Sámegillii In English

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.

Henry Minde:

Fornorskinga av samene - hvorfor, hvordan og hvilke følger?

Henry Minde

Henry Minde på urfolkskonferanse på Universitetet i Tromsø, høsten 2003.
Foto: Svein Lund

Henry Minde er født i 1945 i Grovfjord i Skånland kommune. I 1955 flyttet han til Alta, der han gikk ut av gymnaset i 1967. Senere studerte han ved universitetene i Oslo og Tromsø. Etter studiene var han tilknyttet Universitetet i Tromsø og Sámi Instituhtta som stipendiat i samisk rettshistorie. Han er nå professor i historie ved Universitetet i Tromsø.
Henry Minde har skrevet en rekke artikler og flere bøker om samisk og nordnorsk historie. Han deltar nå i arbeidet med et verk om samisk historie og er koordinator for et flerfaglig prosjekt om urfolk og globalisering.

Dette er et utdrag av et notat som han skrev for Sametinget til møtet 27.-31. mai 2002, sak 23/02: Samefolkets fond. Notatet er tidligere i bearbeidet form trykt på engelsk i Acta Borealia 2003, nr. 2.

Den historiske bakgrunnen

Minoritetspolitikken overfor samene var i Norge lenge ensbetydende med fornorskingspolitikk. Fornorskingspolitikkens begynnelse og avslutning kan knyttes til to hendelser, som begge hadde et materielt innhold, men også fikk en sterk symbolverdi. Den første var opprettelsen av Finnefondet i 1851. Den andre var Altasaken 1979-81.

Fornorskingspolitikken ble introdusert innen kultursektoren som det er sagt "med skolen som slagmark og lærerne som frontsoldater". [1] Det tema som kom i fokus var dermed språket. Det ble et mål på og et symbol for fornorskingspolitikkens fallitt eller suksess. Flere samfunnssektorer ble utover 1900-tallet trukket inn, men jeg vil her konsentrere meg om skole- og språkpolitikken. Skolen ble i løpet av 1800-tallet hjørnesteinen i styringen av enhver nasjonalstat.

Gjennomslaget for assimilasjonspolitikken var ikke enestående i verden utover 1800-tallet. Assimilasjonspolitikken var uløselig knyttet til framveksten av sterke nasjonalstater. Det var ikke oppkomsten og eksistensen av en assimilasjonspolitikk som atskilte Norge fra andre stater, men den målbevisste, kontinuerlige og langvarige utførelsen av den. Det er det som gjør den historiske arven av fornorskingspolitikken moralsk besværlig og politisk betent den dag i dag.

I 1883, da dette bildet blei tatt i Guovdageaidnu, var ennå ikke fornorskinga kommet i gang for fullt i Indre Finnmark. På bildet ser vi elever, foreldre og lærere ved skolen på Vuohppečorru. (Kilde: Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 8, s. 15)

Forskningshistoria

Det var lærere og pedagoger som først ble opptatt av fornorsking som studiefelt. Lærerstanden hadde vært de sentrale myndigheters håndgangne menn i prosessen, de hadde vært sentrale aktører og hadde hatt en rolle som etter hvert ble mer og mer omdebattert. Språk, skole og kristen oppseding sto sentralt i fokus. Det var arven etter venstrestatens dannelses- og nasjonsbyggingsperspektiv som lenge dominerte de historiske framstillingene.

Etter 2. verdenskrig begynte forskere å få øye på de sosialdarwinistiske innslag og rasemessige overtoner som dannet bakteppe for den tidligere politikken – og forskningen. Problemene skolen møtte i samiske områder, ble nå ikke lenger begrenset til et språklig spørsmål som kunne løses med mer raffinerte pedagogiske knep. Problemet måtte studeres i lys av sosiale prosesser både innafor og utafor skolehuset. Det store bidraget på dette feltet var Anton Hoëms doktoravhandling, trykt i 1976. Han viste detaljert hvordan statsmakten ennå på 1960-tallet gjennom skoleverket hadde beholdt en omfattende og dyptgående kontroll over det samiske samfunnet.

Historikerne kom sent inn i bildet på dette forskningsfeltet. Det skjedde fra en uventet synsvinkel, nemlig i en studie som hadde sitt utgangpunkt i utenriks- og sikkerhetspolitikk. Tromsø-historikerne Knut Einar Eriksen og Einar Niemi satte det sikkerhetspolitiske motiv i forgrunnen når de i boka Den finske fare skulle forklare fornorskningspolitikken i nord. Boka utkom i 1981 da gufset fra den kalde krigen var merkbart i nordområdene og preget den politiske debatten.

Mens minoritetspolitikken i seg selv har blitt viet markant oppmerksomhet, så har de kulturelle og sosio-økonomiske konsekvensene av fornorskingspolitikken fått langt mindre oppmerksomhet, selv om temaet er omhandlet i flere større arbeider og vitenskapelige artikler. Vi finner interessante observasjoner og analyser fra Johs. Falkenbergs Laksefjordsstudie alt fra 1941 til Ivar Bjørklunds Kvænangenshistorie fra 1985. [2] Hos Bjørklund er fornorskinga en hovedårsak for den etniske rensing som tilsynelatende fant sted: Andelen samer i kommunen var fra 1930 til 1950 redusert fra 44 % til ingenting!

Harald Eidheim klargjør hvordan nordmennenes holdning overfor samene gir seg utslag i negativ diskriminering. Han lanserer hypotesen om at nordmenns, deriblant de offentlige organers, holdninger blir mer og mer negative jo nærmere man kommer de samiske kjerneområdene. Han insisterer på at samenes samtidssituasjon må sees først og fremst som en del av de statssamfunn som samene som minoritet lever innenfor. Den asymmetriske maktrelasjonen mellom nordmenn, den norske offentlighet og samene førte til at samiske kulturtrekk ble henvist til den private sfæren, mens den ble forsøkt skjult i den offentlige sfæren. Det sosialantropologiske paradigmet på fornorskinga har ikke resultert i noen større sammenfattende monografi over fornorskingsprosessens konsekvenser. Trolig er dette en indikasjon på hvor sammensatt og tabubelagt dette emnet er, i hvert fall blant de grupper som ble mest utsatt og som gjennomgikk de smerteligste erfaringer.

Tradisjonell forskning vil møte mange problemer og støte på etiske dilemmaer. På den ene siden kreves det stor fortrolighet med informantene for å kunne samle inn opplysninger og data. På den andre siden er den informasjon forskerne på denne måten får tilgang til så mangslungen, tvetydig og sårbar for informanten at den bare kan brukes med den største omhu. Vi ser dette i de mange intervjusamlinger som er utført av lokalhistorikere og lokale museer. Vanligvis forteller folk mange historier fra deres skoletid. Men fra de samiske miljøene har slike fortellinger og opplysninger hittil vært en mangelvare eller så har de vært overfladiske og kortfattede. Det er all grunn til å tro at denne forskjellen skyldes en fortrengt skam over erfaringer og episoder som mange samer har fra sin egen skoletid.

Faser i fornorskingspolitikken

Overgangsfasen, ca. 1850-1870

I den unge norske staten etter 1814 hadde den første generasjon av embetsmenn som i embeds medfør kom i kontakt med samene, sidestilt deres språk med det norske. Å tale morsmålet var en menneskerett mente man med grunnlag i arven fra humanistisk-romantiske strømninger i samtida. Den fremste talsmann for disse strømninger ble presten N. V. Stockfleth som oversatte og utga en rekke bøker på samisk til bruk i skolen og kirka. Stockfleths linje hadde fått sterk støtte fra embetsmannspartiet på Stortinget og i regjeringen. Denne - med vår tids øyne - "liberale" språkpolitikken møtte imidlertid motstand blant de kondisjonerte i Finnmark, særlig da Stockfleth sidestilte samene og kvenene kulturpolitisk. I 1848 og de påfølgende samlinger kom Stockfleths linje i språkpolitikken under heftig debatt på Stortinget. Diskusjonen innevarslet en hardere holdning fra myndighetenes side overfor minoritetene i nord.

I den første fasen kom tiltakene til å rette seg mot samene i såkalte overgangsdistrikter. Fra 1851 opprettet Stortinget en egen budsjettpost, det såkalte "Finnefondet", for å fremme undervisning av norsk og for å sørge for opplysning av det samiske folket. For å få en antydning om hvilken størrelsesorden denne innsatsen besto i, sammenliknet med hva som i dag blir bevilget til samiske formål samlet gjennom Sametinget og alle departementene, har jeg satt opp denne tabellen:

Tabell 1: Finnefondet, årlige bevilgninger og promille av statsforvaltningens utgifter. [3]

Årlige bevilgninger fra finnefondet i kr.I promille av statsforvaltningens utgifter
1865 (1864/65) 4000 0,19
1870 (1869/70) 11200 0,53
1880 (1879/80) 20000 0,67
1890 (1889/90) 31000 0,82
1900 (1899/1900) 25300 0,39
1910 (1909/10) 90000 1,01
1920 (1919/20) 189200 0,34

En beregning for budsjettåret 2002 viser til sammenlikning at overføringene til øremerkede samiske formål utgjør i underkant av 1 ‰ av det samlede statsbudsjett, hvorav vel 1/3 forvaltes av samene selv, gjennom Sametinget. Tabellen viser at den andelen staten brukte til fornorskinga gjennom Finnefondet alene, var – bortsett fra de første to decennier – på høyde med og gjerne litt høyere enn det Sametinget i dag har å rutte med. Og i perioder på begynnelsen av 1900-tallet var midlene som ble stilt til rådighet for Finnefondets fornorskingstiltak større enn den andelen som samlet i dag går til samiske formål.

Konsolideringsfasen, ca. 1870-1905

Fra slutten av 1860-tallet begynte Stortinget å skjerpe fornorskingstiltakene. Den store finske innvandringa til Øst-Finnmark ble trukket fram. Tiltakene som hadde blitt satt i verk, hadde ikke fått den ønskede virkning. Det var snarere slik, ble det hevdet, at norsk språk var på tilbakegang blant samer og kvener. Mens fornorskingstiltakene i den første fasen var motivert ut fra sivilisatoriske og nasjonalistiske hensyn, kom sikkerhetspolitikk der "de nasjonale hensyn" ble avgjørende både for mål og strategi. Det var dette som var bakgrunnen for at Stortinget i 1868 vedtok at Finnefondets midler skulle omfatte tiltak som også var rettet mot den kvenske befolkninga.

En rekke innskjerpinger ble etter hvert innført. Et sentralt redskap ble en instruks som direksjonen for Tromsø Stift i 1880 utarbeidet for lærerne i overgangsdistriktene. Instruksen slo fast at alle samiske og kvenske barn skulle lære å tale, lese og skrive norsk, mens alle tidligere passuser om at barna skulle lære morsmålet ble strøket. Lærere som ikke kunne vise gode resultater i denne prosessen med "ombytte av sprog", fikk ikke lønnspålegg. For en som hadde undervist i 7 år utgjorde det mellom 23 og 30 % av lønna. Samiske eller kvenske lærere så ingen hensikt i å søke dette pålegget, mens norske lærere ble økonomisk avhengig av å dokumentere den iver de la i fornorskingsarbeidet. Instruksen av 1880 markerte det endelige gjennombruddet for den strenge fornorskingslinja.

Instruksen av 1880 om språkbruk i skolen betydde ei kraftig skjerping av fornorskingspolitikken. Men mindre endringer i 1898 gjaldt denne til omlag 1960.

Den siste og mest seigdryge skoleinstruksen ble lansert i 1898, og fikk klengenavnet "Wexelsen-plakaten", etter kirkestatsråden. Igjen viste man i begrunnelsene til faren fra øst og igjen innløp rapporter om forverring av språksituasjonen. Det ble nå fastslått at bruken av samisk og kvensk måtte begrenses til kun det strengt nødvendige, "som hjælpemiddel til at forklare, hvad der er uforstaaeligt for børnene". Instruksen befalte lærerne til og med å kontrollere at samiske og kvenske elever heller ikke brukte morsmålet sitt i friminuttene. Målsetningen ble opprettholdt og skjerpet, mens metodene og omfanget ble endret. Beløp som var blitt brukt til opplæring i samisk og kvensk ved Tromsø Lærerskole falt bort.

Selv om kjente "sameaktivister" som Isak Saba og Anders Larsen ble tatt opp som "friplasselever i samisk" ved Tromsø Lærerskole, var det bare et fåtall som kan ha hatt etnisk samisk eller kvensk bakgrunn. Av 187 friplasselever som tok eksamen i perioden 1872-1906 var bare 12 fra Finnmark. Vi vet ikke hvor mange av disse som hadde en minoritetsbakgrunn. Også noen fra Troms og Nordland må ha hatt en slik bakgrunn. Til sammenlikning ble det mellom 1883-1905 tatt opp 10 samer og 5 kvener ved skolen. Skepsisen mot å oppta samiske og kvenske elever var voksende i hele perioden. Alt på slutten av 1860-tallet var direksjonen for Troms Stift skeptisk til samiske lærere: "Man havde overordentlig Møie med de Fleste af dem, uden dog at kunne bibringe dem nogen tilfredsstillende Uddannelse." [4]

I 1877 tok ekspedisjonssjef Hertzberg til orde for yrkesforbud på etnisk grunnlag med følgende begrunnelse: "Erfaring synes at have godtgjort, at Lærere av ren eller blandet kvensk eller lappisk Herkomst ikke ere skikkede til at befordre Fornorskning blandt sine Landsmænd med den ønskede Fremgang." Dette forslag på yrkesforbud på etnisk grunnlag vant ingen gehør i første omgang, men to tiår senere ga Wexelsenplakaten grønt lys for tiltaket.

Vi har sett at bevilgningene til fornorskingstiltakene økte kraftig på begynnelsen av 1900-tallet. Bakgrunnen var både en større frykt og oppmerksomhet om "den finske fare" og den nasjonale opphisselsen rundt unionsoppløsninga.
I løpet av kort tid ble nye tiltak gjennomført:

Den statlige kontrollen med fornorskingstiltakene ble kraftig innskjerpet, spesielt innen skoleverket. Fram til århundreskiftet hadde de lokale myndigheter hatt kontroll med og ansvar for fornorskingsarbeidet. De statlige myndigheter ga Bernt Thomassen i oppgave å sette de nye målsetningene ut i livet. I "Sagai Muittalægje" ble han kalt Bobrikoff, etter generalguvernøren som var utnevnt av tsaren for å russifisere Finland. F.eks. deltok han på lærerstevnene hvor han selv demonstrerte nye pedagogiske metoder i fornorskingas tjeneste.

Avisa Sagai muittalægje (Nyhetsfortelleren), som kom ut i tida 1904-1912, motarbeida fornorskingspolitikken. I 1906 blei Sámi soga lávlla for første gang offentliggjort her. 80 år etterpå fikk denne status som felles samisk nasjonalsang.

Av skoledirektørene er Thomassen sin rolle i fornorskingsarbeidet mest beryktet både i samtida - og i dag bl.a. fordi et utvalg av korrespondansen hans som embetsmann er blitt publisert .[5] Vi kan merke oss at begrunnelsen han ga, ikke var bare nasjonalistisk og sikkerhetspolitisk, men også velferdspolitisk. Fornorskinga var, poengterte Thomassen i en beretning til departementet i 1907, "like meget en velferdssak for den aller største del av Nord-Norges lappiske og kvenske befolkning. Gjennom fornorskningen fører veien til utvikling og fremgang også for dem". [6]

Kulminasjonsfasen, ca. 1905-1950

I første del av denne fasen ble "tiltak som var blitt lansert tidligere, konsolidert og ideologiene fasttømret". Etter første verdenskrig fikk Norge felles grense både mot Russland og Finland. Mellomkrigstida kom til å bli preget av avskjerming overfor Finland og – mer relevant i vår sammenheng - "indre offensiv" ovenfor kvener og samer.

De ulike virkemidlene som fram til da var tatt i bruk, og som ble supplert med en rekke nye, ble til slutt samlet under et felles hemmelig organ, Finnmarksnemnden i 1931. Organet markerer kulminasjonen av den norske assimilasjonspolitikken som fortsatte inn i etterkrigstida og som karakteristisk nok ble nokså upåvirket av f.eks. regimeskiftet i 1935. Finnmarksnemnden markerer også den stadig sterkere bindingen som etter hvert oppsto mellom minoritets- og sikkerhetspolitikken og som spesielt karakteriserer den særegne karakter og form fornorskingspolitikken framsto i. Hemmeligholdelsen må i tillegg sees som en reaksjon på den organiserte motstanden fra og kritikken av skolepolitikken på samisk hold. Både frykten for storfinske ambisjoner og samisk mobilisering, førte altså til mer "fordekte" begrunnelser for iverksettelsen av nye tiltak.

Bevilgninger til Finnefondet hadde blitt sterkt opptrappet på begynnelsen av 1900-tallet og ble mer enn fordoblet fram mot krigsutbruddet i 1914. Den store økningen skulle dekke den statlige satsinga på internater som et nytt, mer effektivt middel i fornorskningsarbeidet. I første omgang ble internatene reist som grensefestninger i kvensk-dominerte områder, men senere kom også Indre Finnmark og Tysfjord med i programmet. Straks etter at verdenskrigen var over, tok skoledirektøren i Finnmark karakteristisk nok initiativ for å endre navnet på Finnefondet til en mer "nøytral" betegnelse. Trolig må initiativet sees i sammenheng med de samiske landsmøtene som var blitt holdt i de foregående år. Departementet fulgte rådet, og fra 1921 ble Finnefondet kamuflert som et generelt virkemiddel: "Særbidrag til folkeskolene i Finmark landdistrikter". Bjørg Larsson som har studert hvordan midlene over Finnefondet ble brukt, konkluderer med at "bevilgningene til finnefondet fortsatte som før".

Chr. Brygfjeld var en av etterfølgerne til Thomassen i embetet som skoledirektør og statens hovedkontrollør av fornorskingstiltakene fra 1923 til 33. Han tok avstand fra alle krav som ble reist på samisk hold, dels ut fra klare rasemessige synspunkter:
"Lappene har hverken hatt evne eller vilje til å bruke sitt språk som skriftspråk. (...) De få individer som er igjen av den oprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenereret at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontigent herfra til vore sindsykeasyler og åndssvakeskoler." [7]

Ifølge Brygfjeld var fornorskinga av samene en udiskutabel sivilisatorisk oppgave for den norske staten som følge av nordmennenes rasemessige overlegenhet. Her skilte han mellom samer og kvener siden han anså de sistnevnte som et kulturfolk, de "driftigste og dyktigste" i Finnmark. At kvenene måtte fornorskes, var ene og alene av sikkerhetspolitiske årsaker.

Fra midten av 1800-tallet skilte ikke myndighetene mellom samiske og kvenske elever mht. fornorskingstiltakene i skoleverket. Men i mellomkrigstida begynte man oftere å foreta en distinksjon her. Denne ulikebehandlinga kunne for samenes del være av negativ karakter, basert på en sivilisasjonsskala der samene kom til kort. Eller den kunne være positiv ut fra et historisk argument: I motsetning til kvenene, som var for innvandrere å regne, var samene et gammelt urfolk på Nordkalotten.

Denne forskjellsbehandlinga av samer og kvener ble da også gjennomført i Lov om folkeskolen i 1936. Den tidligere adgangen til i nødsfall å bruke finsk som hjelpespråk, på linje med samisk, falt nå bort. Et underliggende motiv var sikkerhetspolitiske, men dette kom bare til uttrykk i uoffisielle betenkninger, ikke i offentlige stortingsdebatter. Den nye arbeiderpartiregjeringa fulgte med andre ord opp de tidligere borgerlige regjeringers fornorskings- og assimilasjonspolitikk.

I Kvænangen, som i mange andre kystkommuner, har det foregått et identitetsskifte.
Mens et flertall av befolkninga tidligere regna seg som samer eller kvener, regna rundt 1970 praktisk talt alle seg som norske. Tromsø museum har illustrert denne utviklinga slik.

(Foto: Svein Lund)

Avviklingsfasen, ca. 1950-1980

Formelt gjaldt instruksen fra 1898, Wexelsenplakaten, inntil Stortingets behandling av Samekomiteens innstilling i 1963. Påbudene i instruksen var altså gjeldende utover hele 1950-tallet, ja, enkelte steder har vi belegg for at de ble praktisert et godt stykke inn på 1960-tallet. I Tor Edvin Dahls bokrapport forteller en lærer som var fra Oslo:
"Så var det å passe på at barna aldri snakket samisk eller finsk, vi hadde fått beskjed fra skolestyreren at de ikke fikk lov til å snakke sitt eget morsmål, heller ikke i friminuttene eller før og etter skoletid. Det skulle være norsk, dermed basta." [8] At Den gamle ånd ennå gikk igjen på 1960-tallet, blir ytterligere bekreftet av en liten skildring Anders Ole Hauglid fra Brumunddal har gitt: "Forunderlige Finnmark -, det var en opplevelse av å være kommet til utlandet: "Alle kan norsk. Ingen behøver å snakke finsk eller samisk", var beskjeden vi fikk! -Inntil Internatstyreren gjorde meg oppmerksom på at samisk og finsk var deres morsmål og at Internatet var deres annet hjem. I dag 20 år senere kan man gremmes." [9]

Begge beretningene stammer fra Porsanger, men det ligger nær å tro at den aktive fornorskinga ble drevet i og utenfor skoletimene også andre steder i Troms og Finnmark så sent som på 1960-tallet, til og med etter at Stortinget hadde foretatt jordpåkastelse over Wexelsen-plakaten. For Nord-Troms har det blitt påvist at lærerstaben i mellomkrigstida i hovedsak besto av tilflyttere som var besjelet av myndighetenes program om å utbre norsk språk og kultur. Det fins eksempler på at lærere ga offentlig uttrykk for rasistiske holdninger. Skolen hadde med Bråstad Jensens formulering: "(...) uheldige følger for utviklinga av sjølbildet til mange samiske og kvenske elever. På skolen fikk de jo mer eller mindre utilsløret vite hvor liten verdi deres morsmål og deres kulturelle forankring i det hele tatt hadde." [10]

Først fra 1960-tallet har vi en større undersøkelse om forholdet mellom skole og lokalsamfunn og om hvilke resultater, rent kunnskapsmessig, skoleutviklinga i fornorskingsperioden førte til. Den gangen lå elevprestasjonen i de sentrale nordsamiske områder i gjennomsnitt markert under normalplanens minstekrav og det hadde i løpet av hele 1900-tallet skjedd en økende avstand mellom skolen og samene, sosialt og kulturelt.

Fornorskingspolitikkens virkninger

Fra historien kan man trygt slå fast at den statlige innsatsen for å få samene (og kvenene) til å legge bort språket sitt, endre grunnverdiene i kulturen og bytte den nasjonale identiteten sin, har vært omfangsrik, langvaring og målbevisst. Omlegging av sosiale institusjoner må ha fått dyptgripende konsekvenser for enkeltmenneskenes forhold til hverandre. Den statlige innsatsen kunne i en viss grad støtte seg på en eksisterende hverdagsrasisme, men den bidro nok i seg selv til en massiv nedvurdering av de som ble utsatt for denne politikken. Det har likevel blitt pekt på hvor bemerkelsesverdig liten den sosiale uroen var under hele denne moderniserings- og fornorskingsperioden. Det er stor konsensus om at dette skyldes avmakt på grunn av de ekstremt ulike maktforholdene mellom statsforvaltningen som den utøvende part og de enkeltindividene som var gjenstand for endringene.

Eriksen og Niemi har lansert som "en rimelig hypotese" at uten "den finske fare" "ville ikke fornorskingspolitikken overfor samene blitt gjennomført såvidt strengt over så langt tidsrom". Vi har i tråd med denne konklusjonen sett at etter ca. 1870 ble fornorskingspolitikken i Finnmark skrudd stadig strammere som følge av den økte kvenske innvandringa. Nyere forskning har likevel trukket fram at myndighetenes politikk overfor samene sør for Finnmark, særlig reindriftssamene, i like høy grad var preget av nasjonale, sosialdarwinistiske og rasistiske motiver. Den lange prosessen fram mot en avtale mellom Norge og Sverige om reinbeitespørsmålet i 1919, reinbeitekonvensjonen, har historikeren Roald Berg karakterisert som "enda en seier" for "den norske innskrenkningspolitikken overfor den samiske kulturen" og i verket Norsk utenrikspolitisk historie, konkluderer Berg behandlingen av denne saken slik: "Reinbeitekonflikten med Sverige fram til 1919 var det utenrikspolitiske uttrykket for den hardhendte fornorskningspolitikken som fulgte av koloniseringen sørfra, den indre konsolidering og ekspansjonen inn i det gamle sameland." [11]

Om man går nærmere inn på den økonomiske utviklinga enn det jeg har hatt anledning til å gjøre i denne omgangen, kan man se at marginaliseringa i en betydelig grad var et resultat av fornorskingstiltakene sett i en vid sammenheng. Resultatet i de sjøsamiske områdene var at samene "forsvant" fra folketellingene, og samiske interesser og identitet i fiskerinæringa ble stigmatisert. Med andre ord har studier som er gjort om den norsk-svenske reinbeitekonflikten, reindrifta i Norge nasjonalt og regionalt og lokalsamfunn i Sør-Troms og Ofoten både utfylt og modifisert Eriksen og Niemis arbeide på dette punktet.

Fra annen forskning vet vi at denne form for avmakt som minoritetene opplevde under fornorskinga har sosialpsykologiske konsekvenser. På den ene siden aktiviseres forskjellige forsvarsmekanismer for å tilpasse seg til det sosiale trykket og de nye forholdene. Men dersom trykket fra omgivelsene blir sterkt og vedvarende nok, vil det på den andre siden "komme til å prege eget selvbilde, undergrave selvrespekt og egenverdi, og i verste fall lede til selvforrakt og overdreven kritisk innstilling til andre medlemmer av ens egen gruppe". [12]

Hva var følgene for folks identitet og selvfølelse?

I norsk litteratur finner man utallige skildringer av skolens overgrep mot barn, på basis av stands- og klassemessige forhold. En kunne vente mange slike beretninger om det som hadde foregått i over et hundreår i samiske og kvenske bosettingsområder.

Som nevnt innledningsvis mangler vi i stor grad historisk og samfunnsvitenskapelig forskning om de sosialpsykologiske konsekvenser av fornorskinga om samer – og for øvrig også kvener. Jeg skal likevel sammenfatte noen observasjoner på bakgrunn av vitnesbyrd som opp til i dag er kjent i litteraturen og i minnesamlinger. Hvordan oppfattet skolebarn selv sitt møte med skolen? Hvilke konsekvenser fikk fornorskingspolitikken for utviklinga i en kritisk fase i unge menneskers livsløp?

(En del av disse vitnesbyrda er gjengitt i originalartikkelen, men utelatt her. Red.)

Et gjennomgående trekk i vår sammenheng er at fortidens hendelser fort fortaper seg i et halvmørke. De menneskelige omkostninger ved de tiltak som ble gjennomført er, som alt antydet, vanskelig å dokumentere. Siden skriftkulturen i mindre grad er utbredt blant minoriteter, og siden lojalitet og skamfølelse har vært vanlig, kan en tale om et strukturtrekk, nemlig det at "makten skjuler sine spor".

Det er derfor ikke så merkelig at man i faglitteraturen finner forholdsvis få eksempler på organisert motstand blant samer og kvener direkte rettet mot gjennomføringa av fornorskingstiltakene. Til det var avmaktsfølelsen blant minoritetsgruppene for stor og de sentrale makthaverne var overbevist om at deres tilslutning heller ikke var nødvendig. Dette ser vi godt demonstrert da fornorskingspolitikken i en kort periode ble angrepet av ledelsen i Finnemisjonen, dvs. kretser innen Den norske kirka. Både skoledirektør Thomassen og biskop Dietrichson ble nødt til å rykke ut til forsvar for fornorskingspolitikken. Hovedargumentene var at det alt overveiende flertall av meningsberettigede var for den førte politikken. Opposisjonen ble karakterisert som reaksjonær idet den gikk inn for en tilbakevending til tidligere forvirring med hensyn til skolespråket og fordi de overså at fornorskingen ville medføre at samene ble hevet materielt, kulturelt og religiøst. Dessuten hevdet Thomassen og Dietrichson at det var uriktig at samene selv hadde satt seg imot fornorskingen.

Her overså på den ene siden skoledirektøren og biskopen den tydelige samepolitiske opposisjonen Anders Larsen og Isak Saba hadde representert. På den andre siden kunne Thomassen og Dietrichson vise til ytringer på samisk hold som ga dem støtte. Offentlig oppmerksomhet ble den samiske forfatteren Matti Aikio til del da han i en riksavis i 1919 ga til kjenne: "Det moderne liv rykker nærmere og nærmere ind paa en, og det taaler ikke lappisk." Denne holdninga til morsmålet begynte trolig å bli ganske utbredt blant samene, spesielt blant dem som ønsket å slå seg fram i det norske samfunn enten de var lærere eller forfattere. Det var en utbredt oppfatning i enkelte kyststrøk der samene tidligere var i flertall, at samisk språkrøkt er fåfengt. Mens fornorskinga blant de som soknet til samebevegelsen ofte må ha resultert i bitterhet og opposisjon, var altså reaksjonen blant de "lojale norske undersåtter" av samisk herkomst ofte skam, enten på vegne av sine forfedre og stammefrender som fremdeles snakket vedkommendes morsmål eller på egne vegne, om eleven selv ikke maktet å lære seg norsk godt nok.

Vi har sett at "den samiske smerten" kan ha vært utbredt blant de som var i opposisjon, men sannsynligvis enda mer djupfølt og traumatisk blant de som ivrigst prøvde å tilpasse seg fornorskingspresset. Slik sett var det mange ganger den sistnevnte gruppa som kom til å inneha den alvorligste offerrollen.

Fornorskningspolitikken overfor samer og kvener ble fra myndighetenes side presentert å være til deres eget beste. Ut fra det bildet embetsmennene hadde av minoritetene, var det ingen grunn til å invitere samer og kvener til dialog og medinnflytelse i prosessen. Det som tilsynelatende trengtes var paternalistisk beskyttelse. Selv om virkemidlene kunne motiveres å ha sosial og velferdsmessig innretning, ble de realisert gjennom enveiskommunikasjon og tvang.

Altakampen var et tidsskifte i samisk historie. Noen av lenkene som blei brukt ved aksjonene har nå fått plass i den samiske utstillinga på Tromsø museum.
(Foto: Svein Lund)

Avsluttende kommentarer


[1] Einar Niemi: Kulturmøte, etnisitet og statlig intervensjon på Nordkalotten. I: Andersson (red): Den nordiska mosaiken. Uppsala 1997 s. 268
[2] Ivar Bjørklund: Fjordfolket i Kvænangen. Universitetsforlaget 1985
[3] Kilder for statistikken: Bjørg Larsson: Finnefondet. Universitetet i Tromsø 1989, s. 58 og Historisk statistikk 1978
[4] Sitert etter Helge Dahl: Språkpolitikk og skolestell i Finnmark. Universitetsforlaget 1957
[5] Hoëm og Tjeldvoll: Etnopolitikk som skolepolitikk. Universitetsforlaget 1980
[6] Sitert etter Eriksen og Niemi: Den finske fare. Universitetsforlaget 1991, s. 114
[7] Sitert etter Eriksen og Niemi: Den finske fare.Universitetsforlaget 1991, s. 114, s. 258
[8] Tor Edvin Dahl: Samene i dag - og i morgen. Gyldendal 1970, s. 150]
[9] Anders Ole Hauglid: Deaivvadeapmi Porsáŋgguin / Om å møte Porsanger, i: Gaup/Utsi (red) Ruovttobálgá rái / På hjemveger 1984
[10] Eivind Bråstad Jensen: Den norske skoles rolle i fleretniske samfunn i Nord-Troms på trettitallet, i: Norsk Pedagogisk Tidsskrift 3-1990, s. 14
[11] Roald Berg: Norge på egen hånd. Universitetsforlaget 1995, s. 143
[12] Bjørn Hvinden (red.): Romanifolket og det norske samfunnet. Følgene av hundre års politikk for en nasjonal minoritet, Fagbokforlaget 2000, s. 19


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 1