Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
De to lærerskolestudentene som besøkte Masi i 1964 – fotografert 40 år etterpå i Oslo. Fra venstre: Lidvard Hytta og Jan Johnsen. |
I 1964 var to studenter fra Eik lærerskole i Tønsberg på besøk i Máze/Masi i Kautokeino. En av dem skreiv da denne artikkelen, som vi her gjengir slik den blei trykt i skoleavisa Ventilen. Forfatteren Lidvard Hytta er født i 1936 og oppvokst i Tunhovd i Numedal (Buskerud). Etter lærerskolen har han arbeida som lærer på hjemplassen, fra 1984 som rektor til han blei pensjonert. Lidvard Hytta har skrevet flere bøker med lokalhistorie fra Numedal. I artikkelen har Lidvard Hytta intervjua daværende rektor ved Masi skole, Trygve Lund Guttormsen. |
|
Faksimile av Ventilen |
Om det var lagnaden som førte oss til Masi, vet jeg ikke. Jeg hadde i hvertfall ikke tenkt meg dit, hadde knapt nok hørt navnet før. Men takket være en vegsperring på riksveien mellom Alta og Kautokeino havnet vi i dette interessante samfunnet sist sommer.
Hva er det som gjør Masi så interessant? Jo, ganske enkelt fordi det er en av de mest særpregede samebygder vi har i Norge i dag.
Masi, som har ca. 300 innbyggere, hører til Kautokeino kommune, og er således en del av det største herredet i landet. Som en sammenligning kan nevnes at både Oslo, Akershus og Østfold fylke ville ha fått plass innenfor denne storkommunen.
Folket ernærer seg for det meste av småbruk og reinsdrift, så her finner vi både den fastbuende same og flyttesamen. Jaktmulighetene er gode, og i de mange vann og elver rundt omkring på vidda er det et rikt fiske.
Bygda har hatt helårsvegforbindelse med Alta i 2 år, og om ikke alt for lenge er det meningen at de også skal få det med moderkommunen Kautokeino. I høst skal Masi få elektrisk strøm, noe innbyggerene ser fram til med stor forventning. For en 10–15 år siden tok samene til med å bygge seg hus, og flere og flere av dem har nå fått seg en bedre bustad. Men enda er det mange som bur i gammer eller telt.
Om livet til daglig er like romantisk eller dramatisk som «Laila» gir uttrykk for, skal jeg ikke uttale meg om. Men et er sikkert, og det er at de som vil brødfø seg her oppe helst bør ha sterke røtter i vidda.
Hvorledes arter skoleforholdene seg i dette samfunnet?
For å få svar på det har vi funnet fram til den vakre internatskolen. Der møter vi skolestyrer Trygve Guttormsen. Han er fra Alta, men kom hit til skolen like etter han var ferdig med utdannelsen sin ved Tromsø lærerskole. At han valgte Masi, og dermed tok på seg det ansvarsfulle vervet som styrer ved en sameskole, kan nå ha så mange årsaker. Men det spørs om ikke en av grunnene var at hun som ble konen hans er fra Masi. Hun er også lærer, og nå den eneste av de 9 lærerene ved skolen som kan samisk.
Det må vel bli en stor omstilling for de barna som kommer ned fra vidda, og som må innordne seg disiplinen ved en internatskole?
Ja, det er klart, sier Guttormsen. Det er barn av naturen som blir tatt ut fra det frie livet på vidda og satt på skolebenken her. De er ikke vandte med å gå etter klokka, eller sitte rolige ved en pult i tre kvarter av gangen. Men det verste av alt er språket. Mange av de som kommer hit kan ikke ett eneste norsk ord. Og av de 9 lærerne som arbeider her er det som før nevnt bare en som kan samisk. Det sier seg selv at det må bli vanskelig å ta kontakt. Vi kan tydelig merke at barna etter hvert går mere og mere inn i seg selv.
Av lærebøkene er det bare ABC som er på samisk. Så før barna i det hele kan komme noen veg må de lære norsk. Og det er ikke gjort i noen snøggvending. De fleste har språkvanskeligheter under hele skoletida.
Når en da tenker på at til avgangseksamen får barna her oppe de samme oppgaver å løse som de norsktalende barn, og resultatet dømt etter samme skala, da forstår en hvor urettferdig en oppfører seg imot samene. Og det er ikke noe merkelig at eksamensresultata ligg mye lavere for samebarna enn for barna øvrig i landet.
Dette gjelder ikke bare i faget norsk, men også i regning. Til de fleste regnestykker hører tekst med, og forutsetningen for at en kan løse stykkene er jo at en kan forstå det som står der. Det er i det hele forferdelig å tenke på den skolepolitikk myndighetene har ført blant samene, fortsetter skolestyrer Guttormsen videre. En tid var det ikke tillatt å snakke samisk med barna på skolen i det hele tatt. I følge menneskerettighetene skulle et hvert barn ha rett til å få undervisning på sitt eget morsmål. Gjør samebarna det?
Skolestyrer Guttormsen er av den mening at barna skal lære norsk. Men de bør i hvertfall de 3–4 første åra få undervisning på sitt eget mål. Og en må ha flere samisktalende lærere.
Å få i stand en god kontakt mellom heim og skole er vel vanskelig under disse forhold?
Barna bor hos oss i 2 måneder av gangen. Vi kan ikke da bare være skole for dem i begynnelsen å gi dem faglig lærdom. Men vi må også på en måte erstatte heimen. Vi har foreldremøte, og de som ikke bor for langt unna kommer da. Men det sier seg selv at kontakten ikke kan bli den beste med de lange avstander vi har.
Gleden er vel stor hos barna når de skal få reise heim igjen?
Ja, det er sikkert. De er helt elleville. Men her må det føyes til at de bærer sin «skjebne» til vanlig med stor ro. Det er sjelden de gir uttrykk for sine vanskeligheter, så som heimlengsel og savnet etter foreldrene.
Når vi etter samtalen med skolestyrer Guttormsen igjen står utenfor skolen, og lar blikket vende innover fjellviddene, ser vi liksom for oss barna der de kommer i sine festlige drakter for første gang til skolen, for dem til det ukjente og fremmede. Her blir de overlatt til fremmede mennesker under helt nye forhold. Mens foreldrene må vende tilbake til vidda og reinsflokkene. At de ikke får sove første natta er ikke noe å si på.
Fleire artiklar frå Samisk skolehistorie 3