Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.
 John Gustavsen, Tromsø 2002 |
John Gustavsen er født i Porsanger i 1943 og oppvokst i Nordkapp kommune. Han er utdanna lærer med tilleggsutdanning fra Statens
spesiallærerskole. Her forteller han fra egne erfaringer som lærer i Nesseby og Måsøy. Fra 1977 har han vært frilansjournalist og forfatter.
John Gustavsen har skrevet et utall av artikler om samiske spørsmål og mange andre emner. Han har utgitt ei rekke bøker, bl.a. Vi kom først om samisk historie, Samer tier ikke lenger, romanen Lille Chicago, barneboka Alarm over Russevåg og teaterstykket Gumpegoddi (Ulvedreperen). Han bor nå i Tromsø. |
For en generasjon siden var vi mange som møtte til lærergjerning i Finnmark uten formelle kunnskaper om samisk språk og kultur. Det kunne by på mange overraskelser.
- Vuoi, lærerinna kan ikke samisk! Replikken vil følge meg så lenge minnesporene holder seg åpne. Hendelsen finner sted på skolebussen mellom Karlebotn og Varangerbotn. Vi har som lærere møtt elevene til årets første skoledag. Førsteklassingene har møtt fram med store forventninger. Nå reiser noen av dem skuffet hjem. En av dem er Regnor, en liten kvikk kar med ransel på ryggen og treffende karakteristikk av den norske skolen i Sápmi.
Etter ett år i en skole med majoriteten samiske elever, hadde det gått opp for meg at noe fundamentalt var galt fatt i norsk skole og med min egen lærerutdaning. Jeg var uvitende om noe av den gjerningen jeg gikk til. Jo, jeg visste at det bodde samer i Finnmark, og at jeg sjøl tilhørte folket. Men jeg hadde visket dette ut av minnet. Jeg hadde lært at det var skam å være same, noe mindreverdig. "Porsangfinna!" sa rektor nedlatende på realskolen om de som kom fra fjorden. Det var å stikke en kniv i ryggen, og såret sitter der fortsatt. Møtet med miljøet i Nesseby artet seg som framkalling av et foto. Motivet "same" var eksponert, men ble aldri kalt fram. Nå skjedde det. Jeg opplevde en lærerik tid blant både lærere av både urfolk og innvandrere. De som kunne samisk, var av en annen klasse. Thorleif Berg var en ypperlig filolog, belest også i klassiske språk og litteratur, og med stor viten om lokalsamfunn og kultur. Det var spennende å høre hans utgreiinger om elever og foreldre. Det å møte foreldrene, bød ofte på overraskelser, og spørsmål: - Lærer dåkker ikke samisk på lærerskolen?
Ett av de andre minnene fra tre års opphold her øst knytter seg til konsulent Hans Eriksen som kom til skoledirektørens kontor. I flammene ordlag forklarte han at nå skulle det bli mulig for elevene å lære samisk. Budet til oss lærere hadde en misjon: Å overtale foreldrene til å forstå at barna kom lengst i livet om de fikk lære sitt morsmål. Å forklare at tospråklighet er bedre enn både enkel og dobbel enspråklighet. Begrepene surret i luften. Noe skjedde det Herrens år 1967; Hans Eriksen talte som en radikal svovelpredikant.
Etter tre år i Nesseby og to år ved Statens spesiallærerskole på Hosle i Bærum, måtte jeg ut for å avtjene den sivile verneplikten. Min skolestyrer fra tiden i Karlebotn, Torbjørn Schulstad, hadde avansert til skolesjef i Måsøy. Jeg kunne godt tenke meg en tjeneste i skolen. Schulstad handlet fort, bestemt og effektivt. Jeg kjente litt til Måsøy, nabokommune til hjemkommunen Nordkapp, fikk en allroundstilling ved skolekontoret og trivdes med det. I lærerstaben fikk jeg hyggelige kolleger, noen fra Måsøy, andre var innvandrere, sørfra. Svært stimulerende fra denne tida var de politiske debattene. EEC-valget 1972 hadde radikalisert det norske samfunnet, også skolemiljøene. Pax forlag ga ut tidsskiftet Praxis, et forum for en annerledes skoledebatt. Jeg bidro der, bl.a. med et kraftig angrep på ungdomsskolen i Alta.
Lærerkollegiet fra Måsøy bestod at trauste, konservative og solide representanter fra den noe eldre generasjon. Folk som hadde gått livets skole, og i kraft av både utdanning, livserfaring og lærergjerning hadde de sitt bestemte syn på hvor skapet skulle stå. På den annen side, et mer radikalt kollegium, yngre folk med lyst på forandring og engasjement. Folk som bryr seg, er slike som ethvert samfunn trenger. Vi var slett ikke noe kjedelig kollegium.
På første halvdel av 1970-tallet skjøt skoledebatten fart. Nils Christie hadde gitt ut Hvis skolen ikke fantes, og Paulo Freire og Ivan Illich hadde levert kjetterske tanker om skole- og samfunnsliv. Vi drøftet iherdig den lave skolemotivasjonen blant de unge i Måsøy. Jentene ville gjerne flytte med en gang, guttene ville på fiske og tjene penger. Utdanning, nei. Torbjørn Schulstad var enig: "Vi utdanner ungene våre ut av lokalsamfunnet. Dette må vi gjøre noe med!"
Sivilarbeideren ved skolekontoret hadde det privilegium å fremme forslag overfor sjefen. "Vi lager lokalt skolemateriell," foreslo jeg, og fikk grønt lys. Skolesjefen som var sentral i Arbeiderpartiet lokalt, hørte til den radikale fløy, og var slett ikke skyggeredd. Han likte at de politiske bølgene gikk like høyt som stormbølgene utafor Ingøy. Jeg foreslo to hefter, med tekst og tegninger. Det første, FISKERIENE i vår kommune, ble godt mottatt. Opplegget var rettet mot klassetrinnene på mellomstadiet. Vi diskuterte ut fra lokale forhold, og jeg fikk data fra ulike etater ved kommunekontoret. Det var imponerende mange fiskefartøy, og dessuten noen storredere som folk var ekstra stolte av, Majala og Olsen.
Så kom neste forsøk på skolemateriell. Jeg ante at det kunne bli innsigelser, men ikke bråk. Mitt vesle studiehefte på 10 sider fikk kort og godt tittelen SAMENE. Jeg hadde gjort noen grunnundersøkelser bl.a. under besøk ved distriktsskolene. Dessuten hadde jeg kjennskap til Måsøy fra min far og bestefar som hadde rodd fiske på fjordene her, og fra tiden i Nesseby. Siden ungdomsskolen ikke var bygd ut på 1960-tallet, mottok vi elever både fra Hasvik og Måsøy på internatskolen i østfylket. Elevene gikk godt sammen. Jeg kan ikke erindre etniske motsetninger, men heller ikke at noen fra vest tonet samisk flagg.
| Heftet "Samene" som John Gustavsen laga, er bare bevart i en dårlig kopi. Her har vi rekonstruert forsida.
|
Heftet om SAMENE skulle arte seg som en liten bombe. "Ka i Herrens navn e det du har funne på!" fikk jeg fort høre av en kollega med lang erfaring fra yrket i kommunen. Det var da ikke samer i Måsøy. Naturligvis var det samiskættede i Måsøy, til og med de mest kondisjonerte tilhørte den blandede cocktailen av norsk, same og kven. Dessuten hørte jeg fort at en god del av innbyggerne stammet fra Louis Philippe som hadde besøkt Måsøy midt på 1790-tallet og sørget for å sprite opp blodet i befolkninga. Vi burde alle vite at det var mye fint folk både på Måsøy og i andre utvær, med stamtavle både fra skotske adelsmenn og danske prester. Kvener, jo selvfølgelig, arbeids- og oppfinnsomme, men samer? Nei!
Burde ikke heftet SAMENE forbys? Tenk å kaste slikt dårlig lys over et skikkelig folk! Burde det ikke kalles inn til foreldremøte? Kanskje ikke så lurt med en gang. Det kunne jo hende at elever tok til å snakke med foreldrene om sitt opphav. Hvilket noen alt hadde gjort.
Med bitre erfaringer fra Nesseby om egen uvitenhet om samene i Finnmark, hadde jeg en tid fortalt elevene på mellomtrinnet både sagn, eventyr og spøkelseshistorier med samisk innhold. Er det noe elever liker, så er det å fortelle sjøl og å gå inn i fortellingen. Jeg følte meg derfor på trygg grunn, ikke minst fordi noen av mine unge kolleger mente at dette med SAMENE var på sin plass. I tillegg hadde min overordnede godkjent denne formen for indoktrinering, dvs. læring.
Noe foreldremøte ble det ikke av. Men lærerråd. Her ble det slått an klare toner fra de som mente å vite best. "Sama i Måsøy, man har aldri hørt om nåkka sånt!" Eller "Ja, kanskje før i tida". Det ble debatt. For og imot. Kollegiet delte seg. Søringene forsvarte SAMENE, de hadde brukt heftet alt i klassene, uten problem.
Utluftinger trengs alltid. Til min store overraskelse kom det støtteerklæring fra uventet hold, fra en som jeg hadde gått på realskolen sammen med. Vi kaller ham "John B". Han kjente da godt til at det hadde bodd samer langs kysten, "i kvert et fjordholl" til og med.
Det ble ingen kampvotering. Det ble heller ingen inndragelse av det farlige "læreverk" av et stensilert hefte på ti sider. Men etter hvert høstet vi lærere nyttige og interessante erfaringer. Elever kunne fortelle at "han bestefar snakke samisk" og "ho tante hadde kofte som pia". Lenge etter kom foreldre bort og takket for at lærerne hadde brydd seg om at det også var samer i kommunen:
- Så dypt satt frykten for det samiske i oss, sa ei mor. Tankevekkende tretti år etterpå, på samme dag som at statsminister Bondevik har fortalt at 6. februar skal være offisiell flaggdag over hele Norge, også i Måsøy.
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 1