Asbjørn Flokkmann
(Foto utlånt av Norges Samemisjon)
Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
| I 1948 utarbeida Knut Bergsland og Israel Ruong en ny nordsamisk rettskriving for Norge og Sverige. Denne blei tatt i bruk omkring 1950, og var den offisielle samiske rettskrivingen i disse landa fram til 1978, da det blei utarbeida en helt ny rettskriving, som også blei tatt i bruk i Finland. Tidligere var de fleste samiske skrifter trykt på Friis rettskriving, som bl.a. var brukt i Bibelen, avisa Nuorttanaste og de fleste andre religiøse skrifter. Da Bergsland-Ruong-rettskrivinga kom, var det mange som syntes denne var tung å lese, og det var mange som protesterte mot at det blei trykt bøker og skrifter på denne rettskrivinga, de ville heller ha den gamle. Så seint som i 1964, 14 år etter at denne rettskrivinga offisielt var innført blei det foreslått å arrangere kortere kurs i lesing av samisk etter denne rettskrivinga. Forslaget kom fra sogneprest og samisklærer Asbjørn Flokkmann. Vi gjengir her hans brev til skoledirektøren, en kommentar skoledirektøren innhenta fra samekonsulenten i Finnmark, samt skoledirektørens svar. Vi har ikke klart å finne ut om det noen gang blei satt igang slike kurs. |
Asbjørn Flokkmann
| Asbjørn Flokkmann (1908-??) var født på Tjøtta i Nordland. Han blei cand. theol. i 1932 og tok eksamen i samisk og finsk i 1933. Flokkmann var prest i Karasjok 1934-1935, reiseprest blant samene i 1935 – 1936, prest i Tana 1936-1946, Vadsø 1947–1949, Tromsø 1949–64, Lyngen 1965–78. Flokkmann var konsulent for Rikskringkastingen i religiøse sendinger på samisk fra 1951 og lærer i samisk ved Tromsø lærerskole fra 1954 til 1966. Som pensjonist tok han på seg samiskundervisning i grunnskolen i Lavangen fra 1980. |
Herr skoledirektøren i Finnmark,
VADSØ.
Tromsø 2. september 1964
Undervisning for voksne samer i å lese den nye samiske rettskriving.
Da jeg i forbindelse med reisen til bispedømmemøtet i Karasjok 7.-10. august d.å. traff fhv skolestyrer Gunnar Olsen, Snøfjord, som nå bor i Alta, nevnte han for meg denne sak, som jeg må få legge frem for skoledirektøren.
En flyttsamekone hadde nevnt for ham at den nye rettskrivning er så vanskelig for dem som ikke kjenner annet enn den gamle, at hun ønsket de bare kunne få en kort og enkel orientering, nærmest lære å lese den nye rettskrivning, så ville de få utbytte og glede av det vi nå har av samisk litteratur på denne rettskrivning. Den er jo den eneste offisielle samiske rettskrivning i vårt land.
Lærer Olsen nevnte da den tanke at en som er kyndig i denne rettskrivning, kunne besøke de forskjellige grupper flyttsamer om sommeren og i løpet av et par uker gi dem denne orientering. Da har de jo god tid til å være med på dette. - Vi har jo slike grupper flere steder.
Kan nevne at vi har Kautokeino-samer bl.a. på Sennalandet, 20 personer over 20 år, Skaidi 10 voksne, Ryggefjord 6 voksne, Snøfjord 8 voksne.
Dette er hva bestyrer Olsen kunne opplyse om ved vår samtale om saken.
Karasjok-samer har vi jo på bl.a. Ifjordfjellet, Børselvfjellet, Magerøya for å nevne noen steder.
Olsen kunne nok selv besøke samene på Sennalandet, og forøvrig måtte det vel finnes dem som kunne ta seg en 14-dagers tid for å utføre et slikt oppdrag, skolefolk, finnemisjonsfolk, prester eller andre med forutsetning for det.
Jeg synes nevnte samekone hadde gitt uttrykk for en meget positiv innstilling likeoverfor denne nye og for mange så vanskelige rettskrivning, så det er å ønske at våre skolemyndigheter ville vise seg imøtekommende, og foranledige den nødvendige hjelp i saken.
Sender gjenpart av dette brev til skoledirektøren i Troms, da det jo også er aktuelt her.
Her er ikke bare samer om sommeren, men vi har enkelte grupper som er flyttet hit, kan nevne familien Oskal, ialt ca. 20, som bor i Ramfjord, Tromsøysund (nå Tromsø by) og en gruppe Kautokeino-samer på Senja. - Dertil har vi familiene Kitti, Påve og Kåsa på Kvaløya, Tromsøysund (Tromsø kommune), og Raste på Ringvassøya, for å nevne noen her.
Sender også gjenpart av dette brev til biskopen i Nord-Hålogaland. En slik innføring som ovenfor nevnt, vil være av aller største betydning når det gjelder å gi samene utbytte og glede av den nye salmeboken (samisk) som jo nå er kommet med tekster også.
Dertil vil vi jo regne med at det religiøse stoff som blir trykt på samisk i vårt land, heretter stort sett vil bli trykt på denne rettskrivning.
Som biskopens konsulent i samiske spørsmål vil jeg varmt anbefale at denne saken som her er nevnt, blir tatt opp, og er forvisset om at biskopen vil anbefale det likeoverfor våre skolemyndigheter.
Ærbødigst
A. Flokkmann
 Hans J. Henriksen
| Hans Jonas Henriksen (1903-77) var fra Tana. Han arbeida som samisk oversetter, og samarbeida med Konrad Nielsen i arbeidet med Lappisk ordbok. Han var samisk konsulent for Finnmark fylkeskommune og sekretær for Samisk råd for Finnmark. Han var redaktør av avisa Ságat 1958–64 og 1966–67, og fra 1964 leder for Norsk Sameråd. |
Samisk Råd for Finnmark
Finmárko Sámiid Ráđđi
KONSULENTEN
Vadsø, 30. september 1964.
Herr Skoledirektøren i Finnmark,
Vadsø.
UNDERVISNING FOR VOKSNE SAMER I Å LESE DEN NYE SAMISKE RETTSKRIVNING.
Deres brev av 22. dennes med vedlegg følger tilbake vedlagt.
Jeg vil uttrykke min glede over at dette spørsmålet blir tatt opp. Meget gledelig er også det at en flyttsamekone, ifølge lærer Gunnar Olsen (sokneprest Flokkmann's brev av 2/9 d. å.), stiller opp så nøkternt program for denne undervisning som "en kort og enkel orientering, nærmest lære lese den nye rettskrivning".
I samme brev antydes også meget enkel plan for slik undervisning. Den er gjennomførlig med små midler.
Om vanskelighetene for voksne samer med å lese den nye rettskrivning sier kanskje det oss noget at de aldri har fått undervisning i sitt morsmål. Samebarn får det heller ikke idag. Det skjer en smule bruk av samisk i blandede klasser idag. Ingen pedagog mener vel alvorlig at bruk av samisk i klasser med barn som har forskjellig språkbakgrunn fører noen steds hen. Ingen samisktalende barn kan av det lære lese sitt morsmål,og det har ingen språklig utviklende virkning.
Men voksne samer idag: Siden kravet om bare norsk i skolen - og samisk (og kvensk) kun i nødsfall som hjelpespråk - ble skjerpet like før århundreskiftet, fikk samebarn bare dersom de var svært svake i norsk, øve seg i å lese katekisme og bibelhistorie på samisk. Barn som lærte norsk mer og mindre måtte lese disse bøker på norsk. Først etter skolen lærte de allerfleste samer lese samisk, oppmuntret dertil av foreldre og predikanter. Det dreidde seg om lesning av salmebok, postill og de kristelige blader "Same Usteb" (1902-1910) og "Nuorttanaste" og for noens vedkommende Bibel. De ble vant med religiøse ord og vendinger på trykk. Skrifter med annet innhold forekom meget sjelden og dermed sjelden ord og vendinger fra hverdagsspråket på trykk. Få ble vant med den slags på trykk, og storparten av samer anså slike skrifter for tung lesning, de var vanskelig å lese.
Vi må være oppmerksom på at det er disse samer som er idag de voksne, meningsberettigede samer.
I sammenheng med leseferdighet mener jeg å ha gjort en interessant observasjon. Før århundreskiftet ble det i skolen brukt en samisk utgave av Jensens lesebok og svært mange skoler dengang hadde bare samisktalende barn. De fikk lese denne leseboken på skolen. De nu svært gamle samer som ennu lever, som i barneårene slik fikk øving i å lese i denne leseboken som nødvendigvis hadde "verdslig" samisk, dvs. hverdagslige ord og vendinger, synes gjøre seg lettere fortrolig med den nye samiske rettskrivning enn forannevnte voksne, meningsberettigede samer.
Jeg opplevde for noen år siden følgende som også peker i retning av at vanskelighetene med å lese beror kanskje like meget på hva slags stoff vedkommende skal lese som på hva slags skrivemåte er brukt. Jeg traff en same som leser mye i salmebok og religiøse skrifter ellers på samisk. Han er en solid og troverdig mann. Vi kom i prat om opplysningsskrifter som var kommet på den nye samiske rettskrivningen. Han var svært lei for at den nye samiske rettskrivningen var brukt i opplysningsskriftene. Lenger ut i samtalen da opplysnings-skriftene var ferdig kommentert fra hans side, nevnte jeg Biskop Johan Lundes barneprekener som var utkommet på samisk. Da lyste han opp og uttrykte begeistring,han sa (jeg gjengir det etter hukommelsen) : "Jeg har lest den på samisk,det er en god bok. Vi leser av den om kvelden for barna våre. Hvis opplysningsskriftene var med samme skrivemåte som disse barneprekener så ville alle samer kunne lese dem." Etter hans utsagn følte jeg at jeg burde være varsam og bare tidde. - Forholdet er nemlig at Biskop Johan Lundes barneprekener på samisk er trykt på den nye samiske rettskrivning!
De forholdsvis mange diakritiske tegn i den nye samiske rettskrivning er fastsatt av norske og svenske språkeksperter i finsk-ugriske språk under hensyntagen til lydtegnene i norsk og svensk skriftspråk, og ansett som spesielt nødvendige for skoleundervisning av samebarn i deres morsmål. Om rettskrivningen er pedagogisk vellykket bør jeg la være å ha noen mening om. Det må i tilfelle de samisktalende lærere som har fått studere samisk grunnfag uttale seg om etter at de i noen tid har brukt rettskrivningen i undervisning av samebarn i samisk.
Hittil er ikke undervist i samisk i skolen, noen lærebøker med ny samisk rettskrivning er litt brukt i skolen. Voksne samer vet ingenting om hva de diakritiske tegnene betyr, de bare sjeneres av disse under lesning. Samer er ikke fortrolig med at det skal bli undervist i samisk i skolen, og de er således fremmed for tanken at de som foreldre bør for barnas skyld la være å motarbeide den for skolebruk nødvendige rettskrivning. Således ligger alt tilrette for at voksne, meningsberettigede samer bare ut fra at de selv sjeneres av de mystiske tegn ikke vil ha ny samisk rettskrivning. - Endelig skal en være oppmerksom på uvitenheten hos samene om hensikten med ny samisk rettskrivning er sterkt utnyttet politisk, det er spekulert i den omstendighet at tidligere diskriminerende samepolitikk har avleiret hos de fleste samer den oppfatning at samisk er ikke noe verdt og undervisning i skolen i samisk vil hemme samene både i å lære norsk og bli godtatt.
I arbeidet for gjenreisning av samenes selvaktelse og verning av samisk kultur som uttalt er det offentliges mening, er undervisning for voksne samer i å lese den nye samiske rettskrivning en meget viktig sak. Jeg vil absolutt anbefale at man overveier mulighetene for slik undervisning og gir all støtte som trengs for gjennomføring.
Slik undervisning for voksne samer har Samisk råd for Finnmark fremmet forslag om allerede i 1957. Men den gang ble forslaget dessverre nokså lettvint avvist, idet Kirke- og undervisningsdepartementet henviste til Regler for statstilskott til kveldsskoler. Likhet for norske borgere synes ha vært motiveringen, man tok ikke noe hensyn til de helt ekstraordinære forhold hos samene.
Jeg vedlegger denne korrespondansen i gjenpart/avskrift.
Med hilsen.
Hans J. Henriksen.
 Trygve Jonsson | Trygve Jonsson (1921–82) var født på Jæren. Han hadde norsk hovedfag, engelsk og fransk. Han arbeida for Studentersamfunnets friundervisning i Rogaland, var lektor ved Orkdal landsgymnas, ungdomsskolerektor i Malm og Kristiansand. Han var skoledirektør i Finnmark 1963-68 og Trøndelag 1968–82. |
Hr. sokneprest Asbjørn Flokkmann,
Jonas Lies gt. 13,
Tromsø
23. oktober 1964
UNDERVISNING FOR NORSKE SAMER I Å LESE DEN NYE SAMISKE RETTSKRIVING.
Deres skriv av 2. september 1964.
Jeg her forelagt spørsmålet for samekonsulenten Hans Henriksen i Samisk Råd for Finnmark, og gjenpart av hans svar følger vedlagt. Likeledes vedlegges avskrift av skriv fra Kirke- og undervisningsdepartementet av 21. oktober 1957 vedrørende samme sak.
Som det går frem av departementets skriv, henviser de saka til den frivillige voksenopplæring og de regler som gjelder for denne når den settes i gang av skolestyret eller en organisasjon. Saka bør derfor etter min mening tas opp med de interesserte kommuner. Skoledirektøren har på sitt budsjett ingen bevilgninger til undervisningsformål. Dersom De ønsker å fremme saka for departementet på nytt, vil jeg gjerne støtte den, men jeg ser helst at de interesserte kommuner engasjerer seg på en eller annen måte før saka fremmes for departementet. Skolestyrene bør ta på seg ansvaret og administrasjonen, ellers er det fare for at opplegget blir så løst at departementet vanskelig finner å kunne støtte det.
Trygve Jonsson