Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
 |
Per Erik Saraksen (1901–1989) holdt i 1972 dette kåseriet i sameradioen om si tid på folkeskolen i Vestertana. Per Erik Saraksen er nærmere presentert i denne boka i Ragnhild Sandøys artikkel Fornorsking av Finnmark blei deres liv. Per Erik Saraksen i lag med kona Inger i Kiberg på 1930-tallet.
|
I dette programmet skal jeg minnes litt av hvert fra folkeskoletida mi, som falt fra 1909 og 7 år framover. Skolestedet var Gárggogeahčenjárga i Vestertana, der det lille rødmalte skolebygget sto.
Denne skolen i seg sjøl var ikke annerledes enn andre små skolehus i samiske områder i den tida. Det som var annerledes i Vestertana, var interneringsromma på loftet for fjerntboende barn. Det er også situasjonen til de fjerntboende barna i den tida som jeg skal fortelle om, i den tida da jeg gikk de lovbestemte 7 åra på folkeskolen. Hjemplassen min var Ávskár (Øskarnes), som var nesten ei mil fra Vestertana, og derfor kom jeg til å høre til de fjerntboende barna.
Skolehuset var anslagsvis 9 meter langt, klasserommet 5 ganger 5 meter. I den andre enden var det et lite kammers for læreren og et enda mindre kjøkken. Loftet var delt i tre rom. På midten en liten gang. Fra skolegangen var det stige opp til loftet. På hver side av loftsgangen var det rom for internatbarna – et for jentene, det andre for guttene.
Loftet hadde skråtak som på begge sider gikk nesten ned til loftsgulvet, bare et tømmerlag var imellom. På norsk blei det kalt «flyndreloftet». På hver sidevegg var det panelt et en meter bredt mørkerom. I hvert soverom var det ei lita glassrute. Loftbjelkene var av ganske rundt tømmer uten paneling nedentil, og «teltstenger» som var telja til med øks. Noe malingstrøk var selvfølgelig ikke blitt sløst bort på loftet. I hvert av romma var det en ovn som hadde to kokehull. (I gamle dager blei disse kalt for «likkisteovner».) Små vedkasser var sittebenk og i tillegg hadde vi våre egne matkister. Vi på gutterommet hadde enda en lang skammel, en langbenk som tidligere var brukt i skolestua. Under vinduet var en gammeldags skolepult som bord.
Dette var Tana kommune sin billige internatordning. Ved og lys holdt kommunen, men alt annet måtte foreldrene holde. Sjøl hadde vi med oss nistemat: brød og samekake, smør, boknakjøttbiter, surmelkskagge, en liten stamp med saltfisk og tranflaske.
Kommunen lønna ingen betjening for disse barna, ikke engang en golvvasker. Alt måtte vi gjøre sjøl. Det første skoleåret mitt var vi bare to 8 år gamle gutter, jeg og Simon Mortensen, fra Šuoršjohka (Sjursjok). Vi blei gode kamerater og det gikk bra. Småskolen var da bare 5 uker tidlig på høsten og 5 uker seint på våren. De seinere åra kom det flere gutter.
På det ene rommet kokte vi, spiste, leste lekser og sov på golvet. Køyer (senger) fans det ikke. På det samme rommet var de små matkistene våre som også blei brukt som sittebenker. Vanligvis spiste vi på kne på golvet, hver ved sida av si egen kiste. Fiskestamper, melkekagger og andre slike ting satte vi i de trange og mørke sideromma sammen med sengetøy og sennagrass.
 |  |
| Skolestua i Gárgogeahči i Vestertana, fotografert i 1926. Bildet med bildetekst er tatt fra Jul i Tana 1961. Det stemmer at Johanne Bakke dreiv skole på stedet helt til 1960, men ikke hele tida i dette bygget. Det blei bygd nytt internat hundre meter overfor den gamle skolen.
(Kilde: Jul i Tana 1961) | Johanne Bakke i lag med husmora, Leonora Andersen og elevene ved Vestertana skole i 1926. (Kilde: Jul i Tana 1961) |
I Vestertana var det en butikk omtrent 200 meter fra skolen. Foreldrene kom av og til for å handle og da så de samtidig gjerne til oss. Som regel var det gledesdager for oss. Vi kunne få litt godterier, slik som drops, brunsukker (kandis), kringler og noen ganger finbrød. Sjølsagt fikk vi ikke alt dette samtidig, men et eller to slag av gangen. Da blei romma våre gjort skikkelig reine. Vår egen rydding var sjølsagt «så som så». Når det blei alt for mye bråk og rabalder på loftet over hodet på læreren, pleide han å komme og kjefte på oss. Dersom det da falt seg slik at golvet var fullt av rusk og altfor skittent, jaga han oss igang med å rydde opp og vaske golvet. Det blei vanligvis gjort med kaldt vann og sennagrass som golvklut.
Hver av oss brukte å ha med seg sengetøy, sennagrass, tallerken, kopp, skjei, bordkniv og vaskebalje. Noen hadde også vannbøtte og ei lita gryte.
For hver skoletur[1] avtalte vi hvem som skulle koke i samme gryta. Hver skar en bit kjøtt og la i middagsgryta. Det blei merka med hakk, med tråd eller små trefliser, for lett å kunne se hvem de enkelte bitene i middagsgryta tilhørte. Når vi var ferdig med maten, putta vi vanligvis spiseserviset uvaska under kistelokket.
Vann måtte vi hente i bøtter et par hundre meter unna. Det var vanskelig og tungt om vinteren for små barn. Klokke hadde ingen av oss. Vi sovna når vi blei trøtte og våkna når pedellen begynte å styre med ovnen i klasserommet. Når det var frost om vinteren var det et tykt islag på toppen av vannbøtta i rommet vårt. Da fikk vi lov å komme inn i klasserommet og varme oss ved ovnen før skolen begynte om morgenen.
Men også under slike forhold skjedde det noen artige hendelser som har festa seg i minnet. Alt tidsfordriv måtte vi sjøl finne på. Ovnen vår hadde veldig god trekk, særlig i sterk vind. I mørke vinterkvelder pleide vi å fyre med kol. Alle gikk ut på snøskavlen for å se, bare en blei igjen på loftet. Han åpna ovnslokket og helte parafin på det brennende bålet. De som var ute kunne se en veldig lang lys flammetunge stige opp i lufta gjennom skorsteinshullet. Vi syntes det var veldig morsomt å se på. Men det varte ikke lenge. Folka på de nærmeste gårdene så også dette bålet og kom springende da de trodde at huset brant. Vi fikk både av dem og av læreren strengt ordre om å slutte med den slags leiker, og etter det forsøkte vi ikke å gjøre den «kunsten» flere ganger.
I 1911 hadde Tanafjorden fått en ny lokalbåt, «Tanahorn». Den dampbåten hadde en fryktelig høy lyd. Ei tid etter det fikk vi en ny lærer – en stor trønder. Han var en kar som tok det litt lettvint. Det var ikke alltid at han gadd å fyre i sin egen kjøkkenovn. Da brukte han å komme opp til loftet for å lage mat, da han gjetta at vi hadde god fyr i ovnen. Vi så det som en stor ære for oss. En gang etter skoletid kom karen igjen opp på loftet med steikepanne og potetfat fullt av vispa røre for steikekaker. Han ba oss hente en avlang skammel fra skolerommet, på den satte han potetfatet, sukker- og smørfat og tallerker for kakene. Sjøl satte han seg på enden av benken og ba oss sette oss på andre enden så ikke benken skulle reise seg. De andre samla seg rundt som kråkeunger. Den første kaka var allerede ferdig og den andre var snudd i panna, da plutselig «Tanahorn» fløyta. Med det samme hoppa alle opp og fløy bort til vinduet. Men da vippa benken, potetfatet i golvet i tusen knas, den ferdige kaka, sukkeret og smøret samme vegen. Vi blei helt stumme. Læreren sto litt og så på den katastrofale situasjonen, det syntes som om han trakk litt på smilebandet. «Kan dere være så snille å rydde opp på golvet!» utbrøyt han bare, ga oss kaka som var i panna og rusla ned med den tomme panna. Vi gjorde oss sjølsagt også nytte av den kaka som var havna på golvet.
I løpet av mine 7 skoleår hendte det ikke en eneste gang at doktor eller noe slags helseråd, skolestyremedlem eller noen annen som var tiltrodd av kommune kom for å inspisere forholda våre. Dette loftsrommet forlot vi i samme tilstand som da vi trødde inn der første gang 7 år tidligere. Bare en forskjell hadde hendt. Tana kommune hadde påkosta å bore ut et rundt hull i veggen over vinduet og sette inn en ventil der på størrelse med et koppefat.
 | Vestertana "nye" internat i Gargogeahči var i drift som internat fra 1934 til 1963 og som dagskole til 1969. Internatbygget er i dag det eneste bevarte internatet i sjøsamiske områder fra før krigen. Det er foreslått å lage skolemuseum her.
(Foto: Svein Lund, 2007) |  |
Når jeg i seinere tid har sett hvordan forholda for fjerntboende barn har bedra seg fra år til år, så har jeg mer enn en gang undra meg over hvordan vi kunne klare oss gjennom skoleåra under de forholda som vi hadde.
Nå, men klaga ikke foreldra våre over at barna deres hadde slike forhold under skoletida? Jeg kan ikke huske å ha hørt at noen framsatte klager offentlig. Samefolket hadde i den tida liten kunnskap om på hvilken måte man kunne fremme slike klager. Blant de avsidesboende samene var det ingen som hadde nok ferdigheter i norsk språk og skriving at de kunne hjelpe sine venner med slike saker.
I tillegg kom at samenes syn på de styrende institusjoner og bestemmelser var slik som ei gammel kone i Vestertana sa til mannen sin da han gikk mange mil over øde vidder og fjell for å snakke med soknepresten om ei sak som han ikke var enig med presten om. Kona blei reint forskremt over dristigheta til mannen sin og klaga til naboen: «Vuoi, vuoi, han Mathis er gal! Han dro for å skjelle ut presten som er Guds stedfortreder her på jorda».
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4