Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
Johan Tore Eira, Máze 2007 |
Johan Tore Eira er født i 1944 i Máze, og der gikk han grunnskolen. Deretter gikk han framhaldsskole i Guovdageaidnu og folkehøgskole i Karasjok. Han har utdanning som industrimekaniker fra voksenopplæringssenteret i Alta og han arbeida ei stund i Biedjovággi gruver. Deretter overtok han familiens gård, og siden har han drevet med husdyr og gårdsdrift. |
– Jeg var bare komsebarn da familien min måtte flykte til Sverige i 1944. Der bodde vi i tre år i Jokkmokk før vi fikk komme hjem igjen.
Jeg begynte ikke på skolen før jeg var 8 år gammel, i 1952. De to første åra gikk vi i brakke, fra 3. klasse var den permanente skolen ferdig, som også hadde internat. Vi fastboende barna gikk noen måneder på høsten og igjen noen måneder på våren. Hele vinteren hadde vi fri, mens reindriftsbarna var på skolen. Da hjalp jeg til med husdyra på gården, var med på fjellet på jakt, vedhogst og så videre. Vi bodde nær skolen og jeg kunne bo hjemme hele folkeskoletida.
|
Johan Tore var bare komsebarn da familien hans høsten 1944 måtte rømme til Sverige. Her er han i komsa sammen med andre flykninger i Jokkmokk. |
– Da jeg begynte på skolen kunne jeg ikke norsk, og de fleste lærerne kunne ikke samisk. Først da jeg var i 5. eller 6. klasse forsto jeg såpass norsk at jeg kunne dra nytte av undervisninga. På skolen var det bare en lærer som kunne samisk, Anders O. Eira, som sjøl var fra Máze. Han underviste oss i kristendomskunnskap, som var det eneste faget som var lov å undervise på samisk. Vi hadde også bibelhistoriebøker på samisk. Jeg tror at Anders også snakka mer samisk på skolen enn det han skulle etter de reglene som gjaldt da.
Alle de andre lærerne var norske og ingen av dem syntes å ha lært seg noe samisk. De underviste som om de var hvor som helst ellers i Norge. De ga oss lekser, som vanligvis var å lære omtrent ei side utenat. Det eneste de brydde seg om var om vi hadde lært dette utenat, de brydde seg ikke om vi forsto det vi leste. Vanligvis forsto vi svært lite.
– Når vi ikke kunne leksene så var det straff. Ofte måtte vi stå i skammekroken. Noen lærere slo oss over fingrene med pekestokken eller ga oss ørefiker. Det var sjølsagt ikke lov, men foreldrene torde ikke klage. Mange foreldre, som mine, kunne også svært lite norsk, og de kjente ikke lover og regler. Derfor var det svært sjelden at det kom klager til skolestyret eller andre myndigheter. Det var nesten ingen kontakt mellom foreldre og lærere.
Jeg husker da vi begynte i 3. klasse. Da sa læreren at vi skulle skrive stil. Men jeg forsto ikke hva stil var. Det eneste jeg visste var at når man hoppa på ski, så fikk man «stil», men jeg forsto ikke hvordan jeg skulle skrive ned slik stil. Så jeg skreiv ingen ting og blei så straffa for at jeg ikke hadde gjort leksa.
Det var norsken som var verst, i regning gikk det bedre, for da forsto jeg mer. Tegning, sløyd og gymnastikk gikk bra, i de faga hadde jeg gode karakterer, men i teorifaga var det svært dårlig.
I klassen min var det en elev som kunne norsk før han begynte på skolen, Samuel Hætta. Han tolka til oss det som læreren sa, det var til stor hjelp for oss.
Lærerne kontrollerte hver dag at barna hadde vaska seg. Så var det en vår at det var svært godt vær og sola skinte skarpt. Jeg hadde vært noen dager på fjellet med far min og fiska, og var blitt helt brun av sola. Så kom læreren, ei frøken sørfra, for å kontrollere vaskinga. Hun trodde at jeg var skitten og slo meg for at jeg liksom ikke hadde vaska meg. Jeg fortalte dette sjølsagt til mor. Hun sa «jallas rivgu» [1], men hun torde ikke klage, for hun visste ikke hvor og hvordan hun skulle klage.
Jeg var i 6. klasse. I friminuttene brukte vi å sparke fotball. Det var slik at den siste som gikk inn skulle alltid ta med ballen. Da jeg gikk inn så trodde læreren at jeg var den siste, og spurte hvor ballen var. Jeg svarte at jeg ikke var sist, men læreren trodde ikke det og slo meg så hardt over nakken at jeg frøys til. Jeg blei så skremt at etter det torde jeg ikke gå på skolen på tre uker. Da ba mor mi storebror min skrive en klage til skolestyret. Og skolestyret tok det alvorlig og vedtok at læreren måtte be om unnskyldning eller bli sparka. Det endte med at bror min tok meg med til skolen og læreren ba om unnskyldning.
Noen elever blei svært ofte straffa. Jeg kan huske at en lærer tok en elev ut på gangen og vi kunne alle høre at han slo. Blant de verste var en lærer som hadde vært nazist under krigen. Jeg husker foreldrene fortalte at han ikke lenger hadde fått arbeide som lærer der han hadde vært, og derfor hadde han kommet hit. Alle lærerne var ikke like harde, jeg husker ei lærerinne som var veldig snill.
|
Skolebarn og lærer Karles Lund |
|
Guovdageainnu framhaldsskole, 1958 |
Helårsskole fikk jeg først da jeg året etter dro til Karasjok for å gå Den samiske folkehøgskolen der. Der var det to skolemesterskap; i sløyd og i idrett. Sjøl vant jeg sløydmesterskapet og fikk navnet mitt på pokalen. På den skolen hadde vi den beste læreren som jeg har hatt, Paul Ryan. Av han lærte vi svært mye, men dessverre var han borte etter jul, og da fikk vi en vikar som vi ikke lærte stort av. På folkehøgskolen fikk jeg for første gang samiskopplæring. Det var Hans Eriksen som var samisklærer. Det var mest lese- og skriveopplæring, men det var få timer og vi lærte ikke så mye.
|
Sámi álbmotallaskuvla, 1960 |
[1]
[2]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3