Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.
 Lars Magne Andreassen på konsert i Guovdageaidnu, 2007. |
Lars Magne Andreassen er født i 1967 og oppvokst i Narvik kommune. Han har utdanning i samfunnsvitenskap fra Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Bodø. I mange år har han vært forsker ved Árran lulesamisk senter, der han i 2011 blei direktør.
Han har holdt mange konserter og i 2007 ga han ut plata Bálges med sanger på lulesamisk. |
Jeg er utfordret til å skrive min samiske skolehistorie. Det samiske innholdet i min skolegang kom først når jeg begynte på høgskolestudier og lærte om norsk og samisk historie og da jeg selv forsket på vår nære historie i forbindelse med studiene. Fra jeg startet i grunnskolen i Bjerkvik i 1974 og til jeg var russ i Narvik i 1986, var det knapt samiske temaer i undervisningen. Det blir kanskje lite samisk skolehistorie å fortelle om, men det er dessverre en typisk historie, den skjulte samiske elevens hverdag i en skole der det samiske er et ikke-tema.
Mamma og pappa møttes på læstadiansk storsamling i Bjerkvik. Hun var utdannet jordmor og hadde fått jobb på Bærum sykehus. Pappa flyttet etter og tok jobb på spikerfabrikken i Sandvika. Jeg kom til verden det året samiskundervisning starta i Norge, 1967. Mamma ble kreftsyk og vi flyttet nordover til Vassdalen, hvor vi ble boende et par år etter at hun døde. Det første året i grunnskolen gikk jeg på Bjerkvik skole. Pappa fikk jobb i Narvik og min bror og jeg flyttet etter da jeg skulle begynne i 2. klasse på grunnskolen.
 |
Vassdalen. (Foto: Lars Andreassen) |
Jeg minnes to samfunnsfagtimer om samer i 8. klasse på Parken ungdomsskole i Narvik. Jeg satt og stirret i pulten i to lange timer og ønsket meg langt vekk, redd for at min samiske bakgrunn skulle avsløres. Husker ei jente i klassen som hvisket til en annen, tok på sine kinnbein og pekte på meg. Jeg har siden hatt en formening om at de andre i klassen ikke snakket til meg på et par uker. Jeg gikk også konfirmasjonsskole det året. Ei av jentene hadde markerte kinnbein. Da ønsket jeg henne langt vekk og lurte på hvordan jeg skulle få mine kinnbein redusert. Pappa hadde lulesamisk som morsmål og i norsk skriftlig kunne dette komme til syne. En gang jeg hadde vært på kontroll hos tannlegen for min tannregulering, skrev pappa i meldingsboka: «Lars har vært hos tannlegen med tanna». Etter det forfalsket jeg alle meldingene på ungdomsskolen.
I dag skammer jeg meg over skammen jeg følte. Men hvor kom denne skammen fra? Et svar gis i de omtalte bygdebøkene for Ofoten. Sameforskeren Henrik Kvandahl fra Ballangen blir sitert i en brevveksling med sokneprest Hansen i Evenes 1924 om Friis´ etnografiske kart fra 1860-årene: «De fastboende mistet sitt språk. Den kristne finn foraktet sin hedenske bror. Den fordanskede finn overså den finn som ikke hadde fått gå skole … vel foraktet bumennene også den hedenske finn, men forholdet mellom markefinnene og bumannsbefolkningen var adskillig bedre enn mellom de gamle sjøfinner og deres nu innvandrende brødre. Omsider ville de ikke erkjenne noen nasjonal forbindelse med sine nye frender, som de anså seg å være skilt fra både med hensyn til tro, språk, seder og levemåte, og til sist også i klesdrakt.»s (op.cit. s. 30).
Den forakten jeg følte er altså av gammel dato i Ofoten. Det var også selvforakt. Det var et ønske om å slippe unna fordommene om samene og bli sett på som et individ. Min samiskhet var ikke skjult for mine venner og jeg var sågar stolt av at pappa kunne snakke samisk. Kofte brukte vi ikke. Jeg brukte kofte første gang i et bryllup da jeg var 18 år. Min samiskhet var knyttet til en lukket hjemmesfære i byen og i Tysfjord, og i liten eller ingen grad i Vassdalen. Jeg var bare glad til at det ikke ble tematisert i skolen. Tausheten i Vassdalen fremstod som et tabu, et forbudt samtaletema, noe vi visste om, men ikke skulle snakke om. Mine besteforeldre snakket samisk sammen uten at jeg forstod, og mine slektninger og venner i Tysfjord snakket samisk uten at jeg forstod. Jeg sørget mest over dette i Tysfjord, der ville jeg forstå, det ville jeg ikke i Vassdalen. Jeg hørte en historie om «Svensk-Eva» blant enkelte slektninger. Eva var nok et samisk/kvensk barn som for 6 generasjoner siden fulgte med vårflyttinga til norsk side, kanskje pga. nød eller døde foreldre. I oversikta over slekta står hun oppført uten etternavn og foreldre. I ungdomskoletida vokste Evas betydning slik at jeg på et tidspunkt regnet meg som kun 75 %-same.
I hovedfagsoppgaven min[4] viste jeg til tallmateriale fra folketellingene for Vassdalen. Bak tallene vises et historisk mønster som kunne beskrevet mange andre samiske områder.[5] Folketallet steg fra litt over hundre i 1910 til over 200 i 1930, 1950 og 1960. Så har det vært en gradvis nedgang fra 150 i 1970 og 1990 til under 100 mennesker i dag. Alle i dalen snakket samisk og var registrert som samer i 1910 og 1930. I 1950 var nesten alle registrert som samer, men kun 25 personer av ca. 210 oppga samisk som språket som «brukes til daglig i hjemmet». Dette var en klar underrapportering og svaret var nok et uttrykk for et skille mellom fortid og framtid. Som Bjørklund (1985) skriver om Kvænangen: «Fjordfolket ble stilt overfor valget mellom fremgang og fornorskning eller å forbli samer og fortsatt være fattige. Inngangsbilletten til den norske velferdsstaten ble et folks kultur og identitet» (s. 408).
Andre tall viser at folk i Vassdalen generelt sett ikke var fattigere enn norske bygder i området og at identiteten ikke forsvant, men det samiske språket ble forbundet med fortida. I 1970 oppga flere at de behersket samisk sammenlignet med tallene fra 1950 og 80 % av befolkninga oppga at de regnet seg som samer. Språkkunnskaper var m.a.o. ikke avgjørende for om en regnet seg som same, men slektskap. I dag står ca. 33–35 personer fra dalen i Sametingets valgmanntall[6] og de fleste med røtter fra dalen regner seg, så vidt jeg forstår, som samer i dag.
Tallene antyder altså at overføringen av språkkunnskaper mellom generasjonene endret seg i etterkrigstida. Selv om Vassdalen kan sies å være nesten språklig fornorsket, er befolkningen ikke assimilert, dvs. at de har byttet etnisk identitet. Men det at det samiske ble forbundet med fortida, det at de gamle fordommene mot det samiske lokalt fremdeles levde, og den norske velferdsstatens etniske blindhet, hadde sin pris. Prisen var tausheten som jeg fort oppdaget, og en underliggende skam. Denne tausheten ble ikke brutt i nærområdet før slutten av 1980 tallet med gjenstiftelsen av Ofoten Samiske forening (OSF) og åpninga av det første Sametinget. Men det var etablert en balansegang i livet for mange slekter, som i min, som nå ble forrykket. Prisen for å opprettholde en samisk identitet rundt kjøkkenbordet var å fremstå som norsk utad, språklig og symbolsk. Kofta var så å si ute av bruk, til medlemmene i OSF sydde seg nye og tok dem i bruk i den norske sfæren. Virkningen på mange var vel omtrent som de følelsene jeg hadde i konfirmasjonstimen hvor jeg foraktet henne med de høye kinnbeina.
Men selv om tausheten ble brutt på denne måten og de som «grynna snyen» fikk mye motbør, skjedde det noe viktig. Samiskhet ble debattert. Grunnen til at det var så taust og stille både blant mine og ikke minst i skoleverket, er Grenersen (1995) inne på. Geir Grenersen var oppvokst i Bjerkvik, nabobygda til Vassdalen.
«Det lå et slags mystikkens slør over disse folkene. De bodde for oss i det ukjente landet. Jeg, og jeg tror mange av mine jevnaldrende, koblet ikke mellom stedsnavn, skjellsordet »lapp» eller «finn» og samiskhet. ... De bor jo så nært deg selv at utenforstående kunne ta feil. Det er derfor bedre å se på dem som annerledes, noen du ikke har noe med å gjøre» (ibid. s. 198).
Han kommer også inn på skolens rolle i dette etniske uklare landskapet: «Samiske elever skulle behandles som andre, deres «handicap» skulle ikke nevnes. På dette vis opprettholdt 1960-tallets skole myten om det samiske som noe utdøende og lite verdt å ta vare på. Skolen hadde en nasjonal oppgave, den skulle gjøre oss alle til gode nordmenn. Derfor hørte vi lite om nordlendingen og ingenting om samene» (ibid. s.200).
«Lapp» var den lokale norskspråklige betegnelsen på samene, også blant oss samer selv. Men det var ikke et begrep som direkte var knyttet til samiskhet, for samene, slik det nasjonale bildet var tegnet av dem, var jo «reindriftssamen», og de bodde jo andre steder, helst i Finnmark, foruten om de få i regionen som drev med rein. Dermed oppstod en dobbelt usynliggjøring. Ikke var vi «ekte samer» og vår samiskhet var ukjent i det offentlige rom. Når vi så kom til den dobbelttimen i samfunnsfag i 8. klasse, ønsket jeg meg langt vekk fra fordommene og usynliggjøringen og den indirekte rangeringen av ekte samiskhet.
Det viktigste som skjedde når folk begynte å ta på seg kofte og ble avbildet i lokalavisene m.m., var at vi gikk fra å være «lapper» med uklar etnisk bakgrunn til å være samer og urfolk. Dette hadde to konsekvenser. For det første stilte sameforeningene og enkeltpersoner, med bakgrunn i de nye nasjonale målsetningene for skoleverket og sameloven, krav om samiskundervisning lokalt. For det andre medførte endringene at hver familie og slekt, og hver enkelt måtte ta stilling til egen samiskhet. For i hvilken grad skulle vår samiskhet gjelde utenfor hjemmet, og i en fellesetnisk arena? Skulle vi ta i bruk Vassdalskofta igjen, angikk det oss?
På 1990-tallet var det enkelte elever som fikk samiskundervisning ved Bjerkvik skole. Det har vært arrangert en rekke språkkurs for voksne også. I skoleåret 2008–2009 var det 7 elever i Narvik kommune som hadde nordsamisk som andrespråk 3, en elev i Beisfjord og resten i Bjerkvik. [7] Tallet har vært sånn omtrent stabilt siden årtusenskiftet. Ingen elever har hatt samisk ved Villaveien barneskole. På Parken ungdomsskole hadde 2 elever nordsamisk skoleårene 2005–2007. Jeg vet det er elever på videregående skole som har hatt fjernundervisning i lulesamisk de siste årene. Den gamle samiske dialekten i Vassdalen snakkes ennå blant den eldste generasjonen. Noen fra de yngre generasjonene forstår en del, men overføringen mellom generasjonene ble brutt på 1950–60-tallet. Lenger ute i markebygdene står språket sterkere, også blant de yngre, takket være gode revitaliseringstiltak. Språket som mine besteforeldre snakket seg i mellom, bokstavelig talt på kjøkkenet da jeg vokste opp, ble igjen der.
For slekta medførte den nye tiden behov for å ta stilling. Jeg brukte lenge kun Tysfjordkofta, men i 2002 fikk jeg Vassdalskofta av Ann-áhkku, Anna, som var søster til min bestefar. Jeg ville bruke den i mitt eldste søskenbarns bryllup sørpå. Noen dager før bryllupet ble jeg oppringt av min tante, brudgommens mor, som uttrykte seg slik at jeg ikke følte meg velkommen om jeg ville bruke kofta den dagen. Ei annen tante, som også hadde flyttet sørover på 1960-tallet, ville ordne opp ved å kjøpe meg en dress jeg kunne ha på meg. Jeg fortalte dette til de av slekta som var nordpå akkurat da, og det ble gråt og sinne. Bryllupet gikk som planlagt uten min deltakelse, men for slekta var det på sett og vis den store oppvåkningen. De fleste fornektet ikke sin samiskhet, men de brukte ikke samiske symboler for å markere samiskheten. Nå er det tre generasjoner fra slekta mi i Vassdalen som har kofte.
Mange av deltakerne på jubileet var også mine klassekamerater fra gymnaset. Senere på året ble jeg invitert til Frydenlund videregående skole for å holde et foredrag om samisk kultur i Ofoten og hvordan skolen skulle forholde seg til Kunnskapsløftet og de nye fagplanene. Jeg berettet at jeg husket lite fra mine tre år på samme skole. Nå er ungdom generelt fraværende i skolesituasjonen i den alderen, men jeg la også fra meg deler av meg selv ved inngangspartiet. Jeg spurte, som jeg pleier, når jeg holder foredrag, om hvor mange samer det var til stede. 1 rakk opp handa. På spørsmål om hvor mange som hadde samiske røtter kom det 3–4 hender til. Jeg spurte hvor mange nordmenn det var i salen og hvor mange som hadde norske røtter. Da lo de fleste og tok poenget mitt. Det samiske blir ofte ansett som noe man kvalifiserer seg til gjennom kompetanse i samisk språk og grad av samisk blod i årene, og ikke noe man bare er. En av lærerne fortalte i en pause, at hans oldeforeldre står oppført som «lappisk fastboende» i en folketelling i en av Ofotens bifjorder. Hans sønn ønsker at han skal melde seg inn i Sametingets valgmanntall fordi han selv ikke kan det i følge loven. Men, sa han; «æ kan ikke gjøre det før mamma e død, fordi om æ gjorde det nu ville ho ta sin død av det. Ho mener noen har løgge på oss».
Hvis fordommer er sosialt skapt gjennom århundrer, tar det også tid før de endres gjennom kunnskap og holdningsendringer. Det går raskere om skoleverket gjør jobben sin som det i økende grad ser ut til at det gjør. Imens lever myter som skaper følelser som at det samiske fortsatt er mindreverdig. Flere samiske elever har gått og går på Frydenlund videregående skole og har samiskundervisning. Ei fra Tysfjord sa hun på skolen var «same fra dag 1». Andre elever kunne si «der e de der samene, uten at de mente nokka vondt med det». Hun sa også at «Men, vi hørte historier om dette med innavl i Tysfjord, særlig i Musken og på Drag». Jeg spurte om hun hadde hørt om disse innavl-historiene fordi ei kvinne på jubileet kom inn på samme tema. Hun hadde i forbindelse med jobben kommet i kontakt med klienter fra Tysfjord. Hun brukte innavl som forklaring på enkeltes livssituasjon og psykiske problemer. Jeg sa at etter mitt kjennskap verken var eller er innavl utbredt, ei heller et problem, og snarere en myte pga. fordommer. Problemet fra et samisk ståsted er snarere at helsetjenestene ikke har vært tilrettelagt for samer. Mer snakket vi ikke om saken, festlig lag som det jo var, men jeg satt igjen med denne bitre smaken av å skulle diskutere noe som ikke lot seg diskutere. Avmektig, stilt overfor kunnskapsløsheten.
Verden går imidlertid videre og mye er endret siden min tid på skolebenken. På barneskolen hendte det at noen gikk forbi i Kautokeinokofte mens vi hadde friminutt. Da hang vi i vinduskarmene. Jeg sa aldri jeg var same i slike tilfeller. Nå er jeg blant dem som går i kofte i byen og jeg håper ikke barna anser det som så spesielt lengre. Det viktigste sett fra mitt ståsted er at samiske temaer i undervisningen også er lokalbasert og eksempelvis lokale ressurspersoner og foreninger trekkes inn i arbeidet. Videre må den lokale samiske historien få sin plass i for eksempel Narviks offisielle historie. For myten om hva som er samisk kultur må også brytes for at ikke flere skal sitte og stirre i pulten i de timene man snakker om samene som noen langt der borte, som noen annerledes mennesker, som noen de ikke har noe med å gjøre i sitt hverdagsliv.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]