Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.
 Trygve og Randi Nordback Madsen foran hytta deres i Bassevuovdi, Karasjok, påska 2003. |
Det finnes knapt et ektepar som har så allsidige opplevelser med skolen for samiske elever som Trygve og Randi Nordback Madsen. Til sammen representerer de erfaringer fra roller som elev, student, forelder, lærer i grunnskole og videregående skole, rektor, skoledirektør og konsulent i departementet. De har arbeida på så forskjellige steder som Kautokeino, Karasjok, Lebesby, Vadsø og Oslo.
Randi Nordback Madsen er født i 1930 og oppvokst i Follafoss i Nord-Trøndelag. Da hun for første gang møtte samiske elever, kunne hun ikke et ord samisk. Trygve Madsen er født i 1927 og oppvokst i Kautokeino, der far hans var lærer. Hjemmespråket var norsk, men han lærte samisk fra den tidligste barndommen. Vi har oppsøkt dem i hjemmet på Hønefoss i Buskerud og på hytta i Bassevuovdi i Karasjok for å få dem til å fortelle noen glimt fra det de har opplevd. |
Etter folkeskolen ville jeg gå videre på skoler, men det var det heller lite støtte for i lokalmiljøet. Likevel kom jeg meg avgårde og tok gymnas i Oslo. Etter gymnaset søkte jeg lærerskolen, men kom ikke inn fordi jeg var for ung. Derimot fikk jeg jobb som erstatningslærer i Finnmark.
Det var et sjokk. Ingen hadde fortalt meg at jeg kunne møte elever som snakket noe annet enn norsk. Men det viste seg at en stor del av elevene var samisktalende og norskkunnskapene var det heller skralt med. Jeg har etterpå lurt på om de i det hele lærte noe av meg det året jeg var der. Dette året gjorde et enormt inntrykk. Jeg forsto at noe var bort i veggene galt, når man kunne ta artium[1] i Norge uten å få høre at det fantes landsmenn som snakket andre språk enn norsk.
Etter et år som erstatningslærer dro Randi til lærerskolen på Levanger. Erfaringene fra Finnmark gjorde at hun da som særoppgave i pedagogikk skrev om opplæring for samiske elever. Oppgaven har hun ennå tatt vare på, og når vi kommer på besøk til Hønefoss, får vi se den. Ut fra at den er skrevet tidlig på 1950-tallet er det et imponerende arbeid, og et klart oppgjør med den fornorskingspolitikken som da dominerte og som hun selv hadde vært med å sette ut i livet i skolen. I oppgaven sammenligner hun lesehastighet hos elever ved skoler i Indre Finnmark og i Trøndelag.
– Det var slik man tenkte den gang, sier hun nå. – Ut fra det man nå vet om lesing og forståelse, kan man si at dette ikke ga et rett bilde. Det var ikke lesehastigheten, men forståelsen som skulle vært målt.
– Foreldrene mine kom fra Salten i Nordland til Kautokeino i 1920. Far min, Ludvig Madsen, var lærer, mens mor var hjemme med fem barn og fjøs. Far leste samisk med presten Smith, og snakket etter hvert språket flytende. Foreldrene mine ble i Kautokeino frem til evakueringa i 1944. Da dro de til hjemtraktene sine i Salten. Far fikk jobb som lærer der, og der ble de boende.
På skolen i Kautokeino hadde vi fire lærere. Ved siden av far var det Anders Bongo, Alfred Larsen og Marit Grønolen. Hun var den eneste av dem som ikke snakket samisk. I kristendom hadde vi tospråklige bøker, både katekisme, bibelhistorie og ikke minst Bibelen. Vi kunne lese og si frem leksen på det språket vi ville. Ellers var lærebøkene bare på norsk, men lærerne brukte mye samisk i undervisningen, i alle fall frem til 4.–5. klasse.
Det var ikke lett å få videre utdanning for oss som vokste opp i Indre Finnmark i den tiden. Før krigen var det bare to fra Kautokeino som fikk realskole. Den ene var min søster, den andre var Edel Hætta Eriksen.[2]
Jeg ville bli lærer, men det var ingen enkel sak å få til. I Kautokeino fikk jeg bare 6 års folkeskole. For å komme videre dro jeg til Trøndelag. Der tok jeg handelsskolen på Levanger og et 2 måneders puggekurs ved Skogn folkehøgskole, beregnet på opptaksprøven for lærerskolen. I tillegg tok jeg norsk og regning som korrespondansekurs mens jeg var i militæret. Med dette kom jeg inn på 4-årig lærerskole i Levanger. Her traff jeg for øvrig Randi, som gikk på 2-årig linje. Siste året på lærerskolen tok jeg også skolesanglærereksamen ved Musikkonservatoriet i Trondheim.
Fra 1953 til 1955 arbeidet Trygve Madsen som lærer i Karasjok og skoleåret 1955/56 arbeidet begge i Malm i Nord-Trøndelag.
Fra 1956 til 1958 arbeidet Trygve som programsekretær i sameradioen, som da var en del av NRK-Finnmark i Vadsø. Der var han den første og eneste som var ansatt på full tid med ansvar for samiske sendinger.
– Vi hadde Erling Hirsti som nyhetsoppleser, Agnes Øwre hadde husmorprogram og bror min, Erland Madsen, hadde jordbruksprogram. Selv hadde jeg barneprogram i tillegg til ansvar for organiseringa. Skolespørsmål var lite omtalte i programmene, vi fortalte litt om hva Samekomiteen arbeidet med, men selve innstillingen fra komiteen kom ikke før etter at jeg sluttet der.
– Jeg husker at en lærer som het Eivind Tønnesen hadde latt elevene skrive noen samiske ord, forteller Trygve. – Da tok fornorskningstilhengerne det opp i skolestyret og ville at denne læreren skulle få en reprimande. Så hard var fornorskingspolitikken som dominerte i kommunen.
– Vi fikk ikke lov å bruke joik i skolen. Hadde vi gjort det, og foreldrene fått høre det, hadde jeg fått sparken. Det vi kunne gjøre var å oversette norske sanger til samisk og å lage nye sanger. En av de første bøkene med samiske sanger var av Pekka Lukkari. Den første utgaven kom i 1948, den andre i 1960. Der var det fem nye sanger som vi hadde samarbeidet om.
 |
En initiativrik musikklærer sørfra satte igang opplæring på strykeinstrumenter, og resultatet blei dette orkesteret. (Foto: Trygve Madsen) |
Samisklærerne var Thor Frette, Knut Bergsland og Asbjørn Nesheim.
– De var ganske forskjellige: Frette var systematisk og teoretisk, Bergsland var nokså flygende, mens Nesheim, som hadde hovedansvar for kulturhistorien, var en veldig flink underviser. Språkdelen var svært teoretisk grammatikk. Blant studentene var det både folk med samisk som morsmål og folk som knapt kunne noe samisk fra før. Studentene kom stort sett fra Finnmark, og faget ble kalt «Finnmarkssamisk». Undervisningen foregikk på norsk og studentene skulle og svare på norsk ved skriftlig eksamen. Blant studentene var det mange som senere skulle spille en stor rolle i samisk skole og kulturliv, som Nils og Laila Jernsletten, Thorleif Berg, Kristian Nymo, Anna Mørk og Isak Østmo.
I den tiden måtte lærere som hadde vanlig lærerutdanning og tok tilleggsutdanning søke skolestyret om å få godkjent adjunktkompetanse. Etter bestått samisk grunnfag søkte Randi om å få adjunktkompetanse. Skolesjefen innstilte på avslag, og skolestyret sa nei. De mente samisk ikke var et undervisningsfag, og derfor ikke telte i skolen. Randi anket til Skoledirektøren og fikk støtte. Men skolesjefen ga seg ikke og anket saken til departementet. Etter vedtak i departementet fikk hun endelig godkjenning. Dermed var det slått fast fra høyeste hold at samisk var en kompetanse som skolen trengte. Men ennå skulle det gå flere år før faget kom på timeplanen i grunnskolen.
Trygve og Randi arbeidet begge på Karasjok barneskole da samisk begynneropplæring starta i 1967. Det var bare 7 elever som fikk opplæring på samisk første året, alle var fra kirkestedskretsen. Trygve hadde klassen i samisk, Randi hadde den i norsk. Det var ikke bare samiskundervisningen som var noe nytt, men også at norsk skulle undervises som det fremmedspråket det var for elevene, ikke som noe de «burde» forstå. [4]
Karasjok kommune fikk tidlig ungdomsskole, og fikk oppleve de skiftende ordningene for organisering av ungdomsskolen.
– Det verste var perioden med kursplaner. Foreldra valgte som regel laveste kursplan, de trodde ikke ungene ville klare mer. I andre miljøer der foreldrene hadde mer ambisjoner for ungenes skolegang, valgte de høyere kursplan, selv om elevene ikke var særlig flinke. Resultatet ble veldig urettferdig: En elev med Mg fra kursplan 2 ble rangert etter en elev med Ng fra kursplan 3. Og samiske elever fikk ofte en ekstra ulempe når de søkte videregående skoler, de kom ikke inn fordi de hadde hatt lave kursplaner i ungdomsskolen.
I Karasjok var Trygve og Randi med på mye kulturell aktivitet i bygda. De første årene de var i Karasjok dirigerte Trygve blandakoret. I årene 1958–60 var Trygve aktivt med og startet teatergruppa «Katta» (Karasjok Amatør-Teater Til Adspredelse). Den fremførte Folk og røvere i Kardemomme by, Huset i skogen, Jeppe på Bjerget og My fair lady. Alle disse stykkene ble spilt på norsk. Trygve arrangerte også riksteaterforestillinger på samisk, den første var Dávggaid vuolde i 1963, den neste Dola birramed Per Hætta. Trygve og Randi var også med og spilte i Riksteaterets første samiske dukketeaterforestilling: Mikku-Mát'te ja su us'tibat.
 |
Trygve Madsen var en ildsjel i arbeidet med å få igang teater på samisk. På 1960-tallet arrangerte Riksteateret sammen med Svenska Teatern en turne med dukketeater på samisk. |
Trygve flyttet også med til Oslo, der han fikk arbeid som rektor i nabokommunen Nittedal og senere på Munkerud skole i Oslo. Under tiden på Munkerud sto han i spissen for en storstilt elevutveksling mellom denne skolen og Karasjok barneskole.
– Det var slik at SAS hadde et ekstremt godt tilbud til barn under 12 år som reiste sammen med voksne. Dette gjorde at denne utvekslingen ikke kostet skolene mer enn en vanlig leirskole i nærheten. Vi gjennomførte derfor utvekslingen med de eldste elevene som kunne utnytte dette tilbudet, dvs. 5. klasse. Elevene bodde hos hverandre en uke, og de var med i undervisningen på skolen. I Karasjok fikk elevene tur ut på vidda, i Oslo fikk de se turistattraksjoner som Holmenkollen og Norsk Folkemuseum. En av de aller største begivenhetene var da elevene fra Karasjok ble invitert til lunsj hos Kong Olav på Slottet.
Det kunne være 70 til 90 elever med på en slik tur, så vi fylte opp hele fly og SAS tjente nok ikke mye på oss. Så det ble snart slutt på dette tilbudet og da hadde vi ikke råd til å fortsette. Det er nå gått omtrent 30 år siden denne utvekslinga, men mange familier holdt kontakt lenge. Noen har fortsatt kontakt.
Tidlig på 1980-tallet var det stor interesse for samiskkurs i Oslo. Først fikk jeg spørsmål fra Sámiid Searvi ved Ragnhild Nystad om jeg kunne ta på meg et kveldskurs. Etter hvert måtte vi dele opp i to nivå, for begynnere og for dem som kunne litt. Davvin-bøkene var nettopp kommet, og de var på den nye rettskrivingen. Den hadde ikke jeg lært, jeg måtte lære meg den etter hvert som jeg underviste.
Så tok Sámiid Searvi initiativ til å få samisk inn i skolen i Oslo. Det var delte meninger i rektorkollegiet om det skulle åpnes for å bytte ut nynorsk med samisk. Men så kom det et rundskriv fra KUF som avklarte saken. Da sendte jeg ut et skriv på skolen min og noen naboskoler og vi fikk 3–4 elever som ville ha samisk. Det måtte opp i skolestyret for at jeg som rektor skulle få lov å bruke undervisningstiden min til samiskundervisning.
Etter noen år fikk vi den første eleven med samisk i videregående skole. Jeg hadde henne første året, men så fikk jeg jobb i Kiruna og dro dit, og Randi tok over andre året. Men så dro hun også nordover, så tredje året overtok Bibbi Johnskareng. Det pussige er at denne eleven ikke hadde noen samisk bakgrunn, hun var helnorsk. Hun hadde ikke tilgang på noe samisk språkmiljø i Oslo, så vi tok henne med til hytta i Karasjok hver gang vi reiste dit.
Trygve forteller: – I 1987 opprettet de samiske kunstnerorganisasjonene et felles sekretariat. Det ble kalt «Čálli». Følgende organisasjoner sto bak opprettelsen: SGS (Sámi girječálliid searvi – Samisk forfatterforening), SDS (Sámi dáiddačehpiid searvi – Samisk kunstnerforening) og SMS (Sámi musihkkariid searvi – Samisk musikerforening). Jeg ble da ansatt som sekretær og begynte der i januar 1987. Jeg fikk da arbeide i Vadsø, men etter en prøveperiode som varte til sommeren 1988, fant vi ut at kontoret burde ligge i det samiske kjerneområdet, og kontoret ble flyttet til Karasjok.
– Mens jeg arbeidet for kunstnerorganisasjonene fikk jeg spørsmål fra Vadsø videregående skole om jeg kunne ta på meg samiskundervisning. De hadde ikke hatt noe tilbud om samisk før, så jeg var den første samisklæreren der. Første året hadde jeg bare en elev, og var bare timelærer. Allerede året etter var det mange flere elever som ville ha samisk. Da hadde jeg full lærerjobb, med noen musikktimer ved sida av samisken. Deretter var det full jobb med samisk og vel så det. Siste året jeg var der hadde jeg 36 elever. Jeg sørget for å fortelle elevene at dersom de valgte samisk ville de stå mye sterkere når de søkte arbeid, og det var argument som virket! Jeg hadde undervisning på hele 4 trinn: førstespråk, andrespråk, de som hadde hatt litt samisk i grunnskolen og de som starta helt blanke. De fleste elevene kom fra Tana og Nesseby. Gruppene varierte fra en enslig elev til over 10 elever.
Siste året hadde jeg i tillegg samiskundervisningen på Kirkenes videregående skole. De var desperate fordi de manglet samisklærer, og jeg fikk tilbud om enten å ta fly eller kjøre bil. Men flyrutene passet ikke, så jeg ble å kjøre bil 17 mil hver vei hver fredag. Jeg startet klokken 6 om morgenen og var ikke hjemme før sene kvelden. Det var fire elever på to forskjellige nivå.
– Som skoledirektør er man veldig bundet opp av lover og regler. Skoledirektøren skulle kontrollere at skolestyrenes vedtak var etter lov og rett. Vi gikk derfor gjennom skolestyreprotokollene. I Kautokeino hadde skolestyret vedtatt å innføre samisk som obligatorisk fag. Men det var ikke lovhjemmel for det i den tiden, det ble det først senere. Jeg var derfor nødt til å si fra at vedtaket var ulovlig, selv om jeg kunne ønske at det skulle være lov. Dermed ble jeg hengt ut i avisen Sámi Áigi som den samefiendtlige skoledirektøren.
I starten hadde vi også ansvar for å gå gjennom tilsettinger av lærere, det vil si at vi måtte godkjenne skolestyrenes vedtak. Dette ble senere desentralisert til kommunene.
En viktig oppgave for Skoledirektøren var å heve kunnskapsnivået blant lærerne. Derfor satte vi i gang kurs for lærere – forsøkte å få i gang kurs også for samisk opplæring, i samarbeid med Samisk utdanningsråd. Et viktig ledd i arbeidet var å få ansatt pedagogiske konsulenter i kommunene.
Skoledirektøren i Finnmark fikk en ganske stor bevilgning til å fordele til kommunene for styrking av opplæringen for samiske elever. Det meste gikk til samiskundervisning, men vi kunne også gi penger til delingstimer i fag som norsk og matematikk.
Jeg arbeidet også mye med finskundervisningen. I den tiden begynte en skole med kvenskundervisning, noe jeg var skeptisk til. Jeg mente de skulle holde seg til finsk, som var et standardisert språk.
Det var i mi tid som skoledirektør at arkivet for Skoledirektøren i Finnmark ble overført til Statsarkivet i Tromsø. Jeg måtte gå gjennom dette, bl.a. for å avgjøre hva som skulle være offentlig tilgjengelig og hva som skulle være unntatt offentlighet. Det var mye som var skrevet om navngitte elever. Blant annet har mange elever blitt stemplet som åndssvake, mens den reelle grunnen for mange kan ha vært språkproblemer, dysleksi eller kanskje også hørsels- og synshemninger. Skolelegeordningen fungerte ikke alle steder like godt. Jeg synes at det er galt å la slike dokumenter være offentlig tilgjengelige. De ble skrevet i en tid da diagnostisering av lærevansker og hjelpetiltak var så godt som ikke-eksisterende noe sted i landet.
– Da jeg begynte i departementet fikk jeg igjen å gjøre med midlene til samiskundervisning, nå fra en annen vinkel, nemlig å fordele penger til fylkene. I tillegg til det vi ga ut til fylkene, beholdt vi en pott i departementet som vi kunne dele ut direkte til kommuner etter søknad. Fra departementet kunne vi si at vi betaler, dersom dere skaffer lærer. Det gjaldt også om det ikke var så mye som 3 elever, som var det minimum loven krevde for at elevene hadde krav på å få samiskundervisning.
Vi hadde veldig få saker der kommunene var negative til samiskundervisning. Men det var noen tilfeller, der det fantes lærer, men der kommuner likevel ikke ville gi samiskundervisning. De ville heller ikke søke om penger før foreldrene fikk bekreftet fra departementet at kommunen ville få penger om de søkte. Det største problemet for å kunne gi samiskopplæring til alle som ønsket det, var likevel mangel på lærere. Samisklærerne burde jo både ha lærerutdanning og samisk som fag, men ofte måtte man bruke lærere med mangelfull utdanning. I min tid begynte vi å arbeide for å utvikle et fjernundervisningstilbud til skoler uten samisklærer. Det er svært gledelig å se at dette nå begynner å komme i orden flere steder. Fjernundervisning alene er ikke nok, det må være en kombinasjon med kortere opphold på en skole med samiskundervisning, slik man nå bl.a. gjør det på sameskolen i Hattfjelldal.
 |
Rektor Hans Lindkjølen ved Sameskolen i Målselv overrekker gave til Randi Nordback Madsen, fordi hun som konsulent i departementet hadde sørga for fortgang i saka med bygging av sameskole. (Foto utlånt av Hans Lindkjølen) |
I departementet kjente jeg det slik at jeg hadde en friere posisjon enn jeg hadde hatt som skoledirektør. Det var mer åpning for å kunne foreslå ting. Jeg opplevde at de stolte på det arbeidet jeg gjorde og jeg fikk mye spørsmål om samiske saker. Noen hadde virkelig satt seg inn i sakene. Jeg kan ikke si jeg møtte noen motstand i departementet.
Arbeidet med Reform 97 startet så vidt i mi tid. Departementet ønsket i utgangspunktet å få en felles plan med en norsk og en samisk del. Innholdet skulle være mest mulig likt. Men Samisk utdanningsråd gikk inn for en egen samisk plan. De mente det ville gi bedre mulighet til gjennomgående å kunne sikre samisk kultur og historie i en egen samisk læreplan. Den ble vedtatt samtidig med at kjennskap til samene, deres historie og kultur ble integrert i den nasjonale (norske) planen.
[1]
Andre artikler i Samisk skolehistorie 2
[3]
[4]