øves i på stående fot å oversette (tolke) en lettere tale fra norsk til samisk.
Lesning. Litteraturprøver i leseboken. Også i dette skoleåret må det leses meget av norske tekster. Hjemmelekser i lesebok-stykker som barna skal gjengi på samisk. Uten forutgående kjennskap skal der foretas små øvelser i å oversette en lett tekst fra norsk til samisk.
Skriftlige øvelser. Skriftlige oversettelser av norske tekster til samisk. Brevskrivning, ansøkninger, fortellende og beskrivende stiler.
Historie.
Mål: Kjennskap til:
1. Samenes (lappenes) egen historie, så godt det lar sig gjøre, deres vandring til Skandinavien, deres samkvem med nordmenn ned i gjennem tidene,
2. de viktigste personer og begivenheter i Norges historie,
3. de begivenheter i verdenshistorien som har hatt mest å si for det norske folk og dermed også for oss samer,
4. grunntrekk i norsk samfundsordning.
Det har veldig betydning for samebarn at historieundervisningen blir gitt på samisk. De historiske begivenheter blir levende for barna og derved undgår man den helseslitende, fordummende pugging. En dertil egnet lærebok i historie må enten oversettes fra norsk til samisk eller allerhelst utarbeides av en samisk pedagog som også har kjennskap til sitt folks historie og kultur.
Geografi.
Det er klart at geografiundervisniugen blir ganske anderledes fruktbringende for samebarn enn hittil når de får den på sitt morsmål. Derved undgår man all den forveksling av geografiske egen- og fellesnavn som samebarn så ofte gjør nu.
En lærebok i geografi må utarbeides.
Naturkunnskap.
Mål: Barna skal få kjennskap til:
1. våre husdyr; av andre dyr særlig ren og somme utenlandske dyr,
2. de viktigste innenlandske planter,
3. et utvalg av de viktigste fysiske og kjemiske foreteelser,
4. vårt legeme.
Sameungdom er nu i den hjelpeløse stilling at den ikke kjenner noget navn på de villtvoksende planter hverken på sitt morsmål eller på norsk. De norske navn glemmes straks man er ferdig med skolen hvis man overhodet har forstått undervisningen. Skal det fortsette slik, er vi snart ribbet for de rammende navn, betegnelser og uttrykk — som samene har hatt på planter og plantedeler — uten å få noget istedet, og det er den norske skoles skyld.
I Finnmark hvor sommeren er så kort, kan man ikke bygge undervisningen i botanikk på iakttagelser. Når skolen skal begynne om høsten, er alt planteliv visnet, og om våren når skolen slutter er det ikke begynt å spire ennu. Derfor er det nødvendig at læreren hver sommer kunde ta klassene på små utflukter i skog og mark 8—14 dager, for således ad iakttagelsens vei å kunne undervise i botanikk. Det samme kunde gjøres også i zoologi, f. eks. om fiskene. — En bestemmelse i skoleloven om dette vilde være påkrevet.
Undervisningen i sunnhetslære på samisk vil være av ganske annen betydning enn hittil, da samebarn så godt som ingen ting har forstått på grunn av sprogvanskeligheter. Her i Finnmark hvor tuberkulosen har herjet, særlig mest blandt samer, er det dobbelt viktig at undervisningen i sundhetslære blir så forståelig som mulig, og det skjer for samenes vedkommende på deres morsmål.
En lærebok i naturkunnskap bør utarbeides på samisk, eller der oversettes en passende lærebok fra norsk til samisk.
Regning.
Mål: Barna skal lære å løse enkle regneopgaver som forekommer i hverdagslivet — på en sikker og praktisk måte.
Også i dette fag gjelder det at barna får sin undervisning på morsmålet. Grunnene til at samebarn har stått lengere tilbake i regning enn sine norske kamerater, beror ikke på at de er mindre begavede enn de norske, men at de hadde vanskelig for å følge med i undervisningen, særlig i begynnelsen. De fleste regneopgaver kan ha en del tekst, men da teksten er på norsk, må man som oftest springe over de fleste av dem i de første skoleår. Så har man igjen de nøkne tallopgaver. Man vil forstå at regneferdigheten hos samebarn vil ikke bli så god som den kunde ha blitt, hvis de hadde fått sin undervisning på samisk.
Derfor er samenes krav i dette fag: Regneundervisningen gis på samisk. Lærebøker i regning bør ha samisk tekst og tallbenevnelser. Regneopgavene må legges så nær det praktiske liv i Finnmark som mulig. Særlig må der tas hensyn til flyttsamenes (fjellfinnenes) næringsliv, så deres barn får større interesse for foreldrenes livsvirke.
Sang.
I sangtimene må først og fremst de til samisk oversatte salmer og sanger benyttes. Man må ikke glemme de samiske folketoner (joiking). Der ligger megen skjønhet i dem.
Tegning og sløid.
Lære elevene å føle gleden ved å frembringe; det gjelder å gi noget som blir levende i dem og gir rikdom for deres sjelelige liv.
For samebarn gjeder det å utvikle følelsen for det karakteristiske og skjønne i de ting samene har frembragt.
Først og fremst må skolen ta hensyn til barnenaturen, med andre ord: Skolen for barnet.
Forutsetningen for at det i den her fremholdte plan skal lykkes, må være:
1. Lærere må være samer. Ved lærerskoler undervises i samisk (se under lærerskoler). For de samiske lærere som ikke har mottatt undervisning i sitt morsmål, oprettes 4-ukentlige sprogkurser i samemålet, hvor den nødvendige veiledning gis.
2. Skolehus bygges i hver skolekrets. Internater for de fastboende samebarn sløifes. For fjellsamebarn kan internater til nød oprettholdes. Men der må tas hensyn til fjellsamenes næringsliv, så barna ikke kommer til å stå fremmed for det. Den kvinnelige bestyrer ved hvert internat må være en same som kun har å ta hensyn til samebarn.
3. Ved de internat og de skolekretser hvor også norske og kvænske barn søker skole, må parallelle klasser oprettes, så samebarn får all undervisning på sitt morsmål.
4. Der må ikke være anledning for samer til å velge mellem norsk og samisk folkeskole.
5. Bedre klasseinndeling enn hittil i Finnmark landdistrikter.
6. Samisk skolestyre, valgt ved direkte valg.
7. Egen skolelov for samer. — Staten utreder all lønn til lærerpersonalet ved de samiske skoler. Kommune og fylket forestår opførelse av skolebygninger, vedlikehold av dem o.s.v.
8. Overtilsynsmannen som har å føre tilsyn med de samiske skoler, bør være av samisk ætt.
Skal skolen bety noe annet for samer enn hittil, må den omlegges slik at den hever oss kulturelt og dermed også socialt. Skolen må ta hensyn til vår nasjonalitet.
B. Fortsettelsesskoler.
Dersom fortsettelsesskoler blir oprettet i Finnmark innlandsdistrikter hvor også norsk og kvænsk ungdom forutsettes å søke dem, bør parallelle klasser for de samiske elever oprettes. Den muntlige og skriftlige undervisning skal foregå på samisk, likeså den muntlige veiledning i de manuelle fag. — Oplæring i morsmålet og norsk skal ha samme fremgangsmåte som i folkeskolens to øverste klasser. — Undervisning i disse fag må fordeles slik at hvert får halvparten av det dertil beregnede timetall. Derfor må timetallet for norskundervisningens vedkommende bli større ved de samiske fortsettelsesskoler enn ved de norske.
Lærere må være av samisk ætt.
C. Ungdomsskoler.
1. En samisk folkehøiskole.
Om dette henvises til den av mig utarbeidede folkehøiskoleplan som er sendt til Kirke- og Undervisningsdepartementet den 16de juni 1923.
2. Der oprettes parallelle klasser ved de to fylkesskoler i Finnmark og Øytun ungdomsskole. Undervisningssproget skal være samisk undtatt i norsk. Der må tilmåles et større antall timer i norsk for samisk ungdom enn hittil. — Foredrag om samisk kultur og samenes historie. — Sløid og håndarbeide: Samisk husflid. Lærere: samer.
Inntil dette blir gjennemført må der ved hver av de ungdomsskoler straks ansettes en samisk født lærer. Ansøkning om dette er utgått fra oss til statsmaktene den 26de mai 1923.
Ved de middelskoler og gymnasier hvor samer kommer til å søke må timetallet i norsk utvides; der må tildels gis særskilte timer i muntlig og — særlig i skriftlig norsk — for sameelever.
Rettledning i bruken av sitt morsmål må også gis her. — Hvis der blir oprettet landsgymnasium i Finnmark, ønsker man at der blir gitt undervisning i samisk. Timetallet i norsk for samer utvides; der oprettes særskilte norskklasser for de samiske elever. Læreren i samisk og norsk skal være en norsk filolog "med utmerket kjennskap til samisk. — Undervisning i samisk kultur. De samiske elever skal ha adgang å underkaste sig sin eksamen på sitt morsmål i alle fag hvis de ønsker det. Derfor skal lærerne ved det eventuelle landsgymnasium i Finnmark tilpliktes å kunne samisk. De fleste læreboker må efterhvert oversettes til samisk.
D. Lærerskoler.
Ved den eller de lærerskoler hvor den samiske ungdom søker bør den få lov å underkaste sig eksamen på sitt morsmål om den ønsker det. Lærerne må da tilpliktes å kunne samisk så meget at de kan forstå den samiske eksaminand. Norsk-undervisning i muntlig sprogbruk og skriftlig norsk må gis i særskilte norskundervisningstimer. Der må være en filolog som kun har å ta hensyn til de samiske elever. — Der vil overhodet ikke bli stor søkning av samer hverken til landsgymnasier eller lærerskoler før dette blir gjennemført.
Optagelsesbetingelser ved lærerskoler og landsgymnasier må bli lettere enn hittil for de samiske elever. Det er klart at det vil falle vanskelig for en same å uttrykke sig fyldestgjørende på norsk, selvom kunnskapsforrådet kan være likeså stort som de norskes. — Der må lang sproglig trening til før en kan gjengi sitt kunnskapsstoff i en klar, kortfattet form på et fremmed sprog. Da konkurransen ved de årlige optagelser er stor både ved landsgymnasier som lærerskoler er det nærsagt umulig å klare sig i den for den samiske ungdom. Når vi ønsker en lempning er det under forutsetning av at timetallet i norsk utvides — som ovenfor antydet — for å kunne vinne tilbake til samme sproglige kunnskapsnivå, når det gjelder det ytre sprogapparat som de norske elevers.
Hver sommer holdes 4-ukentlige sprogkurser i Finnmark med foredrag om samiske kultur og folketradisjoner ledet av en norsk filolog for de samer som ikke har fått den nødvendige veiledning i sitt morsmål og sitt folks kultur.
Der oprettes et stipendiefond for unge, evnerike samer som — efter å ha underkastet sig eksamen artium — vil søke til Universitetet, Den tekniske høiskole og Landbrukshøiskolen.
Bonakas, Tana, 10de september 1924.
Per Fokstad.
Den nærværende plan er overensstemmende med våre krav.
Tana Samisærvi den 10de september 1924.
Samuel Ravna, formann.
Formannen sendte Fokstads plan også til skoledirektøren i Finnmark og mottok fra ham sådan uttalelse datert 7de mars 1925:
«Idet jeg vedlagt tilbakesender det med Deres ærede skrivelse av 18de f. md. hit-sendte forslag til lappisk skoleplan, utarbeidet av lærer P. Fokstad, Tana, bemerkes:
Lærer Fokstad er en ivrig agitator for innførelsen av det lappiske språk i skole, kirke, rettsvesen, i kommunal-, fylkes- og statsadministrasjonen. Hans fremtidsdrøm er, at når det lappiske folk får sin oplæring i skolen på sitt eget språk, vil det utvikle sig til et fremragende kulturfolk. Men han gir ingen anvisning på hvordan en sådan ordning praktisk kan gjennemføres. Hvis lappene hadde bodd tett sammen i klynger, bygder eller kommuner, vilde en ordning med lappisk folkeskole kunne latt sig gjennemføre. Men således som de nu bor spredt utover hele distriktet mellem nordmenn og kvener, vil en skoleordning efter Per Fok-stads plan være umulig. I de fleste blandede språkdistrikter bor nordmenn, lapper og kvener spredt om hverandre. Barnetallet er lite og der er som regel udelt, todelt, eller tredelt skole i disse kretser. Efter Fokstads plan vil man bli nødt til å oprette to eller tre forskjellige skoler i hver krets, en for nordmenn, en for lapper og en for kvener. For det sier sig selv at skal lappene ha sin særskole, må også kvenene få sin. Det krav vil kvenene komme til å stille, og det er ingensomhelst grunn til å avvise det. Efter min mening er det et farlig eksperiment lærer Fokstad er inne på, og man bør betenke sig nøie, før man setter det i gang. I fjelddistriktene hvor lappene er i avgjort flertall får barnene sin oplæring i kristendomskunnskap på sitt morsmål. Men der krever de også en meget utvidet undervisning i norsk for å kunne være likestillet med de norske. Således har man i lappedistriktet Karasjok oprettet en fortsettelsesskole. Et av hovedfagene er undervisning i norsk. Denne fortsettelsesskole er den første og eneste i sitt slag her i fylket.
Denne Per Fokstads skoleplan er i grunnen ikke noe annet enn noe gammelt opkok fra Stockfleths tid, fra hans virksomhet som prest og misjonær i Finnmark i årene 1825—53 og senere leilighetsvis liketil 1866. Han fikk i den tid gjennemført en lignende ordning for almueskolen i Finnmark som den herr Fokstad nu foreslår innført i folkeskolen. Der blev da utdannet og ansatt lappiske lærere i de fleste lappisk språkblandede kretser. Resultatet av denne ordning blev en betydelig tilbakegang for den lappiske befolkning. Kjennskapet til det norske språk blev det lite bevendt med, og lappene blev betydelig akterutseilt i konkurransen med nordmennene. Det samme vil også bli tilfelle nu om man skulde gå til en skoleordning efter Fokstads plan. Ved f. eks. å begynne med norskundervisningen i det femte skoleår som Fokstad foreslår, vil de lite lærenemme og mindre evnerike lappiske barn ikke få den fornødne tid til å erhverve tilstrekkelig kjennskap til det norske språk, som de får nu. De vil bli satt tilbake til tilstanden i 70-80-årene. Om denne tilstand vil man få en klar forestilling ved å lese skoledirektør Killengreens beretninger om sine inspeksjonsreiser i Finnmark i slutten av 80-årene.
Jeg tror ikke det store gross av den lappiske befolkning ønsker å vende tilbake til den gamle ordning. Flere av de lappiske lærere her i distriktet som jeg har talt med om dette, har uttalt at de anser lærer Fokstads plan meningsløs, og at han vilde gjøre sitt folk en dårlig tjeneste om det skulde lykkes ham å få gjennemført sin plan.
Jeg har dessverre ikke tid til å gå nærmere inn på den foreliggende plan, men vil kun henvise til mine tidligere uttalelser til Kirkedepartementet foranlediget ved lærer Fokstads henvendelse til dette angående omordning av folkeskolen og oprettelse av en lappisk folkehøiskole i Finnmark fylke. Gjenparter av mine skrivelser til departementet av 29de juni og 3dje juli 1923 vedlegges.
Efter det kjennskap jeg har til forholdene i Finnmark, finner jeg ikke å kunne anbefale noen forandring av landsskolelovens § 73,8. Det er en grei ordning vi har nu. Men en omkalfatring efter Fokstads anvisning vil bare forkvakle det hele.»
Hjelpesprogene i folkeskolen — landsskoleloven § 73 — 8:
A. Troms fylke.
På henvendelse svarer skoledirektøren i Nordlands og Troms fylker at lappisk og kvænsk brukes ikke som hjelpesprog i egentlig forstand i noget herred. Skulde der innhentes opgaver fra kommuner hvor en kan si en burde kunne nytte lappisk og kvænsk som hjelpesprog, er det å nevne 4 kommuner: Kvenangen, Nord-Reisa, Lyngen og Sørfjord.
Der er sendt spørreskjemaer til disse 4 kommuner. Nord-Reisa skolestyre har ikke sendt noget svar.
1. Kvenangen skolestyre oplyser at hjelpesprog benyttes kun til barn, hvis foreldre er innflyttet. I Sekkemo krets er der innflyttet 1 samisk og 2 kvænske barn, og til disse må hjelpesprog anvendes.
2. Lyngen
| Skolekrets | Klasser | Barnetall | Hjelpesprog | |
| Samisk | Kvænsk | |||
| 1. Skibotn | 1 | 19 | 10 | |
| 2 | 16 | 13 | ||
| 2. Furuflaten | 1 | 20 | 20 | |
| 3. Mandalen | 1 | 36 | 24 | |
| 2 | 23 | 16 | ||
| 3 | 16 | 9 | ||
| 4 | 15 | 8 | ||
| Sum | 7 | 145 | 77 | 23 |
De samisktalende barn er fordelt på 5 klasser og de kvænsktalende på 2 klasser. Læreren i Skatvoll skolekrets sier at for barna i klasse 1—2 samt på få undtagelser nær i kl. 3—4, tilsammen 83 barn, vilde samisk være nødvendig som hjelpesprog.
Skolestyrets sekretær, som har vært lærer i Lyngen i 23 år, sier at fornorskningen i de siste 20 år har gått frem med raske skritt.
3. I Sørfjord kommune brukes ikke hjelpesprog i skolene.
B. Finnmark fylke.
| Herred | Skolekrets | Klasser | Barnetall | Hjelpesprogene: | |||
| Samisk | i kl. | Kvænsk | i kl. | ||||
| 1. Kautokeino | 2 | 6 | 121 | 119 | 6 | ||
| 2. Alta | 12 | 33 | 520 | 17 | 2 | 1 | |
| 3. Talvik | 9 | 27 | 432 | ||||
| 4. Loppa | 8 | 18 | 275 | ||||
| 5. Hasvik | 7 | 15 | 250 | 7 | 2 | ||
| 6. Kvalsund | 9 | 16 | 240 | 56 | 6 | ||
| 7. Sørøysund | 7 | 18 | 306 | 28 | 2 | ||
| 8. Måsøy | 11 | 23 | 340 | 25 | 3 | ||
| 9. Kjelvik | 9 | 34 | 554 | 2 | 1 | ||
| 10. Kistrand | 8 | 22 | 345 | 82 | 10 | 26 | 2 |
| 11. Karasjok | 3 | 7 | 132 | 124 | 6 | ||
| 12. Lebesby | 8 | 22 | 289 | 3 | |||
| 13. Gamvik | 6 | 19 | 364 | 2 | 1 | ||
| 14. Tana | 9 | 19 | 236 | 47 | 12 | 18 | 5 |
| 15. Berlevåg | 2 | 12 | 224 | ||||
| 16. Vardøy herred | 9 | 19 | 411 | ||||
| 17. Nord-Varanger | 7(2) | 21 | 314 | 4 | 3 | 133 | 14 |
| 18. Nesseby | 5 | 14 | 196 | 151 | 14 | 1 | |
| 19. Polmak | 4 | 6 | 75 | 61 | 6 | ||
| 20. Sør-Varanger | 13 | 61 | 1088 | 3 | 2 | 66 | 5 |
| Sum | 148 | 412 | 6612 | 743 | 79 | 245 | 28 |
Som det fremgår av Fokstads utredning, går hans plan betydelig videre enn til i foreslå visse forandringer i den bestående ordning, som skulde føre til en sterkere bruk av samisk som hjelpesprog, i det øiemed å gjøre. det lettere for samebarn som ikke kan norsk, å følge med i skolen. Den tanke som ligger til grunn, går ut på at samene kan og bør heves op til et kulturfolk med eget nasjonalt sprog og litteratur. Denne tanke mener han vil kunne realiseres blandt annet ved å gjøre det samiske sprog helt sidestillet med norsk i skole, kirke og administrasjon. Derfor skal alle samebarn, selv om de som forstår norsk, undervises på og i samisk, først i kristendomsundervisning, men etterhånden også i andre fag, og norsk bare læres som et annet fremmed sprog. Der skal derfor også oprettes en samisk folkehøiskole, likesom man skal sørge for en lett adgang for samer til de høiere skoler, men således at de også her blir bevaret for samisk sprog og kultur.
Kravet går med andre ord ut på at Norge skal sørge for å få utviklet en samisk åndskultur, noget som ennu ikke finnes. Man kan nok kalle dette en skjønn tanke; men det er dog en tanke som ikke lar sig realisere. Man må erindre at hele det samiske folk ikke teller mer enn omkring 30 000 individer. Herav bor omkring 20 000 i Norge, mens de andre er spredt over Sverige, Finnland og Russland. De norske samer bor heller ikke samlet, idet knapt halvdelen bor i Finnmark, resten i Troms, Nordland og Trøndelagen. Og selv i Finnmark er det bare herredene Karasjok, Kautokeino, Polmak og delvis Nesseby hvor samene danner kjernen av befolkningen. Hertil kommer den store vanskelighet som ligger i at de norske samer ikke taler samme sprog, men flere dialekter som kan være så forskjellige at folk som taler de forskjellige dialekter, ikke alltid forstår hverandre.
Enkelte av disse dialekter er overhodet ikke sproglig bearbeidet, og selv på den finnmarkske dialekt finnes ingen virkelig samisk litteratur, bare nogen skolebøker og litt oversettelser. Samene har da heller ikke utviklet nogen egen, for et fastboende liv avpasset kultur, men bare en som på det intimeste er knyttet til nomadelivet. Man har heller ikke gjort erfaringer som skulde peke på at nogen annen samisk kultur overhodet lar sig oparbeide; forholdene ligger ikke således an; folkets hele egenart og begavelse peker ikke i den retning, selv om man vil se bort fra det avgjørende moment som ligger i det ringe og spredt boende folketall.
Den eiendommelige, til renskjøtslen knyttede samiske kultur er derhos snarest i svinnen, idet nomadene utgjør bare en brøkdel av det samlede folketall. Å bygge videre på denne nomadekultur og søke å heve den til en også for fastboende samer skikket høiere almenkultur, er derfor så meget mer håbløst. Ser man nøkternt på forholdet, må man vel si at samene her i landet neppe har utsikt til å komme med i kulturlivet uten ved å tilegne sig den norske kultur og da først og fremst ved å lære å mestre det norske sprog. Hvilken stor betydning det har for dem å lære norsk, derpå er de selv på det rene; det fremgår alene av de bestrebelser de samiske skolestyrer gjør for å skaffe dyktige norske lærere.
Er man enig i denne bedømmelse av stillingen, så må man også være på det rene med den overordentlige store betydning det har for samene at de gjennem skolen får adgang til å lære norsk. Hvorledes man skal ordne sig for å opnå dette på beste måte, blir et praktisk pedagogisk spørsmål. Som man vil se av hvad der ovenfor er referert, er Finnmarks lærerstand, fylkesskolestyre, skoledirektører og biskop enige om at arbeidet stort sett bør fortsette i samme spor som nu. Herfor taler de vunne, lovende resultater; særlig har fremgangen vært god siden man begynte med skoleinternater. Når den nu brukte fremgangsmåte i det hele må sies å ha virket heldig, si henger det sammen med at den er søkt avpasset efter de givne natur- og befolkningsforhold, som har ført til at de allerfleste steder nordmenn, samer og kvæner bor om hinannen, for ikke å tale om den rett store og stigende procent folk av blandet herkomst. Å skaffe hvert av disse elementer en efter deres daglig sprog avpasset egen skole vilde være en snart sagt uløselig opgave, selv om man rådet over de nødvendige pengemidler og det tilstrekkelige antall for dette arbeide utdannede lærere, hvilket man ingenlunde gjør. Og som et siste moment, som avgjørende trekker i samme retning, må nevnes den korte undervisningstid. Denne er for tiden praktisk talt begrenset til 12 uker i første avdeling og 14 i annen. Kommisjonen foreslår uketallet forhøiet henholdsvis til 16 og 18. Men selv da vil tiden bli så knapp at man må ta fatt straks med å søke å lære, barna norsk, hvis man skal ha håp om å nå et bare nogenlunde tilfredsstillende resultat.
Når man taler om den nuværende arbeidsmetode, tenker man foruten på de ordinære folkeskoler også på internatskolene. Disse har vist sig meget nyttige til å få den store forsømmelsesprocent, som tidligere fantes på flere steder med vanskelige forhold, til å gå betraktelig ned. Man anser det derfor påkrevet at man fortsetter med å bygge statsinternater hvor forholdene nødvendiggjør det.
Nevnden må i henhold til det anførte holde på at arbeidet i de blandede sprogdistrikter i det store og hele fortsetter i det spor man nu har slått inn på. Dette stemmer også med den utvikling det her behandlede spørsmål har hatt i Sverige. I et brev av 4de februar 1917 fra professor K. B. Wiklund til pastor Otterbech uttales således : «Nogen egentlig undervisning i lappiske sprog forekommer ikke og har vel aldri forekommet i våre på lappiske barn beregnede skoler. Derimot forekommer undervisning på det lappiske sprog ennu i et par sogn - såvidt jeg vet i Arieplog, Jokkmokk og Gellivare — og har tidligere vært benyttet i videre utstrekning. For fremtiden vil sannsynligvis svensk komme til å bli benyttet i større grad, Årsaken hertil er nærmest umuligheten av å få lappiskkyndige lærere (herpå kan dog nu kanskje rådes bot) og særskilt umuligheten av å få lærebøker forfattet og trykt på de mange vidt forskjellige lappiske dialekter.»
I Morgenbladet for 28de april 1918 skriver skoledirektør Thomassen: «Professor Wiklund i Uppsala melder mig i privatbrev av 24de februar i år at der ikke i Sverige i lavere eller høiere folkeskoler for lapper eller kvæner nu benyttes annet undervisningssprog enn svensk, og at ingen andre lærere enn de som selv er lapper, i de senere år har benyttet lappisk som hjelpesprog ved undervisningen; de øvrige lærere har «alls icke kännt språket.»
Skolearbeidet i de blandede sprog-distrikter hos oss har, således som det nu foregår, utviklet sig i ly av den nuværende lovbestemmelse (§ 73) og av instruksen av 18de april 1898. Nevnden finner derfor ikke grunn til å foreslå nogen forandring i de gjeldende bestemmelser eller den måte disse er fortolket på. Det eneste er en liten tilføielse i lovens siste del. Her står «at lappisk og kvænsk kan benyttes som hjelpesprog ved undervisningen». Dette ledd foreslåes gitt sådan form: «at samisk og kvænsk for den hele skolekommune eller for enkelte kretser kan benyttes som hjelpesprog ved undervisningen.» Denne forandring gjør ingen endring i den nuværende praksis og skulde forsåvidt være overflødig. Man tror dog at de foreslåtte ord bør komme inn for at der ikke skak kunne være tvil om meningen, likesom man vil ha pekt på at skolestyret ved sådanne sakers behandling har å ta hensyn til krav innen de enkelte kretser.
Man vil i denne forbindelse få precisere at man går ut fra at loven som den 1yder åpner adgang til for departementet å i innvilge i at kristendomsundervisningen såvel i skolens Iste- som i dens 2nen avdeling inntil videre blir ført på samisk eller kvænsk, når skolestyret finner at de sproglige forhold med nødvendighet krever det. Eller med andre ord at den adgang som førte til at Karasjok og Kautokeino i 1898 fikk sådan tillatelse, fremdeles står åpen. Man gjør uttrykkelig opmerksom herpå, da det under diskusjonen om denne sak alltid må fastholdes, hvad der ofte glemmes, at sådan adgang den hele tid har stått åpen uten at nogen annen skolekommune enn de nevnte har gjort bruk av den.
Det er særlig for undervisningen i kristendomskunnskap at der har vært uttalt ønske om å kunne bruke samisk i videre utstrekning enn som rent hjelpesprog. Og som man ser, er der med de nuværende bestemmelser intet til hinder for at så skjer. Man kan, hvor man har dertil skikkede lærere, f. eks. få det ordnet slik at den hele undervisning foregår på samisk i skolens 1ste avdeling, for så i 2nen avdeling å lede den over på norsk. Dette siste, overgangen til norsk, legger man vekt på, også av den grunn at man ellers risikerer at barn, som har fått hele sin religionsundervisning på samisk, når de flytter til steder hvor der ikke holdes gudstjeneste på samisk, ikke kan nyttiggjøre sig denne.
Forøvrig gir instruksen greie og tilstrekkelige bestemmelser om i hvilken utstrekning og hvordan samisk kan anvendes som hjelpesprog.
Den største vanskelighet når spørsmålet er om å praktisere instruksens bestemmelser, ligger foruten i det blandede elevmateriale, i lærernes mangelfulle evne til å bruke samisk (og kvænsk) som hjelpesprog. Man må derfor fremholde ønskeligheten av at lærerne i de kretser hvor deter behov for det, er såvidt orientert i samisk at de makter å bruke sproget i all fall på den nødtørftigste måte. Efter kyndiges uttalelse kreves der i grunnen ikke så stort kjennskap til sproget for at så kan skje. Allerede nu er der en viss anledning for lærere til å få veiledning i bruken av samisk, idet man, som ovenfor nevnt, ved henvendelse til skoledirektøren i Finnmark kan få hjelp gjennem en bevilgning av Finnefondet til å opholde sig en tid hos en samisktalende lærer og få veiledning av ham. Man må dog fremholde ønskeligheten av at der til sine tider blir avholdt kurser i samisk (og kanskje kvænsk) med stipendier for lærere som føler trang til å vinne praktisk kjennskap til sproget.
Et annet spørsmål er om man ellers kan gjøre noget for å hjelpe lærerne til å gripe arbeidet med bruken av hjelpesproget praktisk an. Man vil her nevne at det nok kunde være nyttig om man fikk utarbeidet en kortfattet veiledning om hvorledes læreren burde gå frem under dette arbeide. I Sverige har man således funnet det formålstjenlig å utarbeide en sådan hjelpebok for lærere for det kvænske sprogs vedkommende.
Av andre foranstaltninger hvorom der kunde være tale, kan nevnes om det ikke vilde være heldig i de norske lesebøker for de her omhandlede landsdelers vedkommende å skyte inn nogen stykker, selvfølgelig på norsk, med stoff fra livet deroppe. Enkelte sådanne stykker finnes allerede i lesebøkene, men man antar at nogen flere vilde bidra til å øke interessen for lesning hos barna.
Det som ovenfor er uttalt, gjelder for de sprogblandede distrikter i Troms og Finnmark fylker. Men der finnes, om enn mere spredt, også samer lenger mot syd,: særlig på Helgeland og i det trondhjemske. Disses barn er ofte vanskelig stillet. Det er få av dem i den enkelte skole, så nogen bruk av deres sprog som hjelpesprog er så å si utelukket, så meget mer som disse sydligere samers dialekter er meget forskjellige og gjerne vanskelige, likesom de i den finnmarkske dialekt avfattede hjelpebøker ikke lar sig bruke. Også her frembyr internatskoler sig som løsningen ut av vanskeligheten. Man vilde komme langt hvis staten anla om ikke mer enn én sådan skole, som kunde være felles for det trondhjemske og Helgeland.
Som man vil ha sett, legger lærer Fokstad i sin plan sterk vekt på at der i skolen ikke alene skulde undervises på samisk, men også i muntlig-skriftlig bruk av det samiske sprog. Angående dette krav kan man kun si at de samme praktiske vanskeligheter melder sig og det i forhøiet grad som når talen er om bruken av samisk som undervisningssprog. Tiden er og blir for kort, legger man inn flere opgaver, vil resultatet uvegerlig bli at man ikke når nogen av skolens opgaver. Så har man det blandede elevmateriale, og bare rent undtagelsesvis vil der være lærere som makter en sådan opgave. En lærer som skulde kunne påta sig denne undervisning, måtte ha studert sproget og fått veiledning i å undervise i det, noget som bare kan ha funnet sted i rene undtagelses tilfeller. En forholdsregel som denne vilde under de nuværende forhold hindre en rimelig tilegnelse av det norske sprog, og hvad man i heldigste fall kunde opnå, vilde ikke kunne erstatte det dermed forbundne tap. Man må aldri la ute av sikte at kjennskap til samisk ikke åpner adgang til nogen åndskultur, som kan yde erstatning for hvad barnet vilde tape ved å få et mer mangelfullt kjennskap til det norske sprog. En annen sak er at det bør være barneskolens plikt å holde barnas hjemlige talesprog i akt og ære og undgå alt som kan tenkes å kunne nedsette det i barnas øine. Det samiske sprog skal få leve fritt og uhindret i hjemmet og i samvær individene imellem. Men skolens særopgave i Finnmark og delvis i Troms er å utbrede det kjennskap til landets sprog som bør være felles for alle dets innbyggere.
På den annen side bør det ikke være det offentlige uvedkommende å hjelpe det samiske folk til å dyrke sitt eget, nasjonale sprog, selv om, forholdene gjør at folkeskolen ikke kan påta sig denne opgave. Lærer Fokstad og andre med ham gjør sig i denne hensikt til talsmenn for at der bør oprettes en samisk folkehøiskole. Man er redd for at man her sikter over målet. For det ene vilde en sådan skole neppe kunne få en bare nogenlunde tilstrekkelig søkning, og for det annet foreligger der ikke noget nasjonalt grunnlag sterkt nok til å bære en sådan anstalt. Man måtte søke grunnlaget i norsk litteratur og norsk åndsliv. Foreløbig i det minste burde heller arbeidet koncentreres om å få istanet samiske fortsettelsesskoler på dertil egnede steder. Kurser på 8 á 24 uker burde kunne få søkning av ungdom efter avsluttet folkeskole. Til nogen slike vilde man sikkerlig kunne skaffe brukbare lærere. Og her kunde hovedarbeidet samles om øvelser i bruk av det samiske sprog muntlig og skriftlig, ved siden av videre lesning og skriftlig bruk av norsk. Evner ikke nogen skolekommune, hvor betingelsene forøvrig må antas å være tilstede, utgiftene ved oprettelsen og drift av en sådan skole, bør staten tre støttende til gjennem bevilgning av Finnefondet, som det fremdeles blir nødvendig å oprettholde til fremme av undervisningen blandt samer og kvæner. Det er meget begrensede summer det her blir tale om.
Den 30te januar 1926 fikk man gjennem departementet oversendt en henvendelse fra samer i Polmak om å opta til drøftelse på bredt grunnlag forslag til egen skolelov for samene innen rammen av den norske skolelov eller om et selvstendig tillegg til skoleloven, som utelukkende skal gjelde samene. Denne henvendelse inneholder dog intet nytt utover hvad der er fremholdt i den ovenfor avtrykte henvendelse fra lærer Fokstad. Den gir derfor ikke anledning til nogen videre uttalelse fra nevndens side.
Skolekommisjonen slutter sig til nevndens standpunkt i denne sak. Man vil dog uttrykkelig ta avstand fra den uttalelse av skoledirektøren i Finnmark i hans ovenfor refererte erklæring: «For det sier, sig selv at skal lappene ha sin særskole må også kvænene ha sin.» Kvæner og. samer står for dette spørsmåls vedkommende ingenlunde likt.
[1]
[2]