Sámegillii
Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
 Nils Jernsletten
|
Nils Jernsletten (1934-2012) vokste opp i Tana. Han gikk 4-årig lærerskole i Tromsø, og tok seinere norsk og finsk grunnfag og magistergrad og doktorgrad i samisk. Har har vært lærer ved Tana ungdomsskole og Tromsø lærerskole. Fra 1974 til 2001 underviste han i samisk ved Universitetet i Tromsø, fra 1990 som professor. I åra 1964-1966 var Jernsletten redaktør i bladet Ságat. Jernsletten var formann i Norges seksjon av Nordisk Sameråd, medlem av Samerettsutvalget og Sametinget. Han var den første lederen i Samisk kirkeråd og leda arbeidet med å oversette Det nye testamentet til samisk. Han deltok i ei rekke offentlige utvalg og råd, bl.a. Folkeskolerådet, komiteer for samisk lærerutdanning og videregående opplæring. Han var styreleder i Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø og styreleder i Samisk språkråd. Nils Jernsletten ga ut samisk-norsk ordbok og skreiv mye om samisk terminologi, samiske dialekter og joik. Denne artikkelen er henta fra Ságat 12.03.1964. Den er bygd på et kåseri han hadde i sameradioen. |
27. mai 1963 har mange kalt en historisk dag for samene. Da hadde Stortinget til behandling stortingsmelding nr. 21 «Om kulturelle og økonomiske tiltak av særlig interesse for den samisktalende befolkning.» Og da vedtok Stortinget enstemmig at samene skal få lære sitt morsmål både i barneskolen og også i høyere skoler, som i gymnas og på universitetet. Myndighetene skal hjelpe oss samer slik at vi får muligheter til å dyrke og fremme vår kultur, og til å bruke vårt språk. Vi skal ha sjanse til å være samer hvis vi ønsker det.
Uten å tenke nærmere over dette, spør man kanskje: Er et slikt vedtak nødvendig? Får vi ikke snakke samisk så mye vi vil, og får vi ikke gå i kofte? Jo, selvfølgelig får vi det som vi alltid har fått. Men nytt er det at vårt språk og vår kultur verdsettes så høyt at de får plass i skolen.
Dette stortingsvedtaket viser at myndighetene nå har begynt å innrømme samisk kultur en viss verdi. Mange store og vakre ord ble sagt fra Stortingets talerstol om det lille samefolkets rettigheter. Klarest kommer dette til uttrykk hos Trygve Bull, han sa: «at ethvert folk, stort eller lite, og i denne sammenheng vil jeg bruke uttrykket enhver nasjonalitet — ikke bare enhver nasjon men enhver nasjonalitet og dermed enhver språkgruppe, selv om den er aldri så liten, har sin egenverdi som er absolutt, og som ikke kan diskuteres ut fra hvor stor eller liten den er, eller hvor rik og mangfoldig eller berømt den kulturform er som den har frembrakt.»
Egentlig skulle det jo ikke forundre noen at samekulturen også har sin egenverdi og at samene har en selvfølgelig menneskerett til å bruke sitt språk og til å lære det på skolen og dyrke det. Likevel vet jeg at det er mange samer som ved disse ord kommer til å tenke: «— er nå også samisk og samiske skikker verdt noe?»
Mange samer befinner seg i den ulykkelige situasjon at de ikke holder sitt morsmål og sine fedres åndelige arv i ære. Enda de sjøl gjennom store vansker har lært seg norsk, så sier de: «— våre barn skal bare lære norsk, hva skal man med denne samisken! Man kommer ikke noen vei med den!» Og slik lærer mange samebarn et slags norsk, men deres morsmål er det ikke, og da har de ikke noe ordentlig morsmål.
Så må vi spørre hvordan samene har lært å forakte seg sjøl på denne måten. For samene har ikke alltid sett ned på seg sjøl, en gang har vel samene også holdt seg sjøl for like verdifulle mennesker som andre.
Nå synes det nesten underlig å lese hva en prest — som var svært ivrig i fornorskingen av samene — klaget over for omlag 70 år siden: «Samene her elsker sitt eget språk og vil bare høre Guds ord på sitt eget språk, slik at det er svært vanskelig å lære dem norsk her». I det sognet som denne presten hørte til, der er det nå få av den yngre generasjon som taler samisk eller bryr seg om samisk.
Hva er årsaken til at det har gått slik tilbake med samisk?
De nye kommunikasjonsmidler forårsaker nok for en. del at norsk fortrenger samisk, og at den vestlige kultur mer og mer gjør seg gjeldende. Det er ikke å vente at det lille samefolkets kultur kan hevde seg mot den mektige og materielt overlegne vestlige kultur. Men direkte dødsdømt har samekulturen vært fordi landets myndigheter i lang tid bekjempet den eller var helt likegyldig overfor den. En av de hardeste fornorskingsbestemmelsene kom i 1898. Etter den kunne samisk bare i nødsfall brukes i skolen selv-om de små samebarna overhodet ikke forstod norsk. Samebarna skulle så snart som råd var lære seg norsk — de skulle fornorskes. I de senere tider ble selvfølgelig denne bestemmelse ikke særlig strengt overholdt, og fra 1959 ble den jo endret slik at samisk kunne nyttes i skolen. Nå er det omsider blitt bestemt at samene har rett til å lære sitt språk på skolen.
Men, nå er situasjonen den at svært mange samer ikke lenger ønsker denne rettigheten, ja de anser denne bestemmelsen som en fare. Mange samer har gjort til sine ord det Johan Sverdrup sa i 1860: «bare derved kan samene forhindres fra å gå under som mennesker ved at de blandes med den norske befolkning og blir norske.» En ikke uvanlig oppfatning er også at det nå ikke er tid til å holde på med samisk i skolen. Der er så mange fag og så mye å lære — og aller først må samene lære norsk. Naturligvis er der mye som skal læres, og norsk må vi lære så godt som mulig. Dersom vi skal greie oss på likefot med de norsktalende, er vi nødt til å lære norsk — helst like godt som nordmenn.
Men nå er det vel alminnelig kjent at den beste vei til å lære noe, er å gå fra det kjente til det som er fremmed og ukjent. Og hvis barnet skal komme godt ut av sitt møte med skolen — særlig er første året viktig — så må det føle seg hjemme der, det må finne kontakt. Kontakten oppnår det gjennom morsmålet, og læreren må bruke ord og setninger som ikke er for vanskelige for barnet.
Også andre steder i Europa — og i verden ellers — er det slik at barna må lære et nytt språk når de kommer på skolen, fordi de hører til en språklig minoritetsgruppe. Og det har vist seg at de barna som begynner på skolen med morsmålet, lærer både det nye språket og andre fag hurtigere og bedre enn de som uten videre må begynne med det nye språket.
Det verste er at barna vantrives på skolen, og ofte direkte «hater» den, når de fra begynnelsen ikke har forstått det som foregår der, og fordi ingen på skolen forstår dem. De føler seg helt utenfor det som hører skolen til. Slik er den lykkelige vandring på kunnskapenes vei blitt forspilt for mange samebarn. Skolen er en ørkenvandring og et ulykkelig minne for livet.
Undersøkelser i den senere tid har vist at avgangskarakterene på sameskolene er atskillig dårligere enn noen andre steder i vårt land. Dette er trist for oss å vite. Kommer dette av at samebarna har mindre forstand og intelligens enn de norsktalende? Nei, naturligvis ikke. Grunnen er at de ikke har fått det samme startgrunnlaget som barna ellers i landet vårt. Det vedtaket som stortinget fattet den 27. mai 1963, vil gi samebarna og samisk ungdom noenlunde de samme muligheter som de norsktalende barna og den norsktalende ungdom har.
Så langt vi1 kanskje mange være enige at samisk kan brukes som hjelpespråk i småskolen særlig til hjelp i norskopplæringen. Og kanskje samisk språk og kultur kan godtas som fag i barneskolen. Men er det ikke nå meningen å innføre samisk i den høgre skolen også? Nå skal sameungdommen attpå alle de andre fagene også belemres med samisk? Hva nytte har de av det?
En kjent norsk vitenskapsmann — ikke nålevende lappolog — har latt falle det nedsettende ord om samene at «de bryr seg ikke om annet enn brød (og gudsord)» d.v.s. at samene ikke har noen interesse for kulturelle og åndelige verdier (bortsett fra kristendommen for de som er kristne). Og er det ikke en smule sannhet i det — dersom det er slik at vi samer ikke bryr oss om vårt språk og vår kultur bare fordi vi ikke tjener på det?
Mange bøker er skrevet om samene og deres kultur. Forlengst har same-navnet fått en plass også i historien. Store menn i den vestlige kulturkrets har oppdaget samekulturen, og har uttalt rosende og vakre ord om den. Likevel synes vi samer at vi er så fattige på åndsverdier, fordi vi ikke kjenner vår kultur og ikke tar vare på dens skatter. Det er nødvendig for sameungdommens åndelige utvikling og for samekulturen at sameungdommen i de høyere skoler får en videre innføring i sin egen kultur. Og språket er vesentlig i denne sammenheng. De norske kulturskattene får vi jo kjennskap til i skolene, og det må vi være takknemlige for. Men dermed kan vi ikke erklære at nå er vi norsktalende, vi er ikke lenger samer. Det vil bety det samme som at vi forakter vår opprinnelse og forkaster det dypeste i oss — vår personlighet.
Derfor må vi også få lære at vi som folk har en opprinnelse, en historie, at vi har kunst, at samene har tenkt dypere tanker enn tankene på utkommet, at også ekte følelser og lengsler i hjertet. Og hvorfor skulle ikke også vi virkelig lære å kjenne det vakre språket vårt!
Og når vi har lært det og således virkelig har lært å kjenne oss sjøl, da først kan vi helt -ut ta imot og tilegne oss verdier fra den norske og vestlige kultur. Da har også vi noe å vise fram og si: dette er vårt — dette er vi.