Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.
 Klemet I. Hætta, 2005
|
På Samisk videregående skole og reindriftsskole bruker man å si at Klemet er som poteten – man kan bruke han til det meste. Der har han i omtrent 25 år arbeida i mange funksjoner og undervist i mange fag, sjøl om han ikke har lærerutdanning. Klemet Isaksen Hætta (Issát Lemet) er født i 1955 og oppvokst i Bildaveaiguolba, 15 km oppover elva fra Kautokeino kirkested. Han gikk grunnskole i Kautokeino 1962–71, og begynte så på gymnas i Karasjok, men slutta og tok heller utdanning i mekaniske fag i Kautokeino og Hammerfest. Han har arbeida i mekanisk industri, på museum, som bonde og lærer. Her forteller han om sine erfaringer som elev og lærer. |
Foreldrene mine snakka aldri om skolen. De fortalte ikke om sin egen skolegang. Først etter av vi barna blei voksne, kunne mor fortelle litt om skoletida si. Da fortalte ho mest om internatet og hjemreisene, lite om undervisninga og skoletimene.
Et halvår før jeg skulle begynne så begynte de å snakke om at til høsten skulle jeg på skolen. De fulgte meg til bygda og var en dag på skolen. Men så måtte de dra hjem.
Etter hvert fikk vi dra noe oftere hjem, da jeg gikk i 6. klasse var det annen hver helg. Da jeg gikk i 7. klasse blei det bygd veg til Ákšomuotki (Økseidet). Da blei det skolebuss og de to siste åra fikk jeg bo hjemme.
Det er sjølsagt tungt å være så lenge på internat. Spesielt husker jeg en gang jeg var på internatet og det var hjemreisehelg. Men jeg var sjuk og fikk ikke reise hjem.
Flere ganger rømte jeg fra skolen. Noen ganger var vi flere som rømte i lag, andre ganger rømte jeg aleine. Jeg var ikke mer enn sju år gammel da jeg første gangen gikk aleine hjem. Før jeg nådde hjem var det bekmørkt. Sjøl om vi tidlig var vant til å ferdes ute i naturen, var det jo ikke ufarlig. Jeg husker i sju–åtteårsalderen at jeg kledde av meg og vassa over den strie Suohpatjohka. Og en gang på våren var vi flere som rømte hjem på elveisen. En av oss gikk gjennom isen, men heldigvis klarte en annen å trekke han opp igjen. Når vi kom hjem forsøkte vi å si at vi hadde fått fri, men det trodde ikke foreldrene våre særlig på. Så de torde ikke annet enn å frakte oss rømlingene tilbake til skolen igjen. Når vi kom tilbake til skolen, blei vi så straffa. En vanlig straffemetode var å måtte sitte igjen etter måltidet, enten i matsalen eller i et eget lite rom som blei låst fra yttersida. En gang blei jeg låst inne etter middag og glømt igjen. Først da jeg ikke møtte til kveldsmaten, kom internatbetjeninga på at de hadde låst meg inne.
Det blei ikke kunngjort på forhånd hva slags middag det var. Men ofte var det en elev som undersøkte og fortalte de andre, og når det var slik mat som vi ikke likte så gikk vi ikke for å spise.
Blant barna var det streng rangordning. Vi fikk bare ei brødskive med pålegg på, og ofte blei små og svake barn tvunget til å gi den til de sterkere. Jeg husker at noen elever kasta andre elever ut av vinduet, når det var 30 grader kaldt, og de måtte løpe barfota rundt hele internatet for å komme inn igjen.
Husmor var Gunhild Olsen. Ho var allerede da ei gammel dame, og hadde vært i den stillingen i 30 år, men ennå ikke lært samisk. Ho forsto kanskje litt, men snakka ikke.
Det var mange forferdelige hendinger på skolen. Noen saker var så ille at jeg ikke kan fortelle om det. Men jeg vet at det var seksuelle overgrep på internatet i den tida. Skyldige var både lærere og andre som arbeida på internatet, og det var både jenter og gutter blant dem det gikk ut over.
 |  |
| Kautokeino barneskole som nybygg (postkort Widerøe) | Kautokeino internat - matsalen, 1965. Elevene er fra høyre: Berit Anne Oskal (Kemi), Anne Astrid Nikolaisen (Silvola), Anne Kristine Skum (Steinfjell), Kristine Turi (Nystad), Brita Inger Hætta (Eira), Anne Grethe Hætta (Eira), Ellen Eira (Rasdal), Inga Kristine ?, Karen Inga Utsi. (Foto: Valerie Stalder) |
Noen flyttsamebarn hadde lært norsk på kysten når de om sommeren hadde lekt med barna der. Men de fleste av oss, vi forsto ingenting av undervisninga i starten. Lærerne var nesten alle norskspråklige. Og de elevene som kunne norsk fikk sjølsagt best kontakt med lærerne. Særlig husker jeg at dersom noen hadde gjort noe galt, kunne elevene som kunne norsk forklare læreren at det ikke var deres feil, men noen andres. Slik kunne de sjøl komme seg unna, men vi som ikke kunne skolespråket ikke kunne forsvare oss.
Noen få lærere var samiskspråklige, men de brukte ikke samisk i skolen. Derfor var det ikke stor forskjell mellom norskspråklige og samiskspråklige lærere.
Jeg husker godt da jeg første gang sa noe på norsk i en time, da gikk jeg i 4. klasse.
Når vi kom inn i skoletimene, var det slik en monoton lyd. Vi måtte skrive ned det som læreren skreiv på tavla. Først forsto vi ikke så mye, men sjøl da vi begynte å forstå, følte vi at det ikke gjaldt oss. Vi kjente ikke den verdenen som var i bøkene. Vi hadde ikke referanser til det som læreren underviste, det var fra en annen verden. Derfor brydde vi oss ikke om det, da det ikke angikk oss som mennesker.
Om morgenen og kvelden måtte vi synge. Jeg husker ikke sangene, men de var alltid fra samme boka, Norsk Skolesangbok eller noe slikt. Vi sto og sang. Alt var bare på norsk, salmene også. Nå husker jeg ikke en eneste salme eller sang som vi sang.
For oss var det viktigste det som skjedde utenom skoletimene. Skolen var en veldig stor bygning, den var ferdig bygd et par år før jeg begynte. Jeg tror at det store bygget påvirka elever og lærere – det var en ny æra, sterkere fornorsking.
De første åra jeg gikk på skolen var det ikke skole hele året. Reindriftsbarna var på skolen mellom jul og påske og vi fastboende barna var på skolen høst og vår. Men i den tida om vinteren da vi var hjemme, så hadde vi en slags brevskole. Fra 2. eller 3. klasse fikk vi mange arbeidsoppgaver med oss hjem da vi dro hjem til jul. De skulle vi svare på og sende svara som brev til skolen. Men det var vanskelig å svare når vi ikke fikk noen hjelp hjemme. Matematikken gikk nå på et vis, men med norsk og andre fag var det verre. Og vi hadde ikke slik orden i papira hjemme, så ofte blei det både kaffeflekker og annen forurensing på papira før vi fikk sendt dem til skolen. Og posten, den gikk i den tida en gang i uka.
Seinere blei det helårsskole for alle, jeg tror det var da jeg begynte i 4. klasse. På internatet kunne vi noen ganger få hjelp med hjemmeleksene, men det var ganske tilfeldig. Jeg husker at ei tid var det et rom som sto åpent, der kunne vi få hjelp. Ellers var det opp til hvem som var vakt på internatet. Noen ganger var det en lærer, som vi kunne spørre om hjelp, noen ganger andre, som det ikke nytta å spørre. Da jeg de siste to åra bodde hjemme, var det ingen som kunne hjelpe meg.
Nå begynte tidene å endre seg – far snakka om at jeg burde gå videre på skole. Jeg hadde slektninger som hadde gått på skoler, en fetter og en onkel. Foreldrene mine visste ikke så mye om skoler. De sa ingenting om hva slags skole jeg burde gå. Likevel ga de meg motivasjon for å søke skoler. Jeg visste at vi fem barna ikke alle kunne leve av gårdsdrifta vår, noen måtte søke annet levebrød.
De fleste reindriftsbarna hadde ikke slike forbilder. Foreldra ønska at de skulle forbli i reindrifta, og det påvirka sjølsagt skolemotivasjonen. De fleste av dem dro hjem da de var ferdige med grunnskolen, de gikk ikke mer på skole.
Det var ikke så enkelt å dra til Karasjok som i dag, når man kan kjøre dit på under to timer. «Indre riksveg» var ennå ikke ferdig, og vi måtte enten dra over Alta og Lakselv eller gjennom Finland over Enare. I 1972 blei det starta snowmobilrute fra Karasjok til Máze, og vi kunne dra med denne når vi skulle hjem til jul. Det var dengang såpass lite kontakt mellom Kautokeino og Karasjok at vi knapt hadde hørt Karasjok-dialekten før vi kom dit, og vi trengte litt tid å venne oss til den. Når vi så kom hjem til Kautokeino, brukte vi nye ord, og folk her spurte hva vi sa, de forsto ikke de samiske orda fra østlige dialekter.
For meg var det første gang jeg i det hele tatt fikk samisk som fag, og da begynte jeg å lære å skrive mitt eget morsmål og lære begreper som forklarte det grammatikalske systemet. I samisk slo man to klasser sammen, med en lærer, det blei ei fryktelig stor gruppe. Og samiskundervisninga blei da også så som så.
Samisklærer var Isak Østmo. Nesten alle andre lærere var søringer. Rektor må ha vært en svært anonym person, for jeg husker ikke navnet hans. Men inspektør var Jon Eldar Einejord [1]. Han snakka da bare norsk. Jeg visste ikke engang at han var same.
Jeg gikk på gymnaset halvannet år, så slutta jeg. Jeg hadde ingen konkrete planer om hva jeg skulle med gymnas, jeg ville hjem og jeg var ikke fornøyd med skolen. Det var ikke fordi det ikke gikk bra i faga. Det var en slags protest, men kom veldig brått. Jeg bare bestemte meg for at nå drar jeg hjem, og så dro jeg. Så dro jeg rett på vidda og fanga ryper hele vinteren.
Jeg dro da til Hammerfest og tok et halvt års sveisekurs, og deretter måtte jeg i militæret. Da jeg var ferdig der, begynte jeg på teknisk fagskole i Tromsø. Men jeg hadde mer lyst til å arbeide, og da jeg fikk arbeid på Tromsø skipsverft, slutta jeg på skolen med det samme. På skipsverftet lærte jeg veldig mye. Blant annet var jeg oppslager eller hjelpemann for smeden, og slik lærte jeg tradisjonelt smiarbeid. Men i 1980 gikk firmaet konkurs, og jeg måtte flytte igjen. Denne gangen dro jeg til Harstad, til et annet skipsverft. Der arbeida jeg i et par år, men på grunn av ei arbeidsulykke blei jeg langvarig sjukmeldt og dro da hjem til Kautokeino. I mange år hadde jeg arbeida med foto, og da hadde Kautokeino bygdetun en ledig stilling med et fotoprosjekt. Da slutta jeg i Harstad og arbeida et år på museet.
Allerede mens jeg arbeida på ungdomsskolen fikk jeg noen timer på videregående skole, og skoleåret 1986/87 arbeida jeg der. Men så døde far min, og jeg måtte ta over ansvaret for gården. Et tiår arbeida jeg som bonde før jeg ga opp og la ned drifta i 1998. I den tida hadde jeg nesten hvert år mer eller mindre arbeid på videregående skole også, mest i tekniske fag og utmarksfag. Jeg har vært med å bygge opp utmarksfaget. Jeg kan si at det faget har to hovedmål: elevene skal kunne klare seg i utmarka og samtidig verne om naturen.
– Da jeg første gang starta som lærer, hadde jeg ikke mer enn halvannet år gymnas og halvannet år opplæring i mekaniske fag. Så tok jeg i 1988 fagkurs i reindrift som privatist. Da jeg slutta med jordbruket var tanken min å ta utdanning slik at jeg kunne få fast stilling som lærer. Først tok jeg studiekompetanse som privatist. Men så fikk jeg plutselig full jobb et år på videregående. Etterpå begynte jeg å lese matematikk på Universitetet i Tromsø. Jeg tok et par eksamener, men jeg klarte meg ikke uten inntekt, for da gikk både kona mi og begge døtrene våre på skole samtidig. Og da videregående skole igjen tilbød meg arbeid, kunne jeg ikke si nei. Samtidig som jeg hadde delstilling på videregående, leste jeg urfolkskunnskap på Samisk høgskole. Det var et svært interessant studium. Men så i 2003 hadde videregående skole så mange søkere at de måtte sette i gang to klasser på naturbrukslinja. Da trengte skolen veldig til en tilleggslærer i naturbruk. Og året etter skjedde det samme igjen og jeg måtte utsette studieplanene nok en gang.
 |  |
| Klemet og elevane Anniken Hætta og Aslak Anders Hætta setter opp trestamme til å hogge på, i bakgrunnen læreren Inge Andersen. (Foto: SVSRS) | På isfiske med en reindriftsklasse og gjesteelever fra Samisk opplæringssenter i Enare. Trulig år 2000. (Foto: Klemet I. Hætta) |
– Vi starta med samarbeid med Enare, seinere kom Lovozero med og til slutt Jokkmokk. I tre år fikk vi penger av skolen til dette. Først var kontakten i første rekke mellom lærere, men etter hvert blei det også elevutveksling. Nå har elevene våre vært i alle de andre landa, og deres elever har vært her. Samarbeidet er først og fremst mellom linjer som underviser naturbruk / reindrift.
Skolene har hvert sitt spesielle ansvar; vi har siidadoallu og samisk språk, Enare har slakting og kjøtt- og fiskeproduksjon, Jokkmokk har duodjiemner av rein og Lovozero har blant annet reinkjøring. I Lovozero har de bygd opp en egen reinflokk for skolen, noe som mangler ved de andre skolene. Vi har vært to uker i Enare og ei uke i Lovozero. Spesielt Russlands-turen har vært svært verdifull for elevene. Vi har så vært på kysten med elever fra finsk og russisk side.
I 2003 søkte de fire skolene sammen om et Interreg-prosjekt, og i 2004 fikk vi 2,5 millioner kroner. Hver skole har omtrent en halv stilling til arbeidet med dette prosjektet. Sjøl har jeg arbeida mye med dette. Vi er to lærere som har delt 40 % stilling.
 |  |
| Klemet i lavvoen i lag med eleven Mikkel Isak I. Oskal. (Foto: SVSRS) |
Samarbeid over grensene: Klemet i Lovozero i lag med Anna Prahova. (Foto: SVSRS) |
– I 2006 trengte skolen et års vikarlærer i mekaniske fag. Det blei til to år, mens læreren i mekaniske fag vikarierte som rektor. Så hadde jeg fullt arbeid igjen. Da dette var over, skulle jeg studere, men så blei det mer arbeid på skolen. De tilbød meg halv stilling i reindriftsopplæringa og i tillegg underviste jeg datakurs og arbeida med Helse–Miljø—Sikkerhet. Den kombinasjonen hadde jeg i to år. Så skulle kursinspektøren ha et års permisjon, og jeg fikk det vikariatet, samtidig som jeg fortsatt hadde HMS-arbeidet og underviste på reindriftslinja.
Det internasjonale samarbeidet om reindriftsopplæring har ikke virka noe særlig i noen år, men nå har vi starta opp igjen, og alle fire landa er med. Nå kalles det BEBO – Boazodoalloealáhusa boahtteáiggi ovdáneapmi (Utvikling av framtida for reindriftsnæringa), og det er ikke bare et samarbeid mellom skoler, men næringa er også med. Jeg vil gjerne fortsette med det arbeidet. Jeg deltar i ei internasjonal gruppe på skolen, der vi også arbeider med utvekslingsprogramma NorPlus og Comenius.
– Det går fra kurs til kurs, vi mangler fortsatt en strategi framover. Og kursavdelinga har ikke egne lærere. Det betyr at vi til hvert enkelt kurs enten forsøke å få lærere fra videregående skole, eller søke etter folk utafra. Og når vi ønsker å arrangere et kurs, må vi først finansiere det. Og når vi endelig har fått finansiert og er klare til å starte, så kan det være langt ut i skoleåret, og da er det ikke bare å finne lærere som har kompetanse til å undervise i faga, og helst på samisk.
De siste åra har det vært mange datakurs, for det er noe som alle nå må kunne. Det har vært særlig mange reindriftssamer på disse kursa, og vi har også hatt egne seniorkurs for pensjonister.
Det er fortsatt stort behov for samiskkurs, både skrivekurs for samisktalende og kurs for norsktalende. Det skulle ha vært stipend slik at alle som trenger det fikk gå kurs og ta fri fra arbeidet.
Men dessverre ser det ikke ut som situasjonen for voksenopplæring blir noe bedre. Nå har vi nettopp fått planer for å bygge nybygg for videregående skole, men i den sammenheng har de ikke tenkt på plass for voksenopplæringa.
Hva skal han så gjøre videre?
– Videregående skole har planer om å tilby voksenopplæringskurs i sveising og datalære, kanskje jeg kan gjøre noe der. Jeg har også tenkt på sjøl å lage kurs for ungdom i hvordan klare seg i naturen. Jeg ser at både samisk og norsk ungdom trenger det.
Jeg kunne godt tenke meg å fortsette med samarbeidet over grensene. Når samene bor i fire land, er det mye som trekker dem i hver sin retning og det er vanskelig å opprettholde felles samisk kultur og aktiviteter. – Hva med studieplanene? Når skal du få deg formell lærerkompetanse?
– Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer dit, men jeg har ikke stengt døra helt. Det er ennå mye som jeg har lyst til å lære, så nå skal jeg starte å undersøke mulighetene.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5
[2]