Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.
 Kari Meløy |
Denne artikkelen blei trykt i tidsskriftet Håløygminne nr. 4-1967. Forfatteren Kari Meløy er født i Vadsø 1941, oppvokst der og i Karasjok. Hun har vært lærer i Karasjok og Alta. Fra 1987 har hun bodd i Vadsø og arbeidet i forskjellige stillinger i Finnmark fylkeskommune. Hun har også vært medlem av fylkestinget og vararepresentant til Stortinget for SV. Kari Meløy har gitt ut flere bøker i samisk for norsktalende og norsk for samisktalende elever. |
Grensen skole ligger 18 km fra Karasjok kirkested. Nedenfor skolen renner Anarjokka, Norges grenseelv mot Finland. Et par kilometer fra skolen er brua som binder Norge og Finland sammen.
Barna på Grensen skole kommer fra avsidesliggende heimer spredt om i hele denne vidstrakte kommunen. Skolen har internat, og her bor barna fra de kommer på skolen i 7-årsalderen. Nesten alle barna har samisk som morsmål. Noen norsktalende barn finnes også, jevnt over et par i hver klasse. Barnas erfaringsbakgrunn er svært liten når de møter opp i l. klasse. Ja, en kan si at de vet minimalt om verden utenfor heimen. Deres verden består av mor, far, søsken og naboer. De fleste av dem har kanskje hatt en kirkestedstur, men biler, busser og trikker, tog og fly, større bygninger, kino og teater er mer eller mindre uvirkelige begreper for dem.
Sammenlignet med andre sjuåringer er deres ordforråd på morsmålet lite. Noe bedre er det jo for de samisktalende barn som bor på Kirkestedet, men selv der er det språklige grunnlaget svakt.
Det er jevnt over barnerike familier, og det blir vel som oftest ikke tid til å svare på barnets "hvor" og "hvorfor". Barnets trang til å spørre dabber kanskje av etter hvert. En må også huske på at radioen ikke bringer samebarn noe særlig. Alt er uforståelig for dem. De kvikkeste lærer nok ord i forbindelse med f.eks. værmelding og dagsnytt, — ord som blir gjentatt flere ganger hver dag. Barnetimen er uforståelig for dem langt opp i klassene. Kort sagt: Barna har stort sett ikke annet med seg når de begynner på skolen enn erfaring fra heimemiljøet, noe som for så vidt ikke er av liten verdi. Der hvor heimemiljøet er fattig, har barna et spinkelt grunnlag når de møter opp i l. klasse.
De første dagene går med til å vise l. klassingene rundt på skolen og internatet. Alt er nytt. Hva er kritt? Hva er svamp? Hva er klosett? Hva er dusj? — Alt må vises fram og forklares. De fleste har aldri sett slike ting før.
Ellers faller de små fort inn i miljøet. De fleste har søsken på skolen. Barna har alt i flere år visst at de skulle bort fra far og mor for å gå på skole. De har på en måte vent seg til tanken på at de skal "klare seg sjøl" fra de er sju år.
| En skoletime på en internatskole for samebarn, slik det kunne se ut på 1960-tallet.
(Tegning av Inger Seierstad fra Boahtte-áigge-bárdni ja Lemet) |
Elevene er motivert for skolen. Her skal de lære norsk, og de har visst forstått at det er veldig viktig å kunne norsk her i verden. Det har mor, far og søsken gitt dem forståelsen av. Ikke desto mindre får de en trygghetsfølelse av å bli møtt med deres eget språk i den første tida. Det er også en trygghet for foreldrene å vite dette. Det vil alle fedre og mødre forstå.
Som nevnt er det oftest et par norsktalende i hver klasse. Dette gjør det hele mer problematisk den første tida på skolen. Læreren vil ha kontakt med barna og må da benytte begge språk for å komme i kontakt med alle i klassen. Alt må sies på begge språk. Det er umulig å ha kontakt med alle på en gang. Alltid er det noen som ikke forstår. De samisktalende er i flertall, og dette kan lett føre til at de norsktalende kjeder seg. De første dagene, ja ofte de første ukene, går med til å lære de samisktalende enkle begreper som "lukk døra" — "sitt ned" — "still opp" osv. Læreren får faktisk dårlig samvittighet for de norsktalende som ikke får noe på skolen den første tida. Det er jo ikke alltid at de norsktalende l. klassinger har så mye større erfaringsbakgrunn akkurat, men undervisningsspråket kan de jo, så disse enkle norske setninger kan virke drepende på lysten til å lære.
Hittil har en ikke hatt noe spesiell opplegg for norskundervisningen for samebarn. Den enkelte har funnet fram til sin metode. Det har ikke alltid vært så enkelt å tilpasse det vanlige norske undervisningsopplegg for klasser med samisktalende barn. Læreren har ofte en følelse av å famle i blinde. Det er de små lyspunkter i klassesituasjonen som gjør at en holder ut. Samisk brukes som hjelpespråk, men vanskene for barna må ikke undervurderes av den grunn. De skal lære et språk som hører til en annen språkgruppe enn deres eget morsmål. Barna skal lære å lese, skrive og snakke dette språket samtidig, og helst så fort som mulig.
Lærerens vonde samvittighet blir uten tvil heimstadlæretimene i småskolen, som jo skal danne grunnlaget for den fremtidige undervisningen i orienteringsfagene. Barna får liten eller ingen anledning til å skape noe ut fra fantasien. Alle timene blir mer eller mindre språktimer. De norsktalende taper også på dette. De får liten anledning til å lære å uttrykke seg muntlig. Og nettopp dette er jo så viktig i den alderen. Språket skal bli et redskap for tanken, og alle barn må hjelpes i denne utviklingsprosessen. For samebarna er situasjonen enda verre. De skal også lære å uttrykke seg klart og tydelig - de skal som andre barn lære å forme sine inntrykk i ord. Men hva slags språk skal de bruke?
Skolen har som oppgave å lære dem norsk, men de har jo ikke ordforråd på dette språk til å kunne forme setninger på egen hånd. De svar en kan vente å få i l. og 2. klasse, er små setninger på 3-4 ord. Samebarna øves heller ikke opp i å uttrykke seg på morsmålet. Hva blir da konklusjonen? Barna får ingen trening i å sette om sine tanker i ord. Konsekvensene av dette merkes opp igjennom alle klasser. Stilene blir innholdsløse og uten glød. Barna har ikke opplevd den gleden det er å bringe videre sine opplevelser til andre. De er ikke i stand til å gi sine tanker liv og mening, hverken muntlig eller skriftlig.
De fleste barn er glad i å synge. Mange er vant til at mor og far synger med dem fra de er små. Hvordan er det med samebarna? Når de møter opp på skolen, får læreren en følelse av å starte på bunnen her også. Enkelte lyspunkt er det jo - en del av barna kan faktisk noen enkle sanger. Men de fleste er temmelig blanke. Grunnen er enkel. Det finnes bare noen få barnesanger som er oversatt til samisk. Dessuten er det jo uten videre ikke sikkert at foreldrene kan disse sangene. Det er kanskje heller ikke vanlig at foreldrene forslår betydningen av at barna lærer å synge — de vet kanskje heller ikke at små barn elsker rim og rytme og har lett for å lære små vers fra de er i 3-årsalderen. Når barna møter opp på skolen, må de faktisk også "lære å synge". Så melder vanskene seg for læreren. Hvilket språk skal det synges på? Det er vondt for en lærer å se barna i l. og 2. klasse der de står og prøver å få munnen til å lystre. De ukjente norske ordene vil liksom ikke falle naturlig for dem. Læreren vet jo også at barna forstår enkelte ord i sangene.
De samiske sangene blir snart oppbrukt. En kan ikke synge "Bæ-bæ, lille lam," og "Lasse, Lasse liten" i det uendelige. En samisk sangbok er under utarbeidelse. Sangene er oversatt, men det hele trekker dessverre ut i langdrag p.g.a. at all verdens eksperter og konsulenter skal inn i bildet. Lærerne har bruk for sangene nå, og det haster.
Hvordan er så forholdet mellom de samisktalende og de norsktalende elever på denne lille skolen med ca. 80 elever? En kan ikke her snakke om to forskjellige grupper. De norsktalende glir lett inn i miljøet som domineres av de samisktalende. I løpet av forholdsvis kort tid snakker de norsktalende samisk. Det er i bare liten grad snakk om påvirkning andre veien. Lekespråket er samisk. De få må innordne seg den store gruppa. Forholdet blir et helt annet på sentralskolen i Karasjok. Selv om samebarna er i flertall der også, fører den norsktalende gruppa an. En skal kanskje være varsom med å snakke om over- og underklasse. Men det er ting som tyder på at det er gjevere å snakke norsk. Dette fører igjen til at en del samebarn der lærer seg fortere norsk, og det må en jo se på som en fordel. På den andre side kan de som ikke lærer norsk fort nok, bli en gruppe for seg sjøl som aldri blir godtatt av noen.
Skolen og lærerne prøver i alle år å lære barna mest mulig norsk — det er liksom det store målet. Andre fag har en tendens til å komme i skyggen. Barna vet de må tilegne seg norsk hvis de skal komme noen vei i livet.
Hva slags syn får barna på sitt eget miljø, på det samiske språk og kultur? Makter skolen å gi dem den indre ryggrad de trenger i livet? Gir skolen barna respekt for sin egen gruppe? Vil disse barna som voksne fullt ut akseptere at de er samer og ikke prøvde å flykte fra sin opprinnelse fortest mulig? Disse spørsmål dukker ofte frem i tankene når en står overfor en klasse med samebarn.
| 17.mai -feiring ved Karasjok skole 1954. 1. rekke fra venstre: Alf Isaksen, Svein Ole Persen, Alfred Norvang, Marianne P. Nedrejord, Anna Alette Balto, Ragnhild J. Sletteng, Berit Kirsten A. Bæverrud 2. rekke fra venstre: Nils Fredrik Rønbeck, Norvald Strømeng, Nils Roald Anti, Per Antonsen, Ragnhild J. Nystad, Mai Alstad. (Foto utlånt av Alfred Norvang / De samiske samlinger) |
All undervisning foregår etter de planer som gjelder for resten av landet. Pensumet i de forskjellige fag er det samme for barn i Karasjok som i Oslo. Er dette riktig? Samebarna lærer om Odin og Tor, men hører ikke et ord om sin egen historie. De lærer ikke å lese og skrive sitt eget morsmål. Fra første skoledag blir deres eget skjøvet til side, og norsk språk og kultur blir det eneste som betyr noe. Det er vanskelig å glemme gutten i en l. klasse som sa da han skulle skrive ordene mor og far: "Jamen, går det ikke an å skrive dette på samisk?" — Det språket som har vært det eneste kjente for dem i sju år, er det ikke bruk for lenger. Her er det ikke snakk om å gå fra det kjente til det ukjente. Skolen drar barna med seg ut på dypet alt fra den første skoledagen.
De flinkeste overlever nok. Et altfor stort antall blir tapere. Denne linje har vært godtatt lenge. Nå ser det ut å lysne. Nytt undervisningsopplegg er utarbeidet, og en forsøksklasse er i gang. Barna skal få anledning til å lære å lese på samisk — norsk blir innført som fremmedspråk, først muntlig, senere skriftlig. Den største motstand mot dette nye har en fått fra foreldrene. En skal ikke vente at foreldrene er pedagoger og metodikere. De vil forvisse seg om at barna lærer norsk, og de er redde for at den samiske leseopplæring skal føre til at barna lærer mindre norsk. Det er ikke skolens hensikt — tvert i mot tror en at barna fortere vil beherske leseteknikken, og at de da har et sikrere grunnlag å lære norsk på. Dessuten tror en at undervisningen i de andre fagene ikke vil bli den ørkenvandring som hittil har vært tilfelle.
Men uansett undervisningsopplegg, må målet være klart: De samebarna vi har i skolen idag, må, når de blir voksne, føle en indre trygghet og sikkerhet. De må ikke flykte fra sitt eget, fra språket og kulturen, bare fordi det ikke "lønner" seg å være same. Enhver same må hvor som helst og når som helst kunne si uten å slå øynene ned: Jeg er same. Denne indre sikkerhet har dessverre ikke alle samer i dag.
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 1