Sámegillii 
In English
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.
 I Smørfjord, der Johan Johannessen engang fikk sine to års skolegang, har den sjøsamiske kulturen igjen kommet til heder og verdighet, med at et sjøsamisk tun blei åpna i 2004. Her er Johan i sjåen på tunet og viser og forklarer gamle fiskeredskaper. |
Johan Johannessen fra Porsanger er en av dem som på grunn av krigen fikk minimal skolegang. På tross av at han verken lærte å lese og skrive
på sitt morsmål samisk eller på skolespråket norsk, fikk han avslag på søknad om erstatning. Dette er hans egen fortelling om oppvekst og skole og problema den mangelfulle skolegangen har gitt han senere i livet. Fortellinga er først nedskrevet av Else Samuelsen og blei brukt som grunnlag for søknad om erstatning for tapt skolegang. Seinere er fortellinga litt redigert i samarbeid mellom Johan Johannessen og Svein Lund. Etter hans egen fortelling har vi tatt med svaret fra "Utvalget for billighetserstatninger". |
Mitt barndomshjem før krigen lå ytterst på Bringnes, ca. l mil fra poststedet Russenes. Bringnes er ei halvøy mellom Olderfjord og Smørfjord. Vi var tre søsken, hvorav jeg var den eldste. Foreldrene mine livnærte seg med kombinasjonsnæring som stort sett var vanlig i den tiden. Denne næringen bestod av småbruk, fiske, jakt, bærplukking og hjemmeindustri. Hjemmeindustrien bestod av produksjon av klær til eget bruk og minimalt for salg.
Jeg ble 7 år i 1938 og begynte samme år på skolen. Skolen lå i Smørfjord. Vi gikk på internatskole og som det het da "turskole". Det vil si at vi gikk noen uker på skole og hadde som regel tilsvarende uker fri.
Vårt hjemmespråk var samisk. Jeg forstod ikke norsk og kunne heller ikke prate språket. Læreren vår het Elida Thommassen og kom fra Elverum. Hun var gift med en fra kommunen og bodde her som følge av det. Hun kunne ikke samisk. De av elevene som kunne litt norsk, måtte hjelpe oss andre med å oversette til samisk det læreren sa. Rektor, som også var internatbestyrer, kunne heller ikke samisk. Vi fikk ikke lov å prate samisk, men hva skulle vi da snakke, når vi ikke kunne annet? Etter hvert lærte jeg litt norsk, men jeg sa mye galt, og andre lo av meg når jeg pratet det lille jeg kunne.
Jeg kan ikke huske når skolegangen ble avbrutt på grunn av krigen. Men det en kan anta, så har skolegangen vært toppen 2 år, det er ikke usannsynlig at den har vært kortere. På skolen blei jeg mobba, slått og sparka, og da skolen blei stengt, var jeg bare glad for at jeg slapp å gå der.
| Leavdnjavuotna / Porsangerfjorden
(Foto: Hanna H. Hansen) |
Vi ble tvangsevakuert høsten 1944. Transporten gikk først til Billefjord og videre derfra med det berømte tyske lasteskipet "Karl Arp". Det var uhyggelige tilstander ombord som var uhyre sterke å oppleve, også for meg som var 13 år og hadde en klar oppfatning av situasjonen. Denne reisen til Narvik har vært vond å tenke tilbake på. Jeg har prøvd å skyve den langt bakover, prøvd mest mulig å ikke tenke på den. På den måten ville jeg unngå at minnene skulle "ødelegge" min hverdag fremover. Men enkelt har det ikke vært.
Da vi kom til Narvik, bodde vi den første tiden i en jernbanegarasje. Før jul reiste vi til Hamarøy, nærmere bestemt til poststedet Tranøy og stedet Røssnes. Der ble vi innlosjert på en bondegård. Vi fikk to små rom på et loft som var brukt som soverom før vi kom til gården. Da vi kom, ble det ordnet kokemuligheter der slik at vi skulle kunne ordne oss selv. Der bodde vi i 1 ½ år. I den tiden vi bodde der, fikk ikke jeg skoletilbud. Jeg har forstått det slik at det var på grunn av mine dårlige norskkunnskaper at jeg ikke fikk skoletilbud.
I juli 1945 reiste vi nordover med en liten fraktebåt på ca. 45-50 fot. I Finnmark møtte brente bygder oss. Slik fant også vi vår egen bygd. Det var et sterkt syn for mange. Folk gråt av glede over fritt land og gleden over å være hjemme igjen. Men de gråt også av sorg over at alt det de hadde eid, var brent. Bare tomter stod igjen som bevis om at her hadde det en gang stått et hjem. Da fantes ingen krisepsykiatri som kunne hjelpe folk. Alle måtte klare seg som best. En var sin egen psykolog og psykiater. Opplevelsene ble fortrengt. Nettopp det som ikke skulle gjøres, etter dagens klokskap.
De første 2 måneder bodde vi i telt. For å kunne møte Finnmarksvinteren, bygde vi torvgamme. I den bodde vi i to år. I enden av gammen vi bodde i, ble det satt et "tilbygg" til husdyr. Vi hadde fått en sau med oss nordover av vertskapet i Røssnes. Senere fikk familier både sauer og kyr. Vi fikk ei ku. Det var tiltak til Finnmarksfamilier for at de skulle ha noe å starte med. Det ble også utdelt småbåter og fiskeutstyr. Finnmarkskontoret ordnet senere lemmehus som ble satt opp av snekkere på oppdrag. De såkalte gjenreisningshus. Da vi flytta inn i huset, ble gammen ombygd til bedre fjøs. Jeg var strøket av folketellingen straks etter krigen. Det var far min som måtte på kommunekontoret i et ærend. Der fikk han opplyst at de hadde registrert en familie på fire. - Men vi er da fem, sa far min. - Nei, sa de i kommunen, vi har fått opplyst at eldste sønnen din døde mens dere var evakuert. - Det var merkelig, sa far min, - han levde da virkelig i dag da jeg gikk hjemmefra. Så blei det ordnet opp i og jeg står i dag oppført som innbygger i Porsanger kommune.
| Etter krigen bodde Johan og familien først i telt, så i torvgamme. Det finnes ingen bilder av denne gammen, men dette bildet av en annen gamme på Bringnes forteller mye om hvordan levevilkåra har vært langs Porsangerfjorden. En halv gammel nordlandsbåt er brukt til tak på gammen, den andre halvdelen til redskapshuset.
(Foto: Arvid Petterson / Porsanger Bygdebok) |
Det ble ingen skolegang etter krigen. Jeg var da 15 år og over skolepliktig alder. Det var et tilbud om etterskoling, men for det første hadde jeg ikke råd til å gå på skole. Som eldste sønn måtte jeg være med og forsørge familien, og det fantest ikke noe stipendordning den gang. For det andre torde jeg heller ikke begynne fordi jeg kunne så lite og fortsatt forsto dårlig norsk. Brødrene mine gikk på skole etter krigen, og jeg forsøkte å følge med dem og lære litt. Slik lærte jeg på et vis å lese norsk.
Jeg bodde i barndomshjemmet til jeg stiftet min egen familie. Det var ikke uvanlig på den tid at ungdommen bodde hos sine foreldre når de ble voksen. Det var heller ikke uvanlig at ungdommen hjalp til på gården, i kombinasjonsnæring som en var vant til. På den måten livnærte jeg meg også med kombinasjonsnæring. Det var ingen andre muligheter for en med tapt skolegang. Av en eller annen grunn fikk jeg ikke arbeid på land. Jeg ble ikke godtatt. På skolen var jeg blitt mobbet, min far fikk klengenavn på grunn av at han var ivrig jaktmann. Dette navnet forfulgte meg. De fleste så noe negativt i dette. I ettertid ser jeg komikk i hele greia.
Jeg var svak i oppveksten, manglet styrke på ulike områder. Men jeg var aldri syk i den forstand. Manglet krefter, men klarte å utvikle meg på dette området på grunn av tungt arbeid på sjøen i all slags vær.
Jeg giftet meg 30.12.1956. Vi fikk 6 barn, hvorav 3 lever; 2 jenter og l gutt. Eldste jenta bor i Porsanger, er ugift og jobber som hjemmehjelp i kommunen. Jente nr. 2 bor i Oslo. Hun er gift, har l barn og jobber som pleier i barnehage. Sønnen som er den yngste, bor i Tromsø. Han er gift, har tre barn og han jobber som svak- og sterkstrømselektriker. Kona mi var født i 1927. Hun hadde mer skolegang og kunne hjelpe meg både å lese og skrive enkle brev. Også hun var samisktalende, men vi valgte norsk som hjemmespråk da barna ble født. Det var for å unngå at de skulle oppleve de samme problemer som vi foreldre. Selv lærte jeg meg mer norsk gjennom å lese eventyr for barna og forsøke å følge med på det de lærte i skolen.
Min kone hadde vært sykelig i etterkrigsårene. Først fikk hun skarlagensfeber som gikk over til giktfeber. Senere fikk hun problemer med hjertet. Hun ble operert, men kom seg ikke etter operasjonen. Hun døde i 1986. På grunn av hennes sykdom var jeg tidligere mye hemmet i mitt yrke som fisker. Det var ofte jeg måtte la være å dra på sjøen.
 
| (Tegning: Josef Halse)
|
Jeg har hatt egne båter. Selvfølgelig begynte jeg i det små, med vanlige åpne fjordfiskebåter. Den siste jeg hadde var 28 fot med dekk. Dessverre klarte jeg ikke forpliktelsene på grunn av at helsa hadde begynt å svikte og kona var mye syk. Jeg har også vært lott-taker i noen perioder. I 1982 var det dårlig fiske. Jeg så problemer med å fortsette i fiskeryrket. Derfor søkte jeg meg på voksenopplæringskurs i sveising på yrkesskole i Hammerfest. Jeg hadde løst å få lettere arbeid på land. Men jeg klarte ikke å omsette teori til praksis og måtte skrinlegge planen. Høsten 1985 ble jeg sykemeldt og ble aldri arbeidsfør mer. Sykemeldingen førte til 100 % uførepensjon. Da var jeg 55 år gammel.
| På 80-tallet gikk Johan på sveisekurs i Hammerfest, der han bl.a. laga seg denne skjerdingen. Her har han tatt utgangspunkt i gammel samisk tradisjon, men samtidig utvikla produktet videre. I motsetning til det som har vært vanlig, kan den nederste kroken vris i forhold til den øvre delen.
(Foto: Svein Lund) |
På grunn av skrivevansker måtte jeg hente mye bistand av andre. Jeg har fått hjelp til utfylling av selvangivelser og bistand til å gjøre opp etter fiske. Folk har vært utrolig hjelpsom.
Jeg har hele tiden vært interessert i organisasjonsarbeid, selv om jeg har lese- og skrivevansker. Organisasjoner som jeg har vært med i, er politisk lokallag, sameorganisasjoner og Sameråd. Jeg har hatt noen tillitsverv som leder og styremedlem. På grunn av godt samarbeid har det gått forholdsvis bra. Jeg har hatt klare meninger, men problemet har vært å få meningene på papiret. Språket har også hindret noe. Organisasjonsarbeid har betydd sosialt veldig mye for meg. Gjennom dette arbeidet har jeg møtt andre i samme situasjon og fått masse gode venner. Det har gitt meg styrke, spesielt nu når jeg er alene.
| Med tida har Johan lært seg å skrive norsk på et vis og også å bruke datamaskin.
(Foto: Svein Lund) |
Utskrift av Billighetserstatningsutvalgets protokollJohan Johannessen søkte våren 1997 gjennom advokat Edmund Asbøll om erstatning for tapt skolegang. Her er svaret han fikk fra Utvalget for billighetserstatninger, 18.03.1999. Vi har sitert hele brevet, og uthevet noen deler som viser hvordan fornorskingspolitikken blir brukt som et forsvar for ikke å gi erstatning. Når de ikke engang har klart å gjengi navnet hans rett, noe som flere søkere har opplevd, er det kanskje et tegn på hvor grundig individuell behandling søknadene fikk. Brevet taler ellers for seg sjøl.Det tok to år å få dette svaret. Da hadde Johan Johannessen brukt flere tusen kroner på advokat, uten å få et øre tilbake. Advokaten opplyste at det ville koste kr. 5000.- å anke, men det hadde ikke Johan råd til. UTVALGET FOR BILLIGHETSERSTATNINGER JD Sak nr. 98/11068 A-AK JCL/kp BU 46/99 - SØKNAD OM BILLIGHETSERSTATNING AV STATSKASSEN - JOHAN JOHANSEN, FØDT: 04.01.31
Advokat Edmund Asbøll har på vegne av Johan Johansen søkt om billighetserstatning av statskassen. Grunnlaget for søknaden er tapt skolegang. Det
vises til vedlagte søknad av 30.04.97.
Justisdepartementet slutter seg til Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementets vurdering og konklusjon.
Vedtak: |
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 1