Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.
 Johan Daniel Hætta, Kautokeino 2003.
|
Så lenge det har vært skole her i landet, har sentrale myndigheter fastsatt hva elevene skal lære. Denne artikkelen gir et historisk tilbakeblikk på læreplanenes forhold til den samiske befolkninga i Norge, med hovedvekt på grunnskolen og på perioden fram til 1990. Johan Daniel Hætta er født i 1949 og oppvokst i Siebe i Kautokeino. Han har lærerutdanning fra Alta med tilleggsutdanning i samisk, norsk, mediekunnskap, ledelse og pedagogikk. Han har vært lærer og rektor ved Kautokeino ungdomsskole, ansatt ved skolekontor og er nå lektor i pedagogikk ved Samisk høgskole. Svein Lund er hovedredaktør av Samisk skolehistorie og nærmere presentert i bind 2. |  Svein Lund, Hasvik 2011
|
Skoleforskeren Erling Lars Dale uttrykker læreplanens oppgave slik: «Formelle læreplaner legitimerer, beskriver og normerer hva skole og utdanning handler om.»[1] Når Normalplanen av 1939 ikke nevner samene med et ord, men under historiefaget skriver at «Forfedrane våre høyrde til den germanske folkeætta», er det ei legitimering og normering av at den samiske og kvenske befolkninga skal overses i undervisninga, at de skal betraktes som ikke-eksisterende, både som elever og som del av det norske samfunnet. Når læreplanen av 2006 under faget Mat og helse setter som et av måla for 7. klasse: «Lage samisk mat og gjøre greie for nokre trekk ved samisk matkultur», er det ei legitimering og normering av at den samiske minoriteten i Norge skal synes i skolen og at det er viktig at alle elever får kjennskap til forskjellige sider ved samisk kultur.
Læreplanene for grunnskolen og videregående skole styrer også indirekte, med at de ligger til grunn for forlagenes og forfatternes arbeid med lærebøker og for utdanninga av lærere til disse skolene. Utdanninga i pedagogikk og undervisningsfag i lærerutdanninga forteller både hvilke holdninger lærerne skal formidle til elevene, hvilke emner de skal ta opp og indirekte hvilke emner de ikke skal ta opp i undervisninga.
Grunnskolens læreplaner har gjennom tidene hatt ulike navn, og disse navna har tildels vært uttrykk for forskjellig syn på i hvilken grad læreplanen skal styre opplæringa.
Læreplanene som kom i 1922/1925 og i 1939 blei kalt Normalplan. Det betyr at planen angir det elevene normalt skal lære, det som myndighetene anså som obligatorisk, skolens frihet var begrenset. Selv om planen ikke var forskriftsfestet, var den normgivende for arbeidet i skolen og elevene blei prøvd etter den.
I 1971 kom mønsterplan for grunnskolen. Mønsterplanen angir hva elevene bør kunne uten å styre i sterk grad. Mønsterplanen har mange flere forslag til tema og emner enn det læreren rekker å ta opp i undervisninga. Dermed blir mønsterplanen et forslag for skolen og læreren.
I 1987 fikk vi en ny mønsterplan som i tema og emner var noe strammere enn den forrige, men samtidig var skolene og lærerne friere enn tidligere i valg av lærestoff.
I 1997 fikk vi Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen. Dette representerer samme plantenkning som normalplanen, nemlig å angi hva som er obligatorisk lærestoff. Læreplanverket blir nå forskriftsfesta, noe som betyr at skolen er juridisk bundet av planen.
Læreplanverket for Kunnskapsløftet er også forskriftsfesta. Detaljeringsgraden er noe lavere enn i den foregående planen. Siden planene regulerer skolens virksomhet og innhold sterkere enn tidligere, medfører det at kravet til dokumentasjon er sterkere før, skolen må kunne dokumentere at man har gitt adekvat opplæring.
Læreplanene regulerer først og fremst skolens innhold, ikke lærerens arbeidsmåte. Likevel gir planene i varierende grad føringer for hvordan lærere og elevene skal arbeide. I Normalplanen av 1939 legger man vekt på «arbeidsskolen» med aktive elever i motsetning til den gamle puggeskolen. I planen av 1997 blir det lagt stor vekt på prosjektarbeid som metode, og planen gir retningslinjer for hvor stor del av undervisninga som skal være prosjektorientert på de forskjellige trinn. Sterkere lovregulering bak planen (forskriftfesting), betyr også at lærerens arbeidsmåte blir mer preget av planens innhold, og bruk av kontrollmekanismer som normerte/nasjonale prøver kan også virke begrensende på den pedagogiske friheten som planene i utgangspunktet legger opp til.
På midten av 1600-tallet utarbeida biskop Erik Bredal i Trondhjems stift[3] en detaljert skoleplan, der prestene i stiftet blei pålagt å inndele barna i fire grupper etter kunnskapsnivå. Pensum i disse var: «Hovedstykkene»[4], Luthers forklaring, Hustavla[5] og Resens Børnelærdoms Visitats[6]. Ifølge Bredals instruks skulle alle prester føre lister over skolepliktige barn i sin menighet og innkalle dem til eksamen to ganger i året. Listene skulle inneholde opplysninger om hvor langt hvert barn var kommet og de skulle legges fram ved proste- og bispevisitaser. Instruksen førte til reaksjoner, da mange mente den var umulig å gjennomføre, og det varierte nok sterkt i hvilken grad den blei gjennomført. Biskop Bredal var også den første vi kjenner til som forsøkte å gjennomføre skole for samer, men lite er kjent om resultatet.
 |
Biskop Erik Bredal malt av Sigvard Kildal. Maleriet er i Tromsø museums utstilling. (Foto: Svein Lund) |
Allmueskolen for nordmenn blei organisert noe seinere, først gjennom skoleloven av 1739 blei det i prinsippet gjennomført skole for alle på landet i Norge. Skole- og kirkeadministrasjon gikk i stor grad om hverandre, biskopene fungerte som skoledirektører og prestene som lokale skolesjefer/skolestyreformenn.
Verken misjonsskolen eller allmueskolen hadde noen detaljert læreplan som kan sammenlignes med de planene som kom seinere. De retningslinjene som lå til grunn for undervisninga var formulert i:
– For misjonsskolen: Kongens instruks til Misjonskollegiet av 19.04.1715[8]. Sjøl om både organiseringa og språkpolitikken blei endra flere ganger i løpet av de nesten hundre åra som misjonsskolen eksisterte, blei det ikke gitt noen ny generell instruks.
– For allmueskolen gjaldt to instrukser fra 1739[9]. Disse fant myndighetene raskt ut at var vanskelige å gjennomføre, og de blei modererte med en ny instruks av 1741.[10]
I hele perioden fra først på 1800-tallet til sist på 1980-tallet gikk norske og samiske elever under det samme nasjonale læreplanverket. Men i løpet av denne perioden skjedde det likevel store endringer i myndighetenes skolepolitikk overfor samene. Vi kan snakke om tre hovedstrategier overfor samisk språk og kultur: tolerering, aktiv fornorsking og usynliggjøring.
Den første tida etter nedlegginga av misjonen fortsatte de fleste samiske skoleholderne i arbeidet sitt, men nå underlagt de ordinære prestene og det samme regelverket som skolen i resten av landet. Lenge underviste mange også på samisk, sjøl om det var stor mangel på samiske lærebøker, da det ikke var trykt noen etter 1776. Det blei også rekruttert nye samiske lærere, dels gutter fra lokalsamfunnet som blei opplært av prestene, dels gjennom seminaret som blei oppretta på Trondenes i 1826. Fra 1820-tallet blei det igjen utgitt samiske lærebøker.
Fra 1850 til 1880 gikk tolereringspolitikken trinnvis over i aktiv fornorsking. Fra 1880-tallet var norsk/dansk etablert som eneste gyldige undervisningsspråk og samisk/kvensk redusert til hjelpespråk i ytterste nødsfall. Den første skoleloven som nevner samene, er Lov om Folkeskolen på Landet av 1889. Den paragrafen som tar opp bruken av samisk og kvensk, starter med ei klar melding: «Undervisningen skal foregaa i det norske Sprog.» Undervisninga av samer hadde i prinsippet samme målsetting som for norske elever, men i praksis blei denne ofte svært konsentrert om norskopplæring, på bekostning av andre fag.
 |  |  |  |
De neste læreplanene, for landsfolkeskolen av 1922 og byfolkeskolen av 1925, sier heller ingen ting om samiske forhold. I norskfaget står det som mål: «Barna skal lære: 1. å tale morsmålet sitt naturlig, greit og tydelig.» Men hva så med barn som hadde andre morsmål enn norsk? De var pr. definisjon ikke-eksisterende. Også etter disse læreplanene blei det utarbeida lokale læreplaner[12].
Skolekommisjonen slutta seg så til nemnda. Det var ingen som ga støtte til Fokstads plan, men to medlemmer tok et mellomstandpunkt: Et mindretall (Bull[14] og Jønsson[15]) tar følgende reservasjon: «Vi kan for den almindelige ordning av folkeskolen i de samiske og blandede distrikter slutte oss til planen, men finner ikke at der ved denne innstilling er tatt så meget hensyn som nødvendig og ønskelig er, til bevaringen og utviklingen av samisk mål og kultur i sin almindelighet og til behovet for større kyndighet i samisk hos lærere i de blandede distrikter. Vi mener at disse hensyn best kan tilgodesees ved opretholdelsen av en samisk ungdomsskole, i det vesentlige bygget på lærer Fokstads plan og utstyret med virkelige stipendiemidler.»
Det tok hele 10 år fra innstillinga kom til det kom nye lover om folkeskolen og enda tre år før det kom nye læreplaner.
 |  |  |  |
Planene var på flere områder prega av progressiv pedagogikk, med større vekt enn før på elevenes egenaktivitet. Likevel var også denne planen skrevet ut fra sørnorske forhold og man har forutsatt at alle som skal undervises etter planen, har norsk etnisitet og norsk språk som morsmål. Samer og kvener er ikke nevnt, verken som elever eller som tema for opplæringa. Her er noen eksempler fra læreplanene for fag:
– Kristendomsundervisninga har stor vekt på kirkehistorie, og det er ganske detaljert ramsa opp emner som skal behandles. Elevene skal lære om bl.a. Hans Nielsen Hauge og Grundtvig, mens verken Thomas von Westen eller Lars Levi Læstadius er nevnt.
– Norskplanen starter, omtrent som planen av 1922, med å slå fast: «Målet er å lære borna: 1. å tala morsmålet sitt naturleg, greitt og tydeleg – utan grovare ljodførings- og grammatiske mistak.» Det er igjen helt sett bort fra at skolen hadde elever med andre morsmål enn norsk.
– I planen for Soge (historie) står det under «Livshøve i Noreg i steinalderen»: «Forfedrane våre høyrde til den germanske folkeætta». Igjen ser man bort fra at skolen hadde elever med annen bakgrunn. Til tross for ei ganske detaljert emneliste, er det ikke tatt opp forhold i Nord-Norge før etter svartedauden, da torskefisket i Lofoten nevnes i samband med Bergen og hanseatene. På 1600-tallet er det nevnt at svenskene prøvde å ta Finnmark. Dette er de eneste stedene i planen der Nord-Norge er nevnt.
– I geografiplanen er det sagt: «For kvar landsdel må ein få fram det sermerkte i naturtilhøve og levevilkår», men eksempla fra Norge er alle henta fra Rogaland.
– Naturfaget legger opp til at en skal ta utgangspunkt i den lokale naturen, men alle eksempla bygger på sørnorske forhold, der en skal gå ut i skogen og se på vårblomster og sanke hasselnøtter og nyper. Det er ikke tatt hensyn til skolen i de delene av landet som har andre naturforhold. I planen for de enkelte klassetrinna er ei rekke planter og dyr oppgitt som obligatoriske, blant dem åkersennep[16], blåsymre[17] og gullstjerne[18], som alle har et begrensa utbredelsesområde. Det er ikke lagt opp til at man kan bytte disse ut med planter som vokser lokalt. Skolefortellinger fra den tida viser at læreplanen har blitt tatt helt bokstavelig og elever f.eks. på Finnmarksvidda har blitt undervist om planter som de ikke har hatt sjanse til å se i virkeligheten.[19]
 |
Ei av de obligatoriske plantene i naturfagundervisninga var åkersennep, ei plante som tidligere ikke vokste i Indre Finnmark. Den har likevel forekommet i tilknytning til jordbruk og veier, og her er et sjeldent eksemplar avbilda i Kautokeino sommeren 2011. (Foto: Svein Lund) |
– Verken i sang, kroppsøving eller husstell er det nevnt eksempler fra samiske områder.
– Gjennom hele læreplanen er reinen nevnt en gang, i ei oppramsing av hjortedyr i naturfaget. Reindrift er ikke omtalt i noen sammenhenger.
For de første 7 åra bygde planen av 1960 i stor grad på normalplanen av 1939. For norskfaget blir det bare vist til planen av 1939. For andre fag var det visse endringer, og regning blei erstatta med matematikk.
Fortsatt er norsk det samme som morsmål. Fortsatt er samer og samiske områder knapt nevnt. I samfunnsfag er målsettinga blant annet å «utvikle toleranse og respekt for mennesker med annen hudfarge, språk, tro, skikker og samfunnsoppfatning». Likevel legger læreplanen opp til det motsatte av toleranse og respekt overfor samene i Norge og ikke minst de samiske elevene, med å overse dem konsekvent.
Under kristendomskunnskap er von Westen nevnt som en av fire personer under emnet «Reformasjon – pietisme – misjon i Norge», uten at det er sagt hva han var kjent for. I geografi blir samer nevnt en eneste gang, under 7. skoleår, der ei aktuell oppgave for elevene er: «Gjengi innholdet i en bok om a) samer, b) eskimoer, c) negrer i Afrika, d) negrer i Amerika». Det eneste tilfellet der samer er nevnt i en plan på 432 sider er altså som ei oppgave der elevene skal hente stoff fra bøker utafra. Det er altså ikke engang der retningsgivende for dem som skal skrive lærebøker etter disse planene.
Dette var tida for den såkalte linjedelte ungdomsskolen, og i planen er det satt opp flere aktuelle praktiske linjer. Ei av disse er linja for landbruk, som tar opp jordbruk, skogbruk og hagebruk, men ikke nevner reindrift med et ord[21].
I løpet av den perioden da planen av 1960 var i kraft, skjedde det likevel viktige endringer i undervisninga for samer. Det blei starta nordsamisk begynnerundervisning i fire kommuner i Finnmark[22] og undervisning i sørsamisk i Snåsa og Hattfjelldal[23]. Men samiskfaget eksisterte ikke i denne læreplanen.
 |  |  |  |
Normalplanutvalget blei satt ned i 1967, under ledelse av dosent Hans-Jørgen Dokka. Da utvalget var nesten ferdig med innstillinga si, var opplæring for samer ikke nevnt med et ord i utkastet. Anton Hoëm var på den tida den eneste som hadde drevet forskning på samiske skoleforhold. I en samtale med utvalgslederen sa han: «Jeg er helt sikker på at det er en ting dere har glømt i innstillinga.». Hva kunne det være, ville Dokka vite. Jo, Hoëm var sikker på at det ikke sto noe om samene der. Det måtte Dokka gi han rett i, og så la han til: «Men kan ikke du skrive noe for oss?» Jo, det kunne Hoëm, og det var grunnen til at samene likevel blei nevnt i den første av to innstillinger som kom i 1970, sjøl om det ikke blei akkurat slik Hoëm hadde ønska.[24] Denne historia forteller også hvordan utviklinga av opplæringa for samer på 1960- og 70-tallet var tilfeldig og avhengig av noen få enkeltpersoner, helt fram til opprettinga av Samisk utdanningsråd i 1975.
Forarbeid til normalplan for grunnskolen fikk da inn et to-siders kapittel om Samisktalende elever i grunnskolen. Her viser man til grunnskoleloven av 1969: «Born av foreldre som nyttar samisk som dagleg talemål, skal gjevast opplæring i samisk når foreldra krev det.» Utvalget peker videre på de problema som er med å gjennomføre dette, bl.a. mangel på lærere og lærebøker, og skriver: «Normalplanutvalget har naturlig nok vært særlig opptatt av å drøfte de mulige konsekvenser lovens §41.7 bør få for utarbeidelsen av normalplanen. Utvalget har bl.a. vært inne på den tanke å knytte til seg særlige sakkyndige slik at det kunne vie den samiske morsmålsundervisning en spesiell omtale i forbindelse med planen for norsk og eventuelt også gi råd i de andre fagplanene om hvordan en kan legge arbeidet an når elevene har samisk som morsmål. Men utvalget er kommet til at dette er et planarbeid som bør utstå til normalplanen foreligger i sin endelige form. Men da bør det også straks bli tatt initiativ til å få utarbeidet en plan eller veiledning – eventuelt som et supplement til normalplanen – som går direkte på de problemer en står overfor i grunnskoler med samisktalende elever.»
I tråd med dette blei da forholda for samiske elever utelatt i utvalgets andre innstilling, Forslag til normalplan for grunnskolen. Det varte ikke lenge før reaksjonene kom. I fremste rekke i kritikken sto Kautokeino skoleråd, som i desember samme år uttalte bl.a.:
«a. Det går ikke fram av planen at det finnes samisktalende elever i norsk skole og samisk kultur i Norge.
b. Undervisningen for samisktalende elever er ikke berørt.
c. Målsettingen for tospråklighet norsk/samisk er ikke berørt, heller ikke vanskene i forbindelse med såkalte språkproblemer.»
Kritikken fra Kautokeino var nok medvirkende til at den midlertidige planen av 1971 (M71), fikk et tosiders kapittel om «Elever i språkblandingsdistrikter», sjøl om innholdet var langt fra det kritikerne hadde ønska. I dette kapitlet står det at samiske elever kan få begynneropplæring på samisk, men at «Det er rimelig å tenke seg at samisk og den samiske kultur vil dominere på laveste trinn i grunnskolen, og at norsk språk og norsk kultur vil innta denne plassen på de høyeste trinn i grunnskolen.» Det er spesielt nevnt sørsamiske elever, som må ha eget språkmateriell, men ellers kan man bruke de samme prinsipper som for nordsamiske elever. Mens forslaget fra 1970 ikke nevner fremmedspråklige elever under norskfaget, har M71 for første gang en egen læreplan for norsk som fremmedspråk. Denne planen var i første rekke beregna for samiske elever, men det er nevnt at den også kan være aktuell for elever med finsk bakgrunn og «barn av fremmedarbeidere».
Under de enkelte faga er samene omtalt direkte bare en gang. Det er i orienteringsfaget for 4. klassetrinn. Under emnet Livet i kalde strøk er nevnt «Tundraen, Grønland, Canada: Eskimoer, Nord-Skandinavia – samer.» Velvillig tolka kan man si at samene indirekte er med når man under kristendomskunnskap for 7. klassetrinn nevner læstadianismen under «Norsk kirke- og kristenliv i 1800-årene.»
Resultatet var at samiske skolemiljø forsterka kritikken og satte kreftene inn på å få endringer i den endelige læreplanen. Edel Hætta Eriksen forteller i Samisk skolehistorie 1:
«Våren 1972 ble det holdt et stort seminar i Kautokeino hvor lærere og folk fra universiteter samt fra Forsøksrådet for skoleverket møtte opp. Tema på seminaret var utkastet til Mønsterplanen samt skolesituasjonen for samene. Seminaret laget en uttalelse hvor det ble bedt om at den uheldige formuleringen ble endret. Samisk språk, samisk historie og kultur må gis større verdi. En gruppe fikk reise til et møte med Stortingets kirke- og undervisningskomite hvor man overleverte uttalelsen. Jeg var med i gruppa.
Ny Mønsterplan kom i 1974. En del setningsformuleringer var rettet, men fortsatt hadde innholdet en fornorskende tendens. Fortsatt ble det påpekt at fra 3. klassetrinn skulle norsk være hovedspråk, mens samisk skulle være et fag.»
Kritikken av M71 gikk på to hovedområder: stillingen til samisk og norsk språk i opplæringa og mangelen på samisk innhold i de enkelte fagplanene. På det første området var resultata magre. Formuleringa om overgang til norsk som hovedspråk blei beholdt. Derimot kom samiskfaget inn i læreplanen, og det kom inn ganske mange punkter om samiske forhold i læreplanene i heimstadlære, orienteringsfag, historie, samfunnsfag, handarbeid og musikk.[25] Disse punkta er tydelig resultat av forslaga fra Kautokeino skoleråd og seminaret som det tok initiativ til. For lærere i samiske områder var det viktig at de nå hadde dekning i læreplanen for å undervise i samiske emner i faga. Læreplanen gir ingen retningslinjer for hva som gjelder for samiske områder og hva som gjelder for resten av landet. Alle elever i landet skulle i prinsippet få denne opplæringa om samiske forhold, men uten at lærere og lærebokforfattere hadde tilstrekkelig med kunnskaper kunne det nok ofte mangle mye på at dette blei gjennomført. Odd Mathis Hætta skreiv slik i 1979: «I Mønsterplanen er det foreslått en del emner om samer. Disse er kanskje tilstrekkelig for å gjøre norske barn oppmerksom på samer, men emnene vil ikke dekke undervisningen av barn i samiske områder.»[26]
Både M71 og M74 har reindriftskunnskap som mulig valgfag. Det er et opplegg for et årskurs på 2–3 timer pr. uke. Læreplanen er svært kort, og det er langt fra det omfattende kurset som elevene fikk da det noen år tidligere var reindriftslinje ved den linjedelte ungdomsskolen i Karasjok. Blant samiske lærere var det stor misnøye med den lave statusen samiskfaget og undervisning på samisk hadde i M74. Nils Thomas Utsi, daværende lærer ved Láhpoluoppal skole, uttalte til avisa Sámiid Hilat i 1978: — Man skulle ikke tro at Mønsterplanen var skrevet av pedagoger. «Målet er likestilling, og det kan bare oppnås ved at samisktalende elever får en grunnskoleutdanning som er helt likeverdig med den all annen norsk ungdom får», – står det. Jeg kan være enig i at utdanningen bør være likeverdig, men den kan ikke være identisk lik. Ånden i Mønsterplanen er ennå: Når man har lært norsk er man likestilt.[27]
Til tross for det begrensa resultatet av læreplanstriden på begynnelsen av 1970-tallet, skulle initiativet fra samiske skolemiljø føre til større resultater på lengre sikt. De samiske krava møtte mye motbør i Kirke- og undervisningsdepartementet, men også innafor den sentrale skoleadministrasjonen fantes det folk med større forståelse for behova til samiske elever. Det var særlig tilfelle i Forsøksrådet[28]. Edel Hætta Eriksen blei oppnevnt som det første samiske medlem av Forsøksrådet i 1973, og rådet satte ned et «rådgivende utvalg for planlegging av tiltak innen undervisnings- og utdanningssektoren i språkblandingsområdene». Utvalget foreslo i 1974 blant annet oppretting av «Pedagogisk senter for forsøks- og utviklingsarbeid i samiske områder». Det blei ikke oppretta akkurat slik som foreslått, men innstillinga til utvalget var mye av grunnlaget for at Samisk utdanningsråd blei oppretta to år seinere.
 |  |  |  |
12.01.1984 ga Kirke- og undervisningsdepartementet Grunnskolerådet mandat til å lage høringsutkast til en ny læreplan. Der het det at «en tar sikte på en mer bevisst vektlegging av felles stoff og felles ferdigheter». Høsten 1984 kom Høringsutkast til Mønsterplan for grunnskolen - generell del, og på nyåret 1985 fagspesifikk del. Kirke- og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik greip personlig inn i læreplanprosessen, bl.a. for å styrke kristendommens stilling i skolen, og han pressa gjennom flere endringer fra høringsutkastet til den midlertidige planen av 1985. Den midlertidige planen blei kalt M85, men planen blei først trykt i 1986, og departementet skriver i forordet at den «kan tas i bruk fra skoleåret 1986/87 i påvente av behandling i Stortinget av en stortingsmelding om mønsterplanen».
Før den endelige planen forelå i 1987 hadde det vært regjeringsskifte. Arbeiderpartiregjeringa som da hadde overtatt, reverserte flere av Bondeviks endringer i planen. Til tross for departementets mandat om mer felles stoff, endte planen av 1987 med å legge større vekt på lokalt læreplanarbeid enn både tidligere og seinere planer.
Samtidig med at læreplanarbeidet pågikk, skjedde det ei viktig endring av lovverket. Ved ei endring i grunnskoleloven § 40.7 i 1985 fikk samisk status som opplæringsmål: «Barn i samiske distrikter skal få undervisning i eller på samisk på barnetrinnet. Eleven velger selv om han/hun vil ha samisk som fag på ungdomstrinnet.» Med dette hadde man langt på veg gjennomført det som samiske skolemiljøer kjempa for under arbeidet med M74, men ikke nådde fram med den gang.
Men denne endringa kom ikke av seg sjøl. Samisk utdanningsråd, som var drivkrafta bak endringa, opplevde stor motstand i departementet.[29]
Både M85 og M87 besto av en generell del og en fagspesifikk del. Mens den generelle delen av M74 hadde kapitlet «Elever i språkblandingsområder», skilte høringsutkastet av 1984 mellom «Samiske elever» og «Språklige minoriteter», og denne inndelinga blei beholdt i planene. I den fagspesifikke delen hadde M74 faget «Samisk med skriftforming», mens M85 skilte mellom «Samisk som førstespråk» og «Samisk som andrespråk». Begge disse planene var skrevet både på samisk og norsk, mens kapitlet «Samiske elever» bare var trykt på norsk. For norskundervisninga skilte M74 mellom «Norsk m/skriftforming» og «Norsk som fremmedspråk». Her skjer det to viktige endringer i M85. Begrepet fremmedspråk byttes ut med andrespråk og det skilles mellom «Norsk som andrespråk for elever med samisk som førstespråk» og «Norsk som andrespråk for språklige minoriteter.»
Med opprettinga av Samisk utdanningsråd[30] hadde samiske skolemiljø fått en formell rolle i skoleadministrasjonen som skulle gi bedre samisk innvirkning på læreplanarbeidet. Under læreplanreformen på 1980-tallet var utdanningsrådet hoveddrivkrafta for å få egne samiske læreplaner. Den første direktøren for utdanningsrådet, Edel Hætta Eriksen, forteller om dette i Samisk skolehistorie 1:
Samisk utdanningsråd fikk høre at Mønsterplanen skulle revideres og gjorde i 1984 en henvendelse til Kirke- og undervisningsdepartementet med forslag om å lage en samisk mønsterplan. Samisk utdanningsråd ble så bedt om å lage læreplaner, først i samisk som førstespråk og andrespråk. Rådet gikk med på det, men krevde samtidig at det skulle lages egne samiske læreplaner i alle fag. ... Selv om vi måtte legge den norske planen M87 til grunn, så var det likevel den første samiske læreplanen.»[31]
Tospråklighet blei nå målet for opplæringa både for samer og innvandrere, ei målsetting som man seinere i stor grad har gått bort fra. I 1989 blei del 2 av Mønsterplanen utgitt med samiske fagplaner for sju fag i grunnskolen. Etter en del strid blei denne utgitt som egen bok. Her er det ikke gitt noen retningslinjer for hvem som skal bruke denne læreplanen. Det blei overlatt til den enkelte kommune eller skole. I dag er det vanskelig å få en full oversikt over hvor den samiske læreplanen blei brukt. Vi vet at planen blei brukt i større eller mindre grad i Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Nesseby samt to skoler i Tana og de spesielle sameskolene i Målselv, Hattfjelldal og Snåsa. Men sjøl her blei ikke den samiske planen brukt fullt ut for alle. Noen skoler brukte bare deler av den samiske planen. For skoler som hadde samisktalende og norsktalende parallellklasser, blei den samiske planen i liten grad brukt i de norsktalende klassene.
De nasjonale læreplanene beholdt avsnitt om samene i visse fag, som o-fag[32] for barneskolen og samfunnsfag for ungdomsskolen. I andre fag, som musikk og forming, blei de samiske emnene nå tatt ut og bare videreført i de samiske læreplanene. De nasjonale læreplanene, som også et flertall av de samiske elevene fikk undervisning etter, hadde altså heller mindre innhold om samiske spørsmål etter M87 enn etter M74. Men planene av 1987/89 fikk ikke virke lenge i fred. Allerede i 1990 kom det en ny minister i departementet, og han ville fjerne de samiske læreplanene helt. Hva som da skjedde kan du lese om i andre artikler i denne boka.
 |  |  |  |
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]