Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Einar Nylund:

Bjerkvik – et glemt samisk distrikt

Fortalt til Elfrid Boine

Einar Nylund
(Foto: Elfrid Boine)

Einar Nylund (Nilsen)[1] er født i 1937. Han er oppvokst og har gått folkeskolen i Bjerkvik i Narvik kommune. Hele sitt yrkesaktive liv har han arbeida på Forsvarets leir Elvegårdsmoen ved Bjerkvik, til han blei pensjonert i 2004.
Einar har i mange år vært blant de ivrigste forkjemperne for samisk kultur i sitt område.
Intervjueren Elfrid Boine er medlem av redaksjonskomiteen for Samisk skolehistorie. Hun er født i 1959 og oppvokst i Karasjok. Hun har lærerutdanning fra høgskolen i Alta og har videreutdanning i samisk, norsk, spesialpedagogikk og prosjektstyring. Elfrid har arbeida som lærer i grunnskolen i Karasjok, rektor ved Karlebotn skole i Nesseby og som konsulent ved opplæringsavdelinga hos Fylkesmannen i Finnmark. Fra 2009 er hun leder for undervisningsseksjonen i Meløy kommune i Nordland. I perioden 1994–97 var hun leder for OSO – Samisk avdeling i Norsk lærerlag.

Intervjuet er gjort i 2008.

En oppvekst i blandet samisk og norsk miljø

– Foreldrene mine var begge fra bygder i Bjerkvikområdet, mor fra Vassdalen og far fra Larsheimen. De kjøpte i 1920 en eiendom på Nordmo, ca. 2 km nord for Bjerkvik sentrum. De drev med husdyr, slik det var vanlig i den tiden. Inntekten fra gårdsbruket dekte ikke utgiftene, derfor arbeidet far til daglig på jernbanen i Narvik, men mor tok seg av arbeidet på gården.

I Einar Nylunds barndomshjem blei det snakka både samisk og norsk. Foreldrene snakka samisk seg i mellom og tildels med barna. De tre eldste av barna snakka mer eller mindre samisk, mens de tre andre forsto språket, men snakka likevel norsk. I fornorskningspolitikkens tid var det skam og mindreverdig å være same. Dette var grunnen til at den oppvoksende generasjonen i den tiden mistet morsmålet. Det var enklere å være norsk og snakke bare norsk. Dette gjorde at de ble mer godtatt, samtidig som de lettere ble en del av det norske samfunnet.

Einar var den yngste av seks søsken. Sjøl sier han at han var heldig, fordi han fikk følge sin onkel på turer og i arbeid. Onkelen prata samisk, og på den måten lærte Einar seg samisk. Derfor har det vært naturlig for Einar å prate samisk gjennom hele oppveksten. Da han begynte på skolen, snakka han samisk og norsk like godt.

Bjerkvik
(Foto: Svein Lund)

Samisk var et ikke-språk i skolen

– Da jeg skulle begynne på skolen i 1944, det siste krigsåret, hadde tyskerne okkupert skolen. Det første året begynte vi derfor på skolen i et privathus. På skolen var opplæringsspråket norsk. Det var ikke naturlig å snakke samisk på skolen, heller ikke i leken i friminuttene. Det var mange grunner til det. En av de største grunnene var at vi ble lært opp til å tro at samisk ikke var et skikkelig språk.

– En av lærerne våre på barneskolen het Desington. Han var veldig stolt over å være tospråklig, norsk – engelsk. Samtidig kunne han fortelle oss at samisk ikke er et språk, slik at vi ikke skulle være like stolte over å være tospråklige. Vi ble opplært til at samisk ikke var språk i skolen, det var ikke lov å snakke samisk. Så i vårt område var skolen en stor fornorskningsinstitusjon.

Som i mange andre områder, gikk vi på skolen i perioder. Dess eldre vi ble, dess lenger gikk vi på skole. 1.–3. klasse gikk på skolen tre dager i uka, 4.–5. klasse gikk fire dager og 6.–7. klasse gikk fem dager. De som gikk på framhaldsskolen, gikk på skolen seks dager i uka.

Einars tid i skolen var som alle andres på den tida i områder som ble mer og mer fornorsket. Det var ikke noe opplæring i samisk, heller ikke lærte Einar og hans medelever noe om det samiske.

Gammen i Maridalen

Maridalen ligger vest for Bjerkvik og er et område med flere fiskevann og elver. Her er det også beiteområde for småfe og rein. Før i tiden var det flere gammer i og omkring Maridalen. Einar var alt i ung alder interessert i naturen, jakt og fiske. Så tidlig som i 1944 ble han med Henrik Olsen (1870–1951) til hans gamme i Maridalen. Olsen var fra Krokelv i Grovfjord og var onkel til Einars mor. Olsen drev med rein, men i krigstiden ble hans reinflokk spredd og kom etter hvert bort.

Det er Olsens etterkommere som i dag har reindrift i disse områdene. Tross den store aldersforskjellen kom Einar og Henrik Olsen godt overens. Hvert år fram til 1951 var Einar i Maridalen i de periodene han hadde skolefri. Alle samtalene mellom Einar og Henrik Olsen var på samisk. De snakket bare norsk når de av og til traff på norsktalende personer.

Ole Norgård fra Vassdalen, som var bror til Einars mor, var før krigen i perioder sammen med Olsen og hjalp han med reindriften. I den forbindelse bygde Norgård med hjelp av Peder Nilsen i 1937 en gamme i Maridalen, på en tidligere gammeplass som hadde tilhørt våre forfedre. Gammen har navnet «Vuollegoahti». Gammen ble brukt i forbindelse med reindrift, overnattingsplass i forbindelse med tilsyn og nedsanking av sau, samt jakt- og fisketurer. I 1952 fikk Einar denne gammen av sin Norgård. Etter dette er gammen eid, brukt, vedlikeholdt og restaurert av beboerne på Nylund gård i Bjerkvik.

Ennå på begynnelsen av 1950-tallet var samisk tradisjonsfellesskap viktig. Dette var ressursutnyttelse, kunnskapsoverlevering og slektstilknytning. Gammen har fra den var bygd og enda i dag vært brukt i tilknytning til småfedrift. Sameforeninger i Bjerkvik-området får bruke gammen i samisk kultursammenheng.

Gamma i Maridalen.
(Foto utlånt av Einar Nylund)

Samiske stedsnavn

Einars store interesse er stedsnavn, og da spesielt samiske stedsnavn i sitt nærområde. Han forteller at gjennom den lange fornorskningsperioden er de fleste samiske stedsnavnene i Ofoten-området etter hvert gått ut av bruk. Einar kan den lokale samiske dialekten godt og han har gjennom over 50 år gjort notater av samiske stedsnavn som han har hørt av diverse samisktalende personer. I hans materiale er også gamle kart, bøker, notater og kopier fra forskjellige kilder. Dette er materiale over store områder fra Ofoten og Sør-Troms til svenskegrensen. Deler av materialet som Einar har samla er brukt i Hans Ragnar Mathisens[2] kart over området. Men Einar har samla mer, og han håper det med tida også kan bli publisert.

Einar forteller at 80–90 % av stedsnavnene kan han tolke betydningen av. Men det er en del urgamle stedsnavn som er vanskelig å tolke. Vanligvis er det terrengets beliggenhet og utseende som gir grunnlaget for navnet. I flere tilfeller må stedes sees fra flere vinkler for å forstå navnets betydning. Betydningen av navnet er meget viktig, for det gir grunnlag for å nedtegne navnet mest mulig grammatisk riktig. Enkelte samiske stedsnavn har gjennom tiden blitt oversatt til norsk. Det norske stedsnavnet er da senere blitt oversatt til samisk, mens det opprinnelige stedsnavnet ikke lenger blir brukt. Resultatet av dette er at uttalen og betydningen av navnet er blitt til noe helt annet enn det opprinnelige navnet.
Kartet som Hans Ragnar Mathisen har tegna på grunnlag av Einar Nylunds arbeid med samiske stedsnavn i Bjerkvikområdet.
(Foto: Svein Lund)

Elvegårdsmoen som arbeidsplass

Da Einar var ferdig på skolen, begynte han å jobbe i Forsvaret, på Elvegårdsmoen og Skoglund leir, rett ved Bjerkvik. Der har han jobba i 40 år, først som bilmekaniker og de siste 19 årene i sin yrkeskarriere i administrasjonen. Militærforlegningen på Elvegårdsmoen ble bygd på 1890 tallet. Det var en stor og sikker arbeidsplass. Det medførte en del tilflytting til området. Alle sivile som ville ha arbeid, møtte bare opp og ble leirarbeidere. Mange av dem som fikk jobb der, var samer fra nærområdet. Det er en kjensgjerning at Elvegårdsmoen var en fornorskningsinstitusjon. Fast arbeid og sikker lønn førte til at folk blant annet fra Vassdalen rev gammene og bygde hus. Et hus var et tegn på at da var du «bumann», altså norsk.

Det samiske Bjerkvik

Einar har vært en aktiv samisk kulturarbeider i Bjerkvik gjennom hele sitt liv. Han har snakka samisk hele livet, og er en av de få som behersker den samiske dialekten i nordre Nordland. Det samiske arbeidet har kommet til syne gjennom mange ulike aktiviteter.

Både Einars barndomshjem og hans nåværende hjem er rett nord for Bjerkvik. I det området var det og er fortsatt en stor samisk bosetning. Selv om de fleste ikke behersker samisk, så er det flere og flere som nå er mer bevisst sin samiske identitet. Dette har ført til at samisk er i framgang i Bjerkvikområdet. Einar er gift med Ingebjørg og de to har til sammen 7 barn og 16 barnebarn. Alle barna har etablert seg i Bjerkvik og Narvikområdet. Ingen av barna snakker samisk, men alle er veldig bevisste sin samiske identitet. En del av barna har kofte og flere av barnebarna er døpte og konfirmerte i kofte.

Forkjemper for samisk språk og kultur

Den første sameforeningen i Ofoten ble stiftet allerede i 1921 av Henrik Kvandahl. I den tiden var det vanskelig å drive en slik forening, og etter tre til fire år ble den lagt på is. Først på begynnelsen av 1970-tallet ble det starta sameforening igjen, og fra da har Einar vært aktivt medlem. Sameforeningens største funksjon har vært å fremme samisk identitet og kultur i området.

Tiden har i de senere år forandret seg. Det er nå ikke lenger farlig å være same og erkjenne sin identitet som tidligere. Det er likevel mange fastboende og også en del tilflyttere fra Bjerkviks nærområde som ennå i dag forsøker å skjule sin samiske herkomst.

Einar har vært og er fortsatt en aktiv kulturarbeider, særlig ved at han jobber med samiske ord og stedsnavn. Einars arbeid har stor betydning for å bevare og utvikle det samiske i Nordre Nordland.

[1] Einar har mest brukt gårdsnavnet Nylund som etternavn, men offisielt ifølge folkeregisteret heter han Nilsen. (red.)
[2] Den samiske kunstneren Hans Ragnar Mathisen har laga ei rekke kart med samiske stedsnavn i forskjellige områder. Han har skrevet sine egne skoleminner i Samisk skolehistorie 4. (red.)

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5