Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Siv Rasmussen:

Fra finnefond til språksenter

Glimt fra Sørfjordens skolehistorie

Siv Rasmussen, Gdansk 2012
(Foto: Svein Lund)

I bygda Lakselvbukt i Sørfjorden, en knapp times kjøring fra Tromsø sentrum, ligger Gáisi samiske språksenter. Her i bygdene rundt Sørfjorden i den innerste delen av Ullsfjorden var samisk dagligspråket bare for få tiår siden. Hard fornorskning førte til at foreldrene sluttet å snakke samisk med ungene, men fortsatt på 1980–1990-tallet brukte eldre folk samisk seg i mellom.

Siv Rasmussen har her skrevet glimt av fornorskingshistoria i Sørfjorden, i første rekke ut fra Finnefondets arkiv[1]. Hun har så intervjua to som har deltatt i arbeidet med revitalisering av samisk språk og kultur i Sørfjorden.

Siv Rasmussen (f. 1963) er medlem av redaksjonen i Samisk skolehistorie, og nærmere presentert i Samisk skolehistorie 2, der hun har skrevet fra sin hjemkommune Sør-Varanger. Hun er nå doktorgradsstipendiat i historie ved Universitetet i Tromsø.

Få tromsøværinger er klar over at Sørfjorden er et samisk område. I løpet av debatten som raste høsten 2011 rundt Tromsø kommunes eventuelle innlemmelse i samisk språkområde, ble det fokusert lite på kommunens sjøsamiske befolkning. I stedet ble det i mediene vist til reindriftssamisk bruk av Tromsdalen i første halvdel av 1900-tallet og seinere bruk av Kvaløya og fastlandet. Det kan forklares med at den reindriftssamiske kulturen er mer synlig, der rein, lavvu, samiske klær og samisk språk både var og er sterke etniske markører. Også blant den sjøsamiske befolkninga fantes det slike klare etniske markører tidligere, slik som samiske klær, samisk språk, gammer og en noe annen næringsstruktur enn blant den norske befolkninga. Men i løpet av 1900-tallet forsvant disse markørene og den sjøsamiske befolkninga ble usynlig.

I dag forsøker folk i Sørfjorden å revitalisere språk og kultur. Kofta var for lengst gått ut av bruk der i fjorden, men den er nå rekonstruert under navnet Ullsfjord-Tromsø-kofta, og bæres av mange stolte brukere.

Lakselvdalen og utover Sørfjorden og Ulsfjorden
(Foto: Gunnar Guttormsen)
Lakselvbukt og Sørfjorden sett fra Lakselvtinden
(Foto: Gunnar Guttormsen)
Sieidi, hellig fjell ved Laksvatnet
(Foto: Gunnar Guttormsen)

Samisk bosetting i Tromsø – Karlsøy-området

Historisk sett har hele området som i dag omfatter kommunene Tromsø og Karlsøy hatt sjøsamisk befolkning. Kilder tilbake til begynnelsen av 1500-tallet viser at det bodde samer i alle fjordene her, i tillegg til ute på øyene, som Ringvassøy, Reinøy og Sør-Kvaløy. Den norske befolkninga bodde ute på øyene, men på midten av 1500-tallet bosatte noen nordmenn seg også på fastlandet. Noen av sjøsamene ble tidlig assimilert inn i den norske befolkninga. I andre områder, som Kaldfjorden på Kvaløya, ble samisk språk og andre kulturelementer beholdt til langt opp mot vår egen tid. Just Qvigstad skriver fra slutten av 1800-tallet at «havlappisk» er det språket de eldre i Kaldfjorden bruker, men nå er det nesten blitt fortrengt av «fjordlappisk», da det var kommer så mange innflyttere fra Balsfjorden og Sørfjorden. Slik innflytting av samer andre steder fra, blant annet at reindriftssamer ble bofaste på øyene, medførte flere plasser en fornyelse av det samiske, til dels blandet med de opprinnelige sjøsamene.

Bosettinga i Ullsfjorden

I Ullsfjord bodde det på 1500-tallet samer fra Ullsnes og innover, og antakelig også på Bakkeby–Jegervatn. Etter hvert flyttet det flere nordmenn til Ullsfjord, blant annet til Kjosen, noe som medførte at samene ble drevet stadig lenger inn i fjorden. Fram til slutten av 1720-tallet var den innerste delen av Sørfjorden en bygdeallmenning, der de gamle «finnerydningene» på Stakkevik–Sjursnes og Sørstraumen hentet ved, bark, never og andre utmarksprodukter. På 1730-tallet bosatte folk seg fast i allmenningen. I tillegg til den sjøsamiske befolkninga kom det nå inn et fåtall norske og fjellsamiske familier og en kven. Også på 1800-tallet flyttet det inn noen norske og noen fjellsamer, men i alt overveiende grad er befolkninga her av gammel sjøsamisk opprinnelse.

De siste 150 år har området levde en noe omskiftelig tilværelse når det gjelder både geistlig og verdslig administrasjon. Fra gammelt av lå Ullsfjord kirkelig sett under Karlsøy. Fra 1867 var området en del av Lyngen kommune. I 1902 ble det egen kommune, først under navnet Sørfjord, og fra 1937 under navnet Ullsfjord. Ved kommunesammenslåingen i 1964 ble mesteparten av Ullsfjord slått sammen med Tromsø kommune.

Misjonstid

Den første organiserte skolevirksomheten vi kjenner til i Ullsfjord ble opprettet av Thomas von Westen, som i 1716 fikk ansvaret for Misjonskollegiets misjon rettet mot samer i Norge. Ullsfjord – Sørfjord lå under Karlsøy sogn på denne tida, og sognets eneste kirke lå på Karlsøy. Dette betydde at folk der hadde opptil 8–9 mil kirkevei, og samene kom kun få ganger i året til kirka. Thomas von Westen besøkte Karlsøy på alle sine tre misjonsreiser til Nord-Norge, men han var aldri inne i Ullsfjord og Lyngen. Likevel beskrev han samene både her og på Skjervøy som trolldomsutøvere, samtidig som han refset prestene for å gi samene elendig kirkelig betjening. Karlsøypresten Mikkel Hegelund ble provosert over von Westen og hans misjonstiltak i sognet, han reagerte med å forpurre planene om forsamlingshus i Lyngen og å skremme bort en samisktalende kateket som von Westen hadde ansatt. Kateketen var Johannes Tornensis, en svensk-finsk prestesønn fra Kautokeino, som også var samisktalende. Etter mange overtalelser fra von Westens side hadde han tatt i mot stillinga som kateket i Ullsfjord og Lyngen. Von Westens plan var å bygge et forsamlingshus i Ullsfjord, men dette ble det ikke noe av. På Karnes i Lyngen ble det bygget et forsamlingshus, som i 1740 ble flyttet til Lyngseidet. En av årsakene til flyttinga var at det ble kortere vei til kirka for samene i Ullsfjorden.

En viktig del av von Westens misjonsarbeid var å tilsette såkalte «finneskolemestre» eller «misjonsskolemestere». I begynnelsen virket samme lærer både i Ullsfjord og i Lyngen, men fra 1736 fikk hver av fjordene sin egen lærer. Det er usikkert når skolevirksomheten ble satt i gang i Ullsfjorden, men den første «finneskolemesteren» vi kjenner navnet på, var Sven Olsen som hadde stillinga i 1726. I årene 1735–38 var Erik Lorck fra Svendsby lærer, og i 1743 fikk en prestesønn fra Karlsøy, Arne Pedersen Nidaros, både Lyngen og Ullsfjord. Andre lærere her var Knut Blanch, Olai Leonard, Jon Christensen Ødegård (1786–89) og Hans Hegelund Leonard (1792–98). Felles for disse var at de kom fra overklassen, og at de bodde i ytre Ullsfjord, bortsett fra Nidaros, som bodde på Karnes i Lyngen. De fleste av dem var fra området, mens andre var innflyttere. De tre siste var også i nær familie. Vi kjenner ikke til om de kunne noe samisk og heller ikke om de oppsøkte den indre delen av fjorden, altså Sørfjorden.

Den først læreren som bodde i Sørfjord ser ut til å være Ole Olsen. I følge folketellinga av 1801 bodde han i Stordal, sammen med kone og fem barn. Bratrein[2] skriver at Olsen på denne tida hadde virket som lærer for samene i over 20 år. Det går ikke fram av kildene om han var same eller ikke, eller om han kunne samisk. Man kjenner heller ikke til hvem som overtok etter han da han døde i 1810.

Skolekretser i Lyngen og Sørfjorden, med etnisk sammensetning av befolkninga, 1886
(Tegning av sogneprest Peter Bernhard Helgeby. Kilde: Statsarkivet i Tromsø)

Lærere på 1800-tallet

I følge Bratrein kunne ikke omgangsskolelæreren i Sørfjord i 1839 samisk. Samme år heter det også at Sørfjord-konfirmantene sjelden kunne lese i bok, og at de ble sluppet fram bare de kunne ramse opp av Luthers katekisme. Men likevel skjedde det noe positivt i forhold til samene og samisk språk midt på 1800-tallet. Sognepresten i Karlsøy på denne tida mente at samene burde få religionsundervisning på deres eget språk, og lot kirkesangeren benytte samisk i konfirmasjonsundervisninga rundt 1837-38.

I 1842 ble det lyst ut en lærerstilling for en samiskkyndig, som tydelig var beregna for Sørfjorden. Adam Knutsen, som arbeidet et par år i denne stillinga, kunne ikke samisk fra før, men hadde fått litt undervisning i språket av presten. Det var likevel ikke meninga at de samiske barna skulle få undervisning på morsmålet, tanken var at barna lærte norsk fortere når læreren kunne noe samisk.

Da den neste læreren skulle ansettes i 1846 mente prosten at det var nødvendig at læreren kunne samisk. Dermed ble Johan Huas, som sjøl var same fra Sørfjorden, ansatt. Bratrein sier prosten satte pris på Huas' fullkommenhet i samisk, til tross for at han ikke kunne skrive. Hovedspråket på skolen ble likevel norsk, noe som forklares med at få av barna kunne lese samisk. Inntil da hadde det vært vanlig i skolen å satse mest på lesing, salmesang og utenatlæring fra katekismen. Skriving og regning ble ikke vektlagt. Mange av lærerne hadde ikke noen annen boklig utdannelse enn den de sjøl hadde fått i slike omgangsskoler, og kunne dermed ikke skrive. Dette gjaldt også Johan Huas. Heller ikke de skriveføre lærerne ser ut til å ha drevet skrivetrening med elevene, før man på 1850-tallet innførte skriveøvelser i skolen, og tavler og grifler ble utdelt. Men dette har neppe fungert i Sørfjorden og andre områder der læreren sjøl ikke kunne skrive. Det er litt usikkert hvor lenge Huas virket som lærer. I folketellinga for 1865 er han oppført som forhenværende skolelærer og losjerende hos ei enke i Stordal. Han var da rundt 60 år. Det var da kommet en ny lærer til Sørfjorden, Ole Johansen. Han var 28 år, ugift og oppført som født i Østerdalen prestegjeld. Denne unge, ugifte læreren bodde på gården til et eldre ektepar, der mannen var fra Østerdalen. Sannsynligvis foregikk også undervisninga på gården deres.

Finnefondet var blitt opprettet i 1851 og det er mulig dette hadde en viss innvirkning på valget av lærer til Stordalen. Det passer dermed med den rådende ideologien i på denne tida, at den gamle samiske læreren sluttet og inn kom en ung norsk lærer. Eller var det Huas' manglende skriveferdigheter som spilte inn eller var det lærergjerningen blitt for slitsom for Huas, slik at han sjøl ønsket å slutte? Lærerstillingene var vanligvis ikke særlig ettertraktete, det var dårlig betalt og harde, lange reiser i alt slags vær. Det kan være at det ikke var andre grunner til at man ansatte en norsk lærer i en nesten totalt samisk bygd, enn at det ikke var andre passende kandidater å velge blant.

I siste halvdel av 1800-tallet var skoleinndelinga organisert i to hoveddistrikter; ytre og indre Sørfjord. I løpet av en 30–35 års periode på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble skolene i Sørfjord mesteparten av tida betjent av lærerne Ole Johan Botolfsen, Rasmus Hansen og Rudolf Kristian Bræk, som fordelte skolekretsene seg i mellom. Botolfsen hadde de ytterste kretsene, Hansen de to midterste, Sjursnes og Olderbakken, i tillegg til Lakselvbukt i indre Sørfjord, og Bræk hadde Stordal og Sørstrømmen i indre Sørfjord. Hansen og Botolfsen var utdannete lærere fra Tromsø seminar, mens Bræk synes å ha fått privat undervisning av en sogneprest. Han fungerte som hjelpelærer både i Lyngen og Ullsfjord i over 30 år. Bræk var oppvokst på Bensnes lenger ute i Ullsfjorden. Familien var norsk, men han kunne likevel samisk. Dette kommer fram i en søknad om bidrag fra Finnefondet i 1903, der han skriver at man i disse kretsene alltid har bruk for samisk språk, i sær i Sørfjordens to kretser, Sørstrøm og Stordal, der alle foreldre og barn i hjemmene daglig snakker samisk. En anbefaling fra skolestyrets formann, sogneprest Koren, er vedlagt søknaden, der Koren skriver disse to kretsene har en «udpreget lappisk befolkning og skolearbeidet faller her meget tungt. Kjenskabet til norsk gjør dog jævne fremskridt.»

Finnefondet

«Finnefondet» var en egen post på statsbudsjettet, der midlene skulle gå til fremme av undervisning i norsk og for å sørge for opplysning for samene. Lærere som jobbet i såkalte overgangsdistrikt kunne søke årlig lønnstillegg fra dette fondet. Det ble også etter hvert gitt støtte til skolebygging, internatinventar, innlosjering av elever og matutdeling til fattige forsørgere fra dette fondet.

Den første søknaden vi har funnet fra Sørfjord om bidrag fra Finnefondet er fra kirkesanger N. Reed i 1882. Reed skriver at han har forsøkt å gjøre det «gjennemgaaede forstaaeligt for Børnene paa deres eget Sprog og paa samme Tid gjort hvad jeg kunde for at bibringe Børnene Kjenskab til det norske Sprog og forøvrigt fulgt den nye Instruks for de lappiske og kvænske Overgangsdistrikter i Troms Stift.»

I årene mellom 1893 og 1910 sendte Rasmus Hansen årlige søknader om støtte fra Finnefondet. I de fleste søknadene redegjør han for at han har forsøkt å lære ungene det norske språk, at han har fulgt instruksen for lærere i overgangsdistrikt og at han har samtalt med foreldre om viktigheten av å kunne norsk. Sammen med søknaden sendte han også karakterlister over elevenes framgang i norsk. Gode resultater i norsk ville øke mulighetene for å få pengestøtten. Ordet fornorskning ble hyppig brukt av lærerne i søknadene til Finnefondet, og Hansen var ikke noe unntak. I søknaden sin i 1900 skrev han følgende:» I Sjursnes og Olderbakken kreds er henholdsvis 20 og 7 børn som i hjemmene tale lappisk. Fornorskningen er imidlertid i nævnte fremskreden saavidt at jeg for de større børns vedkommende kun meget sjelden anser det for fornødent at oversætte enkelte norske udtryk paa lappisk. Da børnene under legen i frikvartererne tale næsten udelukkende norsk, bidrage det meget til fornorskningsarbeidet ogsaa med nybegyndere, som derfor lærer det norske sprog meget fort.» Tre år seinere sendte Hansen en ny tilstandsrapport inkludert i søknaden om støtte. Han jobbet fortsatt i de samme tre kretsene, og sier at det helt til det siste har vært nødvendig å bruke samisk som hjelpespråk. Men nå er det imidlertid kun nødvendig i Lakselv[bukt] krets og for barn i enkelte familier i Sjursnes og Olderbakken kretser.

Det ser imidlertid ut som om ikke alle her delte Hansens vurdering. I 1899 skreiv nemlig Sørfjord skolestyre til skoledirektøren i Tromsø: «I henhold til skolelovens (§)73 andet led og Sørfjordens skolestyres beslutning af 31. decbr. 1898 tillader man sig herved i ærbødighed at andrage hr. skoledirektøren om at medvirke hos det kgl. kirkedepartement, at der gives tilladelse til at anvende lappisk som hjælpesprog ved undervisningen i Laxelv, Sørstrøm og Stordal kredse under Sørfjords skolekommuner ...»[3] Vi kjenner dessverre ikke til hva skoledirektøren og departementet svarte på søknaden.

I tillegg til at Finnefondet delte ut personlige bidrag til lærere, hadde de også midler som skulle gå dels til innlosjering av elevene under skoleukene, dels til fattige forsørgere og dels til å skaffe fattige barn et måltid mat mens de var på skolen. 1903 fikk Sørfjord kommune 120 kroner av disse midlene, som kaltes finnefondsbidrag til skolesøgningens fremme. Skolestyret søkte om støtten og var ansvarlig for bruken, men det var lærerne som stod for utdelinga. En litt morsom historie her er da skoledirektøren syntes at en svært stor del av de tildelte midlene hadde gått til kaffe. Han mente det måtte være bedre å kjøpe melk til elevene, og om de ikke fikk tak i melk, kunne de vel drikke havresuppe. Formann i Sørfjord skolestyre A. Bræk svarte at melk ikke var å få tak i på den trange årstida. Suppe kunne nok skaffes, men det var ofte vanskelig og til dels umulig for barna å få kokt det på skolestedene. Men det avgjørende for det store kaffeforbruket var i følge Bræk: Dernest er den lappiske befolkning gjennom trukket af kaffe saa deres første og største begjær er efter denne frem for suppen til maden.

De første skolehus

Lenge ble skolene holdt i vanlige bolighus og gammer. Flere av lærerne holdt skoler i sine egne hus. I 1828 ble det gjort forsøk på å få reist kirke eller skole i Sørfjorden. Interessen for saka var stor i fjorden, og sørfjordingene tegnet seg på for å gjøre en egeninnsats både i form av penger og byggearbeid. Det ble likevel ikke noe av dette. Den første kirka ble bygd på Sjursnes i 1862 og året etter stod den første fastskolen ferdig, også den på Sjursnes. Den neste fastskolen ble bygget på Olderbakken rundt 1918–20. I bygdene lenger inn i fjorden måtte de klare seg med mer provisoriske skoler fram til det ble bygd internat i Lakselvbukt i 1923.

Rundt århundreskiftet hadde man skole i ei gamme som ble kalt Beritgamma i Lakselvbukt. Den lå ved Leirelva, nedenfor Skoggården. Området der heter Skulva, et navn som lokalbefolkninga tolker som en forvrengning av skuvla, det vil si skole på samisk. Det må ha vært på denne skolen Rasmus Hansen var lærer på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Hver skoletur varte i tre uker her, til sammen var det fire slike skoleturer i løpet av et kalenderår, en i februar, en i april, en på sommeren og så en seinhøstes. Skolen var udelt, noe som betyr at alle elevene møtte samtidig. Skoleåret 1900/1901 var det 20 elever ved denne skolen. Seinere ble et hus på Lakselvmoen tatt i bruk som skole. Marie Indrevoll som var født i 1914, forteller at elevene som hadde lengst vei ble internert på skolen. Dette var et ganske lite hus, der et rom på loftet måtte brukes både som kjøkken og soverom. Det var ansatt ei husmor som kokte maten barna hadde med seg hjemmefra. Maries lærer var Hans Sjursnes, når han rodde hjem til Sjursnes på lørdagene tok han skolebarna med og satte dem av på hjemstedene, På vei tilbake på søndagene tok han dem med igjen. Marie skriver at barn på denne tida gikk hver dag på skole, og at noen av ungene hadde 7–8 kilometers skolevei. Siden hun er født i 1914 har hun nok bare godt et par år på denne skolen, før internatskolen i Lakselvbukt ble tatt i bruk i 1923.

Lakselvbukt skole, 1936
(Foto utlånt av Gáisi språksenter)
Lakselvbukt skole 1956
(Foto utlånt av Magnus Stakkevoll)
Lakselvbukt skole, 2012
(Foto utlånt av Margareth Guttormsen)

Sørstraumen var en egen skolekrets som strakte seg fra Sjøvassbotn til Lakselvnes. Dette var en av Rudolf Bræks kretser på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Kretsen hadde trolig ikke eget skolehus, og den ble lagt inn under Lakselvbukt da internatet der var ferdig bygget. Stordal ser ut til å ha vært skolested allerede på slutten av 1700-tallet, da læreren Ole Olsen var bosatt der. Også på 1800-tallet bodde det lærere i Stordal. Ut fra det må man anta at det også ble holdt skole i bygda, trolige i private hus eller gammer. På begynnelsen av 1900-tallet skal det ha blitt holdt skole i et privathus i Njosken. Kretsen strakte seg da fra Stordal til Njosken. Men siden Njosken lå i utkanten av kretsen, forlangte bygdefolket at skolen ble plassert mer midt i bygda. Per i Kjærran fikk da bidrag fra Opplysningsfondet for språkblandete distrikt for å bygge stua si så stor, at det ble plass til å holde skole der. Dette huset fungerte som skole fram til barna ble overført til Lakselvbukt i 1923. Imidlertid ble elevene her tilbakeført til Stordalen i 1956/57, da Olderbakken gamle skole ble flyttet til Stordalen. Denne skolen var i drift til 1964.

Internatskolen i Lakselvbukt ser dermed ut til å være både den første og den siste ordinære nybygde skolen i indre del av Sørfjorden. I og med at man nå fikk internat i distriktet ble de øvrige bygdeskolene nedlagt og samtlige barn overført til Lakselvbukt. Elever som bodde med en viss avstand fra skolen ble internert fra 1. klasse. Det er fortsatt denne bygningen som huser Lakselvbukt skole, men den ble utbygd på 1960-tallet, og internatet er nedlagt for lengst.

Kilder:
Håvard Dahl Bratrein: Karlsøy og Helgøy bygdebok 1 og 2.
Ketil j. Zahl m.fl: Ullsfjord kommune 1902–1964. Arkivkatalog, Tromsø kommunearkiv 1990.
Arkiv for Skoledirektøren i Troms, pakke 425, 433, 434, 440, Statsarkivet i Tromsø.
Folketelling 1801 og 1865, Digitalarkivet.
Henry Minde: Fornorskninga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger? I Samisk skolehistorie 1, Davvi Girji 2005.

Rigmor Sjåberg: Mor og datter lærer samisk

Rigmor Sjåberg
(Foto: Siv Rasmussen)

Rigmor Sjåberg (født 1975) er oppvokst i Lakselvbukt, der også begge foreldrene er fra. Hun har gått barne- og ungdomsskole i Lakselvbukt og videregående skole i Balsfjord og Tromsø. Etter skolegangen bodde hun flere år i Tromsø, der hun hadde kontorjobb. I 2004 flyttet hun med familien sin tilbake til Lakselvbukt, der de bor på samme tun som Rigmors foreldre. De siste årene har hun vært sekretær på Laksvatn skole.

Lyngsalpene og Lakselvtindene, Sjåberg til høgre.
(Foto: Gunnar Guttormsen)

Bestefar og barnebarn snakker samisk sammen

– Det startet med at yngstedattera mi, Sandra, som nå går i 2. klasse, sjøl valgte å ha samisk da hun begynte på skolen. Det førte til at jeg heiv meg med på samiskkurs for å kunne hjelpe henne med leksene. Det har også ført til at faren min har begynt å snakke samisk med Sandra.

Rigmor forteller at farens foreldre kunne samisk, men til barna sine snakket de norsk. Faren hennes lærte likevel å forstå samisk og nå snakker han samisk med barnebarnet. Sjøl synes han det er artig og Sandra er ofte på besøk hos besteforeldrene. De tar det helt naturlig, uten å lage noe oppstyr rundt det.

– Sandra og jeg snakker av og til samisk sammen. Vi bruker det ikke så mye hjemme innendørs, siden mannen min og den eldste dattera vår ikke forstår samisk. Men når vi for eksempel Sandra og jeg er i fjæra bruker vi ordene derfra, slik som båter, skjell, farger. Det er ikke alltid Sandra er i humør til å prate samisk, og da maser vi ikke med det. Utenom samisktimene på skolen og hjemme, har Sandra dessverre ingen andre treffpunkt eller kontakter der hun kan bruke samisk.

I høst var det duodji-kveld på Gáisi en gang i uka. Dette var veldig bra, men jeg skulle ønske det var mer språkbasert. Sjøl om ikke alt kan gå på samisk, siden det er mange som ikke behersker det, bør lærerne være mer bevisste på språket. Dette er en fin mulighet til å lære seg samiske ord som er knyttet til duodji, slik som nål, tråd, skinn og så videre. Vi har også arrangert Samefolkets dag her i bygda. Det var kjempefint og Sandra var så fascinert av koftene til folk.

Samiskkurs for voksne

Rigmor har i 2011 gjennomført to kurs i samisk språk arrangert av Gáisi. Begge kursene var organisert med undervisningstimer en kveld i uka, i tillegg til en del helgesamlinger.

– Vi hadde også andre temaer som joik, samisk mat og duodji. Kursdeltakerne lagde også hvert sitt prosjektarbeid på kursene. Her valgte jeg et prosjekt om Mánáid-TV (samisk barne-TV) og et om Rolvsøya i Finnmark. Vi hadde også en ekskursjon til Kautokeino, der vi blant annet besøkte Samisk høgskole. Turen til Kautokeino var veldig lærerik, vi fikk både høre og bruke det samiske språket. Det var veldig oppløftende at jeg da kunne forstå mye av det som ble sagt rundt meg på samisk. På butikken ble jeg snakket til på samisk og det var veldig greit.

Mange som kan noe samisk

Jeg spør Rigmor hvordan omgivelsene har reagert på hennes og datteras interesse for samisk språk.

– Det er veldig forskjellig. En del venner er ganske negative, de forstår ikke helt hensikten med det. De to søsknene mine og de fleste av slektningene våre er positive, men enkelte slektninger er virkelig negative. Det er jo enda en del folk både av slekt og andre fra bygda som skjemmes over det samiske. Sjøl er jeg overrasket over at så mange i bygda kan noe samisk. For eksempel viser det seg at også gudfaren min kan litt samisk. Før jeg begynte på samiskkursene visste jeg ikke at det var så mange som kunne noe, og at mange kan ganske mye. Likevel er det jo sånn at det er begrenset hvor mye folk kan, dagligspråket er jo norsk. Faren min sier at nå som det er lov å snakke samisk, er det ingen å snakke det med.

Begynn i barnehagen med samiskopplæring!

Under Rigmors oppvekst hørte hun ingenting om det samiske, verken på skolen eller hjemme. Hun forteller at samer ble bare forbundet med reindriftssamer, Finnmark og vidda. I Lakselvbukt hadde de under hennes oppvekst ingen kontakt med reindriftssamene som holdt til i regionen. Men Rigmor kan huske at eldre mennesker i bygda snakket samisk.

– Det var først da jeg flyttet tilbake til Lakselvbukt, da den eldste dattera mi skulle begynne i 2. klasse, at det ble aktuelt med samisk språk. Hun valgte samisk, men hun var lite engasjert og sluttet etter en stund. Nå synes jeg det er kjempefint at så mange ønsker å lære seg samisk. Det var jo språket til forfedrene våre, derfor synes jeg det er naturlig at vi forsøker å lære oss det igjen. Det er jo ikke bare språket som ellers vil dø ut, men også den sjøsamiske kulturen og tradisjonene. Det er kjedelig om det skulle dø ut, slik som duodji og mattradisjoner. Jeg tror samisk kunne blitt et levende språk igjen her i fjorden. Flere ønsker å lære seg språket. Men vi må begynne allerede i barnehagen, for eksempel med sanger og enkle begrep. Gáisi er et flott tiltak, her tar man et steg om gangen. Vi kan ikke forlenge den store pakka på en gang, det må komme litt etter litt. Dersom samiske ord og uttrykk brukes ofte vil det falle mer naturlig i samfunnet rundt.

Margareth Guttormsen: Samisk språksenter – for hvem?

Margareth Guttormsen med barnebarna.
(Foto: Gunnar Guttormsen)

Margareth Guttormsen (født 1956, pikenavn Hansen) er oppvokst på Kantornes i Balsfjord. Ungdomstida hadde hun i Tromsø. Hun var lærervikar på Lakselvbukt skole i 1979, tok lærerskole i Tromsø 1980–1983 og var deretter lærer på Lakselvbukt og Laksvatn skoler i 25 år. Hun er gift med en mann fra Lakselvbukt og har 2 voksne barn og 2 barnebarn. Hun var styreleder på Gáisi språksenter fra 2005 til 2011.

– Jeg har hatt et engasjement for det samiske helt fra jeg var lita jente. De første barneårene mine bodde jeg hos besteforeldrene mine på Kantornes. Bestefar hadde god kontakt med Oskal sine, som drev reindrift i området. Han var med og hjalp til under slakting, og kom hjem med kjøtt, margebein og skinn. Noen av mine beste minner fra den tida er lukta av margebein som ble kokt. Jeg elsket margebein som liten. Skinnene var leggskinn som ble tørket. Jeg vet ikke hva de ble brukt til, men ved et par anledninger vet jeg at de fikk sydd skaller av dem.

Samisk dagligspråk blant de eldre på 1980-tallet

– Reindriftssamene gjorde det samiske synlig i området, både gjennom reinflyttingene og gjennom språket. Bortsett fra reindriftssamene var det ingen som snakket samisk i det området. Det var stor forskjell fra Balsfjord og hit til Sørfjorden, for her snakket jo folk samisk i min barndom. Og vi fra Balsfjord gjorde nok noe narr av folk herfra, fordi de snakket med mer samisk tonefall, og samisk trykk på enkelte lyder.

Samisk var fortsatt et levende språk blant de eldre i indre del av Ullsfjord, da jeg flyttet hit i 1979. På butikken og på samlingene på bedehuset kunne man høre at eldre folk snakket samisk seg i mellom. På 1980-tallet ønsket skolen å lage en oversikt over hvor mange elever som hadde samisktalende besteforeldre. En henvendelse ble sendt til alle hjem med skoleelever, men svarene gikk entydig ut på at ingen besteforeldre kunne samisk.

Dette fortoner seg jo som et paradoks all den stund vi hørte at de fleste eldre menneskene i bygda snakket samisk, og blant dem også skolebarnas besteforeldre. Men dette må sjølsagt ses i forbindelse med den fornorskingspolitikken som hadde vært ført, og som hadde satt slike spor at mange av de som var i foreldregenerasjonen på den tida var negative til det samiske.

Samisk inn i skolen

– Det ble dannet sameforeninger i Sørfjorden, og da ble det etter hvert en mer positiv holdning til det samiske. Det ble laget en kommuneplan for det samiske og samisk språksenter ble planlagt i Lakselvbukt.

Man fikk samisk språk inn i skolen. Fra skolens side har man vært positiv til det å ha samisk språk som fag. De første årene var det ikke så mange som hadde samisk. For eksempel var et av barna mine alene på samiskundervisninga i to år, noe som medførte at barnet sluttet. Nå er det heldigvis flere samiskelever, og dette skoleåret (2011/2012) har sju av til sammen 30 elever samisk. Et år pendlet samisklæreren fra Prestvannet skole i byen hit, siden denne skolen har ansvaret for all samiskundervisning i grunnskolene i Tromsø kommune. De siste årene har medarbeider på Gáisi, Kasia Dominczak, vært frikjøpt noen timer ukentlig av Tromsø kommune for å ha samiskundervisninga.

Gáisi – samisk språksenter og det sjøsamiske

Språksenteret startet først som et prosjekt, som seinere ble til et formelt språksenter. Senteret har bare halvannen stilling, men i tillegg blir det søkt midler til ulike prosjekter av ulikt varighet og omfang. Et slikt større prosjekt er stedsnavnsprosjektet, som har som mål å kartlegge samiske stedsnavn i området.

Språksenterets ledere har utelukkende blitt rekruttert fra indre strøk, det samme gjelder også de fleste medarbeidere og prosjektarbeidere. De fleste har hatt bakgrunn fra indre Finnmark, mens den nåværende lederen kommer fra svensk side. Et unntak i så måte er medarbeideren Kasia som kommer fra Polen. Hun er den eneste ansatte som i dag bor i Lakselvbukt og har sin faste kontorplass på språksenteret. I motsetning til de tidligere lederne har dagens leder kontor på rådhuset i byen, og er vanligvis i Lakselvbukt bare enkelte dager, i tillegg til kurs eller andre arrangement. Margareth synes dette er en uheldig utvikling, og er bekymra for at fokuset skal bli flyttet fra revitaliseringa av det samiske i et sjøsamisk miljø til ensidig styrking av det samiske miljøet i byen blant samiske innflyttere. Hun er likevel opptatt av at samisk språksenter best mulig skal ivareta også disse samenes behov for tjenester. Det handler om å skape arenaer der folk kan treffes, snakke samisk og gjøre ting i lag, uansett om man er same fra indre Finnmark eller kystsame fra Ullsfjord. Sjøl om Gáisi skal være et språksenter for hele Tromsø kommune, og områder rundt, mener hun primæroppgaven må være revitaliseringa av det sjøsamiske og at samisk som språk styrkes og synes/høres.

Hun er ikke sikker på om det er riktig bruk av knappe ressurser at lederen for språksenteret har fungert som saksbehandler for Tromsø kommune. Særlig våren og sommeren 2011 gikk mye arbeidstid med til å bidra til søknaden om innlemmelse av Tromsø kommune i samisk språkområde.

– Det kan hende det er kommet til et punkt hvor de som er ansatt på språksenteret og styret burde se på konkret hvilke oppgaver Gáisi skal prioritere, og konkret hvilke oppgaver de som er ansatt skal prioritere i sin stilling, i et tidsperspektiv på f.eks. tre år framover. I et slikt arbeid vil evalueringa av kvaliteten på arbeidet/aktiviteten som har vært, bli viktig å ha oversikt over.

Samiskkurs på Gáisi språksenter.
(Foto: Kasia Dominczak)
Joiketime på Lakselvbukt barnehage
(Foto: Kasia Dominczak)

Ulike holdninger til det samiske blant lokalbefolkningen

– Hvilke holdninger finner man i Ullsfjord til det samiske språksenteret og forsøkene på å revitalisere samisk språk der?

– En del er veldig positive og engasjerte. Mens andre synes nok at det samiske er for oppblåst, en tredje gruppe er det som er mer likegyldige. Heldigvis er folk likevel snille med hverandre, og holder en god tone seg i mellom, sjøl om man er uenige om disse tingene. Jeg tenker slik at hver enkelt får ta med seg det de sjøl vil fra fortida. Vi kan ikke tvinge folk. Men det er likevel viktig at folk her blir gjort oppmerksomme på sin egen nære lokalhistorie. Da vi startet opp med språksenteret var det mange eldre som sa at endelig er det noen som bryr seg om det samiske, også her hos oss. Mye av den gamle kystsamiske kulturen er borte. Dette handler ikke bare om språket, men om næringsliv, skikker og tradisjoner som har endret seg. Fisket og jordbruket er rasert her, noe som har ført til stor fraflytting. Mye er nok borte for alltid, mens andre verdifulle elementer av den sjøsamiske kulturen holder på å forsvinne. Jeg skulle ønske flere hadde sett betydningen av å ta vare på dette og videreføre det til barn og unge. Tidligere levde jo folk mer i pakt med naturen, og vi må nok finne tilbake til noe av dette dersom man skal kunne ta vare på flere deler av den sjøsamiske kulturen. I dag har vi fjernet oss mer og mer fra naturen også her i bygda.

Å sette fokus på naturen og sjøsamisk kultur er viktig både for samisk språk og identitet. For å gjenvinne og fremme samisk er det av stor betydning å ha en sammenheng å bruke språket i. I dette arbeidet er Gáisi kjempeviktig. Sammen med skolen kan de gjøre en viktig jobb med å videreføre både samisk lokalhistorie, kultur og språk til barna. I følge læreplanen skal alle lære noe om samiske kultur og historie i skolen i dag, ikke bare de som har samisk som fag. Her kan skolen gjennomføre prosjekter og temadager der man henter inn andre ressurspersoner, som har kompetanse på området. Her i Lakselvbukt har noen slike prosjekter allerede vært gjennomført, blant annet har vi to ganger laget revy her, og det har vært gjennomført ulike kurs i duodji, der både skolen og språksenteret har vært involvert.

Revitalisering av samisk språk

– Mener du det er mulig å revitalisere språket her i fjorden, i den betydning at samisk igjen blir dagligspråk i bygdene her?

– I starten når vi arbeidet med etableringa av et samisk språksenter var vi veldig optimistiske. Men vi har etter hvert innsett at hvis man skal oppnå en full revitalisering må alle være interesserte. Etter hvert har målet blitt en revitalisering som mer går på identitet. At folk skal ha en forståelse for kystsamisk kultur. At de skal kunne identifisere seg sjøl og slekta si med det kystsamiske, og bygge opp en selvfølelse knyttet til det. At de skal kunne si: «– Æ e absolutt bra nok, sjøl om foreldran mine eller besteforeldran mine e samisk». Men jeg tror at det er rett og slett utopisk at hele bygda skal bli samiskspråklig igjen, slik den en gang var. Likevel har jeg et håp om at mange skal lære seg samisk, og bruke språket der det er naturlig.

En del samiske stedsnavn blir brukt daglig av de fleste som bor her. Gáisi har arbeidet mye for å ivareta eksisterende og nesten glemte samiske stedsnavn.

Dette er det eneste samiske språksenteret mellom Kåfjord og Lavangen. Det ble lagt hit til Lakselvbukt siden dette er et område der samisk språk har overlevd lengst her i Tromsø–Ullsfjord-området. Det skal også betjene resten av Tromsø kommune, i tillegg til nabokommunene. Disse har også en del i Gáisi, men jeg mener man først må bruke hoveddelen av tid og krefter på å skape et «fundament» her i Ullsfjord–Sørfjorden, til man har bygd opp en kompetanse man kan bruke i arbeid med øvrige deler av språksenterets virkeområde.


[1] Finnefondets arkiv er i Statsarkivet i Tromsø. Finnefondet er omtalt i en rekke artikler i Samisk skolehistorie, særlig grundig av Henry Minde i bind 1.
[2] Håvard Dahl Bratrein: Karlsøy og Helgøy Bygdebok 1 og 2.
[3] Kilde: Skoledirektørens arkiv, Troms, nr. 258. Sitert etter Tove Johansen: Forholdet mellom politikk og religion i et sjøsamisk område fra 1920–1970. UIT 1991


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6