Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
 Mimmi Bæivi | På Eidvågeidet på Seiland i Hammerfest har vi oppsøkt ekteparet Mimmi og Anton Bæivi, og fått en lang prat med Mimmi og en kort prat med Anton.
Mimmi Johanne Bæivi er født i 1950, og vokste opp på Seiland, først i Hønseby, seinere i Eidvågen. 9-årig grunnskole gikk hun på Fjordtun internat i Rypefjord på Kvaløya. Deretter gikk hun ett år på gymnas og ett år handelsskole, så blei det ikke mer skolegang. Hun har hatt et allsidig yrkesliv; i forsikring, på fiskebruk, som småbruker, kokke og de siste åra i Redningsselskapet. Allsidig er også den politiske karrieren, hun har i mange år vært aktiv i Arbeiderpartiet og etter tur vært valgt inn først i kommunestyre, så på Sametinget og til sist på Stortinget. Hun var den siste ordføreren i Sørøysund kommune før kommunen blei slått sammen med Hammerfest i 1992. |
Da Mimmi var fire år gammel mista hun begge foreldrene og hun flytta da til Eidvågen, der hun vokste opp hos bestemor og en gammelonkel.
– Vi hadde det i grunnen godt i barndommen. Vi var aldri rike, men vi hadde det trygt. Vi kjente omgivelsene, vær og vind og vi visste hvor vi skulle skaffe maten i fra. Jeg hørte aldri at familien min så på seg sjøl som fattige.
Skolen var dengang på Jansnes ytterst i Eidvågen. Her var det en lærer og ei husmor. Det var ikke store bygget, men det skulle tjene både som skole og internat. Det var bare ett klasserom, og det var også soverom for guttene. Jentene sov på loftet. Skolen hadde en naturlig plassering på neset mellom to fjorder, og når fedrene var ute og fiska, kom de ofte innom skolen med fisk. Ellers måtte elevene ha med seg mat hjemmefra. Det gikk mye på saltkjøtt. De merka kjøttbitene med forskjellig-farga garn, så hver skulle få igjen sin bit når det var kokt.
Bestemor ville gjerne lære, men språkproblema gjorde at det tok lang tid før hun fikk noe særlig ut av skolen. Hun lærte det mest nødvendige, å lese, skrive og regne, men stort mer blei det ikke, og den gang var det aldri snakk om å få noe mer enn sju års skolegang. Som de aller fleste i den tida trakk hun den konklusjonen av skolesituasjonen at hun måtte lære ungene sine norsk så de fikk mer ut av skolegangen. Derfor snakka hun norsk til sine barn og barnebarn.
 | Mimmis bestemor, Martha Johannessen, i midten med søstrene Ella (t.h.) og Inga (t.v.)
(Foto: Fotograf Einan, Hammerfest, utlånt av Mimmi Bæivi) |
– På siste halvdel av 50-tallet var her en bitter strid om plassering av internatskolen. Etter krigen hadde det vært brakkeskole og brakkeinternat i Rypefjord. Når den permanente skolen skulle bygges, krevde befolkninga på Seiland å få den plassert der. På den tida var det hele 60–70 unger bare i Eidvågen. Høsten 1957 gikk foreldrene til skolestreik. Jeg hadde begynt på skolen den høsten og bare gått 6 uker da streiken brøyt ut. Men det var vanskelig å nå fram. Det var nettopp kommet en ny skoledirektør. Han ville ikke gi seg på at alt skulle samles i Rypefjord. Streiken kom heller ikke fram i media. Streiken varte ut hele skoleåret. Da måtte foreldrene gi seg, og sende ungene til Rypefjord. Foreldra som hadde streika blei hardt straffa, de blei dømt til bøter. Men myndighetene hadde vanskelig for å drive inn bøtene, og de som ikke betalte måtte i stedet gå i fengsel. Det var en fra Hønseby som nekta å betale bot og som måtte sone i fengsel i Hammerfest. Da han kom tilbake spurte bestemor han hvordan det hadde vært. Joda, sa han, det var bra forhold i fengslet. Da bestemte hun seg for at hun også skulle i fengsel. Hun tok båten inn til Hammerfest, meldte seg på politistasjonen og sa hun skulle sitte i fengsel på grunn av skolestreiken. Men de syntes visst det var for galt å sette den gamle dama i fengsel, så de sa du skal slippe straff, du kan bare reise hjem igjen. – Men hvordan skal jeg komme hjem, sa bestemor, det går ingen båt dit i dag. Det endte med at politiet måtte betale hotell til henne, og bestemor var riktig fornøyd da hun kom hjem igjen. Jeg trur ikke de prøvde seg på å straffe flere foreldre etter det.
De fleste som var i skolestreik hadde jo samisk bakgrunn, men det samiske var likevel aldri inne i bildet under streiken. Det var jo i den tida alt skulle være norsk og skolen ville jo ha det samme innholdet uansett hvor den lå. Det som foreldra ønska var en skole som var så nær at barna kunne bo hjemme.
– Med at vi måtte bo på internat i hele skoletida fikk vi avstand til dagliglivet og hjembygda. Mens jeg var i barneskolen var det enda den gamle ordninga med turskole, vi gikk gjerne fire uker på skolen av gangen. Det førte til at søsken som havna på forskjellige skoleturer blei skilt, slik at de gikk vekselvis på skole og så hverandre bare i jula, påska og sommerferien.
Det vi lærte på skolen var bare fra bøker – de samme bøkene som resten av landet hadde. Kunnskapen folk hadde her ute blei aldri verdsatt. Ingen så på det folk hadde som noe man kunne utvikle videre i skolesystemet. Vi hadde liksom ikke noen egen historie. Bestemor var igrunnen veldig bevisst på verdien av den lokale kulturen og kunnskapen, det gjorde at vi lettere så hva som mangla i skolen. Det har vært mye fokus på at vi skulle ta utdanning og klaging over at foreldra ikke motiverte elevene. Slik gjorde myndighetene det til elevenes og foreldrenes ansvar og skyld, i stedet for å spørre hva som var galt med skolen.
Å bo på internatet var igrunnen ikke så galt. Jeg har mest positive minner fra det. Der var vi mange unger i lag, mens hjemme var det få å leike med. Det var aldri slik at jeg ikke ville dra til skolen når neste skoleturen kom – da så jeg fram til å treffe vennene mine igjen.
De første åra var det trangt, vi var 12–14 elever på rommet. Men så blei det bygd nytt internat og deretter var vi bare 2–4 elever på hvert rom. Det var jo reine luksusen. Vi lærte i alle fall å forholde oss til mange andre, og vi kan si vi oppdro oss sjøl. Ungene som bodde i Rypefjord misunte oss faktisk litt. Internatet var vårt, og vi følte vel at skolen også hørte til oss internatungene, mer enn til dem som bodde i Rypefjord. Det var faste internatlærere som fulgte oss opp på ettermiddagene. Hver dag var det satt av halvannen time til lekselesing, og da var det alltid en lærer der som vi kunne spørre om hjelp.
Av betjeninga på internatet var det noen som brydde seg om ungene. Men det var ikke populært hos internatstyreren, de fikk visst kjeft for å ta seg for godt av oss.
Folk budde jo på mange små plasser, og det var de færreste som hadde såpass til kai at skyssbåten kunne gå til lands. Båten måtte derfor ligge ut på fjorden mens foreldra rodde ut for å ta imot eller levere ungene. Når det var turskifte på skolen leverte og henta båten unger samtidig, slik at ettersom noen gikk av kom nye på og båten var omtrent like full hele tida. Noen hadde så dårlig med «skoleklær» at det hendte at søsken som gikk forskjellige skoleturer bytta jakke med hverandre når de gikk av og på skyssbåten.
Seinere blei det slutt på skyssbåten og vi ungene måtte på egen hånd dra med lokalbåten. Den gikk fra Hammerfest, og dit måtte vi gå, noe som kunne være svært tungt særlig på vinteren, for det var ikke skikkelig veg. Det var ingen som passa på at vi kom med rett båt. En gang skulle alle ungene reise hjem til jul, og de var dratt til byen for å dra med båt. Men da de skulle vaske på internatet fant de en elev som skulle vært med båten til Vinna. Han hadde gått til byen, men ikke funnet båten, så han gikk tilbake til internatet.
Men lokalbåten gikk ikke inn til alle hus, og for mange kunne det bli lang og tung veg hjem fra der de blei satt på land. Det kunne være å grynne flere kilometer i opp til en meter snø. Vi bodde like ved der båten kom inn, men ungene i Survika måtte gå fra oss. Da hendte det at de måtte ta inn hos oss i opptil flere dager dersom været var for ille til å gå. Da sa ho bestemor: – Det er ikke så farlig med survikingene, de er så små at de rømmes i en margarinkasse. Det var jo ennå få som hadde telefon, så vi fikk ikke gitt melding til foreldra om at ungene var trygt forvart hos oss.
Det hører med til historia at båtbilletten måtte vi sjøl betale.
I dag ville ingen finne på å sende unger slik. Men vi blei i alle fall sjølstendige på den måten. Og vi lærte å hjelpe hverandre.
Holdningen fra skolen si side var helt klar: Foreldrene hadde ingen ting på skolen å gjøre. De kunne til nød få lov å komme innom på internatet, men ikke på skolen. Dette ga et klart signal til elevene: Foreldrene hadde ingenting å bidra med, kunnskapen deres var ingenting verdt.
Frøken Anderssen var ikke på talefot med skolestyreren. De snakka rett og slett ikke til hverandre, men skreiv brev, og vi ungene måtte gå over gangen og levere breva. Hver morgen måtte noen av jentene på internatet gå hjem til henne og hente henne til skolen, og når skoledagen var over, måtte de følge henne hjem igjen.
Alle visste at Anna Anderssen var same fra Tana, men det var noe det ikke skulle snakkes høyt om. En gang var det noen som hadde omtalt henne som «finn». Det tok hun opp i klassen og da ramsa hun opp hvor mange i klassen som hadde samisk bakgrunn. Men hun la bare vekt på fedrenes bakgrunn. Om meg sa hun at Mimmi er ikke same, for far hennes kom fra Andøya. Da protesterte de andre ungene, de kjente jo til slekta til mor mi.
For elever som var flinke på skolen kunne nok Anna være en god lærer. Men for dem som hadde tungt for å lære var det lite hjelp å få, de blei regna som stakkarslige, og særlig gikk det utover elever med samisk bakgrunn. Det var ingen tvil om at for Anna var det det norske som hadde status.
 | Anna Anderssen, 1971. (Foto utlånt av Ragnhild Sandøy. |
Vi hadde ganske stabile lærere, bare 3 klassestyrere på 9 år. I ungdomsskolen fikk jeg Asbjørn Anderssen som klassestyrer, han var sønn av Pavel Anderssen, bror til Anna.
Da jeg begynte i ungdomsskolen i 1963 hørte jeg til andre kullet som fikk 9-årig ungdomsskole i Sørøysund. Dengang var det kursplaner på ungdomsskolen, vi blei tvunget til å velge mellom plan 1, 2 eller 3 i norsk, matematikk og engelsk. Rådgiveren ville sette meg på plan 3, men jeg sa jeg ville ha kursplan 2, fordi jeg ville lære sammen med vennene mine. Det var en slags demonstrasjon fra mi side mot dette systemet som splitta oss.
Da skolen nærma seg slutten, så vi jo fram til at den skulle være over. Men å flytte på hybel i byen og sitte der helt aleine – det var faktisk verre. Likevel var det slik at når vi begynte på videregående hadde vi blitt fjerna så langt fra hjemmemiljøet at vi ikke lenger hadde lyst å dra hjem i helgene.
Når jeg tenker tilbake på den skolen vi hadde, er det i grunnen rart at det blei folk av oss. Men det var ikke alle det gikk like bra med, og skolen må nok ta mye av skylda for at mange seinere har fått psykiske problemer og alkoholproblemer.
De fleste lærerne kom jo utafra, men jeg husker at vi hadde en lærer som var fra Seiland. Han underviste meg, men jeg må si at han ikke var mye prega av det verdigrunnlaget vi vokste opp med. Han var flink i pensum, men gjorde ingen ting for å ta opp lokale forhold. Da han hadde vært og snakka med bestemor slo ho ganske enkelt fast at han hadde tatt skade av å utdanne seg. Av alle lærere jeg har vært borti som elev, som mor og som lokalpolitiker er det bare en som jeg følte at ikke var helt med på alt som blei forkynt fra sentralt hold. Det var Bertil Johansen på Fjordtun. Han følte jeg at gjenspeilte samiske verdier.
I generasjonen til mine besteforeldre snakka de fleste samisk på Seiland. I foreldregenerasjonen min blei samisken borte i Hønseby, men holdt seg noe lenger i Eidvågen. Men blant dem som er på min alder er det svært få som kan snakke samisk og mange som heller ikke forstår. Blant dem som i dag er under 50 år er språket stort sett helt borte.
Med språket forsvant også i stor grad den samiske identiteten. Mange ville ikke være ved den samiske bakgrunnen sin og det var ikke populært å snakke om det.
Jeg satt i byggekomiteen for skolen. Da tenkte jeg på bestemor og streiken. Bestemor fikk såvidt oppleve at skolen blei bygd, hun døde året etter at skolen sto ferdig.
 |  |
| Eidvågen sett fra Eidvågeidet. (Foto: Svein Lund) | Hønseby med Daltun skole i bakgrunnen. (Foto: Svein Lund) |
Få år etter at Daltun skole var starta arrangerte skolen ei temauke om «Seiland på våre oldeforeldres tid». Det var et veldig engasjement blant folk for å bidra til dette. Alle leita fram gamle ting og fortalte fra gamle dager. Da dette skulle presenteres på grendehuset var det stappfullt av folk. Ikke bare foreldre og besteforeldre stilte opp men også folk som ikke hadde barn eller barnebarn i skolen. Mange kom langveis fra. Dette viser et sug etter å få lære hva som er vårt eget, dette er en kunnskap som skolen og storsamfunnet har tatt fra oss.
Siden har det dessverre vært så som så med skolens tilknytning til lokalsamfunnet. Det er bare en lærer som er fra distriktet, og de kjenner lite til lokal kultur og historie. Når de skal ta opp emner som gjelder samer, klarer de ikke å få rett fokus. For eksempel skulle de ha samisk dag på skolen, da dreide alt seg om Kautokeino og reindrifta. Jeg spurte rektor hvorfor de skulle servere reinkjøtt på samisk dag. Hvorfor kunne de ikke ha fisk? Nei, det kunne de ikke for det var ikke samisk. Og det skjer i en skole der de fleste elevene har sjøsamisk bakgrunn.
Da jeg meldte meg inn i samemanntallet var det mange slags reaksjoner fra slektningene mine. Noen kom og spurte: Kunne jeg også meldt meg inn der? Andre blei sinte fordi jeg hadde blottstilt dem som samer, mens noen fikk sjokk, for de visste ikke at de hadde noen samisk bakgrunn, foreldrene hadde aldri fortalt det.
Jeg kunne fortalt mange historier om hva man blir møtt med når man står fram som same her, men jeg skal ta et lite utvalg.
Ole Johan Nikodemussen i Kokelv har skrevet slektshistorie fra Kvalsund, Porsanger og Måsøy. Han ønska også å skrive om Sørøysund, men da fikk han klar beskjed om å holde fingrene av fatet. I Sørøysund ville man ikke vite av noe slektshistorie som kunne avsløre hvor mange som hadde samisk bakgrunn.
Her på Seiland er en kar som gjerne forteller om russerne og danskene som kom hit og som han stammer fra. Men når vi spør han hvem disse innflytterne gifta seg med, da blir han alvorlig fornærma. De skal ikke nevnes.
 |  |
| Nils Andersen i Eidvågen var handelsmann og en av de aller siste som brukte sørøysundkofta offentlig. Her taler han til Kongen i Trondheim 1945. (Foto utlånt av Andre Larsen) | Mimmi Bæivi viser fram Seilandskofta si. (Foto: Basia Głowacka) |
Nå har Mimmi og Anton sjøl blitt besteforeldre, så langt har de 5 barnebarn, og de eldste har allerede begynt på skolen.
– Jeg vil gjerne være med å lære dem det jeg sjøl lærte som barn, i fjæra og ellers i naturen. Mimmi har også engasjert seg for at barnebarna hennes skal få samiskundervisning, men det har vært svært vanskelig å få til. I fire år ba foreldra om at barna skulle få samiskundervisning, men ingen ting blei gjort fra skolens side. Først da det kom ny rektor fikk de melding om at de måtte skrive en skriftlig søknad, og først da kom ønsket deres videre i systemet. Siden det ikke var mulig å få tak i samisklærer til skolen, blei det organisert fjernundervisning og hospitering. Men det har bare fungert delvis. Et av barnebarna, som går i ungdomsskolen, har fått fjernundervisning, den andre, som går i barneskolen, har etter et halvt år ennå ikke fått noe tilbud.
 Anton Bæivi | Anton Marensius Bæivi er født i 1941 og vokste opp hos besteforeldra i Eidvågen. Skole fikk han først i Mefjord på Sørøya, seinere på Fjordtun internat. Han har for det meste vært fisker og sjømann, og har tatt utdanning som maskinist på Croftholmen ved Porsgrunn og seinere Oslo maskinistskole. Noen år var han også på verksted på land, før han reiste til sjøs igjen fram til han gikk av med pensjon i 2003. |
– I barndommen bodde jeg mest hos besteforeldra mine. De gikk med kofte og snakka bare samisk, og til jeg var omtrent fire år gammel kunne jeg lite norsk. Norsk lærte jeg meg under evakueringstida fra 1944 til 1946, da vi var i Sør-Trøndelag. Likevel blei samisken vedlikeholdt og snakka i familien.
Da jeg skulle starte på skolen var det jo midt i gjenreisingstida og skolene var ikke ferdig gjenoppbygd. Først gikk vi noen uker på Mefjord skole lengst nord på Sørøya. Der var det et slags internat, men det var ennå nesten ikke møbler. Jeg husker best at vi måtte stå og spise. Den skolegangen vi fikk der ute var så kortvarig og dårlig at den ikke blei godkjent som 1. klasse, så året etter, da Fjordtun internat var klart til å ta imot oss, måtte vi starte i 1. klasse på nytt. Det var skolebrakke med vedfyring, og de første åra var det fryktelig trangt. Så blei det bygd ferdig skoler ute på Sørøya, da blei det bedre plass til oss på Fjordtun.
Den første læreren jeg hadde på Fjordtun var Pavel Anderssen. Pavel var vanskelig å få kontakt med. Han var jo same fra Tana, men det var slikt som ingen snakka om. Vi hørte aldri et ord om det eller et ord samisk fra han. Vi la nå ikke sånn vekt på den skolen. I den tida var det ennå slik at om man var gammel nok, kunne man slutte etter 6. klasse. Og det var jo jeg, siden jeg måtte bruke to år på 1. klasse. Så da slutta jeg, for jeg hadde fått nok av den skolen.
 | Fjordtun brakkeinternat sto ferdig i 1949. (Foto utlånt av Hammerfest historielag) |
Vi forsto jo ikke den gangen hvor viktig det var å holde på morsmålet. Da jeg i ungdommen reiste ut til sjøs, hørte jeg lite samisk i mange år, og etter hvert glei det mer og mer bort. Det blei også færre og færre å snakke samisk med her omkring. I dag er vi bare fire igjen på denne sida av Seiland som kan samisk, det er Emma og Fredrik[1] som er over 80 år og en nabo her som er midt i 50-åra, men han snakker nå helst norsk. Når språket er så lite i bruk, blir det vanskelig å finne ord. Men jeg snakker nå fremledes samisk med flyttsamene som er her på sommeren. Jeg kan også lese samisk. Vi hadde Nuorttanaste[2] hjemme da jeg vokste opp, alle gamle damer her omkring leste jo Nuorttanaste i den tida.
Da jeg dro til sjøs måtte jeg raskt lære meg engelsk. Det hadde jeg ikke hatt på folkeskolen, så det var først på maskinistskolen at jeg fikk engelsk som fag. Noen av elevene kunne mye engelsk, andre kunne svært lite. Læreren sa: Vi starter fra 3. klasses pensum, så alle kan henge med. Men det var tungt den første tida. Etter hvert blei det mindre og mindre norsk mannskap, mer og mer utlendinger, så det blei engelsk som blei arbeidsspråket. Jeg husker på en båt var vi 43 mann fra 27 nasjoner. Den siste båten jeg var på var vi bare tre norske, resten var polakker. Men nå når jeg har vært på land noen år, begynner det å bli tungt å snakke engelsk og. Så nå holder jeg meg helst til norsk.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4
[2]